SØKELYS PÅ TEKSTJUSTERING

Kritisk søkelys på bruken av
varierende tegnmellomrom og
tegnbredder i tekstjusteringen

Av Torbjørn Eng

Kvaliteten på justert sats (tekst med rett venstre- og høyrekant) synes å synke. Varierende tegnmellomrom (kniping og sperring) og varierende tegnbredder (kondensering og ekspandering) tas i økende grad i bruk. Dette fører til synlige ujevnheter i satsbildet.

Disse mulighetene setter tekstformgivere (typografer, designere og andre) overfor et valg. Min anbefaling er: ikke ta dem bruk! De kan forstyrre leseprosessen, og er ikke nødvendige for lage en pen sats.

Å formgi justert sats har tradisjonelt betydd å fastsette det ideelle ordmellomrommets størrelse, og deretter definere grensene for dets variasjon (minimalt og maksimalt ordmellomrom). Dernest må det avgjøres hvilke orddelinger som skal tillates, og når.

Med innføringen av datastyrt tekstjustering har også andre effekter blitt mulige:

QUARKXPRESS
Enkeltlinjer med økt eller redusert tegnmellomrom (sperring og kniping) har lenge vært vanlig i britisk avistypografi, men har inntil nylig heldigvis vært sjeldent å se i norsk typografi. Men nå ser det dessverre ut til å bli vanligere. Se eksemplet øverst til høyre. Linjene med avvikende tegnmellomrom skriker mot leseren.

Programmet QuarkXPress har alltid hatt denne muligheten til å minske eller øke bokstavmellomrommene (det man kaller kniping/sperring) som en del av justeringsfunksjonaliteten. I noen linjer vil da bokstavavstandene være slik de er ment, mens de i andre er større enn dette, og i andre igjen mindre enn dette.

I fotballmagasinet FireFireTo knipes og sperres enkeltlinjer, trolig i den hensikt å unngå orddelinger. Det er dessverre en misforstått uvilje mot orddelinger blant mange. For pent blir det ikke, og resultatet er svært iøynefallende. Har man overtatt justeringsinnstillingene til den britiske originalen? (I Storbritannia har slik justering vært utbredt i mange år.) Se stor versjon her. (FireFireTo nr. 16, februar 2007)

ADOBE INDESIGN
Nykommeren Adobe InDesign har i tillegg til dette en annen mulighet, nemlig å redusere eller øke tegnbreddene (kalt kondensering/ekspandering – eller «glyph scaling» på engelsk). Den utformingen av tegnene som skriftdesigneren har bestemt, blir da behandlet som om den var laget av gummistrikk, og tøyd i begge retninger, i ulik grad på de enkelte linjene.

Problemet med variasjon i tegnmellomrom og variasjon i tegnbreddene er at de skaper avvik i satsen som den oppmerksomme leser vil legge merke til, og som den mindre oppmerksomme lett kan føle.

Linjer med kniping og/eller kondensering kan framstå som kraftigere (mørkere) enn de andre, mens linjer med sperring og/eller ekspandering kan framstå lettere (lysere). Disse avvikende linjene vil i første omgang kunne fange leserens oppmerksomhet, før lesingen begynner. Ordbildene i disse linjene vil avvike fra det normale, noe som dernest vil kunne føles under lesingen. Med varierende ordbilder blir det en uregelmessighet i satsbildet som gir et urolig inntrykk. Leseprosessen vil forstyrres, og leserens bedømmelse av teksten og publikasjonen vil kunne påvirkes negativt.

BEGRUNNELSEN
Hvilke argumenter kan hevdes for å begrunne denne praksisen?

Det besnærende er at bruk av disse effektene kan sørge for at ordmellomrommene vil bli mer jevne i størrelse. Dette fordi også selve ordenes bredde da er variabel. (I tradisjonell tekstjustering er det kun ordmellomrommene som kan variere.) Mest mulig like ordmellomrom er en målsetting ved justert sats, så dette kan høres lovende ut. Problemet er at prisen man betaler for dette oftest er høy, i form av andre og enda større ujevnheter.

Disse funksjonene kan også bety at man unngår en del orddelinger. Det er en utbredt og misforstått oppfatning at deling av ord bør unngås så langt mulig – men igjen: prisen for å unngå orddelinger kan bli for høy (se eksemplet øverst på denne sida).

Det er også blitt henvist til boktrykkunstens oppfinner Gutenberg for å begrunne at tegnbredder kan variere. I Gutenbergs trykk kan man se at han støpte enkelte bokstaver på flere bredder, for å kunne oppnå et fast satsbilde uten store og ulike ordmellomrom. Svakheten med dette argumentet er at den elektroniske kondenseringen/ekspanderingen som InDesigns «glyph scaling» innebærer er rent mekanisk og forvrenger bokstavformen. Gutenbergs smalere typer var kun gjort smalere ved å fjerne noen utstikkende hjørner på bokstavene. Se en grundig kritikk av henvisningen til Gutenbergs typografi her.

Illustrasjonen viser de viktigste innstillingsmulighetene for justering i Adobe InDesign. Programmets mulighet til «glyph scaling» (endring av tegnbreddene) representerer noe nytt i tekstjusteringen, ved at tegnbreddene kan variere fra linje til linje. Men dette er dårlig nytt... – Endring av tegnbreddene med samme verdi i et helt tekststykke er en annen sak, og har vært kjent i mange år. Siden teksten da har et konsistent uttrykk, er dette i prinsippet akseptabelt (hvis det gjøres med godt skjønn).






I dette eksemplet har én linje knepne tegnmellomrom, mens to andre linjer er sperret. Fra Språknytt, utgitt av Språkrådet, nr. 4, 2006. Se stor versjon her.






Her kan man se en sammenligning mellom justeringen i eksempelet over og det jeg anser som en bedre løsning: nemlig at ordbildene beholdes uendret, mens ordmellomrommene (om nødvendig) blir noe større.

JEVNE ORDBILDER
Ved å ta i bruk disse nye mulighetene, løser man et problem (altfor store eller små ordmellomrom) men skaper et annet (forskjellige ordbilder). Hva er verst?

Det viktigste er å beholde de like ordbildene. Leseren forventer at ordmellomrommene varierer i justert sats – for det må de fortsatt, selv om man tar i bruk mulighetene for varierende tegnavstander og tegnbredder. Men ordbildene skal ikke ha et varierende uttrykk, de bør være ens. Jeg tror at de fleste lesere i mindre grad vil legge merke til noe større eller noe mindre ordmellomrom enn det optimale, enn om linjene har varierende ordbilder.

Men svaret er likevel ikke at man skal slå seg til ro med altfor store ordmellomrom. Man kan redusere disse på mange måter, med ingen eller mindre synlige utslag enn hva justering av tegnavstander og tegnbredder kan gi.

ANDRE MULIGHETER
Det viktigste er å tillate orddelinger, eller orddeling på flere steder. Disse er nødvendige for å oppnå et harmonisk satsbilde. Orddelinger er et mindre onde enn store ordmellomrom, og absolutt et mindre onde enn endring av tegnmellomrom og tegnbredder. Jeg vil anbefale Korrekturavdelingen.no for retningslinjer for orddelinger.

En annen mulighet er å redusere ordmellomrommene på ei enkelt linje ganske mye mer enn det man har satt som det generelle minimum i justeringsinnstillingene. Eller man kan knipe inn på ordmellomrommet etter punktum, fordi det der er optisk mer luft enn andre steder. Jeg redegjør for flere av disse knepene her.

Ved smale satsbredder, som i avisspalter, vil det iblant være vanskelig å oppnå et optimalt satsbilde. Likevel viser VG og Dagbladet (pr. juli 2012) at det er mulig å justere teksten tilfredsstillende uten å ty til disse mulighetene. Ved brede satsbredder, i typisk boktypografi, vil det være enda flere muligheter til å bearbeide justeringen slik at man oppnår et godt resultat.

Jeg vil ikke kategorisk avvise at man kan måtte gripe til den ene av de to effektene jeg her kritiserer – nemlig varierende tegnbredder, – da med svært små verdier. Men dette bør kun tas i bruk når det trengs for å løse særdeles vanskelige justeringsproblemer. Varierende tegnmellomrom er så godt synlig at det aldri bør anvendes.

Det har selvsagt betydning hvor stort spillerom man lar tegnmellomrommene og tegnbreddene variere innenfor. Jo større avvik fra det normale, jo mer synlig – og derfor jo verre. Med små verdier vil de knapt være synlige. Men det er ikke en god idé å ta dette i bruk selv ved lave verdier.

Ved å tillate at tegnmellomrommene og tegnbreddene varierer i justeringsinnstillingene, vil disse effektene tre i kraft også når de ikke er nødvendige, – når det helhetlige resultatet vil være tjent med at de ikke ble tatt i bruk. De bør reserveres for bevisste, veloverveide avgjørelser, og ikke inngå i justeringsinnstillingene og bli utført av dataprogrammet.

Det er svært små prosentverdier som skal til for at de visuelle forskjellene er betydelige. Letterspacing (sperring eller kniping) er vesentlig mer påfallende enn glyph scaling (kondensering eller ekspandering) ved de samme verdiene. Av de to effektene er absolutt «glyph scaling» å foretrekke. Se stor versjon her.

Aftenposten valgte dårlig satskvalitet

Med nytt avisdesign fra 25. oktober 2011 innførte dessverre «kvalitetsavisa» Aftenposten varierende tegnmellomrom og tegnbredder i spalter med rett høyre- og venstrekant. Presentasjonssjefen hevder at dette gir et penere satsbilde enn tidligere, da man visstnok opplevde s.k. «elver» som følge av store ordmellomrom. – Avisas detaljtypografi har på dette punktet nådd et lavmål blant norske aviser. Så vidt vites har beslutningen skapt frustrasjon blant det grafisk utdannede personalet i avisa. – Eksemplet over viser svært merkbar sperret tekst i andre linje, hentet fra aftenutgaven 2012-03-14. Se to andre eksempler her og her.

English summary

The article warns against the options in QuarkXPress and Adobe InDesign to letterspace text and scale glyphs in justified text. These effects create visible differences. In order to achieve harmonious typographic text one should first of all permit more hyphenation.

Tilbake til samlesida om tekstjustering

Tilbake til hovedsida

Publisert første gang 2007-01-02.

Sist oppdatert 2012-07-11.