Gerhard Munthe og arbeidet for en
norsk middelalder-skrifttype

Av Torbjørn Eng

Bokvenner husker vel Gerhard Munthe helst som en av illustratørene av Snorre Sturlassons Kongesagaer, utgitt første gang i 1899. «Draumkvæde» fra 1904, der han sto for bind, illustrasjoner og den håndtegnede tekst, er et annet betydelig bokkunstnerisk arbeid fra Gerhard Munthes hånd. Bokas særegne skrift førte ham inn i et mangeårig samarbeid med et tysk skriftstøperi, med formål å lage en gotisk trykkskrift egnet til utgivelse av nordiske middelalder-manuskripter.

Historien om arbeidet med å lage en Muntheskrift, og Oslo-trykkeriet Fabritius' forsøk på det samme tretti år seinere, er fra en bokhistorisk synsvinkel av stor interesse. Denne historien har inntil nylig vært udokumentert.(1)

Ingen framstillinger av norsk bokhistorie har kommet utenom Munthes Draumkvæde-utgivelse fra 1904. Fra ytterst til innerst er det en særpreget publikasjon, som er blitt karakterisert som et kunstverk mer enn en bok.

(1) Se mine artikler «Draumkvæde og forsøkene på å lage en Munthe-skrift», i h.h.v. Norsk Grafia nr. 8 og 9 1994 og Norsk Grafisk Tidsskrift nr. 12 1994 og nr. 1 1995. Disse artiklene har en mer faglig grafisk innretting på denne historien enn nærværende artikkel.

Bindet er en pergamentimitasjon, med innmonterte blå glassperler, utført av H. M. Refsum. Reproduksjonen av Munthes illustrasjoner var et pionerarbeid i Skandinavia. Firmaet Wilh. Scheel måtte hente inn en utenlandsk fagmann for å fargeseparere akvarellene, som ble trykt med opptil seks farger, deriblant gull. Teksten er håndtegnet med en rikt dekorert gotisk skrift, utført av tegneren Aug. Sørensen etter Munthes anvisninger. Oslo-trykkeriet W. C. Fabritius & Sønner sto for trykkingen. Boka består av 15 blad og ble trykt i ca. 300 eksemplarer. De aller fleste gikk til medlemmene av «Forening for norsk bokkunst», som var utgiver.

Arbeidet for å heve nivået på boktrykket

Rundt århundreskiftet ivret mange for et tettere samarbeid mellom kunstnere og håndverk og industri. Engelskmannen William Morris var en foregangsmann. Påvirket av hans innsats for å reformere boken gjennom sitt trykkeri Kelmscott Press (1891-1896), ble det i mange land arbeidet for å heve nivået på boktrykkerkunsten.

Forening for norsk bokkunst ble stiftet år 1900. I samsvar med den nasjonale stemning i årene fram mot unionsoppløsningen valgte man som sin første publikasjon å utgi Draumkvedet, et verk som man anså for å være ekte norsk, og ikke vandret inn fra utlandet - som andre folkeviser.

S. 10 i Draumkvæde - Gjallarbrui.

Side 10 i Draumkvæde: Gjallarbrui - broen over til dødsriket.

Etter utgivelsen av Snorre var Gerhard Munthe etablert som Norges mest betydelige bokkunstner. Han hadde i mange år arbeidet med en særegen norsk dekorativ kunst. Han pekte seg ut som den som best kunne illustrere den mystiske, religiøse Draumkvedet-visen for den nystartet bokkunstforeningen, der han også var styremedlem.

Opprinnelig var planen å utgi diktet og illustrasjonene sammen med en forklaring av Draumkvedet, som folkloristen Moltke Moe skulle forfatte. Men mens Munthe kunne vise fram illustrasjonene på et medlemsmøte i bokkunstforeningen allerede i februar 1901, trekvart år etter stiftelsen, lot Moes forklaring vente på seg. Han fikk stadig forlenget sine frister, mens Munthes utålmodighet vokste.

Omsider bestemte man seg for at Moltke Moes tekst skulle utgis separat på et senere tidspunkt. I desember 1904 var Draumkvæde endelig ferdig. Den vakte stor oppsikt både i inn- og utland, og er blitt både beundret og kritisert, et engasjement som har vart helt opp mot våre dager.

Skriften i Munthes «Draumkvæde»

Den tegnede teksten ble av noen vurdert som et blindspor, i betraktning av at bokkunstforeningen ifølge sitt formål skulle utvikle bokhåndverket. Typografen var jo satt helt til side!

Styret besvarte kritikken med å slå fast at foreningens neste publikasjon skulle bli et rent typografisk produkt.

Side 7 i Draumkvæde.

Side 7 i Draumkvæde. Se stor versjon her. Se alle reproduksjoner av alle sidene i Draumkvæde her.

Skriften var basert på Munthes kjennskap til nordiske middelalderhåndskrifter fra det 13. århundre, og på sagahåndskriftet Codex Frisianus spesielt. Denne boka, som siden 1600-tallet har befunnet seg i Danmark, er høyt vurdert for sin vakre skrift og mange store, fargede initialer.

Draumkvæde-skriften er gotisk, der overlengder og underlengder er forsynt med lange, kalligrafiske utløpere (f.eks. f og j). Enkelte bokstaver er høyst originale (f.eks. p). De store bokstavene er ornamentert, inspirert av initialene som innleder kapitler og avsnitt i håndskriftene, og er trykt i rødt. Som middelalderhåndskriftenes initialer er de store bokstavene av ulik karakter: noen er antikvaer, mens andre har gotiske former.

Så langt om utgivelsen av Draumkvæde. Det meste av det foregående er kjent fra andre kilder.(2)

Faksimile av Codex Frisianus

Faksimile av Codex Frisianus, og noe av teksten forstørret. Dessverre kun i svart-hvitt. Denne teksten inspirerte Munthe til hans skrift i Draumkvæde. Se stor versjon her.

Kunsthistorikerne har derimot fart raskt forbi de forsøkene som har vært gjort på å lage trykkskrifter av Munthes bokstavformer i Draumkvæde.

Tysk interesse for Munthes skrift

Mens Munthe gremmet seg over den stadig utsatte utgivelsen av Draumkvæde, og hans skaperkraft ønsket å kaste seg over illustrering av andre folkeviser, fikk han desember 1903 besøk av en bekjent, direktør Friedrich Deneken ved kunstindustrimuseet Kaiser Wilhelm Museum i Krefeld, Tyskland. Munthe viste Deneken noen trykte ark av Draumkvæde, og spurte ham om han kjente noen i Tyskland som ville se en mulighet i å lage en trykkskrift av den håndtegnede tekstens bokstavformer. En slik skrift ville Munthe trenge til andre folkeviseutgivelser.

(2) Se Hilmar Bakken: «Gerhard Munthes dekorative kunst» (1946) s. 167-183 og Wilhelm Munthe: «Draumkvæde og Gerhard Munthes og Emil Hannovers brevveksling om Foreningen for norsk bokkunsts første bokverk» (både i «Norsk bokkunst» årg. 2 hefte 3-4 (1930) og i Munthe: «Boknåm» (1943)).

Deneken hadde en spesiell forkjærlighet for nordisk kunst, og var en varm beundrer av Munthe. Han var fra Schleswig Holstein og behersket dansk. Han rettet Munthes forespørsel til Rudhard'sche Schriftgiesserei (fra 1906 Gebr. Klingspor) i Offenbach a. M. ved den framstående skriftkjenner Karl Klingspor, som han kjente fra tidligere.

Bedriften hadde vært tidlig ute med å engasjere kunstnere til å tegne nye skrifter. Dette hadde gitt kommersiell suksess med Otto Eckmanns jugend-skrift «Eckmann-Schrift» (1900).

Karl Klingspors vurdering av skriften

Karl Klingspor var interessert, da han allerede var kjent med Gerhard Munthes kunst. Han reagerte positivt på de tilsendte eksemplene, og skrev: «Jeg liker skriften ualminnelig godt, og ser en spennende utfordring i å lage en virkelig fin skrift på basis av dette materialet.» Men: «Så enkelt som Munthe synes å tro, er denne saken ikke.»

Munthes alfabet-skisse

Karl Klingspor ba Munthe tegne et helt alfabet av sin skrift, og i august 1904 ble disse sendt. Mange av versalene (de store bokstavene) har flere varianter, noen med gotisk, andre med antikva-preg. «Disse forskjellige typene skal brukes om hverandre,» skrev Munthe. Se stor versjon her.

Han pekte på det kompliserte arbeidet med å omdanne en tegnet skrift med alle dens variasjoner, til typer der hver enkelt bokstav som regel kun har ett uttrykk, og som må passe sammen med alle de andre bokstavene. Han viste også til de mange «overhengene» i skriften, dvs. utløpere fra én bokstav som går inn på «området» til en annen (f.eks. h). Med den tids blyteknikk ville disse komplisere settingen, så Klingspor ønsket færrest mulig slike. Han var også skeptisk til de store bokstavene i Munthes skrift, som han syntes ikke passet sammen med de små. For mens de små var av gotisk karakter, hadde mange av de store bokstavene latinsk (antikva-)preg.

Disse innvendingene ble gjentatt mange ganger de neste årene, men Gerhard Munthe var negativ til å korrigere sitt verk. Han var kunstner, mens Karl Klingspor var en praktiske fagmann og skrifthistoriker. Munthe baserte sin dekorative kunst på fortidens former, men ville gi dem et fritt, personlig preg. Hans kunnskaper om skrifttyper var dessuten mangelfulle. Han hadde bl.a. helt urealistiske forventninger til hvor raskt skriften kunne være ferdig, og leverte Klingspor bare en løselig skisse av sitt alfabet. Hvis Munthe hadde akseptert Klingspors invitasjon til å besøke skriftstøperiet sommeren 1904 hadde samarbeidet kanskje fått et annet forløp.

I mars 1905 fikk Munthe tilsendt den første satsprøven av 14 bokstaver. Klingspor gjentok at det var en motsetning mellom de store og små bokstavene i teksten. Men til Deneken, som fungerte som mellommann mellom Klingspor og Munthe, tok han hånden fra munnen og skrev: «...formodentlig strekker hans skaperkraft ikke til (å nytegne de store bokstavene).»

Munthes skisse av ornerte bokstaver

Munthes skisse av det han kalte «ornerte» bokstaver. Se stor versjon her.

Karl Klingspors spørsmålstegn ved Munthe skaperevne som skriftkunstner er interessant, på bakgrunn av at et nærmere studium av Draumkvæde-boka viser at det første verset er skrevet med tildels avvikende, enklere og mindre dekorerte bokstaver enn de andre. Jeg tror at teksten på denne siden er skrevet av Munthe selv, og at Aug. Sørensen derfor har hatt en større betydning enn tidligere antatt for utformingen av teksten i boka som helhet. Det første verset viser dessuten likhetstrekk med annen bokstavtegning fra Munthes hånd.

Munthe hørte i lang tid ikke nytt fra Klingspor, og var meget utålmodig. Også Friedrich Deneken etterlyste flere ganger framdrift i saken. Så, i mars 1906, var Munthe på vei hjem fra et Paris-opphold, og i Köln kom Karl Klingspor inn i togkupeen. De reiste sammen en times tid og diskuterte skriften. Sannsynligvis tok Klingspor på ny opp skriftens blanding av gotiske og latinske former, for som følge av dette møtet nytegnet Munthe noen bokstaver.

Etter enda halvannet års venting, i oktober 1907, mottok Munthe en prøve som viste et nesten komplett alfabet av små bokstaver, og sju store bokstaver. «Det er jo herligt! - men hvorfor gjør han det aldrig færdigt,» skrev Munthe til Deneken.

Ny kontakt med Gebr. Klingspor

Deneken skulle fortsette å purre et par år, mens Munthe ble opptatt med utsmykkingen av Håkonshallen i Bergen. Men da han gjenopptok arbeidet med folkevisene, må han igjen ha følt behov for skriften. Vinteren 1916 ba han den framtredende Oslo-boktrykkeren M. R. Kirste å henvende seg til Gebr. Klingspor i sakens anledning.

Karl Klingspors tegning til Munthe

Disse illustrasjonene tegnet Karl Klingspor i et brev til Munthe mars 1905. På denne måten forklarte han de tekniske problemene knyttet til blytyper for den teknisk ukyndige Munthe. Problemet var særlig de store «overhengene» i en slik kalligrafisk skrift. Se stor versjon her.

Klingspor svarte at skriften nesten var ferdig, men at man var kommet i tvil om man var på rett vei. Arbeidet var blitt lagt til side og deretter glemt. Klingspor var villig til å gjenoppta arbeidet hvis Munthe bifalt de vedlagte prøvene. Disse avtrykkene, som er datert 1910, viser at skriften var kommet svært langt, og var skåret i to grader (størrelser). Støperiet hadde kalt den «Muntheschrift».

På Kirstes anbefaling nytegnet Munthe tre av de store bokstavene. Og for ytterligere å overbevise Klingspor, refererte han de positive vurderingene av skriften som hadde framkommet ved utgivelsen i 1904. Han innhentet også en uttalelse fra Universitetet, som bekreftet at Munthes skrift var basert på nordiske middelalderhåndskrifter. Munthe trodde nemlig at Klingspors kritikk av hans bokstaver skyldtes manglende kjennskap til disse.

Muntheschrift

Prøve av skriftstøperiet Gebr. Klingspors «Muntheschrift», 1910. Se stor versjon her.

Men skriften kom aldri lenger, og til sine «Norske folkeviser» (utgitt posthumt 1933) måtte han igjen tegne bokstavene, denne gang med en mer ordinær skrift.

I 1944 ble Gebr. Klingspor totalødelagt under et alliert flyangrep. Alt materiale i forbindelse med skriften forsvant. Dagens Klingspor-Museum har vært nesten helt uvitende om Munthe-skriften.

Fabritius-trykkeriet lager sin versjon

Omtrent samtidig med tilintetgjørelsen av Munthe-skriften, i 1943, begynte Oslo-trykkeriet W. C. Fabritius & Sønner arbeidet med sin versjon av Munthes skrift.

En særpreget, kraftig og nasjonal stil har preget arbeidene fra dette trykkeriet, som var eid av Hroar Scheibler, en engasjert fagmann med bokhistoriske interesser. Når ønsket var å lage en skrifttype, var det derfor nærliggende å søke til Gerhard Munthes arbeider.

Bedriftens tegner Ole T. Ystenes sto for det praktiske, mens Scheibler og andre i Fabritius korrigerte. Skriften ble teknisk framstilt av Monotype Corporation i England, for bruk av Fabritius alene.

Fra Munthes Norske folkeviser

Gerhard Munthes «Norske folkeviser» inneholder flere illustrerte og dekorerte folkeviser, som «Åsmund Frægdegjævar», «Lindarormen» og «Draumkvæde» (illustrasjonen). Den ble utgitt av Dreyers forlag først som en bibliofilutgave i 1933, deretter i en mer ordinær utgave i 1943. Denne er vanlig å finne i antikvariater. Se stor, illustrert versjon her.

Etter 20 års arbeid, i 1962, var skriften ferdig. «Fabritius-skriften», som den ble døpt, består av et uvanlig stort antall tegn: blant annet to sett tall, et eget alfabet med kapitéler (store bokstaver på høyden til de små bokstavene) og 13 ligaturer (sammenstøpte bokstavpar). Kostnadene må ha vært store og følbare selv for en av Norges største trykkeribedrifter.

Fabritius-skriften ble nesten ikke brukt, så vidt vites kun til enkle arbeider som brevkort, hilsener o.l. Jeg har heller ikke funnet den omtalt noe sted, til tross for den begivenheten en original trykkskrift laget av en norsk bedrift må ha vært. Fabritius-skriften må betraktes som Hroar Scheiblers personlige verk, drevet gjennom av kjærlighet til boktrykkerkunsten, uten hensyn til praktisk nytte eller ære.

En vurdering av disse to skriftene

Disse to versjonene av Munthes Draumkvæde-skrift er ganske forskjellige. Klingspors arbeid er en særpreget, vakker skrift som nok kunne fått en viss anvendelse, men neppe blitt en økonomisk suksess. Karl Klingspors mishag over enkelte bokstavformer bidro nok til at arbeidet ble halvhjertet og ikke ferdig. Kanskje tiden etter hvert hadde løpt fra skriften, når årene gikk etter Morris-begeistringen, jugend-stilen og de nasjonalistiske følelsene rundt år 1900.

Fabritius-skriften framsto nok også som noe utdatert da den var ferdig på det funksjonalistiske 60-tallet. Skriften er heller ikke så sjarmerende som Klingspors Muntheschrift. De kalligrafiske over- og underlengdene er borte. De store bokstavene er mer vellykkete og gir alene et monumentalt inntrykk.

Fra Munthes Norske folkeviser

Fabritius-skriften (1962), W. C. Fabritius & Sønners versjon av Munthes Draumkvæde-skrift.

Under mitt arbeid med å avdekke denne historien har jeg som skriftelsker ikke motstått fristelsen til å lage min egen, digitale versjon av Munthes skrift. Det sier noe om vår tid at den er blitt mottatt med en viss interesse.

Publisert første gang i Bokvennen nr. 4 1996. Mellomtitlene er lagt til nå. Mange av illustrasjonene er helt nye.

Til begynnelsen av artikkelen
Til introduksjonssiden om Munthe-skriften
Til hovedsiden

Sist oppdatert 2007-06-17

Frisianus (1994), min egen versjon av Munthes Draumkvæde-skrift.