Typografi i Norge

En autoritet i typografien på slutten av 1800-tallet

Albin Maria Watzulik og Skandinavia

Den ungarsk-tyske typografen Albin Maria Watzulik (1849–1930) var velkjent og høyt respektert i den delen av boktrykkverdenen som var under tysk innflytelse. Også her i Skandinavia var han en autoritet i tidas dekorative typografi. I dag er denne «typografiens stormester», som han ble kalt av noen, glemt. Hvorfor?

Av Torbjørn Eng

Watzulik var en framstående representant for sin tids rådende smaksretninger innen tysk typografi. På 1890-tallet var dette særlig den såkalte «frie retning» (Die freie Richtung). Tyske formidealer og tysk boktrykkmateriell hadde et stort nedslagsfelt utenfor landets grenser, ikke minst i Skandinavia. Mange tyske vandrende svenner besøkte landet for å arbeide, og noen slo seg ned for godt. Watzulik fikk derfor stor innflytelse i Danmark, Sverige og i særlig grad i Norge.

Han skrev artikler om typografi i flere årganger av den svenske Boktryckeri-kalender. For Norges vedkommende er det interessant at den tysk-norske boktrykker Max Rich. Kirste var læregutt i trykkeriet der Watzulik arbeidet, i Altenburg i Tyskland. De beholdt kontakten også etter at Kirste slo seg ned i Norge. Tysk-norske Hermann Scheibler, som etter hvert ble eier av Fabritius-trykkeriet i Oslo, hadde også arbeidet sammen med Watzulik i Altenburg, og de beholdt kontakten i tiår etter. Da Watzulik døde, sto det en lengre nekrolog om hans liv på trykk i Norsk boktrykk kalender. En slik oppmerksomhet ble bare fagets fremste personer til del. Han var en «fenomenal satskonstnär», het det i Svenska boktryckareföreningens Meddelanden.

Da jeg arbeidet med min bok Da typografien ville være kunst : Norsk typografi 1800–1900 – fra nyklassisisme til historisme og den frie retning (2021/2022) gikk jeg gjennom arkivene etter de to framstående boktrykkerne Kirste og Scheibler. Jeg ble klar over den store betydningen Watzulik hadde hatt for dem, og følgelig også for hele det norske typografifaget. Albin Maria Watzulik har derfor fått sin fortjente plass i denne boka, som er en mangefasettert faghistorie, i stor grad om den perioden som Watzulik er knyttet sterkest til – 1890-tallet.

I vår tid er det lite å finne om Watzulik på trykk såvel som på nettet. Ble han overvurdert i sin samtid, eller er han undervurdert i dag? Kanskje denne artikkelen kan lokke fram mer informasjon.

Albin Maria Watzulik ble født i 1849 i Nagyszombat i Ungarn (i dag slovakiske Trnava). Som fireåring ble han døv, og seinere også stum. Han utdannet seg til typograf i hjembyens trykkeri, og arbeidet deretter i Graz. I 1873 ble han hentet til Pierer’sche Hofbuchdruckerei i Altenburg, i dagens tyske delstat Thüringen, der han arbeidet fram til pensjonsalderen. Watzulik var sterkt engasjert for de døvstummes sak, og deltok bl.a. på deres kongresser i USA i 1893 og 1904. Hans handikap gjør hans livsverk enda mer imponerende.

Et nyttårskort fra Albin Maria Watzulik i et «historistisk» renessanseuttrykk (1891).

Gjennomlevde flere stilretninger
Watzulik arbeidet som typograf gjennom flere stilskifter i boktrykket. Den typografiske stilutviklingen i disse åra gikk fra historismen, gjennom «den frie retning» til jugendstil (art nouveau). Hva kjennetegner disse epokene?

Under «historismen» på 1870–1880-tallet anvendte man typografisk materiell i et formspråk fra fortidas kunsthistoriske stilarter, som renessansen, gotikken og barokken. Skriftstøperiene tilbød innfatninger (rammer) og ornamenter i disse stilartene, som boktrykkeriene satte sammen til ofte overlessede arbeider (se eksempel over).

«Den frie retning» på 1890-tallet var blant annet en følge av at typografien prøvde å møte konkurransen fra litografien. Men mens originalen til et litografisk trykt arbeid vanligvis er fritt bearbeidet for hånd på den litografiske steinen, er blytypografien hemmet av det støpte typografiske materiellets firkantethet. For å etterligne litografien ble typografiske elementer likevel skråstilt, tekst ble satt i bue og strekmateriell bøyd. Verkstedteknikker som saging, filing og lodding var nødvendig for å oppnå det ønskede resultat. Ulike og gjerne fantasifulle skrifttyper ble blandet i samme arbeid, og den tradisjonelle symmetrien i formgivingen ble også ofte forlatt. – Denne stilen var «fri» forhold til de regler som gjaldt i den tidligere, mer bundne typografien. Se eksempel under.

Et arbeid av Watzulik i tråd med prinsippene i «den frie retning» (1897).

Mot slutten av 1890-tallet kom det det reaksjon mot den frie retning, som hadde beveget seg langt bort fra boktrykkets opprinnelige karakter. Den var dessuten svært arbeidskrevende og derfor sjelden lønnsom for både boktrykkerne og trykksakkundene.

Den engelske boktrykkeren og formgiveren William Morris sto på 1890-tallet for en helt annen tankegang enn den frie retning. Hans ideal var de første boktrykkerne i boktrykkhistorien, fra gotikken og renessansen, og han utga bøker i en gammeldags, tung stil. Dette var en revolusjon som ryddet opp i tidas mangel på forståelse for boktrykkerfagets tradisjoner. Men selv om Morris’ håndverkspregede og antikverte stil ble endel kopiert, hadde den ikke framtida for seg i en industrialisert verden.

Et arbeid av Watzulik i jugendstil (uten årsangivelse).

Men Morris’ arbeider og ideer skulle inspirere til «jugendstilen», også kalt art nouveau: en helt ny, dekorativ typografi, som fant formene til skrifter og ornamenter i naturens myke, buede former. Jugendstilen var enklere å tillempe et trykt arbeid enn den frie retnings arbeidskrevende teknikk. Stilarten hadde sin storhetstid fram til cirka 1910.

Stilarter i aksidens
Historismen, den frie retning og jugendstil er utpreget dekorative; de tok for seg av forskjønnende og oppmerksomhetsfremmende elementer. Disse tåra var preget av sterkt økende produksjon og handel, og det var innen trykksaker der den kommuniserende funksjonen var svært viktig, som reklame, prislister og brevark at disse stilartene ble utøvd til fulle. Disse små forretnings- og privattrykksakene kalles i boktrykkverdenen «aksidenser».

Et nyttårskort av Watzulik i jugendstil (1906). Se hele kortet her.

Albin Maria Watzulik arbeidet i alle disse stilartene. Det var særlig under den frie retning at han spilte en rolle i Skandinavia. Han ble hentet inn som dommer i flere skandinaviske satskonkurranser, og da Göteborg-boktrykkeren Wald. Zachrisson i 1893 startet utgivelsen av sin Boktryckeri-kalender, ble Watzulik en viktig medarbeider de første åra.

Innholdet og formen på Boktryckeri-kalenderen var de første åra påvirket av den frie retning innen typografien. Watzulik signerte følgende artikler:

• Principen för accidenssättningen. (1893)
• Interpunktions- och hjelptecknen. (1893)
• Annonserna. (1893)
• Världsutställningen i Chicago. (1894)
• «World»-tryckeriet i Newyork. (1894)
• The Newyork Herald. (1894)
• Reklamen. (1895)
• En sjelfbiografi. (1896) – På internett her.
• Ängslan. (1897) – På internett her.

Etter 1897 er det ingen artikler av Watzulik i Boktryckeri-kalenderen, og årsaken ligger nok i at kalenderen samtidig skiftet stilmessig orientering. Wald. Zachrisson ble en varm beundrer av William Morris og begynte også å arbeide i jugendstil. Den frie retning var et avsluttet kapittel, og Zachrisson så seg ikke tilbake.

Også Watzulik skulle noen år inn på 1900-tallet lage nydelige arbeider utsøkte arbeider i jugendstil, slik vi ser to eksempler på over. Han beholdt sitt gode omdømme i bransjen i det nye århundret. Under boktrykkutstillingen Internationale Ausstellung für Buchgewerbe und Graphik (Bugra) i Leipzig i 1914 ble et eget rom avsatt til Watzuliks arbeider.

På 1920-tallet ønsket Watzulik å selge sin store grafiske samling. Denne fire-språklige brosjyren ble utgitt i denne forbindelse.

Watzuliks samling av trykk
Boktrykker Max Rich. Kirste i Oslo skrev 18. mars 1922 til boktrykker Waldemar Zachrisson i Göteborg: «Vor fælles ven, min gamle læremester, Watzulik har nu i flere aar regelmæssig skrevet til mig for at være ham tilhjælpelig med at sælge sin store samling.» Som engasjert fagmann hadde Watzulik samlet arbeidsprøver fra sine mange tyske og internasjonale kontakter.

Kirste ba om hjelp fra Zachrisson, noe Zachrisson var lunken til: «…man ju icke kan säga, at samlingen ifråga har något egentlig värde annat än som ett kuriosum på et muséum, ty jag förmodar, att det är helt föråldrade saker som samlingen består av, således, någon lärdom kan väl knappast hämtas av proven.» Deres korrespondanse er lagret i Zachrissons arkiv i Göteborgs Universitetsbibliotek.

Tida hadde ikke bare løpt fra Watzuliks grafiske kunst, mange ville vært enige med Zachrisson i at den heller ikke hadde noe å lære den grafiske verden på 1920-tallet. Tidlig på 1920-tallet gjorde en nøktern, nyklassisistisk tendens seg sterkt gjeldende. Watzuliks glansperiode, den frie retning, har i alle år etter at den var bransjens stolthet, blitt betraktet som en nedgangsperiode med overdrevent utsmykte trykksaker.

For å finne en kjøper av Watzuliks store samling ble det trykt en flott brosjyre på tysk, fransk, engelsk og dansk, som ble underskrevet for de skandinaviske landenes del av Martin Truelsen i København samt Zachrisson og Kirste. Her tilbyr Watzulik sin samling av ca. 84.000 objekter, i volum 12 kubikkmeter, for 30.000 mark, til en stat eller «en offervillig rik privatmand, i dette tilfælde altsaa en kunstven og mæcen». Watzuliks CV beskrives i brosjyren slik: «Indehaver av Gutenberg-medaljen i guld fra Technikum i Leipzig og den høieste utmerkelse fra det K. K. Industrikammer i Wien for fremragende præstationer.»

Max Rich. Kirste skriver i en artikkel i forbindelse med Watzuliks 80-års dag i 1929, at som følge av nedgangstidene i Tyskland ble samlingen solgt til Verband Deutscher Buchdrucker for skuffende lave 10.000 mark. Søk på internett kan tyde på at samlingen seinere kan ha havnet i Library of Congress i USA.

Kontakten med Max Rich. Kirste
Watzulik hadde kontakt med fagmenn og fagtidsskrifter i mange land. Blant dem var en av Norges fremste boktrykkere, Max Rich. Kirste (1873–1948), som han hadde kontaktet i 1922 for hjelp til å selge sin samling.

Kirste lærte under blant annet Watzulik da han var læregutt i Pierer’sche Hofbuchdruckerei, St. Geibel & Co. i Altenburg 1887–1892. Dette var et stort trykkeri, med hele 120 settere. Etter noen år som utlært vandrende svenn på kontinentet ble Kirste i 1897 ansatt i Fabritius i Kristiania. Dette skjedde fordi Hermann Scheibler, som var faktor (arbeidsleder) i Fabritius, hadde kontaktet Watzulik om hjelp til å finne en dyktig tysk aksidenssetter til bedriften. Men etter bare noen måneder i Fabritius flyttet Kirste over til Centraltrykkeriet, også det i Christiania. Han startet egen bedrift i 1908, og var i alle år aktiv i først faktorenes, deretter i boktrykkermesternes organisasjon. Kirste skrev flere lærebøker, bl.a. den mye brukte Yrkeslære for settere, utgitt i tre utgaver.

Humoristisk nyttårskort fra Watzulik: «Alle, som er mot blanding av fraktur med antikva av estetiske årsaker, ønskes på denne måten til lykke med årsskiftet.» Under hans profil heter det at silhuetten ble utarbeidet etter at han besteg den øverste etasjen i Eiffeltårnet 4. august 1900. (Trolig årsskiftet 1900/1901.)

Det er bevart personlig korrespondanse mellom Watzulik og Kirste fra åra 1901 og 1929 i Kirstes arkiver, i tillegg til flere av Watzuliks nyttårskort fra åra rundt århundreskiftet. Disse er utvilsomt laget av Watzulik selv. Som nevnt over, var Kirste engasjert i anstrengelsene med å få solgt Watzuliks grafiske samling på 1920-tallet.

Da Watzulik fylte 80 år i 1929 skrev Kirste en lang artikkel om Watzulik i det norske fagtidsskriftet Nordisk Trykkeri-Tidende nr. 3, 1929. Den ble gjenutgitt i en redigert form i Tegn og Tale, organ for norske døves landsforbund nr. 5, 1929. I førstnevnte heter det blant annet:

Watzuliks virke gjennem seksti år har vært meget allsidig og omfangsrikt. Hans virkningsfulle prospekter og cirkulærer, hans originale annonser, hans kunstnerisk komponerte diplomer, prøveblad og titelsider for farvefabrikker og skriftstøperier, hans aparte nyttårskort og mange andre aksidensarbeider vil gjennem alle tider stå som ypperlige prøver på fullendt typografi. (...) Watzulik har vært både kunstner og tekniker, og som sådan har han ofte skapt typografiske komposisjoner, som er noget av det beste og mest fullkomne vi eier. I bestemte tidsavsnitt står hans arbeider som uopnåelig.

Da Kirste skrev dette var idealene i typografien ganske annerledes enn i Watzuliks storhetstid. Også funksjonalismen hadde begynt å gjøre seg gjeldende, etter hvert også for Kirstes egen praksis. Hans varme ord vitner derfor om stor respekt for ikke bare sin læremester, men også for en tidligere typografisk periode, som Kirste selv hadde arbeidet innenfor.

Albin Maria Watzuliks portrett med hilsen til sin «freund» (venn) Kirste på baksida, datert 18. november 1896.

Kontakten med Hermann Scheibler
Hermann Scheibler (1854–1929) ble utlært i Zittau i Sachsen i 1872. Han vandret som utlært svenn i flere europeiske land før han slo seg ned for godt i Kristiania (Oslo) i 1878. Han ble seinere eier av W. C. Fabritius & Sønner, da et av Christianias største trykkerier, seinere Norges største grafiske bedrift, og var aktiv som organisasjonsmann og fagbokforfatter i generasjonen før Kirste.

Scheiblers siste arbeidssted før han tok turen til Kristiania var Pierer’sche Hofbuchdruckerei i Altenburg, der han møtte Albin Maria Watzulik. Scheibler skriver i sin selvbiografi:

...søkte jeg efter nogen maaneders forløp arbeide i det store og velrenommerte hofboktrykkeri Pierer i Altenburg. Her gjorde jeg bekjendtskap med en av de dygtigste fagmænd i Tyskland, nemlig faktor Albin Maria Watzulik. Til ham staar jeg i stor taknemmelighetsgjæld; ti mangt et nyttig og lærerikt vink i faglige spørsmaal og mangen en opmuntring har jeg faat av ham.

Det er bevart mange brev mellom Hermann Scheibler og Watzulik i Hermann Scheiblers brevsamling og i Fabritius’ kopibøker, begge i Statsarkivet i Oslo. Det framkommer her at Scheibler, som synes å ha vært den mest ivrige i brevvekslingen, vurderte i 1899 å arrangere en utstilling av Watzuliks grafiske arbeider i Christiania. Som nevnt over, kontaktet Scheibler Watzulik i 1896 da han trengte «en virkelig dyktig aksidenssetter» fra Tyskland, noe som førte Max Rich. Kirste til Norge.

Utsnitt av et av mange brev fra Albin Maria Watzulik til Hermann Scheibler i Christiania. De fleste begynner, som dette, med «Mein lieber Freund!» Som de øvrige brevene, er også dette udatert.

Som vi ser, hadde Watzulik en spesielt sterk tilknytning til norsk boktrykkermiljø. Han påvirket Scheibler og Kirste, som igjen hadde sterk innflytelse i faget gjennom sine utgivelser og aktivitet i organisasjonslivet.

Hvor står Watzulik i dag?
Tilbake til spørsmålet jeg stilte i begynnelsen av denne artikkelen: Hvorfor ble Watzulik så høyt vurdert i hans levetid, og hvorfor er han så lite omtalt i dag?

Den stilperioden han først og fremst er knyttet til, den frie retning, er i ettertid blitt lavt vurdert. For dem som står i den klassiske tradisjonen, med idealer tilbake til renessansens boktrykkere i Italia og Frankrike, representerer denne retningen en fullstendig utglidning i forhold til prinsippene for smakfull og godt kommuniserende typografi. De med tvert om en funksjonalistisk innstilling til typografien forakter dens overdrevne pynt og effektmakeri. Det har heller ikke vært mange som har satt seg inn i denne stilen for å analysere og forstå den, og i hvert fall ikke for å lære av den og inspireres av den. (Min bok Da typografien ville være kunst inneholder en grundig analyse av den frie retning.)

Det kunne riktignok noen ha gjort: På 1990-tallet, innen en «postmodernistisk» retning innen grafisk formgiving, brøt man med den tidligere mer regelbundne typografien, og skapte arbeider med vel så mye effektmakeri og brudd på tradisjonell smak, som på 1890-tallet.

Så Watzuliks betydning har vært ignorert slik som den frie retningen selv. Men årsaken til Watzuliks anonymitet i dag kan også være at han bare var en av mange dyktige utøvere innen aksidenstypografien i denne perioden. De internasjonale bytteordningene for arbeidsprøver i denne perioden forteller at det ikke manglet talenter. Kanskje han fikk et uforholdsmessig godt rykte i Skandinavia, fordi han skrev i den svenske Boktryckeri-kalender og hadde personlige relasjoner til Hermann Scheibler og Max Rich. Kirste i Norge.

Jeg håper noen kan gi meg referanser til mer informasjon om ham.

ENGLISH SUMMARY
Albin Maria Watzulik, who worked for the printer Pierer'sche Hofbuchdruckerei in Altenburg, Germany from 1873 to 1924, was a well-known practioner of several decorative typographic styles, especially in the 1890s. This was at the time of the so-called – translated from German: – ‘free style’ typography, or in English terminology: artistic printing or Victorian typography. He was a regular contributor to a Swedish trade yearbook, the Boktryckeri-kalender of Wald. Zachrisson. He also had close friends in Norway: the prominent master printers Hermann Scheibler and Max Rich. Kirste. When he died in 1930 he was honoured with a obituary in a Norwegian trade yearbook – Norsk boktrykk kalender. Still, there is very little information about him on the internet today. Was he as important a typographer as the sources of his own time seem to suggest? I hope that readers of this article will supply me with more information about him.

The article above is from January 2025 also published in English.

Først publisert 19.05.2014
Betydelig utvidet januar 2025
Sist revidert 11.2.2025

TYPOGRAFI I NORGE har siden år 2000 kastet lys over norsk grafisk historie, samt tilbudt materiale av interesse for dyrkere av skrift og typografi. Det legges sporadisk ut nytt stoff. THESE PAGES have since year 2000 been dedicated to exploring Norwegian printing history, as well as typefaces and typography in general. Most articles have an English summary at the end. ANSVARLIG for disse sidene er typograf og bibliotekar Torbjørn Eng. Kommentarer mottas med takk!