Skriftskjæreren John Hansen Budalsplads

Av Torbjørn Eng

Treskjæreren John Hansen Budalsplads er analysert og anerkjent av kunsthistorikerne,(1) men hans skriftskjæring er ikke blitt grundig vurdert så langt.(2) Skriftskjæringen er bemerkelsesverdig både med bakgrunn i dens høye kvalitet, og fordi noen tavler ble skåret med bokstavene som stempler (i relieff) – og trykt på papir. Dette er i prinsippet en form for «boktrykk».

Vi kjenner til tre ulike alfabet-forskrifter trykt på papir fra John Hansen Budalsplads’ hånd, datert henholdsvis 1827 og 1831. Disse er trykt fra treplater, der skriftbildet står ut av treet (som stempler). Trykkformene er ikke bevart, men vi kjenner seks trykk på papir fra dem.

(1) Se By og Bygd: Budalen. Norsk Folkemuseums årbok 1989–91.

(2) To forfattere har omtalt hans skriftskjæring: a) Jon Birger Østby: Bygdehåndverkeren John Hansen Budalsplads. I (1) s. 140–142. b) Guttorm Guttormsgaard: Lysten og hemmeligheten. S. 191–193. Pax forlag, 2004.

Han skar også flere forskriftstavler, der et eller flere alfabeter er skåret inn i treet. Seks slike tavler er kjent. For øvrig er det skjært årstall og noe tekst i mye av hans øvrige produksjon.

Alle disse skriftarbeidene daterer seg fra perioden 1820–1831.

Boklig orientering
John Hansen Budalsplads levde hele sitt liv i fjellbygda Budalen, i dagens Midtre Gauldal kommune i Sør-Trøndelag, fjernt fra de politiske og kulturelle sentra. Han hadde svak helse, så i stedet for gardsarbeid satt han innendørs med forskjellig håndverksarbeid.

Hans skriftinteresse må ha sprunget ut av hans tilknytning til det skrevne ord. Han var både lese- og skrivekyndig, noe slett ikke alle var på denne tida. Som haugianer var han strengt religiøs, og sikkert en ivrig bibelleser. De fire notatbøkene han har etterlatt seg, der han i detalj beskriver arbeidsmetoder i de håndverkene han praktiserte, viser at han behersket det skrevne ord godt.

Skrifttavlene og skrifttrykkene har nok stort sett vært laget for private hjem. En av tavlene har innskåret denne teksten: «Forfærdiget den 9de Februar Aar 1825, til Iver Ingebrigtsen Enlie af J: H: Budalsplads.» I private hjem kan de ha vært både til pryd og til nytte for barn og voksne som skulle lære og praktisere lese- og skrivekunsten. Likedan med de trykte alfabetene, som alle (i hvert fall i dag) er innrammet for å henge på veggen. Som Østby skriver,(2) vil de ha vært nyttige i en tid med sparsom undervisning. Det var omgangsskole kun noen få dager hvert år, og svært få bøker på gardene. Men det kan også være at tavlene og trykkene ble brukt i selve skoleundervisningen.

Illustrasjon 1: Alfabeter skåret i tre og trykt på papir av John Hansen Budalsplads. Fotografert av forfatteren.

Å skjære tavler må ha vært tidkrevende, og kanskje ble de for kostbare for mange kjøpere. Å trykke dem på papir fra én original, kan derfor ha vært en måte å tilfredsstille et større marked med et rimeligere produkt.

Gotisk skrift
Budalsplads skar både gotisk og latinsk skrift.(3)

På en av tavlene han skar, har de gotiske alfabetene overskriften «De Danske Bogstaver» (illustrasjon 2). Gotisk skrift dominerte i Norge på denne tida.(4) Flere år etter at Norge ble løsrevet fra Danmark var denne skriftformen fortsatt «dansk» for John Hansen Budalsplads.(5)

Gotisk håndskrift ble undervist i skolen i Norge fram til ca. 1860, da den ble avløst av latinsk skrift. Mange av hans forskriftstavler inneholder både den latinske skriftens håndskrevne og trykte form. Håndskrevet gotisk skrift krever spesialkunnskaper for å leses i dag.

De «trykte» gotiske bokstavene Budalsplads skar, var ikke direkte kopier av dem som ble brukt i datidas boktrykk (nemlig den gotiske skriftformen «fraktur»). Hans bokstaver var adskillig mer kalligrafiske og kunstferdig utformet enn disse. Mange av dem har lange utløpere og mange er utstyrt med fine seriffer (se illustrasjon 2), i stedet for de typiske brede bredpenn-avslutningene i gotisk skrift.

(3) Med latinsk skrift menes ikke bare trykkskriftene i antikva-stil, men også de beslektede håndskriftene. Begrepet latinsk skrift er blitt brukt som motsetning til den gotiske skrifttradisjonen. Budalsplads brukte denne betegnelsen, og det gjør også denne artikkelen. Begge skrifttradisjonene baserer seg like fullt på det latinske alfabet.

(4) Dette kan eksemplifiseres med at 80% av alt som ble utgitt i Norge i året 1814 var satt med gotisk (fraktur), ifølge Ragnar Anker Nilsens bok Hva fikk nordmennene å lese i 1814?, og 9% var satt med både gotiske og latinske bokstaver (antikva).

(5) Også i andre land der gotisk skrift dominerte, anså man den som den nasjonale skrift: i tyske områder er den blitt kalt «Die deutsche Schrift», i Sverige «Swenska Bokstäfver». I Norge ble de på midten av 1800-tallet kalt de norske bokstaver, bl.a. i Schönheyders ABC fra 1854.

Han skar i et tilfelle også et alfabet med rikt dekorerte gotiske majuskler. Slike ble brukt i titler eller som initial (stor begynnelsesbokstav).

Til sammen skar han altså fem alfabeter med gotisk skrift:
1. Håndskrevne minuskler (små bokstaver)
2. Håndskrevet majuskler (store bokstaver)
3. «Trykte» minuskler
4. «Trykte» majuskler
5. «Trykte» majuskel-initialer (dekorerte med utløpere o.l.)

Illustrasjon 3: Den vanskelig lesbare gotiske håndskrift: Her bokstavene R, S og T i majuskel- og minuskel-form, fra en forskriftstavle skåret av John Hansen Budalsplads i 1825.

Latinsk skrift
Det John Hansen Budalsplads kalte latinsk skrift (i motsetning til den «danske» gotiske skriften), var en håndskrift, som i dagens skriftklassifikasjon kalles «engelsk skriveskrift». Dette er en løkkeskrift som sprang ut av kobberstikkernes skrift i det 16. århundre. De brukte en stikkel for å gravere i kobberplata, og kunne oppnå tynne streker og fine detaljer.

Kobberstikkernes skrift hadde stor innflytelse, og ble modell for vanlige håndskrifter som utkrystalliserte seg særlig i Storbritannia, bl.a. under navnet «copperplate hand». Da behovet for skriving økte med framveksten av internasjonal handel, spredte den engelske skriveskriften seg internasjonalt og fikk en sterk stilling. Men i de tyskspråklige og nordiske landene fortsatte den gotiske håndskriften å dominere.

Illustrasjon 4: «Engelsk skriveskrift», som var den latinske skriften Budalsplads skar. Samme tavle som over.

John Hansen Budalsplads var nok ikke så fortrolig med de latinske trykktypene,(6) som foreløpig i beskjeden grad ble brukt i Norge. De ble anvendt i vitenskapelig litteratur, men stort sett ikke i aviser og religiøs litteratur, som nok var det han først og fremst hadde tilgang til. Unntaket er at latinske eller utenlandske ord som inngikk i en tekst med gotiske typer ofte ble satt med latinske typer.

På den mest omfangsrike forskriftstavlen hans (illustrasjon 2), er det til sammen seks latinske alfabeter, men de to alfabetene som står vis-a-vis de gotiske trykktypene (og dermed logisk burde vist latinske trykte bokstaver) adskiller seg nesten ikke fra de to håndskrevne latinske alfabetene. Han skar altså ikke de alminnelige latinske trykte bokstavene (antikva).

Til sammen skar han i praksis fire alfabeter med latinsk skrift:
1. Minuskler
2. Majuskler
3. Et dekorert minuskel-alfabet (med utløpere o.l.)
4. Et dekorert majuskel-alfabet (med utløpere o.l.)

(6) På et lite drikkekar (illustrasjon 5, under) han laget i 1819, har han riktignok skåret teksten «AAR 1819 J:H:BUDAHLSPLADS» med litt klossete latinske «trykte» bokstaver (antikva majuskler). Men kanskje den lave kvaliteten på disse bokstavene skyldtes at han hadde begrenset erfaring med dem? Fotografert av forfatteren.

Tre skrifttrykk
Det foreligger tre ulike trykk av Budalsplads’ alfabeter: to datert 1827 og ett datert 1831. Det ene fra 1827 har jeg ikke sett. De to andre er svært like, men ikke helt. Begge består av et fire alfabeter: latinske majuskler, latinske minuskler, «trykte» gotiske minuskler og «trykte» gotiske majuskler. I de gotiske alfabetene er noen bokstaver ulike i de to trykkene. F.eks. er minuskel «k» endret fra den typisk gotiske form til en mer latinsk form. Det har også skjedd endringer i majusklene B, D, F, M og Z.(7)

Illustrasjon 6: sammenligning av minuskel k i trykkene fra 1827 og 1831.

Det er likevel så mange likhetstrekk i disse to trykkene at det er nærliggende å tro at grunnlaget er den samme trykkformen. De nye bokstavene kan ha blitt skåret separat og blitt felt inn (montert inn) i trykkformen fra 1827, sammen med et nytt årstall. Dette kan skyldes at enkelte bokstaver var blitt skadet, eller det er et uttrykk for hans skiftende smak.

Både forskriftstavlene og de trykte alfabetene inneholder et sett tall. Tallene er skråstilt, og passer til både de gotiske og de latinske håndskriftene, som begge heller til høyre. Men til de «trykte» gotiske alfabetene, som har «rette» bokstaver, harmonerer de ikke så bra.

Den mest omfangsrike skrifttavlen (illustrasjon 2) inneholder også endel skilletegn og innskuddstegn, som punktum og sitattegn.

(7) Østby skriver feilaktig i (2a) at den eneste forskjellen på disse to trykkene er årstallet.

Teknikken bak de trykte alfabetene
John Hansen Budalsplads har i sin notatbok «Kunst Forskrivter Fra 1828» et eget kapittel om bokstavskjæring med tanke på å lage originaler til å trykke på papir: «Methode til at Skjære Bogtrykker Bogstaver og Stempler i Træsnit». (8)

Her beskrives først egnede tresorter og tilpasningen av arbeidsstykket. Deretter forklares hvordan man kan gjøre rettvendte tegninger speilvendte på papirets bakside, alternativt hvordan man kan lage gjennomsiktig papir for det samme formål. Det beskrives hvordan de speilvendte tegningene markeres på treet, og hvordan markeringene kontrolleres før utskjæringen, bl.a. ved bruk av speil. Utskjæringen forklares i tre stadier. Deretter beskrives finpussingen og prøvetrykking på skiver skåret ut av tresopp (kjuke).(9)

John Hansen Budalsplads har utvilsomt skåret i langveden, ikke i endetreet. Teknikken er derfor tresnitt, ikke xylografi. I den ferdige trykkformen sto bokstavene speilvendt opp av treet. Alt som ikke skulle trykkes lå noen millimetre lavere.

(8) I Østbys artikkel i (2a) er ikke bokas tittel gjengitt helt korrekt. I Guttormsgaards bok (2b) er ikke kapitteltittelen helt korrekt.

(9) Østby skriver i sin artikkel under (2a) at «Methode til at Skjære Bogtrykker Bogstaver og Stempler i Træsnit» er avskrift av en annen kilde Budalsplads har hatt tilgang til. Men to av hans notatbøker, deriblant den som inneholder dette kapitlet, ble transkribert til latinske bokstaver først i 2005, og har ikke vært vanlig lesbar før nå. Min tolkning er at det er mer sannsynlig at denne arbeidsbeskrivelsen – og resten av innholdet i boka – er formulert av JHB selv, basert på egne erfaringer og på andres råd og oppskrifter. At han anbefaler materialer fra hjemtraktene (som bjerk og tresopp) tyder på dette.

I de to notatbøkene jeg har hatt tilgang til, finner man ingen beskrivelse av hvordan det kunne trykkes fra disse blokkene. Gjorde han det selv, hos en farger – eller i et boktrykkeri?

Det heter i hans «Methode»: «Naar det bestemte Træe er tilhøvlet efter den Figur som det skal have og som sædvanligst fiirkantet, /:saa det og nødvendigt maae være alt som skal komme i Bogtrykker Pressen:/...». Dette indikerer at han tilpasset seg boktrykkets krav om at trykkformene skal være firkantet. Men det var langt til nærmeste boktrykkeri på denne tida, og det var langt mellom dem. Det nærmeste var i Trondheim (ett trykkeri), dernest i Volda (ett trykkeri) og i Christiania (Oslo), der det var åtte trykkerier.

I en seinere fase i livet skar Budalsplads trykkblokker med mønstre for trykking på stoff (illustrasjon 8). Dette ble gjort på oppdrag for fargere i Trondheim, Gauldalen og på Røros. Men det var få slike fargere i 1830; oppblomstringen av stofftrykking fant sted i åra etter at han hadde skåret alfabeter. Fargernes trykkmetode var dessuten noe ulik boktrykket. De hadde ingen presse - de plasserte trykkformen på stoffet, som lå på et arbeidsbord, og holdt formen fast mens de slo lett på den med ei klubbe.

Egen presse i Budalen?
Kunne Budalsplads ha trykket dem selv? Som snekkerkyndig kunne han ha laget sin egen enkle presse. Den primitive trykkpressa i Aarflots trykkeri på Egset ved Volda ble laget på stedet i 1809. Den besto av en treramme der trykkformen ble plassert, et «dekkel» til å legge over trykkformen når den var svertet og papiret lagt på, og til slutt en tung trerull til å presse papiret ned på formen. Til Budalsplads' formål ville ikke treramma vært nødvendig, siden han ikke trykte fra løse typer, men fra et helt stykke. Å lage trykksverte var ikke en komplisert affære, og hans notatbøker er fulle av oppskrifter på farger, beiser o.l.

En slik enkel trykkmetode kunne nok også vært utført hos en farger.

Å starte et boktrykkeri forutsatte på denne tida at man hadde tillatelse, et kongelig «privilegium». Men en enkel presse som ikke trykte fra løse typer, i en avsidesliggende fjellbygd, var neppe gjenstand for slik kontroll.

I hans «Methode...» heter det under avsnittet om finpussing av formen og prøvetrykking: «Tilsidst kan ogsaa nogle faa Exempler aftrykkes paa den rette Maade paa papiir og siden rettes.». Det tyder på at han har hatt tilgang til trykkingen på stedet. Det ville vært upraktisk å skulle ferdiggjøre trykkformen uten å kunne prøvetrykke. Men trykkprosessen finnes ikke beskrevet i de notatbøkene jeg har gått gjennom (riktignok mangler en del sider). To av de fire notatbøkene hans har jeg dessuten ikke gjennomgått. Men hvis han hadde trykket selv, hadde vi vel kjent til flere trykk fra hans hånd?

Det er også tenkelig at han fikk dem trykt i et boktrykkeri. Det ene trykkeriet i Trondheim var det nærmeste og burde derfor være det naturlige valg for Budalsplads. Men det mer «folkelige» Aarflot-trykkeriet på Egset ved Volda må også nevnes som en mulighet.

Egset-trykkeriet var tidlig ute med å trykke fra egne tresnitt, skåret av både eieren Sivert Aarflot og lokale treskjærere. Disse tresnitt-illustrasjonene, bl.a. til avisa «Norsk landboeblad» og til annen folkeopplysende litteratur i perioden 1809 til 1817, var sannsynligvis de første norsk-produserte trykte illustrasjoner. En opplyst mann som John Hansen Budalsplads kjente nok til noen av dette trykkeriets utgivelser. Men avstanden til Volda var lang. Ifølge historien reiste han i et tilfelle så langt som til Børsa ved Trondheim på haugianer-stevne. Om han noen gang reiste lengre enn dette vet vi ikke.

Illustrasjon 7: Omslaget på John Hansen Budalsplads' notatbok Kunst Forskrivter Fra 1828. Fotografert av forfatteren.

Illustrasjon 8: Trykkblokk for mønstertrykking på stoff, trolig skåret av John Hansen Budalsplads. Fotografert av forfatteren.

Trondheim-trykkeriet var knyttet til Trondheim-borgerskapet, og var muligens noe utilgjengelig for en landsens mann. Men Budalsplads var ikke en helt ukjent mann i byen: i 1824 hadde han vunnet en premie i regi av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab for sitt håndverk.(10) Men det er verdt å merke seg at «Trondhjems borgerlige Realskoles alene priviligerede Adressecontoirs-Efterretninger» (Adresseavisen) var helt uten illustrasjoner i disse åra.

Jeg holder det for mest sannsynlig at JHB trykte sine alfabettrykk selv, under primitive forhold på gården sin. Han ville mestret det rent teknisk, og det ville vært det mest rasjonelle når trykkformen skulle finjusteres.

(10) Det het i innstillingen for prisen: «John Hansen Budahlsplads Huusmandssøn af Størens Prestegjeld for at have fletet Kurve, forferdiget Vevliner, Glarmaker og adskelleegt indlagt Træarbeyde, Daaser og Knivskafte etc.»

Kvaliteten
JHBs trykte alfabeter og forskriftstavler er skåret med stor sikkerhet, og skriften er av høy kvalitet. Ingen av bokstavene skiller seg ut fra helheten. Feilskjæring ville betydd mye forgjeves arbeid – han skriver i sin «Methode»: «Thi ved det allermindste stykke som tilfældig kunne falde af eller borttages, af de ophøjede Bogstaver, er det hele Arbejde omsonst (d.e. forgjeves, min kommentar).»

Kanskje kunne nye bokstaver felles inn, men også dette ville betydd ekstra arbeid. Bokstavene er detaljrike og må ha vært en stor utfordring å skjære. Vi vet ikke hvilken tresort han skar trykkplatene i, men sannsynligvis var det en lokal sort, og ikke de hardeste og mest ideelle.

Illustrasjon 9: Budalsplads skriftskjæring er av høy kvalitet. Se de to sidene av denne flotte bokstavtavlen – den ene her og den andre her. Fotografert av forfatteren.

Kan han ha tenkt tanken å skjære enkeltbokstaver til løse typer, og sette dem sammen til alfabeter og ord? Han har utvilsomt kjent til denne teknikken, som boktrykkerkunsten bygger på. Men hans «Methode til at Skjære Bogtrykker Bogstaver og Stempler i Træsnit» beskriver kun metoden for å skjære alt i ett stykke. Bokstavene skulle overføres til opptrukne linjer på arbeidsstykket.(11)

Budalsplads kan ha hatt i tankene å også trykke tekster, ikke bare alfabeter, for det heter i hans «Methode»: «Er det sammensatte Ord som skal skjæres...» Hans trykk ville da minnet om blokkbøkene, fra tida før Gutenberg, med hele sider skåret i et trestykke. Men slike trykk kjenner vi ikke til fra Budalsplads' hånd.

(11) Det er også mulig at de trykte alfabetene er skåret i flere arbeidsstykker, som så er satt sammen når de skulle trykkes. Endringene som han gjorde i trykket fra 1831, i kun de gotiske alfabetene, kan tyde på det. En slik arbeidsform ville gjort slike endringer enklere, og ville gjort feilskjæring mindre skjebnesvangert. Takk til Guttorm Guttormsgaard for påpekning av denne muligheten.

John Hansen Budalsplads var en svært dyktig skriftskjærer. Hadde han befunnet seg et annet sted – til samme tid – kunne dette talentet blitt utnyttet.(12) Men heller ikke i Christiania (Oslo) ville det vært vesentlige arbeidsoppgaver på denne tida. De første litografiske trykkeriene var nettopp startet (i 1822), men dette er en ganske annen teknikk. Men først enda seinere fikk norsk grafisk illustrasjonskunst virkelig fart på seg, nemlig i tiåret etter at Norsk Penning-Magazin startet som det første illustrerte magasin i Norge i 1834. Da ble de første norske xylografer virksomme.

Hans mangesidige arbeid i Budalen har etterlatt seg mange spor og er i dag høyt verdsatt. Hans skriftskjæring er absolutt et slikt arbeid.

En forkortet versjon av denne historien ble publisert i Kulturavisa Breidablikk, Røros, sommer 2006 – årgang 6.

Til Budalsplads' «Methode til at Skjære Bogtrykker Bogstaver og Stempler i Træsnit»

English summary

John Hansen Budalsplads (1798-1874), a craftsman from Budalen, a remote mountain valley in central Norway, is well known for his production of ornamented, wooden boxes. He also had a great interest and ability in cutting letters in wood. He produced whole alphabets in blackletter and latin (copperplate) style. On some plates the letters are cut into the wood, but he also cut letters which stand out of the wood (as punches). The latter ones were then printed on paper, to be hung up on walls on the farms. They were both educational and decorative, as the letters are well executed. The article discusses how Budalsplads can have got them printed. I regard him as an unusual, but still the first, representative of Norwegian typeface design.

(12) Guttormsgaard skriver i sin bok under (2b) at det er «sannsynlig at John skar typografisk materiale for lokale trykkere.» Til dette kan innvendes at i 1830 var boktrykkerkunsten fortsatt lite utbredt i Norge. Det nærmeste trykkeriet var i Trondheim (fram til 1831 var det kun ett trykkeri der), dernest var det et trykkeri i Volda og åtte i Christiania.

Publisert første gang 2006-05-14
Sist oppdatert 2009-01-30

Tilbake til hovedsiden