Skrifter for norsk

Av Torbjørn Eng

Bruken av typografiske skrifter har økt veldig, f.eks. innenfor kontorsektoren. PostScript-formatet, som beskriver skrifttypenes konturer matematisk, har en dominerende posisjon. Dette gjør fonter fra alle de tradisjonelle skriftleverandørene tilgjengelige for et stort antall brukere. Arbeids- og kapitalinnsatsen bak framstillingen av skrifter er blitt sterkt redusert, noe som har ført til stor nyskapning av skrifter og betydelig prisfall. Tekniske forbedringer gir stadig høyere kvalitet (f.eks. «Multiple Masters»-fonter).

Dette beskriver i korthet fontmarkedet i dag. Skriftelskere fryder seg. Men som norsk skriftbruker opplever man også mangler og svakheter ved det som tilbys som det er grunn til å sette fingeren på.

Bortsett fra danske Purup PrePress og et aktivt skriftdesignmiljø i Sverige, stammer skriftene utenfra Skandiavia – for en stor del fra USA. Men hva er galt med det?

Kerningtabellene – sjelden beregnet på setting av norsk

Kerningtabellene betyr mye for satskvaliteten, særlig i store skriftstørrelser, gjennom automatisk reduksjon eller forøkelse av luften i enkelte tegnkombinasjoner (utlikning) – eksempelvis Ty og rn.

Skandinaviske skriftdesignere hevder seg i dag godt både i kvalitet og kvantitet. I Norge er det dessverre fortsatt kun en liten produksjon.

Fontographer leveres nå av Macromedia. Det er nok fortsatt det mest brukte programmet for fontdesign, men er ikke blitt oppdatert på mange år (www.macromedia.com/ software/fontographer). Og det har fått sterke konkurrenter, særlig Fontlab (www.fontlab.com). FontStudio er helt dødt.

Den dominerende leverandøren av PostScript-fonter, amerikanske Adobe med sitt bibliotek på mer enn 1600 fonter, leverer sine vanligste fonter med ca 100 slike kerningpar. De skandinaviske bokstavene Ææ Øø Åå inngår ikke i disse kerningparene. Det ville bety ca 25 par til, hvis man begrenset seg til å komplettere de 100 (slik at f.eks. TÅ blir kernet, såvel som TA).

Men 125 kerningpar er lite. Adobe inkluderer bl.a. ikke kerning av kombinasjoner der anførselstegn inngår (f.eks. «A). Dessuten brukes i Norge tradisjonelt et annet anførselstegn enn i USA, slik at kerning av f.eks. “A ville være mer nærliggende for de amerikanske produsentene.

Andre leverer fonter med mer omfattende kerningtabeller. F.eks. Bitstreams versjon av Excelsior, News 702, har ca. 500 kerningpar. Denne kerningtabellen inkluderer ÆæØøÅå og de norske anførselstegnene.

Eksempel på skrifter uten og med norsk kerningtabell (se tegnparene «T, Tø, PÅ og ÅT).
A: Adobe/Linotypes Excelsior
B: Bitstreams News 702. (Selv om News 702 er Bitstreams versjon av Excelsior, har disse ikke 100% identisk design.)

Uten norske kerningtabeller blir tekst dårlig og ikke minst inkonsekvent utliknet.

De skandinaviske bokstavene – iblant uheldig utformet

Uheldige detaljer ved disse bokstavene skyldes nok at skriftdesignere f.eks. i USA ikke har egen erfaring med disse (og andre) «foreign characters». Og sett fra utlandet har de liten betydning.

Æ og æ kan man noen få ganger se som direkte sammenstillinger av de to bokstavene de utgår fra. Det er ikke nok – også æ krever sin egen utforming.

Eksempel på dårlig og god utforming av bokstaven æ. I eks. A er æ bare en sammenstilling av a og e.
A: Image Clubs Palladia (deres Palatino-versjon).
B: Adobe/Linotypes Palatino.

Skråstreken gjennom Ø og ø er i enkelte skrifter ikke gjennomgående. Dette gjør den vanskeligere å skjelne fra o, og lesingen hemmes. Men bare å plassere en skråstrek over en o, som det ofte gjøres, er heller ikke nok for å skape en harmonisk form på denne bokstaven. Streken bør nemlig «knekke» litt når den krysser o’en.

Ringen i Å er ofte for stor og for høyt plassert over A’en. Dette gjør ringen altfor framtredende, særlig i store skriftstørrelser, og det kan være vanskelig å anvende en slik Å når det er lite luft mellom linjene (f.eks. i titler). Dette problemet kan observeres daglig i reklame og aviser.

Det er uheldig for leseprosessen når o og ø er så like (særlig i små skriftstørrelser). (Eks. fra Adobe/Fundicion Tipografica Neufvilles Futura Extra Bold.)

Dette er ikke nye problemer: også i blytida ble disse tegnene stemoderlig behandlet av skriftstøperiene.

Tegnsettet i fontene gjør ikke setting av samisk mulig

Antallet mulige tegn i en PostScript-font er teoretisk 256. I praksis er det noe færre. Adobes standard tekstfonter, basert på tegnsettet ISO Latin 1, inneholder 227 tegn. Dette er for lite til å dekke alle de aksentbokstaver og andre spesialiteter man trenger for å sette f.eks. østeuropeiske språk.

Apples eget tegnsett gjør at ikke en gang alle disse 227 tegnene er tilgjengelige på en Mac. F.eks. er de islandske bokstavene thorn og eth «skjult», likedan zcaron og scaron som bl.a. anvendes i samisk. (På en PC derimot, er de tilgjengelige.) På Mac’en legger dessuten Symbol-fonten helt unødvendig beslag på 15 tegn i alle fonter.

Unntaket som bekrefter regelen: en leverandør som tar aksentbokstaver alvorlig ved å levere dem i en alternativ lavere versjon (Scangraphics Futura Bold Condensed (Supertype)).

Ønsker man å sette f.eks. samisk tekst korrekt, noe som burde forventes i Norge, vil man uansett PC eller Mac mangle sju bokstaver: ccaron, t med strek, d med strek (kun minuskel) og eng. Man må ty til fonter fra spesialleverandører, der tilbudet er ytterst begrenset.

Dette problemet vil ikke bli løst med dagens standarder. Men det arbeides med et nytt standard tegnsett, Unicode, der hele 65 536 tegn vil inngå. Et annet er UCS-standarden, som gir plass til 1,3 milliarder tegn. Dette vil være den endelige løsningen, som vil omfatte alle verdens språk.

Ligaturer for norsk – tilbys bare unntaksvis

De vanlige PostScript-fontene inneholder kun ligaturene fi og fl. De andre tradisjonelle ligaturene ff, ffl og ffi er tilgjengelige i de såkalt ekspoertfontene, som kompletterer en del sentrale fonter (Times, Garamond m.fl.). Dette er de angloamerikanske ligaturene, og en av dem (ffl) er uaktuell i norsk tekst.

Samiske bokstaver. Av disse er bare de fem understrekne inkludert i PostScript-fonter. (Eks. fra Tajms.)

Andre språk har sine spesielle ligaturer. De skandinaviske språkene har ingen tradisjonelle ligaturer. Men vi kunne ha behov for ligaturen fj – en kombinasjon som ikke forekommer i verdensspråkene.

Og helt nylig tilbys fj-ligaturen i enkelte fonter, som Premier-fontene av Shannon og Garth Graphic (dette er Agfas navn på sine ekspert-fonter). Likedan inngår den i den relanserte Galliard – ITC Galliard CC.

Framtida

Jeg tror at svakhetene ved de fontene som tilbys den (krevende) norske brukeren vil bli avhjulpet over tid, som følge av dynamikken i markedet. Såvel bruken som interessen for skrift er økende. Produsentene vil som følge av billigere og enklere teknikk kunne levere spesialiteter til f.eks. det skandinaviske språkområdet. Men dette avhenger av at brukerne verdsetter og vil betale for bedre kvalitet.

A: Inkonsekvent med ligatur bare i det første ordet. (Eks. fra Adobe/Linotype Times.)
B: Med skandinavisk ligatur «fj». (Eks. fra Tajms.)

Skriftfamilien Galliard, som ble tegnet av amerikaneren Matthew Carter for Linotype og lansert i 1978, er et eksempel på hvilken perfeksjonisme som er mulig. Hans firma Carter & Cone Type Inc. leverer nå det normale og kursive snittet av Galliard i 11 nytegnede sett (ITC Galliard CC). Disse omfatter alt man kan forlange av kapitéler, minuskeltall, brøker, ligaturer, pyntebokstaver o.l. Og vikig i denne sammenheng: det leveres en spesiell skandinavisk versjon av disse 11 settene, der minuskel f er utformet slik at man i kombinasjonene få, fä og fö ikke får kollisjoner.

Vi ser også at skandinaviske designere i økende grad utvikler skrifter. Den nordiske skriftkonkurransen i vinter hadde god og kvalifisert deltakelse. Man må forvente at lokalt skapte skrifter bedre vil være tilpasset våre språk.

Selvgjort er...

Noe kan skriftbrukerne gjøre selv. Når det gjelder kerning, gir noen programmer, f.eks. QuarkXPress, mulighet for redigering av de kerningtabellene som følger med skriftene. Men dette er tidkrevende og vanskelig.

Det finnes programmer med mer brukervennlige løsninger, f.eks. Agfas KernEdit. Men jeg tror det vil være interesse for utvidede, norske kerningtabeller for de mest brukte fontene, som brukerne kan importere inn i sine programmer.

Det er flere fontdesignprogrammer for Mac og PC for den som vil videre, enten med å bearbeide eksisterende fonter eller å skape noe helt nytt. De mest brukte er Fontographer (Altsys) og FontStudio (Letraset). Med disse kan man lage bitmap-fonter og outline-fonter i flere forskjellige skriftformater, og redigere kerningtabeller.

Som et eksperimentelt prosjekt til privat bruk har jeg bearbeidet Adobe/Linotype Times med Fontographer på Macintosh. Resultatet har jeg kalt Tajms, som har følgende spesialiteter:

• Norsk tekst utliknes rimelig bra. Mens Times Roman har 100 kerningpar, har Tajms normal 235. Den inkluderer æÆøØåÅ, anførselstegnene « og », samt spesielle norske tegnkombinasjoner som FJ og TJ. Dessuten er enkelte inkonsekvenser rettet opp (som at Times utlikner T-, men ikke -T).
• Norsk tekst kan gis en mer estetisk og funksjonell utforming. Tajms inkluderer ligaturen fj, og har en alternativ Å (med tilhørende å). Denne er på knapt 90% av høyden til standard Å.

I alt har Tajms 22 nye tegn i hver fethetsgrad. På grunn av begrensninger i tegnsettet har disse måttet gå på bekostning av sjeldent brukte tegn, som hakeparentes og cent.

Selv bak et såvidt begrenset prosjekt ligger det mange arbeidstimer. Fontdesign er blitt enklere, men ikke enkelt.

Ringen er sluttet: i dag kan man styre alle sider ved et grafisk produkt. Akkurat som de første boktrykkerne – de som skar stemplene, laget matrisene, så støpte de og satte typene, og kanskje også trykte med dem.

Norsk Grafisk Tidsskrift har opphørt å eksistere. Det var organ for Grafiske Bedrifters Landsforening, i dag Visuell Kommunikasjon Norge (Viskom). Foreningens informasjon blir i dag publisert på papir i AGI Norge (Aktuell Grafisk Informasjon) og på internett: viskom.net.

Til hovedsiden

Sist oppdatert 19-05-2002

ITC Galliard CC har en egen skandinavisk versjon, der f er utformet slik at den ikke kolliderer med bl.a. å og ä.
A: Original Galliard.
B: Skandinavisk Galliard.