|
Tatt i betraktning hvor viktige justeringsinnstillingene er, er dette temaet mangelfullt behandlet i mye av faglitteraturen. Det følgende er noen vesentlige momenter når ordmellomrommet skal defineres.
GENERELT
a) Ordmellomrommene skal være så små at øyet får med seg mest mulig for hvert «hopp» det gjør bortover tekstlinja, og så små at de skiller seg klart fra avstanden til linjene over og under.
b) Ordmellomrommene skal være så store at ordene framstår tydelig adskilte fra hverandre.
c) Ordmellomrommene skal ha en mest mulig lik størrelse, slik at linjene ikke framstår som svært ulike hverandre, så leseren ikke blir forstyrret av forskjeller i satsbildet.
KONKRET
a) Som en tommelfingerregel er den ideelle bredden for ordmellomrom bredden på liten (minuskel) «i». Det vil som regel si 1/4 «gefirt». En gefirt er like bred som skriftens høyde – i 10 pkt. skrift er altså gefirten 10 pkt. bred. Den kan beskrives som en «firkant».
b) Minimum ordmellomrom bør være ca. 1/5 gefirt. Maksimum ordmellomrom bør være ca. 1/2 gefirt.
c) I boktrykkerkunstens første år brukte man svært små ordmellomrom. På 1800-tallet og inn i 1900-tallet var relativt store ordmellomrom normen – en «drittel» (1/3 gefirt), eller til og med en halvgefirt var vanlig. I dag er «knepne» (små) ordmellomrom igjen normen. Fagbokforfatteren Christer Hellmark hevder at det ideelle ordmellomrommet er enda mindre enn en «slis» – kun 4/20 gefirt (en slis er en 1/4 gefirt).
UTDYPNINGER
a) Grotesk-skrifter (skrifter uten seriffer = tverravslutninger på strekene) trenger noe større ordmellomrom enn antikvaskrifter (skrifter med seriffer). Seriffene gjør at ordene henger bedre sammen. Et noe større ordmellomrom trengs derfor for at ordene i de seriffløse groteskskriftene (f.eks. Arial og Helvetica) skal framstå tydelige.
b) Brede skrifter trenger noe større ordmellomrom enn smale skrifter. Dette fordi det større rommet inni bokstavene svekker tydeligheten av ordmellomrommet.
c) Fete skrifter trenger noe mindre ordmellomrom enn magre skrifter. Dette fordi det mindre rommet inni bokstavene gjør at man ikke trenger så stort ordmellomrom for at det skal skille ordene fra hverandre.
d) Skrift i store størrelser trenger noe mindre ordmellomrom enn skrift i små størrelser. Dette fordi tekst i store størrelser (over ca. 20 pkt) ofte bør knipes litt (bokstavavstandene bør reduseres). Dette gjelder når skriften er basert på én «master» som skal dekke alle skriftstørrelser, hvilket gjelder de fleste digitale fontene. En annen grunn er at tekst i disse størrelsene som regel er titler og annet i små tekstmengder – kravet til tydelighet er da mindre enn i store tekstmengder.
e) I smale tekstbredder kan ordmellomrommene være noe mindre enn i brede tekstbredder (eks. avisspalter vs. bøker). Dette fordi det er færre ord å skille fra hverandre på hver enkelt linje.
f) Den valgte skrift og størrelse bør vurderes individuelt, når justeringen av ordmellomrommene skal stilles inn. For eksempel er det betydningsfullt om ordbildene er faste eller løse. I det første tilfelle kan ordmellomrommene være noe mindre, i det andre tilfelle bør de være noe større.
|
|
Et eksempel på svært små ordmellomrom. Dette kan i blant være den beste løsningen på et justeringsproblem. Se stor versjon her.
ORDDELING
Orddeling er et viktig virkemiddel i tekstjusteringen. Det er nødvendig å dele ord for å oppnå et godt satsbilde. Men mange er altfor restriktive med å tillate orddelinger. Det er f.eks. en utbredt oppfatning at egennavn (ord med stor forbokstav) ikke skal deles. Men for å oppnå et godt og jevnt satsbilde må dette gjøres. Det er også vanlig å begrense antall linjer som slutter med en orddeling på rad til tre. Men om nødvendig bør man lempe på denne regelen.
|
