SØKELYS PÅ TEKSTJUSTERING

InDesign, hz-programmet og Gutenbergs hemmelighet

Av Torbjørn Eng

Adobe InDesigns mulighet til å variere tegnbreddene som en del av tekstjusteringen hevdes å bygge på satsprinsippene i Gutenberg 42-linjers Bibel (1455) og på skriftdesigneren Hermann Zapf sitt hz-program (sammen med URW, 1992). Trass i referansen til disse to høyt respekterte autoritetene viser en gransking av kildene at det kan reises begrunnet tvil ved dette.

Sannsynligvis har de hyppige henvisningene til Gutenberg og Zapf bidratt til at denne justeringsmuligheten er blitt akseptert av mange. F.eks. hevder autoriteten Robert Bringhurst at InDesigns mulighet til varierende tegnbredder i tekstjusteringen er «en elektronisk versjon av hva Gutenberg så for seg på 1440-tallet».

Som kritiker av denne effekten er det derfor interessant for meg å etterprøve disse påstandene.

BAKGRUNN
En kort forklaring på hva saken dreier seg om: Adobe InDesigns mulighet for varierende tegnbredder («glyph scaling») i tekstjusteringen innebærer at når det siste ordet (eller en del av det siste ordet, i samsvar med den definerte orddelingsrutinen) ikke får plass på ei linje i en tekst med rett venstre- og høyrekant, selv innenfor den definerte variasjonsmuligheten for ordmellomrommene, vil programmet kunne skalere tegnene horisontalt (gjøre dem smalere eller breiere) på den enkelte linja. Ved å ta denne muligheten i bruk vil ordmellomrommene kunne bli mindre og jevnere, og orddelingene færre, noe som anses som positivt.

Ulempen er at denne kondenseringen og ekspanderingen endrer tegnenes og ordenes form, og at linjer med denne effekten skiller seg ut, noe som kan forstyrre leseren. For eksempel vil linjer med kondenserte tegn kunne se ut som om de er satt med en mindre skriftstørrelse enn resten av teksten. Linjer der tegnene er endrede tegn vil bli enten lysere (lettere) eller mørkere (tyngre), noe som skaper en ujevn gråtone på teksten. Dette kan forstyrre leseren både ved når han får et førsteinntrykk av teksten, og seinere under lesningen. Slike uregelmessigheter og ujevne gråtoner anses som negativt. Jeg mener at disse negative konsekvensene definitivt er viktigere enn de positive som er nevnt i avsnittet over.

Er Johannes Gutenbergs satsteknikk relevant i dag?

Det er i dag ikke vanskelig å finne eksempler på tekst der «glyph scaling» er tatt i bruk. Da The Seybold Report on Publishing Systems i 1993 testet hz-programmet, hadde de bare sett en eneste side som var satt med glyph scaling, men skrev: «Ved nærmere undersøkelser, er det mulig å oppdage ekspanderte tegn, men et gjennomsnittlige øye vil neppe legge merke til dette.»(1) I dag har vi bedre grunnlag for å bedømme virkningen av glyph scaling.

Les mer om effekten av endrede tegnbredder, og den enda verre teknikken med endrede bokstavavstander her.

HERMANN ZAPF
Ideen om glyph scaling i tekstjusteringen stammer fra Hermann Zapf, mannen bak de kjente skriftene Palatino og Optima. Han samarbeidet rundt 1990 med den tyske fontteknologibedriften URW om å utvikle dataprogrammer som skulle gi høyere typografisk tekstkvalitet. Idealet var Gutenbergs 42-linjers Bibel (B42), et verk som i ettertida er blitt ansett for å ha en uoppnåelig høy kvalitet.

Zapf fant at hemmeligheten bak den beundrede B42 var det faste satsbildet, med sin jevne gråtone. Denne skyldes at justeringen er uten store ordmellomrom (hull). Zapf skriver: «Mesteren oppnådde denne fullkommenheten ved å bruke flere tegn med ulike bredder, kombinert med ligaturer (d.e. sammenstøpte bokstaver) og forkortelser.»(2) Gutenberg anvendte hele 290 ulike typer i B42, mens man i dag ville brukt ca. 60 for å sette den samme teksten. Se de 290 typene her.

INNVENDING NR. 1: GUTENBERGS SMALERE TYPER LAR SEG IKKE GJENSKAPE
Zapf og URWs leder Peter Karow innså at det var urealistisk å innføre nye ligaturer, fordi dette ville være en ulempe for leseren. Likeledes ville det være umulig å introdusere en utstrakt bruk av forkortelser. Fokus ble derfor å utvikle et dataprogram som kunne generere tegn med varierende bredder under justeringen av tekst med rett venstre- og høyrekant: breiere tegn for å fylle ut ei linje med for store ordmellomrom, smalere tegn for å kunne presse inn mer tekst på linja.

Zapf og URW mente at fordi Gutenberg brukte typer med varierende bredder for det samme tegnet, var dette en farbar vei også i dag, med latinske bokstaver. Svakheten med denne hypotesen er at Gutenberg i sine smalere typer kun fjernet noen utstikkende «spisser» (hjørner) som framkom som et resultat av pennestrøkene (Gutenberg brukte utelukkende gotiske typer), mens innerformen ble beholdt. Innerformen er f.eks. luften mellom de to vertikale grunnstrekene i bokstaven «n». Se illustrasjonen til høyre. Gutenbergs smale typer skiller seg derfor i liten grad ut i den løpende teksten.

Her må det tas et forbehold om at dagens lesere ikke er vant med å lese gotisk tekst, og at B42 med sin latin er ytterligere utilgjengelig. Det er derfor vanskelig i dag å bedømme typografien i B42 i en reell leseprosess. Det er mulig at dagens lesere ser på B42 som et bilde, som et kunstverk, mer enn som tekst for lesing.

I Zapf/URWs hz-program derimot, er innerformen i de smalere og breiere tegnene mindre eller større enn i de normale tegnene. Av denne grunn skiller de seg mer ut. Denne illustrasjonen fra Karows artikkel (3) viser effekten på to ord. Denne illustrasjonen fra Zapf-artikkelen (2) viser effekten i løpende tekst. Sammenlign virkningen på første og nest siste linje: effekten av varierende tegnbredder er iøynefallende.

Det må tillegges at blant alle Gutenbergs 290 B42-typer er det et stort antall ligaturer og forkortelsestegn, mens enkeltbokstaver i forskjellige bredder er det færre av (se illustrasjon her). Ligaturene og forkortelsene var nok helt vesentlige for Gutenbergs justeringsteknikk, men lar seg altså ikke etterligne med våre antikva-typer. I B42 ble det også iblant lagt inn luft foran skilletegn for å fylle ut linjer, noe som er utenkelig i dag (se illustrasjonen til høyre). Det vil derfor alt i alt være vanskelig å gjenskape Gutenbergs typografi kun med varierende bokstavbredder.

INNVENDING NR. 2: GUTENBERGS ORDMELLOMROM VAR IKKE IDENTISKE
Det er en vanlig påstand at ordmellomrommene i B42 har en fast størrelse, og at dette derfor er det ideal man skal prøve å oppnå med varierende tegnbredder. F.eks. heter det i resymeet til i en artikkel av URWs Peter Karow om hz-programmet: «Zapf og URW ønsket å gjenskape i dataalderen det som Johannes Gutenberg oppnådde for fem hundre år siden: nemlig justert sats med like ordmellomrom og optisk rette marger.»(3) Og Karow skriver selv: «hz-programmet setter teksten uten å variere ordmellomrommene, i tråd med Johannes Gutenberg og hans 42-linjers Bibel.»(4)

Typer fra Gutenbergs 42-linjers Bibel. Øverst den normale form, nederst en smalere form, som mangler spisser på venstre side. Disse tegnene skulle stå til høyre for tegn som hadde sine spisser på høyre side, og slik stå tettere. Fra Aloys Ruppel: Johannes Gutenberg. Sein Leben und sein Werk. Berlin 1939. Også avbildet i Eli Reimer: Den satstekniske utvikling. København 1983. - Gutenbergs smale typer beskrives også i Adolf Wild: La typographie de la Bible de Gutenberg, i Cahiers GUTenberg, Septembre 1995.



(3) Peter Karow: Le programme hz: micro-typographie pour photocomposition de haut niveau. I Cahiers GUTenberg nr. 27 – juli 1997. Den foreligger på nettet kun i .ps-format – jeg har gjort den tilgjengelig i PDF-format her.

Legg merke til punktumet med luft foran, og et kolon med og et kolon uten luft foran.



(4) Lau, J. and Karow P.: hz-Program: Micro-Typography for Advanced Typesetting. SID 93 Digest, p.59-60.

En undersøkelse av B42 viser at ordmellomrommene ikke er identiske (se illustrasjonen til høyre). Variasjonene er kanskje små, men Gutenberg klarte så vidt jeg kan se ikke å justere satsen med like ordmellomrom – om han da hadde denne målsettingen, som han er tillagt i ettertid.

Etter min mening er det å strebe etter like ordmellomrom bortkastet. Det betyr å overse flere hundre års eksempler på utmerket typografi med varierende ordmellomrom. Ordmellomrom skal ikke være svært forskjellige, men kan variere mellom en nøye definert minimum og maksimum verdi.

INNVENDING NR. 3: INDESIGNS «GLYPH SCALING» AVVIKER FRA HZ-PROGRAMMETS
Hermann Zapf og URWs hz-program ble ingen kommersiell suksess, og URW gikk for øvrig konkurs midt på 1990-tallet. Men da Adobe skulle utvikle sitt InDesign-program, kjøpte de patentet på hz-programmet for å innlemme det i InDesigns justerings-algoritme.

Men InDesigns løsning for varierende tegnbredder er enklere enn hz-programmets, og gir en mindreverdig typografi. hz-programmet skalerer nemlig tegnene horisontalt, men uten å skalere de vertikale strekene. F.eks. fastslo Karow i sin artikkel (3) at bokstaven «i» ikke kunne bli breiere eller smalere i hz-programmets «glyph scaling». Se illustrasjonen til høyre.

InDesign på den annen side skalerer ikke bare bredden på bokstavene, også de vertikale strekene blir endret (de blir breiere = fetere eller smalere = magrere). Dette gjør at InDesign-linjer med endrede tegnbredder i større grad skiller seg ut fra de andre linjene, enn løsningen som Zapf og URW gikk inn for. Se illustrasjonen.

Det er derfor blitt sagt at InDesigns «glyph scaling» krever bruk av Multiple Master-fonter. Dette er skrifter der tegnene kan variere mellom flere akser, f.eks. mellom et bredt og et smalt ytterpunkt, og der alle mellomstadiene er estetisk tilfredsstillende. En elektronisk ekspandering eller kondensering er ikke bra nok.

KONKLUSJON
Begrunnelsen for varierende tegnbredder i justeringen av tekst med rett venstre- og høyrekant bygger på sviktende grunnlag. Et forsvar for denne teknikken må stå på egne bein, og ikke referere uten forbehold til salig Johannes Gutenberg og Hermann Zapf/URWs hz-program.

Se min kritikk av InDesigns «glyph scaling» her.

Ordmellomrommene på den tredje og nest siste linja er åpenbart større enn på linje to og fire. B42 kan studeres British Librarys internettsider:
http://prodigi.bl.uk/treasures/
gutenberg/search.asp

Øverst: hz-programmets «glyph scaling», hentet fra Karows artikkel (2). Legg merke til at strektykkelsen blir beholdt selv om tegnbredden endres, i motsetning hva som skjer i Adobe InDesign (nederst). I InDesign blir tegnene fetere eller magrere med glyph scaling.

English summary

InDesigns option for «glyph scaling» in justified text composition claims to realize Gutenberg's typography in his 42-line Bible and also adhering to Hermann Zapf's hz-program of 1992 (with URW). This article argues 1) that Gutenbergs varying letter widths are not possible today, because he only cut off some corners of his blackletter types, while preserving the counters. InDesign, on the other hand, changes the counters of today's roman letterforms. He also employed techniques which are not relevant today, like occasionally putting a space before full points, 2) that an examination of the 42-line Bible proves that Gutenberg's word spaces were not identical, as is often claimed, 3) that InDesigns glyph scaling scales the vertical strokes of the characters, while the hz-program kept them fixed. The article concludes that defenders of glyph scaling in justified composition should not refer to Gutenberg and Zapf without reservation.

Full version now also available in English!
(2007-09-12)

Publisert første gang 2007-07-26.

Sist oppdatert 2009-09-20.

Tilbake til samlesida om tekstjustering

Tilbake til hovedsida