|
|
Det er nødvendig, før jeg går over til det egentlige emne, å gi en liten orientering over tidligere tiders stil, for at vi lettere kan forstå modernismen, vår tids former og farver. Jeg skal ikke gå lenger tilbake enn til slutten av middelalderen, da Gutenberg ca. 1450 begynte å trykke. Før den tid blev de dekorative momenter hentet først fra dyreverdenen og siden fra plantene. De første meddelelsestegn (hieroglyffer) bestod jo også av dyreformer, og der var forskjellige andre tegn som var hentet fra sol, måne og stjerner. På Gutenbergs tid fikk menneskene trang til en rikere utsmykning, efter mørket kom frigjørelsen, som man har kalt renessansen. Arkitektur og annen kunst begynte å blomstre slik som man ikke hadde sett det siden grekernes og romernes dager; men stilen blev nu en annen og mere overlesset enn i de klassiske dager. Motivene til utsmykningen blev også da hentet fra planteriket – blomster og blad anvendtes i all dekorativ kunst, og farvene var gjerne de som gav mest fest, gull, rød og blå. Gutenbergs skrift fikk da også preg av tiden, han skar den meget dekorative gotisk, som blev anvendt i hans berømte 42-linjers bibel. Hans bibel var ikke kompress korpus som våre bøker, men av størrelse som tekst. Sammen med de håndtegnede initialer var sidene meget vakre, og er den dag idag en severdighet av stor rang. Jeg hadde anledning til å se et originaleksemplar i Metropolitan Museum i New York, og det forbauset mig hvor godt farven og papiret hadde holdt sig i disse 500 år. Men så brukte han også til farve lampesot, og papiret var håndgjort. Farvede initialer og annen utsmykning, som vignetter og paragrafmerker ble den gang ikke trykt, men inntegnet efterpå av lærde, kunstferdige munker. Til dette arbeide anvendtes ekte gull, den røde farve var insektblod, og det sier sig selv at såvel trykningen som utsmykningen utførtes i den dypeste hemmelighet, det var jo kun tillatt å trykke religiøse bøker bestemt for de aller fineste mennesker. Gutenbergs tid var ikke basert på masseproduksjon, men først og fremst på gedigent utstyr og innhold. Menneskene dengang krevde ikke den komfort som nutidsmennesket, de var slaver av religion og overtro, og det satte sitt preg på form og farver. Senere fikk vi forskjellige stilperioder, barokken, rokokkoen, empiren, o.s.v., inntil den enkle klassiske stil igjen fikk innpass, nærmest som følge av de mange utgravninger. Vi har da de siste par hundre år ikke hatt noen bestemt stil, men har vaklet mellem de forskjellige gamle. Vi har vandret fra naturalismen til de mest stilistiske former, anvendt en stil alene eller flere sammen. De samme momenter, dyr og planter, er blitt brukt, men med en annen form. Den samme blomst eller dyr vil Der har i denne tid levet flere fremragende fagmenn som har formådd å skape en personlig stil, og som en tid har øvet stor innflytelse, men efterhvert er man kommet ut på glattisen igjen. De siste hundre år har bestått av en stadig lapping på de gamle stilarter, med det resultat at intet er blitt helt. Når man imidlertid har holdt sig til de klassiske forbilleder er dog gode resultater opnådd, som f.eks. ved universitetsbygningene, slottet og børsen. Mange leiegårder på vestkanten, særlig bak slottet, er avskrekkende eksempler på hvor langt stilforvirringen kan nå, ved sin blanding av antikk- og renessansestil. Der er søiler, blad og blomster innlagt overalt foruten utstikkende gesimser, o.s.v. Det samme virvar gjorde sig gjeldende i vår sortekunst (det het virkelig kunst den gang). Ser man gjennem tryksaker fra det nittende århundre, så viser de en merkelig utvikling, først en mangfoldighet av alle slags skriftfasonger, skriveskrift, hårskrift, smale og fete skrifter, så fikk vi perioden med bøiemaskinen, der blev laget cirkler og rammer og kombinasjoner av streker og alle slags ornamenter; det var ikke så nøie hvor disse blomster kom fra, de bruktes såvel på kullgrossererens som på vinhandlerens trykksaker, på menyen som på gravsangen. Så gikk man til den motsatte yderlighet og bannlyste all ornamentikk, allslags blanding har skadelige følger, og så lever man på diet. Kosten var imidlertid blitt så tynn at man måtte bruke forstørrelsesglass for å se forskjell på bøkene, og det er intet under at vi oplever en kraftig reaksjon efter all denne velling. Det skal dog sies at vi de siste 20–30 år har fått en vakker husflidskunst, bl.a. som følge av Gerhard Munthes inspirasjon. Hans stilisering av norske bondemotiver er vakre – og hvorfor vi liker dem kommer nettop av at de passer nutidens smak. Roser og drager er utelatt, og istedenfor har han gitt oss en naturlig (eller elementær) retning. Hans konger og dronninger er langt fra fotografisk opbygget; de er sterkt silisert, i ru form, for å harmonere med vår natur, og det falt ham derfor naturlig å gi sine husflidsmønstre og bokdekorasjoner den skarpe kvadratiske form. Våre arkitekter har også forsøkt sig på en norsk stil, Det har imidlertid ikke lykkes på basis av andre tiders tilperioder å skape en ny stil, og vi er endelig nådd dit at vi kan øine overgangen til en helt ny stil såvel i arkitektur som annen kunst. Altså en helt ny anvendelse av gamle motiver, – for geometrien, som denne stil bygger på, er jo ikke ny. Grunnen til den rivende utvikling, særlig i Tyskland, Frankrike og Amerika, av denne nye stil er angitt å være de mange nye opfinnelser som har forandret menneskenes tankegang, levemåte og smak. Fra å være slaver av tingene har vi gjort oss til herrer over dem. Det er ikke lenger adel og eneherskere som bestemmer kunst og litteratur, det er arbeidets og intelligensens menn. |
Arthur Nelson var den første norske boktrykker som arbeidet for prinsippene til «den nye typografien». Denne artikkelen er hans første grundige begrunnelse for denne nye retningen. Etter en gjennomgang av stilhistorien poengterer han at vi nå er inne i en ny tid preget av de siste oppfinnelser. Bruksgjenstandene skal ikke lengre være dekorative, men funksjonelle. Han priser de nye grafiske formene fra Russland, Polen, USA og Tyskland. Les mer om Arthur Nelson her. |
|
|
Sammenlign dette nye hus med Bøndernes Gård ved siden av med sine overflødige utbygninger og dekorasjoner. En stol skal efter vår tids smak betegne styrke og bæreevne, da den jo er beregnet til å sitte på. Før var den nærmest en nipsgjenstand. – Og så videre med alle bruksgjenstande. Alt som er overflødig fjernes. Det er den moderne maskin som kommer mer og mer tilsyne; dette gjelder også den menneskelige maskin – har ikke vår tids kvinner redusert både håret og skjørtet? – – – Jeg kommer nu til den nye tids innflytelse på vårt håndverk, og jeg har gått så vidt utførlig inn på andre områder fordi stilen på vårt produkt henger nøie sammen med tiden og dens kunstsmak. Det ser endelig ut til at vi igjen skal få en stil som krever smak og trening av hjernen. Den elementære typografi og farvelære er meget enkel, den har sitt utspring i det oprinnelige, derfor navnet elementær, og bygger på et geometrisk grunnlag. Cirkelen og kvadraten er de viktigste deler. Men der kan av disse lages de utroligste sammensetninger og kombinasjoner. Vi oversvømmes i disse dager med tyske trykksaker som er utført i denne manér, og der er virkelig mange vakre ting blandt dem. Russland og Polen har i lengere tid arbeidet efter denne stil; men på grunn av språket er deres trykksaker dessverre mindre nyttige for oss. På Pressa i Køln vakte den russiske utstilling stor opsikt nettop på grunn av denne deres stil. Det viser sig altså at nasjoner, som har undergått en omveltning, har vært bedre skikket til å tilegne sig tidens moderne kunst enn mange andre. Nu er stilrevolusjonen i full gang. Den utvaskede klassiske suppe, som i det siste hadde blitt så tynn at der ikke fantes mer kraft i den, har gitt plass for kraftige, sorte skrifter. (Munthes skrift var kraftige, store bokstaver av sterkt geometrisk snitt.) Det ser nu ut som støperiene overgår hverandre i ny skriftskjæring, og særlig er det tyskerne som her fører an og utviser stor aktivitet. Jeg ser av de siste amerikanske tidsskrifter at flere tyske støperier har åpnet filialer derover og har fått et stort marked for sine nye skrifter. De klassiske og noget naive amerkanske trykksaker er plutselig undergått en radikal forvandling. Et av de største amerikanske firma, Marshall Field i Chicago, som beskjeftiger over – – – Moderne farvekombinasjoner går hånd i hånd med den moderne sats. Det er først og fremst hvitt og sort som er de fremherskende farver. Den hvite farve, som jo i sig inneholder alle andre farver, kommer i modernismen til sin fulle rett. Det blokkmessige arrangement av satsen, som er det viktigste ledd i den elementære typografi, gjør det nødvendig at de hvite flater anbringes på de rette steder, og her melder vanskelighetene sig. Der kreves en høit utviklet smak- og formsans. Vi har de senere år lært og trenet oss til å tone alle effekter sammen slik at de harmonerer, som man sier. Når streker og ornamenter anvendes, så skal disse ikke være kraftigere enn den største tekstlinje. Dette er forandret. Harmoni opnåes nu nettopp ved kontrast og utsmykningene skal først og fremst fange blikket. Den elementære stil er som jeg før har sagt basert på det oprinnelige eller primitive, og derfor tretter den ikke. Man finner ingen disharmoni ved å se en liten stjerne i nærheten av månen, eller et lite vindu ved siden av et stort. Fordi det er helt naturlig. Jeg vil gjenta at denne nye stil gir oss uante muligheter for utdannelse av formsans og smak. Skal der brukes andre farver enn hvite og sorte, som jo kan bli nødvendig til omslag, etc., så vil de rene farver være best, rød, gul og blå uten blanding, og de sekundære farver som er blandet av to av de primære, og danner grønt, orange og fiolett. Sølv- og gullfarver er glimrende og brukes meget. Blanding med grått forekommer sjelden. Jeg henviser igjen til den nye arkitektur, den grønne farve på Det Nye Teater er et godt eksempel på moderne farver. – – – Dette blir på en måte standardisering både av farver og typografi; men det betyr på ingen måte standardisering av intelligensen, tvert imot. Samtidig som denne metode er av stor økonomisk betydning, idet man jo ikke behøver andre farver på lager enn grunnfarvene, spares også tid ved blandinger, og eksperimenter undgås. Prosesstrykk (eller normaltrykk som vi kaller det) i tre og fire farver blir jo som før, idet man må følge originalen; her er det kunstneren som bestemmer stilen; men det er jo lenge siden de beste av disse gikk over til modernismen. De maler nu sterkt stilistisk (kfr. Munch og Per Krohg). Vi husker alle kubismen og futurismen, som vi før trakk foraktelig på skuldrene av, men det er kanskje mulig at disse retninger har vært forløpere for den stil som sannsynligvis blir det tyvende århundres mote.
Lagt ut første gang 14-11-2006 Sist oppdatert 15-11-2006 |
Oslo Nye Teater, en av de første bygningene i funksjonalistisk stil i Oslo. |
|
