Historien om Fabritius-skriften

Denne skriften er interessant, ikke minst fordi den er, så vidt jeg vet, den eneste norske trykkskrift laget for den tidligere grafiske satsteknikken med løse blytyper. Dessuten fordi den er inspirert av en sentral bok i norsk grafisk historie, en bok som også inspirerte et tysk skriftstøperi til et lignende arbeid 40 år tidligere. Og som også er grunnlaget for min egen font «Frisianus».

På vegne av bedriften Fabritius arkiverte jeg i 1994 de dokumentene som fortsatt eksisterer fra arbeidet med Fabritius-skriften. Jeg forfattet også en vurdering av disse dokumentene og av Fabritius-skriften. Denne internett-artikkelen er en forkortet, redigert og noe forandret versjon av dette arbeidet.

Ved lesning av denne artikkelen, er det en fordel å kjenne hele historien om Munthe-skriften og dens foregreninger, som er bakgrunnen for Fabritius-skriften.

Grunnlaget for Fabritius-skriften

Blant grunnlaget for Fabritius-skriften, slik man kan se av det arkiverte materialet, er reproduksjoner av enkelte sider i Munthes Draumkvæde-utgivelse. Også i prøvetrykkenes tekst og flere andre steder etterlates det ingen tvil om at Fabritius-skriften er basert på Munthes håndtegnede skrift i Draumkvæde.

Det er derimot ingen spor av Klingspors Munthe-schrift i materialet. Det er usikkert om den var kjent for de involverte. Hroar Scheiblers far, Hermann Scheibler, var riktignok styremedlem i Forening for norsk bokkunst i mange av de årene Gerhard Munthe og Gebr. Klingspor samarbeidet, og var nok orientert om dette arbeidet. Hroar Scheibler og andre i Fabritius kan nok ha kjent til denne historien gjennom ham, eller sett Munthe-schrift avbildet i M. R. Kirstes «Trykksakboken» (Oslo 1943). Men Klingspors arbeid har jo på så mange vis blitt oversett og glemt, slik at det er mulig at den ikke har spilt noen rolle for Fabritius-skriften. I det endelige resultatet ser man ingen spor av den.

Interessen for Munthe-skriften

Kunstneren Hans Gerhard Sørensen, som arbeidet i Fabritius fra 1943 og som samarbeidet nært med Hermann Scheiblers sønn og daværende eier av Fabritius, Hroar Scheibler, har fortalt meg at ideen å lage en trykkskrift basert på Munthe-skriften var meget gammel i Fabritius. Den kan gå helt tilbake til Hermann Scheibler.

Hermann August Scheibler (1854-1929) var en meget utadvendt og aktiv boktrykkerieier, som bl.a. utga en lang rekke bøker om faglige og boktrykkerhistoriske spørsmål. Hans sønn, Hroar Sverre Scheibler (1888-1974), som gjennomførte arbeidet med Fabritius-skriften, var derimot innadvendt, men som sin far meget opptatt av boktrykkerfagets tradisjoner. Under hans ledelse ble Fabritius en meget vidtfavnende og etter norske forhold stor og sterk bedrift, som han etter sin fars død var eneinnehaver av.

Det kan ha vært flere årsaker til interessen for Munthe-skriften i Fabritius.

Skriftens kvaliteter er en ting: den er meget personlig og vakker, og gir et ubetinget middelaldersk inntrykk.

Skriften ble brukt i en bok-kunstnerisk merkestein: «Draumkvæde»-utgivelsen i 1904 var (på godt og vondt) en milepæl i norsk boktrykk. For Fabritius må det også ha vært et poeng at det var denne bedriften selv som hadde produsert Draumkvæde den gang.

Til slutt kan nevnes at det i begynnelsen av vårt århundre for mange var et uttrykt ønske om å skape en «norsk stil» i typografien. Helt fram til 2. verdenskrig kan man spore denne problemstillingen. Gerhard Munthe var den mest betydelige norske bokkunstner rundt århundreskiftet, og den særpregete Munthe-skriften var derfor et naturlig utgangspunkt for en norsk trykkskrift. Fabritius var på flere måter på linje med en slik nasjonal retning i boktrykkerfaget.

Arkivmaterialet

I det arkiverte materialet kan man følge den kunstneriske og tekniske utviklingen av Fabritius-skriften.

De første prøvene ble utført ved først å tegne noen ord, deretter ble disse fotografisk forminsket og mangfoldiggjort. Så ble de montert ord for ord, linje for linje, uten noen tekstmessig sammenheng, innenfor et satsspeil. Dette ga et visuelt uttrykk for hvordan den ferdige skriften ville bli. Så kunne denne siden reproduseres i ulike forstørrelser og forminskelser for å gi inntrykk av å være satt i flere grader. Til slutt ble resultatet vurdert, og nye prøver laget.

Det første daterte dokumentet i samlingen er en kommentar av Hroar Scheibler datert 8. oktober 1943. Men det finnes en prøve som jeg mener er enda eldre enn dette (den med teksten «Olav Åstes...»).

Det ser ut til at det bare var Fabritius' tegner Ole T. Ystenes som utførte tegnearbeidet, mens prøvene ble vurdert først og fremst av Hroar Scheibler, men også av teknisk sjef i Fabritius, boktrykker Gunnar Aanerud. Salgsdirektør Anfinn Enevold Thømt var også involvert.

Norske matriser

Et av de arkiverte dokumentene er et tilbud på arbeidet med «framstilling av matriser til skriftstøpemaskin» fra et ikke navngitt norsk firma. Min vurdering er at dette arbeidet ble gjort med et begrenset antall typer, på et tidlig tidspunkt i arbeidet med Fabritius-skriften, og at prøvesiden som begynner med teksten «Hele vegvse...» er satt med disse typene. Jeg tror denne prøven stammer fra 1947. - Siden det i Norge så vidt jeg vet aldri har vært produsert original skrift (kun støping av typer fra importerte matriser), er det et interessant spørsmål hvilken bedrift dette kan ha vært. Muligens var det en bedrift innen gullsmedfaget?

En annen prøveside, som begynner med teksten «Hvis man skal vurdere...» heter det da også at skriften stammer fra 1947 (altså skjedde det noe spesielt med skriftprosjektet det året), videre henvises det til Gerhard Munthe, og det oppgis et navn på skriften som var under arbeid, nemlig «Fabritiana» (som også var navnet på et grafisk tidsskrift som Fabritius utga). Seinere ble dette navnet forlatt.

Denne prøvesiden, som sannsynligvis stammer fra 1952, viser også hvilket ambisiøst prosjekt skriften ville bli, arbeidsmessig og kostnadsmessig. Til denne prøven ble det tegnet kapitéler - dette betyr et ekstra alfabet i tillegg til minusklene og majusklene - og tolv ligaturer. I denne prøven har enkelte bokstaver flere ulike utforminger, nemlig minusklene s, o, p, r, t, d, a og k.

Monotype

Et brev fra britiske Monotype Corporation datert 1958 forteller at de laget noen foreløpige skrifttyper i 1954. Men nå skulle skriften fullføres, og Fabritius ønsket den ferdig i august 1959 (uvisst hvorfor nettopp denne datoen). Den ble neppe levert før i 1962.

I materialet er det bevart skisser og rentegninger av tegnene i kontur, på et delvis gjennomsiktig kalkerpapir. Til slutt ble disse tegnet og fylt med tusj på ti tykke kartongplater. Disse platene ble sendt Monotype for gravering av matrisene.

Dette tegnede grunnlaget innholder tretten ligaturer, et kapitél-alfabet, to sett tall (et sett på majuskel høyde og ett sett med over- og underlengder), de nødvendige tegn for setting av fransk og islandsk tekst, pluss avsnittstegn og enkelte spesialsymboler: i alt 166 tegn.

Det ble også laget ytterligere 45 ligaturer på tre andre ark. Her inngår meget sjeldne (eller umulige?) bokstavpar som «fc» og «fz». Hvilken behandling disse fikk vites ikke, men til slutt ser det ut til at det ble laget 13 ligaturer.

Kontakten med Monotype gikk gjennom Olaf Gulowsen A/S i Oslo, som forhandlet Monotype-maskinene i Norge og drev et skriftstøperi (Det norske skriftstøperi) på basis av Monotype-matriser.

I 1962 ble den ferdige Fabritius-skriften nevnt i Monotype News Letters, og det ble oppgitt at Gerhard Munthe var formgiveren. Et notat i det arkiverte materialet fra Hroar Scheibler ber Aanerud om å få Monotype til å bekjentgjøre at det er «tegneren Ystenes som tegnet 'Fabritius-skriften'». - I desember 1962 utga Fabritius en skriftprøve der Fabritius-skriften vises i sine to grader 10 og 14 punkt. Her blir Ole T. Ystenes kreditert for arbeidet.

12 og 14 punkt er små skriftstørrelser. Fabritius-skriften var altså tenkt som en «brødskrift» - en skrift for setting av mengdetekst, ikke en tittelskrift.

Etterbruken

Skriften ble nesten ikke brukt. Jeg har kun sett den anvendt én gang, i et takkekort fra Fabritius.

Midt på 70-tallet ble Monotype-settemaskinene, som kunne sette tekst med Fabritius-skriften, tatt ut av bruk. Blytyper og boktrykk ble erstattet av fotosats og offset. Og dermed var det nesten utelukket å få brukt skriften, som slik hadde en levetid på bare ca. 15 år. Men matrisene er antakelig fortsatt på Fabritius' hender, som har lagret en stor samling historisk produksjonsutstyr.

En vurdering av historien

Fabritius-skriften må ha vært en stor økonomisk utgift for Fabritius. I og med at den nesten ikke ble brukt må den betegnes som en kuriositet i norsk grafisk historie.

Jeg tror skriftens eksistens i stor grad må tilskrives personen Hroar Scheibler, eier av bedriften. Han hadde stor kjærlighet til skrift og boktrykkerfaget, og som eneinnehaver av en solid bedrift hadde han handlefrihet til å gjennomføre dette arbeidet.

Man kunne tenke seg at Hroar Scheibler og Fabritius ville brukt den nye skriften som et smykke for seg og firmaet. Men etter å ha gjennomgått mye av faglitteraturen for disse årene, har jeg ikke funnet noen omtale av Fabritius-skriften, som den begivenhet en ny norsk trykkskrift må sies å være.

N. P. Wedege, direktør i Fabritius i disse årene, har fortalt meg at han ikke ga Hroar Scheibler noen aktiv støtte i arbeidet med Fabritius-skriften, men at Scheibler fikk det som han ville. Det var Scheiblers drøm å få laget en egen skrift, fortalte han.

Hans Gerhard Sørensen har fortalt meg at Scheibler da skriften var ferdig, sa: «Skriften er et unikum. Det er en praktfull dekorativ skrift. Men den er vanskelig å anvende.» Og: «Det kunne vært moro å bruke skriften en gang.»

Det ser altså ikke ut til at arbeidet med Fabritius-skriften var særlig godt begrunnet. Og det at den forble ukjent må settes i sammenheng med Hroar Scheiblers innadvendte natur.

Det er også verdt å nevne at Fabritius-skriften gikk på tvers av tidsånden i etterkrigstida. På typografiens område var gotiske skrifter uten særlig praktisk verdi. Og spørsmålet om en norsk stil i typografien var nok ganske uinteressant i disse årene. Også skriftens grunnlag - Munthe-skriften og Draumkvæde-utgivelsen - ble lavt vurdert i disse årene. Men skriften var på sett og vis i tråd med den spesielle karakteren som trykksakene fra Fabritius hadde i disse årene, alminnelig kjent i bransjen som «Fabritius-stilen»: litt tung, tradisjonell, ornamental typografi, med utstrakt bruk av tresnitts-illustrasjoner.

Typografisk vurdering

De høye over- og underlengdene i Munthe-skriften bidrar sterkt til dens elegante, kalligrafiske karakter. Men i Fabritius-skriften er disse mye lavere, slik at dette preget er mistet. Skriften framstår også temmelig skarp og kantete i hjørner og avrundinger, noe som gir den et litt hardt preg. En liten detalj gir skriften et preg av fraktur: nemlig den splittede toppen av minuskel «l» og den ene minuskel «d». Minuskel «s» med sin antikva-form bryter sterkt med det gotiske preget i de andre minusklene. Minuskel «p» har fått en mer ordinær form enn hos Munthe.

Når de gjelder majusklene har de, som hos Munthe, hentet mye inspirasjon fra lombardiske initialer og andre dekorerte initialer i middelalderhåndskrifter. Fabritius-skriften har også hentet flere trekk fra antikvaskriftene (f.eks. serifene, og formen på majusklen «S»). Noen av bokstavene har former man ikke finner hos Munthe, som majusklene «H» og «N».

Alt i alt syns jeg minusklene i formen er nær alminnelige gotiske former, mens majusklene er mer særpregete. Overskrifter satt med majusklene i Fabritius-skriften vil nok ha et dekorativt og monumentalt preg.

I mengdetekst er Fabritius-skriften lettlest sammenlignet med vanlige gotiske skrifter (ikke minst på grunn av de av-gotiserte majusklene). Men mye av særpreget i Munthes Draumkvæde-skrift er blitt borte.

Sist oppdatert 27-02-2001

Tilbake til hovedsiden

MUNTHES BOKSTAVKUNST
- EN KRONOLOGI

Munthe-skriften

Munthes gotiske skrift, brukt til teksting for hånd i «Draumkvædet» 1904. Senere også brukt på omslagene av heftene i «Norges kongesagaer, 1914-utgaven».

Munthe-schrift

Det tyske skriftstøperiet Gebr. Klingspors ikke fullførte trykkskrift basert på Munthe-skriften (arbeidet ble avsluttet ca. 1910).

Fabritius-skriften

Det norske trykkeriet Fabritius' trykkskrift basert på Munthe-skriften (ferdig 1962).

Frisianus

Min digitale font, som fullfører og tolker Munthe-skriften og Munthe-schrift (ferdig 1995).

FAGUTTRYKK

Kapitél

Bokstaver av majuskel (versal) form, men på samme høyde som minusklene, altså lavere enn majusklene.

Ligatur

To (eller flere) bokstaver sammenstøpt på én blytype. Dette ble gjort for å unngå for mye luft mellom enkelte bokstavkombinasjoner, som f.eks. «f» og «i», hvis utløperen av f går langt ut til høyre.

Majuskel

En bokstavform, som f.eks. «A». Også kalt stor bokstav og blokkbokstav. - I norsk fagspråk brukers vanligvis ordet versal for dette, men sammen med versal burde da begrepet gemen brukes for minusklene.

Matrise

Et metallstykke der bokstavformen er formet innover i metallet, slik at blytyper, der bokstavformen er formet utover, kan støpes i denne.

Minuskel

En bokstavform, som f.eks. «a». Også kalt små bokstaver.