En nordisk skrift

Innledning til diskusjon ved årsmøtet i Norsk forening for bokkunst,
2. april 1936

AV ROLF HJORTH JOHANSEN

Før jeg går inn på muligheten for å skape en spesifikk norsk eller nordisk skrifttype, må jeg med noen ord berøre et annet emne som er intimt forbundet med det samme. Det har i de senere år vært diskutert og skrevet adskillig om å fremme en særpreget norsk stilretning i typografi. Det er et naturlig utslag av den norskhetsfølelse som går igjen i så mange brennende stridsspørsmål for tiden og som sådant et gledelig tegn på voksende trang til nasjonal selvhevdelse. Tanken er bra og viljen synes god, men som med alt, hvor man begynner i den gale ende, vil bestrebelsene måte nøie sig med å bli en spore for dem som vil ta fatt i den riktige. Enhver som ved personlige bestrebelser søker å nå frem til en nasjonal stilart vil høste mange skuffelser og et magert resultat, fordi han ikke er klar over hvad som egentlig berettiger en stil til å kalles nasjonal. Den er nemlig i hele sit vesen et kollektivt begrep, en generalnevner for felles særpreg ved en rekke enkeltindividers ydelser. Det «nasjonale» ved en stil stikker ennu dypere. Det er en ubevisst avfarvning av den enkeltes instinktmessige samfølelse med sitt lands kultur. Med den samme klangbunn vil da manges bestrebelser vise et felles særpreg som efter hånden vil kunne utkrystalliseres som en «nasjonal» stil.

Musikken

Best kommer vel dette til uttrykk i musikken, som vel er en vareste og mest ømfintlige uttrykksform for menneskenes personlige meddelelsestrang. Kollektivt har den skapt de forskjellige nasjoners folkemelodier. Det heter som regel om dem at de «har gjort sig sjøl» og her vi nettop ved kjernen. Fordi de efterhånden har avslepet alt personlig preg eier de dette udefinerbart karakteristiske for det land av hvis jordbunn de er fremelsket.

Det samme kan man lett iaktta i sagn og folkeeventyr, om enn her talesprogets fattigdom ved den muntlige overlevering kommer til kort like overfor tonesprogets uendelige nyanserikdom.

Stil er nu engang intet konstruktivt begrep. Den er like fullt et levende organisk opbygget hele som talesproget, og vil derfor være like umulig å konstruere som et sådant. Esperanto er meget sinnrikt og logisk bygget over de levende sprog, men ingen har maktet å gi det liv. I typografien er den nasjonale eiendommelighet ikke alltid lett å påvise, fordi den er mindre stedbunden enn annen produksjon og derfor lett antar et internasjonalt preg med gjensidig påvirkning, ikke minst ved utveksling av skrifter fra de forskjellige lands støperier.

Personlig stil

Den som ideelt bestreber sig for å skape en nasjonal norsk stil, må gå omveien om sin personlige stil. Det lyder kanskje paradoksalt, men man må konsentrere sig rent egoistisk for å opnå et kollektivt resultat.

Jeg tror jeg tør påstå at Norge gjennem sin isolerte og karakteristiske natur, mer enn de fleste land, har betingelser for å kunne skape en særpreget stil - også i typografi. Men veien går over den enkeltes personlige innsats. Det nasjonale særpreg gjør vi rettest i å la skjøtte sig selv. Det kommer nok, enten vi vil eller ikke, hvis enhver efter beste evne søker å gi uttrykk for nettop sin estetiske opfatning.

Skriftens skaper

Min for å vende tilbake til spørsmålet Nordisk skrifttype: Stilkarakteren hos en skrift er langt fra i samme grad «kollektiv» som stilarter i almindelighet, idet det jo blir skriftkulturen og stilsikkerheten hos skriftens skaper som avgjør karakteren og dermed dens utbredelse og sukses.

Og dog er det eiendommelig å se hvordan tidens strømninger skaper sin egen skrift som et kollektivt krav. Den ligger likesom i luften og fenger plutselig over hele linjen som for å tilfredsstille et efterhånden modnet behov. Jeg vil her vise et typisk eksempel herpå fra de senere år. Stormcentrene i utviklingen kan vi lett lokalisere til Tyskland, skjønt vi også her til lands har fått ikke så lite av bølgeskvulpet derfra.

Med hensikt holder jeg mig bare til det latinske typesnitt, idet utviklingen, eller kanskje gjenfødelsen av den gotiske form i Tyskland har liten interesse i denne forbindelse.

Som i Sverige, der man i 1916 arrangerte en konkurranse for å komme fram til en svensk nasjonalskrift, som skulle uttrykke svensk kultur og mentalitet, var man også i norsk fagmiljø opptatt av slike spørsmål. Under funkis-stilens velmaktsdager kom slike spørsmål i bakgrunnen, - da ble det arbeidet for en internasjonal stil. I 1936, da denne artikkelen ble publisert, var tiden tydeligvis inne for på ny å fokusere på nasjonal egenart.

Her er R.H.J.s (Rolf Hjorth Johansen) innledning til diskusjon ved årsmøtet i Norsk forening for bokkunst 2. april 1936. Det ble publisert i «Nordisk trykkeritidende - organ for de grafiske fag og papirindustrien» nr. 4, april 1936. Nordisk trykkeritidende var organ for boktrykkerne (arbeidsgiverne).

Mellomtitlene er satt inn av T.E.

Portrett av Rolf Torstein Hjorth Johansen Rolf Torstein Hjorth Johansen (1891-?) hadde både en faglig og kunstnerisk bakgrunn. Etter læretid i sin fars bedrift Morten Johansens boktrykkeri, gjennomgikk han Statens Håndverks- og Kunstindustriskole samt Fagskolen for boktrykkere. Deretter, i 1911, dro han med Statens håndverkstipendium til Tyskland og arbeidet i forskjellige trykkerier. Fra 1921 ble Morten Johansens boktrykkeri drevet på hans borgerskap, og var kjent som en solid «håndverksbedrift». Rolf Hjorth Johansen var aktiv i boktrykkernes og andre faglige organisasjoner, og var med å stifte Det grafiske selskap i 1929. - Etter hans død ble Morten Johansens boktrykkeri kjøpt av Centraltrykkeriet.

1. verdenskrig

Første blad (se øverste tredjedel av illustrasjonen, T.E.s komm.) viser to almindelige antikvatyper av den gamle gode slags; vi kan betegne dem som norm for skriftkarakteren inntil verdenskrigen. Da denne kom, fikk naturlig nok all kulturutvikling krampe, en stillstand som varte gjennem hele krigen. Så kom begivenhetene slag i slag. Først den russiske revolusjon, så den fantastiske nødstilstand i Tyskland i efterkrigsårene, en nødstilstand hvor all overflødighet måtte bannlyses. «Die sachliche Linie» eller hvad vi benevner funksjonalismen, blev parolen i tykt og tynt. Det er klart at dette nye tidsbillede krevde en hypernøktern uttrykksform også i skrift - og vi stupte hodekulls inn i grotesk-perioden, som jeg viser i blad 2 (se midterste tredjedel av illustrasjonen, T.E.s komm.)

Årene gikk og forholdene bedredes langsomt. Det hysteriske skrik på sakligheten dempedes efterhånden som de forrykte tilstander avvikledes - vi begynte igjen å nærme oss normale forhold.

Dette gav sig også uttrykk i skriftbilledet, idet vi fra den nakne groteskform kom over i Etienne-snittet, hvor vi foreløbig befiner oss (fremgår av blad 3). (Se nederste tredjedel av illustrasjonen, T.E.s komm.)

Denne overgangsform mellem grotesk og antikva er en naturlig reaksjon fra de opskakede tilstander, men vil neppe bli av lang varighet. For tiden er der ved flere større støperier under skjæring nye moderniserte antikvatyper som ytterligere nærmer sig den klassiske antikvaform. Vi begynner igjen å komme i gamle gode folder.

Når vi ser på den trinvise utvikling, må jeg medgi at den delvis kan skyldes gjensidig påvirkning mellem de forskjellige skriftkunstnere og støperiene, men neppe i så sterk grad at det helt kan forklare fenomenet. Jeg blir stående ved den løsning at det er utviklingen og tiden selv som har bestemt uttrykksformen og skriftens karakter.

Manglet kultur

Men hvorledes er nu utsiktene til å rendyrke en norsk eller nordisk skrifttype hos oss? Her er vi sørgelig handicapped idet vi helt har manglet kultur på dette område. Vi har ikke hatt den rette forståelse av skriften som ornament og for den enkelte bokstavs egenart.

Mens man f.eks. i Tyskland gjennem generasjoner har kultivert skriftstudiet op til en egen kunstgren, har vi her i landet inntil for få år siden savnet enhver anledning til undervisning på dette felt. Hvordan kan det da dannes et miljø hvorfra den ønskede særpregede skrifttype skulde kunne opstå?

I kunst- og håndverksskolene i Tyskland tar som regel over halvparten av undervisningen sikte på de grafiske fag, og skriftstudiet har en særlig bred plass. Hos oss har inntil siste år ikke en eneste klasse befattet sig med disse ting ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. I årrekker har de grafiske fagfolk ved idelige henvendelser søkt å endre disse bakvendte forhold - forgjeves. Nu begynner det å lysne. Den nye direktør for skolen slo døren op for skriften, så den nu endelig er havnet hvor den hører hjemme.

For øieblikket er det magre utsikter, men kunde det tenkes den mulighet at vi iblandt oss allikevel hadde en skriftkunstner med særlig følsom intuisjon for nordisk egenart som ved et lykkelig grep skapte en skrifttype som vi i Norden kunde enes om? - Og hvis vi videre kunde bli enige om å lansere denne type - ja, da var vi med et slag et kjempeskritt nærmere en norsk eller nordisk stilretning i typografi. R.H.J.

Sist oppdatert 2000-12-18.

Tilbake til siden om dokumenter fra norsk grafisk historie

Tilbake til hovedsiden

Illustrasjon av skriftutviklingen gjennom tre stadier Det er ikke nevnt i artikkelen hvilke skrifter som ble brukt som eksempler. Men min vurdering er: Øverst det som ble kalt engelsk (evt. fransk) antikva, dette var litt smale, klassiske antikvaer («nyantikva») - under denne den populære Genzsch antikva. I midten Super fra støperiet Schriftguss, under denne Futura (Bauer). Nederst to «egyptienner», som de kalles i Norge, som jeg ikke har klart å bestemme. Men det er antakelig verken Memphis, Rockwell eller Beton.