Typografi i Norge

Hva den første norske skriftprøven kan fortelle

Chr. Tønsbergs Bogtrykkeri år 1849

Repertoaret av skrift og dekor i norske trykk ble gjennom 1800-tallet betydelig utvidet, med nye uttrykksfulle skrifter og ornamenter. Skriftprøven som Chr. Tønsbergs boktrykkeri i Christiania utga i 1849 er et eksempel på dette. Den gir oss et bilde av datidas typografiske status, samtidig som den forteller om forutsetningene for forleggeren og den nyslåtte boktrykkeren Chr. Tønsbergs virksomhet.¹

Av Torbjørn Eng

Forut for 1800-tallet var det begrensede typografiske uttrykksmuligheter. De bevarte trykkene fra norske boktrykkerier viser at deres skriftbeholdning alt overveiende besto av konvensjonelle, generelle skriftfamilier, av både gotisk karakter (fraktur, schwabacher og tekstura²) og latinsk karakter (antikva og kursiv).³ Ornamenter, som røskenene,⁴ små motiver støpt som typer, ble brukt allerede i de aller første norske trykkene, og seinere ikke minst i dekorative arrangementer under rokokkoen fra midten av 1700-tallet.⁵ Men under den etterfølgende nøkterne, lite utsmykkede nyklassisismen, fram til 1820-tallet, mistet de for en tid sin popularitet.

Nye typografiske muligheter
Fra 1820-tallet kom helt nye dekorative og uttrykksfulle typer – forsirede, som de ble kalt – i bruk. Samtidig ble flere nyskapende skriftkategorier introdusert. Blant disse var den svært fete antikvaen, og den såkalte «egyptienne», med sin ensartete strektykkelse og kraftige, rettvinklete seriffer. Alle disse var fortrinnsvis støpt i store skriftstørrelser – de var det man kaller tittelskrifter. Tilbudet av dekorativt materiell ble også større, og røskenene ble mer detaljerte og forfinet, som følge av forbedret støpeteknikk. Et par tiår seinere tilbød skriftstøperiene også klisjeer av illustrasjoner med generelle motiver.

Blant årsakene til denne nye typografiske rikdommen var den økende produksjonen av trykksaker i det framvoksende industrisamfunnet, og det derav følgende behovet for å framheve hver enkelt av dem med typografiske virkemidler, for å oppnå oppmerksomhet og ønsket virkning. Nye former for trykt informasjon, som leilighetstrykk og reklame, ledet an i denne utviklingen.⁶ Men de nye skriftene ble anvendt også i bokarbeider, slik vi kan se blant annet i Chr. Tønsbergs utgivelser.

Tittelsiden til Chr. Tønsbergs Bogtrykkeris skriftprøve fra 1849 er et eksempel på de «arkitektoniske» tittelsidene som var populære på 1840-tallet. Søyler og gavl danner her et slags tempelbygg. Tønsbergs trykkeri var velutstyrt med det mangfoldige dekorative materiellet som var nødvendig for å sette opp denne siden. Blanding av mange ulike skrifter på tittelsidene, slik man også ser her, var vanlig på denne tida. I dette tilfellet var nok hensikten også å vise fram bredden i trykkeriets skriftutvalg.

Fram til 1800-tallet var det neppe behov for å presentere de små norske trykkerienes begrensede typografiske materiell for kundene i en egen trykksak. Ved planlegging av et arbeid tok man kanskje fram eksempler på noe som allerede var trykt. Men ettersom beholdningen av skrift og dekorativt materiell økte, ble det nyttig å utgi en trykt skriftprøve med eksempler på det man disponerte. Ikke bare kundene, også trykkeriets typografer ville ha nytte av en skriftprøve i sitt arbeid når de skulle velge skrift og dekor. Skriftprøven fungerte dessuten som reklame for trykkeriet.

Skriftprøver ble en nødvendighet for boktrykkeriene. Som regel ble de ekstra omsorgsfullt utført både i sats og trykk, som bevis på trykkeriets kvaliteter. Påkostede omslag og tittelsider, og etter hvert flerfargetrykk, ble vanlig. Sammen med skriftstøperienes rike og forseggjorte skriftkataloger, er trykkerienes skriftprøver et viktig materiale for den boktrykkhistoriske forskningen.

Forleggeren Chr. Tønsberg
Chr. Tønsbergs boktrykkeris skriftprøve fra 1849 er den første kjente norske skriftprøven. Men det er ikke usannsynlig at andre trykkerier var enda tidligere ute. Kanskje ikke alle skriftprøver var i bokform, som Tønsbergs, men for eksempel utgitt som et stort ark,⁷ og at disse av denne eller andre grunner er gått tapt for ettertida. Det er rimelig å anta at det velutstyrte boktrykkeriet Guldberg & Dzwonkowski i Christiania kan ha utgitt en skriftprøve. Dette trykkeriet sto bak flere av Henrik Wergelands typografisk rikt dekorerte bøker, et tiår før Tønsberg kjøpte sitt trykkeri.⁸

Tittelsiden til Norske Nationaldragter (1852) er litografert og trykt av Winckelmann & Söhne i Berlin. Den er pyntet med symboler for de fire stiftsbyene Christiania, Christianssand, Bergen og Trondhjem, sammen med tegninger av de tre turistattraksjonene Rjukanfossen, Krokkleiva og Nordkapp. Alle bokas bilder av nasjonaldrakter er trykt litografisk i utlandet etter forelegg av blant annet maleren Johan Fredrik Eckersberg, mens tekstsidene nok var trykt i Tønsbergs eget boktrykkeri i Christiania, selv om det ikke er angitt.

Chr. (Christian) Tønsberg (1813–1897) har en viktig plass i norsk bokhistorie på grunn av sin ambisiøse forleggervirksomhet. Blant annet for å presentere Norge for utlandet, utga han billedverkene Norge fremstillet i Tegninger (1848), La Norvège Pittoresque (1849), Christiania og Omegn (1850), Norske Nationaldragter (1852) og Norske Folkelivsbilleder (1854). Disse er illustrert med litografier, utført og trykt i Danmark og Tyskland, mange av dem i farger. Også tittelsidene til flere av disse utgivelsene er litograferte, og er praktfullt utført. De tilhørende tekstsidene er sannsynligvis trykt i hans eget boktrykkeri, og er ofte flerspråklige.⁹

Tidligere enn disse utgivelsene, før Tønsberg kjøpte sitt trykkeri i 1848, hadde han gjennom flere år utgitt en rekke bøker, særlig innen jus, noe han fortsatte med, parallelt med de nasjonale praktverkene. Chr. Tønsberg hadde utvilsomt behov for trykkeritjenester, og han var heller ikke den eneste borgeren som på denne tida ønsket å ha sitt eget trykkeri til disposisjon. Også andre forleggere, bokhandlere og professorer gikk til dette skrittet. De ble boktrykkere av tittel, men hadde ikke faglig bakgrunn selv.¹⁰

Med sine store ambisjoner var det naturlig at Chr. Tønsberg utga en skriftprøve for sitt nyanskaffete trykkeri.

N. C. Halds Bogtrykkerie og Aalholm
Chr. Tønsbergs Bogtrykkeris historie begynner i 1832, da Niels Christian Hald sammen med Niels Mathias Aalholm startet N. C. Halds Bogtrykkerie i Arendal. Trykkpressen ble kjøpt i Hamburg, og det har vært antatt at skriftene ble kjøpt fra J. D. Trennerts Schriftgiesserei i Hamburgs naboby Altona.¹¹ Trennert var et mye brukt skriftstøperi for norske boktrykkerier,¹² så dette er en rimelig antakelse.

De to unge mennene tilhørte denne driftige byens borgerklasse, og de hadde politiske og litterære interesser. Fra eget trykkeri utga de blant annet avisa Den vestlandske Tidende, der Aalholm var redaktør. Aalholm var også bokhandler, og under en forretningsreise til Christiania sommeren 1835 kom Aalholm i kontakt med kretsen rundt Johan Sebastian Welhaven, og ble oppfordret til å starte et trykkeri i hovedstaden. Motivasjonen var å utgi en planlagt ny avis, Den Constitutionelle, som var av samme konservative tendens som Den vestlandske Tidende.

Aalholm lot seg smigre og friste, og kjøpte Halds boktrykkeri av Niels Christian Hald, som hadde stått bak investeringen i Arendal, for 1300 speciedaler. Trykkeriet ble skipet inn til Christiania i november 1835.¹³ Faktoren i Halds boktrykkeri, Lars Andreas Krohn, ble tilbake i Arendal og fortsatte virksomheten under Halds navn.¹⁴ Krohn overtok etter hvert trykkeriet, og trykte fra omkring 1840 under sitt eget navn.

Bokhandler Johan Dahl i Christiania var instrumentell i å få Aalholm til hovedstaden.¹⁵ Han ble forleggeren av Den Constitutionelle, og ville selv kunne dra nytte av en intim forbindelse til et trykkeri, noe som også viste seg kort tid etter.

Johan Dahl overtar
Den Constitutionelle utkom med sitt første nummer 1. februar 1836. Men Aalholms karriere som boktrykker ble svært kort og en personlig og økonomisk fiasko. Allerede etter få måneder, i mai, kjøpte Johan Dahl trykkeriet for 1100 speciedaler, og Aalholm reiste tilbake til Arendal.¹⁶

Dahl hadde fått boktrykkerprivilegium, men måtte ifølge bestemmelsene som gjaldt fram til 1839, ha en faktor, som måtte være en utlært svenn, til å lede trykkeriet. Dette var i første omgang Edv. Aug. Schmelling, deretter overtok Carl C. Werner, begge med dansk bakgrunn. Også en E. Larsen er nevnt som faglig ansvarlig for Johan Dahls boktrykkeri. Faktorens navn ble ofte oppført på bøkenes tittelsider – noe som gjaldt for alle trykkerier, trolig for å bekrefte at trykkeriet fulgte loven.

Dahls mange bokutgivelser bidro lenge til å holde trykkeriet sysselsatt, men hans forleggeri gikk etter hvert tilbake i omfang. Det året han ble boktrykkerieier, i 1836, var det på topp med 36 utgivelser, mens det i 1848 var redusert til seks.¹⁷ Han mistet dessuten trykkingen av Den Constitutionelle fra 1845. Men så seint som 29. juni 1848 hadde han i en annonse i Den norske Rigs-Tidende, i forbindelse med flytting til en ny adresse, forkynt at trykkeriet «i den sidste Tid er forøget med en betydelig Deel nye Typer». Dette tydet ikke på at han hadde planer om å gi seg.

Men høsten samme år solgte Dahl trykkeriet. Kjøperen – generalkonsulen, juristen og forleggeren Chr. Tønsberg – hadde ambisjoner om å utvide sin utgivelsesvirksomhet, og mange skulle bli praktverker. Man kan anta at han ville sikre produksjonsgjennomføringen og kvaliteten på disse utgivelsene ved å disponere sitt eget trykkeri. Han kunne da selv velge å bruke, og eventuelt anskaffe, det typografiske materiellet som tilfredsstilte hans krav.¹⁸ Året etter var trykkeriets skriftprøve klar, og viste hva han disponerte.

Tønsberg engasjerte seg neppe i det daglige arbeidet i trykkeriet. Dette ble ledet av fakto­ren – først Sverre Nicolay Wergeland, så Jørgen Schive, før Hans Jakob Sørum i mange år bestyrte produksjonen. Tønsberg selv skulle i tillegg til forleggeriet rekke over mange andre oppgaver, blant annet var han generalkonsul for flere land, og drev en auksjonsforretning.

Skriftprøvens innhold
Sideformatet i Chr. Tønsbergs skriftprøve er 146×203 mm, og består av 58 blad. Kun høyresidene har trykk, trolig for å unngå gjennomslag. Nasjonalbibliotekets eksemplar av Tønsbergs skriftprøve er innbundet i et stivbind, men boka kan også ha blitt utgitt i hefteform.

Skriftprøven inneholder eksempler på i alt 75 skrifter. Dette tallet inkluderer alle de mange størrelsene (gradene) av disse. Her er dessuten 107 eksempler på røskener og «innfatninger» (rammemateriell) i sju forskjellige grader, 18 «tittellinjer» (sammensetninger av ulike små dekorelementer, anvendt som skiller i tekst), 45 klisjeer av generelle illustrasjoner, samt en del spesialtyper, som matematiske tegn.

Den klassisistiske «nyantikvaen» var enerådende som antikvaskrift midt på 1800-tallet, også i Chr. Tønsbergs skriftprøve, som vist her, både som brødskrift og tittelskrift. Den kjennetegnes av markert strekkontrast, vertikal trykkfordeling og en horisontal inngang til de flate seriffene. Øverst et eksempel i normal vekt (fethetsgrad), nederst i svært fet – sistnevnte en variant som ble utviklet i Storbritannia tidlig i århundret, velegnet til slående titler og som framhevelse i tekst med normal vekt.

Av de 75 skriftene kan 57 sies å være til alminnelig, generell bruk, uten forsiringer eller spesialiteter av noe slag. De er fordelt på 29 fraktur, fem tekstura og én schwabacher av de gotiske, og 22 antikva, to kursiv, to islandsk og én skriveskrift av de latinske, samt én gresk skrift. De gjenstående 18 skriftene er uttrykksfulle tittelskrifter av forskjellige slag. En analyse av Tønsbergs skriftutvalg gir et godt bilde av typografiens stilling i 1849.

Antikvaene er alle av klassisistisk karakter – den monumentale og rasjonelle «nyantikva»-formen den fikk omkring år 1800, påvirket av den graverte skriften i kobberstikkene og av spisspennen. Den klassisistiske antikvaen er blant annet karakterisert av stor kontrast mellom de tykke grunnstrekene og de tynne hårstrekene. Den hittil brukte renessanseantikvaen, «gammelantikvaen» med spor av arven etter den manuelle bredpennen, var i 1849 helt ute av bruk, inntil den kom tilbake mot slutten av århundret under betegnelsen «medieval».

Engelsk antiqva fra Chr. Tønsbergs skriftprøve. I dag ville den blitt kalt Scotch Roman (skotsk antikva), etter to skotske skriftstøperier som var de første som støpte tilsvarende klassisistiske antikvaer på 1830-tallet, noe åpnere og rundere enn konkurrentenes. Jeg har ikke funnet denne skriften brukt i Tønsbergs produksjon.

Når grunnstrekene i den klassisistiske antikvaen gjøres ekstremt tykke, samtidig som hårstrekene blir beholdt tynne, får den en sterk oppmerksomhetseffekt. Den er da svært anvendelig i titler, for eksempel i annonser og på plakater, i størrelser over den vanlige brødskriften, men den ble brukt også som framhevelse i brødtekst. Den fete klassisistiske antikvaen framsto i Storbritannia på 1810-tallet under betegnelsen «fat face», og var den første av flere lignende kraftige skrifter som skulle tjene det voksende markedet for leilighetstrykk (aksidenser).¹⁹ Den ble snart også støpt av de kontinentale skriftstøperiene, blant annet av J. D. Trennert i Altona, der mange norske boktrykkere kjøpte skrift. Chr. Tønsbergs skriftprøve inneholder en rekke forskjellige størrelser og varianter av denne kontrastrike, fete klassisistiske antikvaen.

Skriftprøven inneholder også en motsats til den fete klassisistiske antikvaen som tittelskrift: en majestetisk antikva med normal kontrast, i kun versaler, under navnet Engelsk Antiqva.

De gotiske skriftene i skriftprøven er alt overveiende fraktur. De fem teksturaene og den ene schwabacher ble typisk brukt som kontrastskrifter til den dominerende frakturen, og anvendt i enkeltlinjer – schwabacher også som framhevelse av enkeltord i fraktursats.

Utover dette er det ikke lett å bedømme de gotiske skriftenes karakter. Den latinske skriften er i dag enerådende i Vesten, derfor mangler man kunnskap om og et trenet øye for å vurdere de gotiske skriftenes detaljer. Men den tidas fagfolk evnet nok å skille for eksempel forskjellige fraktursnitt fra hverandre, noe som bekreftes av datidas faglitteratur.²⁰

Blant de 18 uttrykksfulle tittelskriftene, finner man fire muserete²¹ fraktur- og tekstura- skrifter, der bokstavenes streker er fylt av dekorative mønstre. Disse egner seg for titler i bedre utstyrte trykksaker, slik de for eksempel er brukt på tittelsiden til Chr. Tønsbergs egen skriftprøve.

Denne bakoverlente frakturskriften er svært uvanlig. Chr. Tønsbergs skriftprøve viser den kun i én størrelse, mittel (14 punkt). Trykkeriet brukte den et fåtall ganger, inkludert på skriftprøvens tittelside. Også Johan Dahl, trykkeriets forrige eier, anvendte den (i Tydsk Grammatik til Skolebrug, 1847).

Betegnelsen museret/mousseret ble midt på 1800-tallet brukt om mange svært ulike dekorative skrifter som egnet seg til å gi trykksakene et festlig eller individuelt uttrykk. De ble ofte brukt på tittelsider. I denne muserete teksturaen (kalt «gothisk» i 1849) er skrifttegnene dekorert med blader og markert med hvite felt.

En svært uvanlig tittelskrift i den gotiske kategorien er en bakoverlent fraktur, betegnet som «Halvfeed Skraamittel Fractur», en rekursiv skrift. De gotiske skriftene mangler som hovedregel en parallell til antikvaens kursiv, en framoverlent variant, og tilbudet av slike er svært lite.²² Så denne bakoverlente frakturvarianten er enda mer sjelden kost, og ble så vidt vites bare støpt av Schriftgiesserei F. A. Brockhaus i Leipzig, under betegnelsen «Umgelegte fette Fractur».²³

Blant tittelskriftene av latinsk karakter er det to toskanske skrifter, i engelsk terminologi «Tuscans», med sine karakteristiske fiskehaleavslutninger. Denne 1800-talls-skriften var populær gjennom hele århundret. Tønsbergs skriftprøve betegner dem som «Museret Antiqua», og den samme betegnelsen er brukt på to skyggeskrifter av egyptienne-karakter.

To muserete skrifter av latinsk karakter. Trass i den felles betegnelsen museret, er de svært ulike. Den øverste er en toskansk skrift i kontur med svart skygge. Den nederste er en egyptienne med hvit og skravert skygge.

Lapidar-betegnelsen er avledet av latinsk lapis, stein. For den øverste vist her, en middels fet antikva i kontur med svart skygge, kan man forstå lapidarbetegnelsen som en henvisning til romerske innskrifter hogget i stein, der den romerske capitalis monumentalis spiller på lys- og skyggevirkning. For den nederste, en pussig italienne med en unaturlig vektlegging av tykke og tynne streker, er betegnelsen vanskelig å forstå.

Skriftprøven inneholder også to skyggeskrifter basert på den fete klassisistiske antikvaen. Disse skyggeskriftene er på sin side kalt «Lapidar». Betegnelsen knytter dem til steinen, forstått som skrift hogget i stein, for eksempel romersk epigrafi, der lys og skygge får fram bokstavenes tre dimensjoner.²⁴ En tredje lapidar hos Tønsberg er derimot en «italienne» – en skriftkategori beslektet med egyptienne, men der de rettvinklete seriffene er mye fetere enn bokstaven ellers. Vektleggingen av tykke og tynne streker (se for eksempel bokstaven V) er for øvrig helt unaturlig i akkurat denne pussige skriften, som hadde en viss utbredelse midt på 1800-tallet.

En vurdering av Tønsbergs materiell
Skriftprøven har en omtrent lik fordeling av latinsk og gotiske skrift, selv om det i Norge på denne tida var en stor overvekt av utgivelser med gotisk skrift.²⁵ Også enkelte andre trykkerier hadde en overraskende stor andel latinsk skrift.²⁶ For Tønsbergs del kan dette forklares med at han hadde planer om å utgi sine billedverker for et utenlandsk publikum, der tekst på engelsk og fransk av tradisjon skulle settes med latinske skrifttyper. Også den tilhørende danske og tyske teksten ble i disse utgivelsene satt med latinsk skrift, selv om dette brøt med tradisjonen i Norge, Danmark og Tyskland. Imidlertid ble resultatet derved ensartet.

Skriftprøven har et begrenset, men for sin tid godt utvalg av skrift, noe en sammenlig­ning med trykk fra andre norske trykkerier viser. Utvalget er adskillig rikere enn hva som ville vært mulig et par tiår tidligere, men det var først mot slutten av 1800-tallet at skriftstøperienes tilbud av skrift ble virkelig mangedoblet, og preget av en noen ganger grenseløs fantasi.

Tønsbergs skriftprøve inneholder de fleste nyhetene innen dekorativ eller kraftfull titteltypografi gjennom de forutgående tiåra. Rett nok savnes den populære tittelskriften «cancelli», formgitt etter en høytidelig, profesjonell gotisk håndskriftmodell, med overdådig utsmykkede versaler. Den i moderne tid svært viktige skriftkate­gorien «grotesk» mangler også. Men denne monolineære, seriff­løse skriften var knapt kommet hit til lands, og ble kanskje først året etter brukt i et norsk trykk.²⁷

Datidas navngiving og klassifisering av trykkskrifter, slik vi ser eksempler på i denne skriftprøven, er utilfredsstillende sett med dagens øyne. Til forskjell fra i dag hadde ikke skriftene individuelle merkenavn – de er typisk betegnet med deres kategori, karakteristikk og størrelse, som for eksempel «Museret Mittel Antiqva». I norsk sammenheng er det først med boktrykkeriet B. M. Bentzens skriftprøve fra 1870-tallet at noen få av skriftene presenteres med merkenavn, som for eksempel Garamonde. Skriftklassifikasjonen i skriftprøven er dessuten ofte vanskelig å forstå. En museret antiqva kunne være så mangt hos Tønsberg. Lapidar-betegnelsen gir også liten mening, slik den er brukt her, og svært ulike skrifter er samlet under denne betegnelsen.

Chr. Tønsbergs skriftprøve er rik på røskener og innfatninger, men de sees sjelden i bruk i de utgivelsene fra Tønsbergs trykkeri som jeg har hatt tilgang til. Forklaringen kan være at Tønsberg kjøpte et ferdig utstyrt trykkeri, der materiellet ikke var valgt på grunnlag av hans egne behov.

Skrifttypenes bakgrunn
Deler av skrifttypene i Chr. Tønsbergs Bogtrykkeris skriftprøve anno 1849 stammer sannsynligvis fra Halds trykkeri, startet 17 år tidligere. Mye taler for at disse ble kjøpt fra J. D. Trennerts Schriftgiesserei. Den «betydelig Deel nye Typer» som Johan Dahl hadde kjøpt i 1848 ble helt sikkert med videre til Tønsbergs boktrykkeri. Den sjeldne Halvfeed Skraamittel Fractur i skriftprøven ble også brukt mens Dahl eide trykkeriet, noe som er en indikasjon på at han handlet skrift hos F. A. Brockhaus. I tillegg kan Tønsberg ha kjøpt inn ytterligere materiell straks han overtok trykkeriet.²⁸

Nasjonalbiblioteket eier et eksemplar av J. D. Trennerts skriftkatalog, utgitt i 1836. Ved en sammenligning av Trennerts fyldige katalog og Chr. Tønsbergs skriftprøve, finner man enkelte identiske skrifter, noe som kan tyde på at Tønsbergs typemateriell er kjøpt hos Trennert, men det er også flere av samme kategori og størrelse som ikke stemmer overens. Proveniensen til Trennert-prøven er ukjent, men ved enkelte skrifteksempler er det gjort korte annoteringer på dansk. Enkelte av disse er signert J. D. (Johan Dahl?), men heller ikke disse skriftene gjenfinnes i Tønsbergs prøve.

Med stereotypiteknikken, oppfunnet i første halvdel av 1800-tallet, ble det mulig å støpe kopier av xylografier. Skriftstøperiene inkluderte følgelig klisjeer i sitt sortiment. Dette førte til økt bruk av illustrasjoner i trykksaker fra boktrykkpressene. Klisjeer med generelle motiver, som dem vist her fra Chr. Tønsbergs skriftprøve, ble mye brukt gjennom århundret, men jeg har ikke funnet dem brukt i Tønsbergs produksjon.

Det er ikke lett å spore opp hvor denne periodens skrifter ble støpt. Matriser (støpeformene) til typene ble solgt av skriftskjærerne og skriftstøperne til andre skriftstøpere, slik at de samme skriftene ble støpt flere steder. Dessuten ble skrifttyper kopiert av konkurrerende skriftstøpere, foreløpig uhindret av lover og avtaler.

Skriftbruken i Tønsbergs utgivelser
Tønsbergs internasjonalt anlagte billedverker ble satt med latinsk skrift, mens de øvrige av hans utgivelser nesten uten unntak er satt med gotisk skrift. Disse henvendte seg til et norsk publikum, der tradisjonen tilsa fraktur, og der motviljen mot antikva fortsatt var uttalt.²⁹ Den første med latinsk skrift utgått fra Tønsbergs trykkeri som jeg har funnet, er Landstads Norske Folkeviser (1853).

Litografiens frie og dekorative skrifttegning (se for eksempel tittelsiden til Norske Nationaldragter vist over) øvde sterk påvirkning på typografien utover på 1800-tallet. Dette preget også de tittelsidene i Chr. Tønsbergs billedverker som ble trykt i boktrykk, der mange skrifter ble blandet på én og samme side. Sju forskjellige skrifter ble for eksempel brukt på tittelsiden til Christiania og Omegn. Slik skriftblanding, som ikke er i tråd med vår tids oppfatning, var karakteristisk for siste del av 1800-tallet. Denne visuelle rikdommen tilfredsstilte den alminnelige oppfatningen av «god smak».

Det typografiske omslaget til Tønsbergs utgivelse La Norvège Pittoresque (1849) er nær identisk med den påfølgende tittelsiden, men trykt på farget papir. Typografien er majestetisk og med en tidstypisk skriftblanding. Hoved- og undertittelen er satt med en fet smal antikva, mens trykkestedet er en bred fet antikva. Utgiverens navn er satt i en pussig italienne, som i skriftprøven er kalt «lapidar». Rammen består av røskener, mens de florale ornamentene på sidene og i hjørnene ikke er vist i Tønsbergs skriftprøve. (Dette slitte omslaget er fra Nasjonalbibliotekets digitaliserte eksemplar av utgivelsen.)

I vår tids faglitteratur har man ofte bedømt tidas skriftblanding som et uttrykk for forfall i boktrykkerfaget. Dette er en nærsynt oppfatning, som ikke ser at den tids dekorative, ut­trykksfulle typografi var i tråd med øvrig formgiving, samt med arkitekturen.³⁰

Det svært rike utvalget av røskener og innfatninger i skriftprøven – 107 forskjellige, i kegelstørrelser fra nonparel (sic) (6 punkt) til canon (36 punkt), har jeg bare sett brukt noen få ganger,³¹ bortsett fra på skriftprøvens tittelside. Uansett hvem som kjøpte dem – Hald og Aalholm, Dahl eller Tønsberg – så fylte de ikke Tønsbergs behov. De bevarte trykkene viser at Tønsberg heller søkte et strengt og majestetisk uttrykk med lite dekor. Men den arkitektoniske konstruksjonen av røskener på skriftprøvens tittelside viser at Tønsberg hadde det materiellet som skulle til for å måle seg med de andre bedre trykkeriene i Christiania.³²

Chr. Tønsbergs rolle
Tønsberg sto bak mange utgivelser, men det er billedverkene som definerer hans store kulturinnsats. De er en del av tidas nasjonalromantiske strømninger. Han ville presentere Norge for et utenlandsk publikum med verker av best mulige kvalitet, hva gjelder tekstene, bildene, typografien og trykket. Han fikk ros og utmerkelser fra utlandet for sine utgivelser,³³ så vel som anerkjennelse og økonomisk støtte fra Stortinget. Man innså at Tønsbergs utgivelser hadde stor verdi for landet, mens hans private økonomi ble sterkt svekket av de ambisiøse utgivelsene. Han var en idealist som «la for liten vekt på den økonomiske side av forlagsdriften», heter det i Den norske bokhandels historie.³⁴

Slik ble Tønsbergs boktrykkeri framstilt av kunstneren Caspar Scheuren i 1854. Scheuren var en sentral figur i kunstmiljøet i Düsseldorf i Tyskland, og samarbeidet nært med den norske maleren Adolph Tiedemand. Flere av Tiedemands bilder ble brukt i Tønsbergs billedverker, og i den forbindelse møttes Chr. Tønsberg, Tiedemand og Scheuren i Düsseldorf i 1852. Scheuren lovte der å male tittelsiden til Norske Folkelivsbilleder (1854), som så ble litografert og trykt av Winckelmann & Söhne i Berlin. – Bildet over er et utsnitt av en større komposisjon i akvarell som Scheuren laget til ære for Tønsberg. Her ser man en jernhåndpresse av Stanhope-typen i drift med dekkelen oppslått, mens personen til venstre arbeider ved settekassen. I taket henger ferdig trykte ark til tørk. Det er usannsynlig at Scheuren besøkte Christiania, men han var trolig kjent med det tekniske utstyret i trykkeriet, og at håndpressen foreløpig ikke var erstattet av en sylinderpresse. Tilhører Nasjonalmuseet.

I 1859 ble trykkeriet overdratt til sønnen Henning Tønsberg, selv fagutdannet boktrykker. Chr. Tønsberg måtte av økonomiske årsaker avslutte sin forleggervirksomhet, og i 1862 tiltrådte han som tollkasserer i Tvedestrand. I 1864 ble hans boklager solgt på tvangsauksjon til urimelig lave priser. Som pensjonist kom han tilbake til Christiania, der han fortsatte en begrenset forlagsvirksomhet.

NOTER
1. Skriftprøven er digitalisert av Nasjonalbiblioteket. https://www.nb.no/items/fe05ded3ca6336aea0326ffb17a6b864?page=3
2. Tekstura er en nesten konsekvent kantet (brudden) gotisk skriftkategori, lignende typene i Gutenbergs trykk. Skriftkategorien ble på 1800-tallet kalt «gothisk».
3. Et unntak er barokkens rikt dekorerte gotiske initialbokstaver, som prydet mange tittelsider på 1600-tallet.
4. Fra tysk «Röschen», liten rose.
5. Eng 2019.
6. Eng 2021, s. 12–13.
7. B. M. Bentzens boktrykkeri i Christiania utga på 1870-tallet sin skriftprøve som et trykt ark i formatet 78 × 57 cm. Vist i Eng 2021, s. 57.
8. Til sammenligning har Danmark, med sin adskillig større og eldre boktrykkerivirksomhet enn Norge, bevart 18 skriftprøver trykt før 1850, ifølge Hansen 1978.
9. Om Chr. Tønsbergs liv og virksomhet, se snl.no, Tveterås 1986, Messel 1990 og Boge 2001.
10. Prokurator H. T. Winther startet trykkeri i 1826, bokhandler J. Schive i 1830, professor G. F. Lund i 1831.
11. Johansen 2011, s. 8.
12. Eng 2021, s. 15.
13. Mange av opplysningene om Aalholms boktrykkerkarriere er basert på hans personlige nedtegnelser, arkivert i Aust-Agder museum og arkiv, Kuben i Arendal. De er transkribert av Gunnar Molden. Takk til Terje Bodin Larsen for å ha gjort meg oppmerksom på dette kildematerialet, der opplysningene avviker noe fra Seip 1958 og Jacobsen 1983.
14. Det er ikke kjent hvordan Halds trykkeri både kunne bli kjøpt av Aalholm, og samtidig fortsette driften. En forklaring kan være at Halds trykkeri ble splittet opp, og at Aalholm overtok bare en del av det.
15. Seip 1958, s. 115.
16. Se også Morgenbladet 8.4.1836, der en innsender skriver at Aalholm «allerede have solgt sit iaar anlagte Bogtrykkerie, efter nogle hundrede Dalers Tab, til Boghandler Dahl». Henrik Wergeland omtaler i Morgenbladet 30.9.1836 Aalholm og hans trykkeri, «som han havde slæbt hid for at slæbe sig ud deri» – en syrlighet fra Den Constitutionelles motstander.
17. Tveterås 1947, s. 109.
18. Tønsbergs boktrykkeri ble ansett å levere høy kvalitet. Da Henrik Ibsen i 1856 ba Tønsberg være utgiver av Gildet paa Solhaug, skrev han: «Eet smukt Udstyr veed jeg at det hos Dem er overflødigt at betinge mig.»
19. Johnson 1947.
20. Som et eksempel på dette, omtaler Journal für Buchdruckerkunst 1839 nr. 10 en ny frakturskrift fra skriftstøperiet Seyfarth & Kötscher i Weimar, og beskriver den «in Form und Zeichnung zwischen der Walbaumschen und Dreslerschen Fractur».
21. Lexicon des gesamten Buchwesens beskriver muserete skrifter som «Zierschriften, die in mosaikartiger Weise gemustert sind» (forsirede skrifter, med mosaikkpregete mønstre). Betegnelsen museret, ofte stavet moussiert, kan henspille på deres festpregede uttrykk («musserende»).
22. Blant over 500 gotiske skrifter viser Handbuch der Schriftarten (1926) bare åtte skråstilte skrifter under overskriften «Deutsche Schrägschriften», og flere av disse står nær de latinske kursiver og skriveskrifter.
23. Takk til den belgiske skriftdesigneren og skrifthistorikeren Jo De Baerdemaeker (Studiotype) for å ha hjulpet meg med å identifisere denne skriften.
24. Lexicon des gesamten Buchwesens forklarer lapidarskrifter som skrive- og trykkskrifter «nur aus Grossbuchstaben bestehende lat. [lateinisch] Schreib- oder Druckschrift, meint für Inschriften auf Steinen verwendet. Sie ist knapp, klar, ohne Zierrat». ([…] Den er enkel, klar og uten forsiringer.)
25. Anslagsvis 10 % av utgivelsene fra omkring 1849, registrert i Norsk Bog-Fortegnelse, var satt med latinsk skrift. Se Eng 2021, s. 175 (note 124).
26. Eng 2021 s. 173 (note 11).
27. I H. P. S. Schreuders Grammatik for Zulu-Sproget, trykt i W. C. Fabritius 1850, er forfatterens navn satt med grotesk på tittelsiden. Selv om groteskskrift ble introdusert i England på 1810-tallet, ble den langsomt tatt i bruk, og først i 1833 vist i en tysk skriftprøve, ifølge Reynolds 2020.
28. For øvrig kan Tønsbergs skriftbeholdning ha blitt økt året etter utgivelsen av skriftprøven, da Jørgen Schives trykkeri sannsynligvis ble overtatt av Tønsberg. Schive var i åra 1850–1852 faktor hos Tønsberg. Se Jacobsen 1983, s. 136.
29. Eng 2021, s. 50–52.
30. Jeg argumenterer grundigere for dette i Eng 2021.
31. Bl.a. i Love, Anordninger, Tractater, Resolutioner … 1851.
32. Slike arkitektoniske tittelsider ser ut til å ha gått av moten etter 1850, noe som også kan være en årsak til at dette dekorative materiellet ble lite brukt.
33. For eksempel ble han tildelt en medalje av kong Frederik av Danmark «som en Anerkjendelse af Deres fortjenest­fulde Udgivelse af Værket Norge fremstillet i Tegninger». I Chr. Tønsbergs privatarkiv i Nasjonalbiblioteket: Ordensutnevnelser. Bestallinger.
34. Tveterås 1986, s. 248–259.

LITTERATUR
– Boge, Cecilie. 2001. Nasjonsbyggar eller sosial klatrar? Chr. Tønsberg og Norske Folkelivsbilleder. Hovedfagsoppgave i historie. Universitetet i Bergen.
– Eng, Torbjørn. 2019. «Rokokkoen i norsk typografi : Dekorasjoner med franske forbilder». I Bokhistorie. Bibliotekhistorie. Oslo : Norsk bok- og bibliotekhistorisk selskap.
– Eng, Torbjørn. 2021. Da typografien ville være kunst : Norsk typografi 1800–1900 – fra nyklassisisme til historisme og den frie retning. Oslo : Typografi i Norge.
– Handbuch der Schriftarten : Eine Zusammenstellung der Schriften der Schriftgiessereien deutscher Zunge nach Gattungen geordnet. 1926. Leipzig : Albrecht Seemann.
– Hansen, Steen Stegeager. 1978. «Danske skriftprøvebøger indtil 1850». I Bogvennen 1978, s. 61–77. København : Forening for Boghaandværk.
– Jacobsen, Gunnar. 1983. Norske boktrykkere og trykkerier gjennom fire århundrer 1640–1940. Oslo : Merkur-Trykk.
– Johansen, Nils Voje. 2011. «Litt rundt etableringen av N. C. Halds Bogtrykkerie». I Bøker og trykk fra Arendals første trykkeri : Bøker av Jacob Aall, s. 1–10. Tvedestrand/Arendal.
– Johnsen, A. F. 1947. «Fat faces : their history, forms, and use». I Alphabet and Image 1947 nr. 5, s. 43–56.
– Lexicon des gesamten Buchwesens. 1995. Stuttgart : Anton Hiersemann.
– Messel, Nils. 1990. «Norge fremstilt i litograferte bilder : En studie i 1800-tallets billedproduksjon og Christian Tønsbergs nasjonale plansjeverk». I Kunst og kultur 1990 nr. 4, s. 186–245. Oslo.
– Reynolds, Daniel. 2020. «Sanserif type in Germany in the nineteenth century : a preliminary survey». I Journal of Printing History Society tredje serie, 1, 2020, s. 123–145. London.
– Seip, Didrik Arup og Leiv Amundsen. 1958. Henrik Wergeland og boktrykkerne. Oslo : Oslo boktrykker­forening.
– Tveterås, Harald. 1947. «Norsk bokhandel gjennom 100 år.» I 100 år : N. W. Damm & Søn 1843–1943 : Et firmas historie, s. 101–125. Oslo : Damm.
– Tveterås, Harald. 1986. Den norske bokhandels historie. Bind 3. Oslo : Den norske bokhandlerforening.

ENGLISH SUMMARY
The printer Chr. Tønsberg in Christiania, today’s Oslo, produced the first Norwegian type specimen book in 1849. The article outlines the history of his printing office and analyzes the typefaces with reference to the printed output. Chr. Tønsberg is well known in Norway for his illustrated books in large format, which presented Norway to an international readership with text in several languages. The title pages and illustrations were often cut and printed abroad, based on paintings by Norwegian artists.

Først gang publisert på nettet 27.12.2025, på trykk 2023
Sist revidert 30.12.2025

TYPOGRAFI I NORGE har siden år 2000 kastet lys over norsk grafisk historie, samt tilbudt materiale av interesse for dyrkere av skrift og typografi. Det legges sporadisk ut nytt stoff. THESE PAGES have since year 2000 been dedicated to exploring Norwegian printing history, as well as typefaces and typography in general. Most articles have an English summary at the end. ANSVARLIG for disse sidene er typograf og bibliotekar Torbjørn Eng. Kommentarer mottas med takk!