Typografi i Norge

Boktrykkersvenner og boktrykkermestre fra middelalder
til industrialder

Fra trykkerselskaper til fagforeninger

Av Torbjørn Eng

De første norske trykkeriene omfattet få arbeidere, men de var ikke enmannsbedrifter. Også Tyge Nielssøn, som kom fra Danmark og ble vår første boktrykker, trengte trolig hjelp ved pressa.

Vi har ingen opplysninger om at Tyge hadde en hjelpemann, men det er et faktum at det ved håndpressene var én som farget inn trykkformen med trykksverte, mens en annen la papiret på plass og presset digelen ned slik at det ble trykk. Denne personen løsnet deretter på presset og hengte det ferdigtrykte arket opp til tørk. Innfargingen var nok så sølete at den ikke lot seg kombinere med håndteringen av papiret.

Et boktrykkeri i Christiania i 1820-åra, heter det i teksten til dette bildet som er hentet fra Tveterås’ bok «I pakt med tiden – Cappelen gjennom 150 år 1829–1979». Det skal være et kobberstikk av Henrik Grosch, men det er muligens heller hans farfar, kunstneren Heinrich August Grosch (1763–1843) som har laget bildet. Til høyre en person som farger inn trykkformen med fargeballer, mens personen ved siden av fjerner et ferdigtrykt ark. I bakgrunnen henger trykte ark til tørk. Helt til venstre to settere.

Temaet for denne artikkelen er forholdene mellom dem som arbeidet i de første boktrykkeriene, og deres relasjon til samfunnet rundt. Fordi våre norske kilder er mangelfulle må man danne seg et bilde av arbeidsforholdene i våre første trykkerier ved å søke i fagets historie i nabolandene, og da særlig i Danmark, som Norge den gang var underlagt.

Boktrykkerfaget hadde en sein start og deretter langsom vekst i Norge. Danske Tyge Nielssøn kom til Christiania i 1643. Mindre enn ett år fikk han drive sin boktrykkervirksomhet, før han mistet trykkeriet i en rettstvist. De neste tre åra var landet uten trykkeri inntil tysk-danske Melchior Martzan startet nytt trykkeri i 1647.

I 1807, omtrent 150 år etter Tyge, var det bare fire trykkerier i hele landet – i Christiania, Trondheim, Bergen og Christiansand. Tor Are Johansen har beregnet at det sannsynligvis var 20 mennesker som arbeidet i bransjen på dette tidspunktet. Det var prinsipalene (dvs. mesterne, eierne) – i noen trykkerier deltok de i arbeidet selv, mens de i andre tilfeller overlot driften til en bestyrer; samt svennen(e) og læregutten(e).

1807 er skille, for etter dette året startet en jevn vekst.

Rekonstruksjon av gammelt boktrykkeri, inneholdende settekasser, et arbeidsbord for ombrekking og falsing, en korrekturpresse, settekassereoler og ei trehåndpresse.

Danmark var på boktrykkfeltet et tysk lydland, har den danske boktrykkeren, lærebokforfatteren og boktrykkhistorikeren Emil Selmar skrevet. Dette gjaldt ikke minst innen typografien: frakturen – den gotiske skriften – dominerte både i Danmark og i Norge, akkurat som i Tyskland.

Tidlige sammenslutninger

Hvis vi går inn på arbeidsforholdene, ser vi også at mange av boktrykkerieierne i Danmark, mesterne, hadde tysk bakgrunn, og at også mange tyske svenner arbeidet i de danske trykkeriene. Fra Tyskland brakte de med seg de strenge tradisjonene som regulerte utdannelsesveien fram til full faglig status i faget. Gjennom håndheving av disse tradisjonene oppsto det en kollegial sammenslutning som kunne hevde fagets og arbeidernes interesser. Regulering av arbeidsvilkår, fastsettelse av priser og lærlingetilgang var naturlige temaer for dette fellesskapet. Innad var det mye hemmelighetskremmeri, symbolbruk og seremonier, og det hersket en streng disiplin. Det var viktig å holde en streng front mot de trykkeriene og boktrykkerne som våget å stå utenfor fellesskapet.

Boktrykkerfaget hadde aldri laug verken i Danmark eller Norge – og heller ikke internasjonalt. Det skyldes nok at boktrykkerfaget oppsto såpass seint – fra midten av 1400-tallet. Men faget hadde likevel en organisering med sterkt indre samhold. Dette felleskapets tradisjoner og regler ble kalt Kunstgebrauch på tysk. Danske Emil Selmar betegner det som kunstbrug. Boktrykkerne betraktet seg mer som kunstnere enn håndverkere, og kaltes kunstforvandte (tysk Kunstverwandte), noe som må forstås som «tilhørende kunsten». Og faget ble betegnet som boktrykkerkunst.

Helt fram til slutten av 1800-tallet kalte typografene i Sverige seg konstförvanta. I 1883 besluttet det første svenske typografmøtet å bytte ut tittelen med typograf.

Boktrykkerfaget kom til i en periode da laugene – sammenslutninger av håndverkerne innen et fag – spilte en betydningsfull rolle i byene i Danmark og i Norge. Laugene var godkjente av myndighetene og hadde en formell struktur med medlemskap, med en «lade» (en kiste med laugets eiendeler) og med en skrå (laugets lover). De sammenslutningene som oppsto blant boktrykkerne var friere og mer uformelle, men laugenes samhold og store makt må ha vært modell for disse.

Se hvordan man trykker med en liten modell av en gammel trehåndpresse i denne NRK-videoen, laget til Adresseavisens 200-års jubileum i 1967. Innslaget kommer etter cirka åtte minutter.

Myndighetenes kontroll med boktrykkerne var imidlertid på mange måter vel så sterk som overfor de laugsorganiserte håndverksfagene. Det var nemlig nødvendig med et privilegium fra kongen i København for å kunne drive boktrykkeri. Årsaken til dette var at myndighetene ønsket kontroll over innholdet i de trykksakene som boktrykkerne spredte, samt at man var opptatt av at det ikke ble startet flere trykkerier enn det var arbeid til.

Veien til svennestatus

I boktrykkerfaget var det på denne tida en læretid på fra fire til åtte år – da hadde lærlingen oppnådd å bli en såkalt cornut svenn. Dette ble høytidelig markert av svennen og hans kollegaer. Men med dette var man ikke en fullverdig utlært svenn. Den norske boktrykkeren Hermann Scheibler karakteriserte cornuten som en «halv svenn». Etter en tid fulgte enda en seremoni kalt deposisjonen, før man ble en såkalt postulert svenn, og dermed en anerkjent del av det kollegiale selskapet. Deposisjonen kunne være en brutal handling, og tradisjonen var også svært kostbar for svennen, som selv skulle stå for mat og drikke til kollegaene. Lønna måtte i en periode i stor grad gå til oppsparing til deposisjonen.

Deler av disse tradisjonene stammet fra universitetene, og boktrykkerne annekterte dem – dette fordi boktrykkerne som et seint oppstått fag manglet egne tradisjoner. Boktrykkerne hadde naturlig nok et nært forhold til universitetene. Noe er også identisk med tradisjonene i håndverkerlaugene.

Hornene slipes av under deposisjonsseremonien. Latin «depositio cornum» betyr «å fjerne hornene».

Deposisjonsseremonien bygget på oppfatningen om at cornuten fortsatt var et usivilisert vesen, nærmest et dyr, med horn (cornut betyr horn). Hornet ble under deposisjon-seremonien høvlet av ham, før han som postulert svenn ble et sivilisert menneske.

Laugenes historie, også i Norge, forteller at man først hadde felles laug for alle i faget, men at det seinere utviklet seg henholdsvis mesterlaug og svennelaug. Svennene og mesterne fikk i økende grad motsatte interesser i mange spørsmål, og det var tidvis konflikter mellom dem. Som i laugsvesenet må vi anta at mesterne og svennene i boktrykkerfaget i noen grad hadde adskilte fellesskap, samtidig som de også var knyttet sammen gjennom sitt felles håndverksfag.

Selmar forteller at de postulerte svennene i København inngikk i et såkalt trykkerselskap for å hevde sine interesser i København og i Danmark. Dette selskapet var ei grein av det internasjonale nettet av boktrykkerier i de landene som var dominert av de tyske boktrykkertradisjonene, nemlig Tyskland, Sveits, Østerrike, Skandinavia og deler av Øst-Europa. Selmar påpeker at disse tradisjonene ikke fikk innpass i Frankrike og i England, og kun delvis ble respektert i Nederland.

De postulerte svennene anerkjente kun kollegaer som hadde gått den samme veien til postulert svenn som dem selv. Svenner fra provinsen i Danmark var heller ikke aksepterte i hovedstaden før de hadde blitt postulert i et København-trykkeri. Dette krevde ytterligere ventetid og utgifter for svennen.

Det var lignende forhold i de svenske boktrykkeriene. De første århundrene dominerte de tyske boktrykkerne og deres tradisjoner. De kunstforvandte i Hamburg hevdet en tid overhøyhet over de svenske boktrykkeriene, og krevde at de svenske svennene måtte postuleres i Hamburg – hvis ikke ble de behandlet som cornuter. Men etterhvert frigjorde svenskene seg fra de tyske kravene og innførte postulering i Stockholm og Uppsala.

Trykkeri fra midten av 1600-tallet: tresnitt av Abraham von Werdt.

Man kjenner til to rettslige konflikter knyttet til praktiseringen av kunstbrukene i København midt på 1600-tallet. I det ene tilfellet søkte tyske postulerte svenner å tvinge bort upostulerte svenner fra et trykkeri. Emil Selmar skriver at denne konflikten førte til den første danske forordningen mot kunstbrukenes anvendelse. I det andre tilfellet søkte tyske postulerte svenner å tvinge danske postulerte svenner bort fra et trykkeri, fordi dette trykkeriet ble drevet av en apoteker – altså en ikke-fagmann. De ville med andre ord blokkere dette trykkeriet.

Danske myndigheter prøvde etter hvert å svekke dette fellesskapet av boktrykkersvenner gjennom flere lovreguleringer. Myndighetene anså at de hadde for stor makt og ikke fremmet den økonomiske utviklingen. Også i Tyskland ble disse tradisjonene motarbeidet av myndighetene – deposisjons-seremonien ble forbudt i Preussen i 1803. Den samme politikken førte myndighetene overfor laugene. Igjen og igjen opp gjennom historien prøvde myndighetene å oppheve eller kontrollere laugene, som hadde samlet seg stor makt og innflytelse.

Var sammenslutningene av, og båndene mellom, boktrykkersvenner en forløper for de seinere fagforeningene? Et svar kan være – nei, fordi både postulert svenn og hans mester ofte kunne utøve dette regimet sammen, hvis mesteren hadde bakgrunn som postulert svenn selv, mot både upostulerte svenner og mot upostulerte mestere. Dette var nyttig for dem begge, for de hadde en felles interesse i å beskytte seg mot konkurranse fra fagutøvere som sto utenfor kunstbrukene. En annen oppfatning er at – ja, det er en kime til fagforening her, fordi trykkerselskapene ikke var så patriarkalske og mesterstyrte som håndverkerlaugene i andre fag kunne være. Derfor uttrykte de en selvstendig organisering av svennene, i motsetning til de laugene der både mester og svenn deltok sammen.

Boktrykkforholdene i Norge

Hva betydde disse kunstbruk-tradisjonene for Norge, som mot slutten av dansketida kanskje hadde mestere, svenner og lærlinger i et antall av bare 20, fordelt i fire trykkeriene i fire byer? Eller enda tidligere, i de første åra etter Tyge Nielssøn, da det var enda færre trykkerier og arbeidere. Ble de danske og tyske tradisjonene praktisert i Norge?

De første boktrykkerne i Norge var tyske eller danske, liksom mange av svennene. Etter den første boktrykkeren på norsk jord, danske Tyge, var det universitetsboktrykkeren i København, tyske Melchior Martzan, som etablerte trykkeri i Christiania. Det skjedde ved at han sendte to svenner hit i 1647. Disse to var trolig innforstått med kunstbruk-tradisjonene: vi vet at svennene ved Martzans trykkeri i København respekterte dem. Noen av Martzans svenner vitnet nemlig i 1646 i en av de to rettstvistene nevnt ovenfor.

En utgivelse fra Melchior Martzans trykkeri i Christiania: presten Bangs omfangsrike katekismeforklaring. Utgivelsen av dette verket brakte Tyge Nielssøn til Norge i 1643. Men fordi han ikke kom i gang med trykkingen av Bangs verk, ble det en tvist mellom presten og Tyge, som domkapitelet i Christiania dømte i favør av presten. Tyge Nielssøn ble deretter fratatt sitt trykkeri. – Det avbildede første bindet utkom i 1650. Deretter skulle ytterligere to boktrykkere bidra til utgivelsen av dette gigantiske åttebinds-verket, som ble endelig fullført først i 1665.

De første norsk-fødte i et boktrykkeri på norsk jord vi kjenner til er fra tidlig 1700-tall, nemlig to brødre Berg som arbeidet under boktrykker Wilhelm Wedemann. Dette var minst 60 år etter Tyge. Inntil da kjenner vi kun dansker og tyskere.

Jeg tror at det må ha vært viktig for boktrykkerne i Norge, og især for svennene, å respektere de tradisjonene som gjaldt i Danmark og Tyskland. Det kunne ha betydning for deres mulighet for å arbeide i disse landene seinere – innenfor kunstbrukene. Svennevandringer var vanlige. Et dårlig rykte kunne gjøre dem svartelistet. Dette forholdet er også dokumentert innenfor laugsvesenet i Danmark-Norge: myndighetenes forsøk på å forhindre svennelaugenes tradisjoner medførte at de danske-norske svennene ikke fikk vandret utenlands, da de ikke fikk ansettelse uten å ha blitt svenn på tradisjonelt vis. Og mesterne på sin side fikk ikke tilgang på utenlandsk arbeidskraft, fordi disse boikottet de mesterne som ikke respekterte laugstradisjonene.

Men det er vel lite sannsynlig, med så få arbeidere i faget, at de norske svennene og mesterne kunne opprettholde tradisjonene så nøye. Og konkurransen fra ikke-postulerte svenner eller trykkerier var i hvert fall ikke til stede på lokalt plan. Det var altså liten grunn til å beskytte seg mot andre.

Konflikten ved Mossins trykkeri

Vi vet at andre kontinentale boktrykk-tradisjoner var kjent i norske trykkerier. Det viser en historie fra Bergen i 1772, i presten Hans Mossins trykkeri, som han drev i 15 år. Det var i denne perioden to trykkerier i Bergen. Mossin og hans svenner hadde en konflikt om boktrykkersvenners rettigheter.

Ei bok trykt i presten Hans Mossins trykkeri i Bergen. Fordi det allerede var et trykkeri i byen, hadde trykkeriet kun tillatelse til å trykke Mossins egne bøker.

Mossin gikk ut i Bergen-avisa «Bergens adressecontoirs efterretninger» og advarte publikum mot å kjøpe bøker fra sitt trykkeri som ble solgt av hans svenner. Svennene svarte seinere i samme avis, og forklarte dette salget med at de bøkene de solgte var basert på makulatur: de trykte noen eksemplarer på skadet papir, skrev de. Svennene mente at rettighetene til å selge slikt for boktrykkersvenner var udiskutable i hele kongeriket, og også i Tyskland og andre steder. Svennene kom også med svært sterke negative karakteristikker av Mossins person, noe som tyder på en selvbevisst holdning fra svennenes side.

Medvirkende til denne åpne konflikten kan ha vært at svennene ville demonstrere for all verden at Mossin ikke var fagutdannet boktrykker. I det københavnske boktrykkmiljøet ville et slikt forhold vært utgangspunkt for aksjoner fra tyske postulerte svenner 100 år tidligere, som i en av de rettslige konfliktene jeg nevnte ovenfor.

Hvordan var stillingen for trykkeriene i Norge rundt år 1800? Med fire trykkerier i hvert sitt stift var det naturlig nok ingen lokal konkurranse om trykkoppdragene, så prisene må ha vært forutsigbare. Arbeidsmengden var nok knapp, men oversiktlig innen det lokale markedet som trykkeriet betjente. Et unntak var Christiania, der embetsmannen og historikeren Jens Christian Berg i 1799 klaget over at det var umulig å få ting ferdig fra boktrykkeren. Han anbefalte derfor opprettelsen av trykkeri til. (Byens boktrykkeri var på dette tidspunktet trykkeriet etter Samuel Conrad Schwach, som fra 1781 til 1802 ble drevet av Jens Ørbek Berg – tilfeldigvis en annen Berg.)

Konkurrentene til de norske trykkeriene lå i København, og de tok de større oppdragene. Men alle de fire trykkeriene baserte en stor del av virksomheten på å utgi en avis, noe som ga en viss stabilitet. Trykkerienes økonomi tilsa – vil jeg tro – at også svennene hadde en rimelig forutsigbar stilling i trykkeriet.

Trykkeribransjen sto på stedet hvil i tiåra fram mot overgangen fra 1700- til 1800-tall. Teknologien var uforandret fra da Tyge Nielssøn kom med sin presse og sine settekasser i 1643, og bransjen forble svært liten, både i antall trykkerier og ansatte.

Boktrykkerivekst fra tidlig 1800-tall

1807 var en tidsskille. Kongeriket Danmark med Norge trådte inn på fransk side i den pågående europeiske krigen, og Norge ble isolert fra Danmark gjennom den påfølgende engelske blokaden til havs. Norge måtte bli mer selvforsynt med trykksaker, siden importen fra Danmark ble sterkt begrenset. Blokaden førte også til at norske aviser praktisk talt ble enerådende på markedet, så landet opplevde avisvekst. Det er interessant at denne oppgangstida i Norge betraktes som starten på en nedgangstid for boktrykkingen i Danmark.

Få år etter, i 1814, fulgte oppløsningen av unionen med Danmark. Vi fikk kampen for norsk selvstendighet og den seinere oppbyggingen av en større norsk administrasjon i åra under svensk styre. Grunnloven fastslo trykkefrihet, og leseferdigheten i befolkningen økte.

Utover 1700-tallet og inn i 1800-tallet ble håndverkerlaugene i Danmark og Norge gradvis svekket. Den mer åpne internasjonale økonomien medførte større konkurranse, og myndighetenes politikk var å svekke laugene i den hensikt å fremme næringslivet. Industrielle metoder svekket også det håndverksmessige arbeidet som laugsorganisasjonen forsvarte.

Men for boktrykkerfagets del vokste bransjen i antall bedrifter og ansatte. Fagforeninger ble dannet tidlig innen faget, som i Norge, der Den typografiske forening i Christiania, stiftet i 1872, er Norges eldste fortsatt eksisterende fagforening. De grafiske fagene var en bransje med ei strålende framtid.

ENGLISH SUMMARY
The printing industry in Norway started late (1643) and developed slowly until the early 19th century. To establish an opinion on the conditions within the industry during these 150 years, one has to look to the Danish printing industry at the time. The Danish printers worked according to the German manners, concerning the organization and traditions of the skilled printers and masters. As the early Norwegian printers and masters to a large extent were of German or Danish origin, I assume that they respected these traditions.

KILDER/REFERENCES
– Henrik Grevenor: Fra laugstiden i Norge (1924).
– Emil Selmar: Gamle dages bogtrykkerforhold i omrids (1916).
– Tor Are Johansen: «Trangen til Læsning stiger, selv oppe i ultima Thule». Aviser, ekspansjon og teknologisk endring ca. 1763–1880. Pressehistoriske skrifter nr. 7 2006.
– Arne Ording: Norsk Centralforening for Boktrykkere 1882–1932.
– Gunnar Christie Wasberg: Historiens mesterprøve. Norges håndverkerforbund 1886–1986.
– Hermann Scheibler: Femti aar i boktrykkerkunstens tjeneste. I Fabritius’ boktrykkeris 75-aars jubilæum. (1919).
– Nils Wessel: Svenska typografernas historia (1916). På nett: http://runeberg.org/svtyh/1/

Publisert første gang 2013-09-30
Sist oppdatert 2014-03-27