En savnet del av det typografiske repertoaret?
Det glemte forklaringstegnet ɔ:
Inntil for noen tiår tilbake kunne man i norsk faglitteratur iblant finne en c snudd opp ned, altså rotert 180 grader, etterfulgt av et kolon. Betydningen av dette var «det er», «det vil si», «det betyr». I dag er dette såkalte «forklaringstegnet» så å si ikke brukt. Men kanskje kunne vi ha behov for det?
Av Torbjørn Eng
Denne artikkelen (ɔ: teksten) vil fortelle historien om denne glyfen ɔ: tegnet, og vise hvordan forklaringstegnet kan anvendes ɔ: tas i bruk, i dag – (!)
Bruk av forklaringstegnet i Knud Knudsens Norsk og unorsk (1881). (For øvrig et eksempel på en interessant blanding av antikva og fraktur skrift. Oppslagsordet er gjort tydelig ikke bare ved å være i en fet vekt, men også tilhøre en helt annen skrifttradisjon.)
I typografiens «blytid» var det forholdsvis enkelt å rotere en enkelt bokstav i form av en blytype inne i en løpende tekst. Også i fotosats-teknikken lot dette seg gjøre, med skalpell og festevoks. Men i den etterfølgende digitale satsteknologien har dette lenge vært mer komplisert – men ikke nå lenger!
Men først: hvor kom forklaringstegnet fra, og hvordan er det blitt brukt?
Eksempler på utforming av «forklaringstegn» (id est) fra det 8., 8., 9. og 14. århundre. Hentet fra Adriano Cappellis Lexicon Abbreviaturarum (1928).
Et eget tegn for «det er» (id est) er i flere ulike former blitt brukt i håndskrevne manuskripter, i hvert fall fra karolingisk tid (700-tallet) og videre opp gjennom middelalderen. Det er også blitt hevdet at det har sin bakgrunn helt tilbake til de tironske tegn, en romersk stenografisk skrift. De første boktrykkerne på 1400-tallet tilstrebet å etterligne de håndskrevne manuskriptene, så det er forståelig at boktrykkerkunsten videreførte bruken av dette og flere andre spesialtegn, som ampersanden (&).
Over tid endret tegnet form. Vårt forklaringstegn ɔ: ble brukt i Danmark og Norge. Det hadde samme form i Sverige, men ble der sjelden brukt, ifølge Regler och råd angående svenska språkets behandling i tal och skrift (1886). Trolig ble det også brukt på Island. Jeg kjenner ikke til andre lands eventuelle bruk av forklaringstegn i typografien, og om det i så fall har hatt denne utformingen eller andre.
Vårt forklaringstegn har et visst slektskap med det som er vist til høyre i illustrasjonen over. Det var praktisk å sette det sammen av typer man allerede hadde i settekassa, heller enn å støpe det som et eget tegn. Så da ble en c og et kolon brukt.
Det eldste norsk/danske trykket jeg har sett som anvender forklaringstegnet, er fra 1751. Det siste jeg har sett, der satsen er utført med løse typer, er fra 1965.
Hans Paus’ Samling af Gamle Norske Love. København 1751. Trykt hos Niels Hansen Møller.
Det er verdt å legge merke til at forklaringstegnet vårt alltid var basert på en antikva c, selv i gotisk tekst, slik man ser i illustrasjonen over. Den roterte c-en var aldri av gotisk karakter. Det var dessuten alltid rett, ɔ: i sin «regular» variant, aldri kursiv, selv i kursiv tekst.
Den danske språkforskeren Rasmus Rask (1787–1832) beskriver forklaringstegnet med to alternative utforminger – med kolon eller punktum, og gir denne forklaringen:
Fra Forsøg til en videnskabelig dansk Retskrivningslære med Hensyn til Stamsproget og Nabosproget (1826).
Den første norske omtalen av tegnet som jeg har funnet, er J. Aars’ Norske retskrivnings-regler med alfabetiske ordfortegnelse (1887). Her er det vist som en omvendt c med kolon, og forklart som «det er».
Ved håndsats ble c-en snudd opp-ned for å lage forklaringstegnet. Men tegnet ville da ikke alltid ligge vertikalt riktig i forhold til skriftlinja, etter at typen var rotert. Dette avhang av den enkelte skrifts utforming. Noen ganger overså man dette problemet, andre ganger har man nok valgt å file bort noe metall på typen og så fylle ut med blindmateriell for å oppnå et tilfredsstillende resultat.
I skriften Genzsch Antiqua (i Norden markedsført som Nordisk antikva), brukt her i Arne Garborgs Straumdrag (1920), ligger den roterte c ikke på skriftlinja.
Forklaringstegnet ble omtalt i Kirstes Yrkeslære for settere helt fram til dens tredje og siste utgave i 1965. Dette var den viktigste læreboka for typograflærlinger og yrkesskoleelever fram til 1980-tallet. Her heter det:
Forklaringstegn er en omvendt c. Den blir ofte brukt i norsk sats istedenfor d. e. = det er. En passer på at den omvendte c står på linje, ellers setter en d.e.
Det er interessant at det står at det blir brukt i «norsk» sats, hvilket understreker at tegnet ikke var utbredt internasjonalt. Legg også merke til at det anbefales å ikke bruke tegnet hvis det ikke blir et estetisk tilfredsstillende resultat.
Så seint som i 1985, i Norsk rettskrivningsordbok, utgitt av Kunnskapsforlaget, er forklaringstegnet avbildet og forklart i en oversikt over vanlige tegn, slik: «(scilicet, uttalt skiliket), det vil si».
NAOB, Det norske akademis ordbok (naob.no) definerer betydningen av scilicet som «det vil si; nemlig | forkortet sc».
Har tegnet et bruksområde i dag?
Ved gjengivelse av gamle tekster i ny, digital sats (altså ikke i fotografisk faksimile), vil det være nødvendig å rekonstruere tegnet. Dette er gjort f.eks. i Ivar Aasen: Norske ordtak (4. utg. 2003), og det er slik oppnådd en korrekt gjengivelse av originalen.
Også i moderne utgivelser kan det være formålstjenlig å bruke tegnet. Ikke minst i oppslagsverk, fordi tegnet er mindre plasskrevende enn å skrive d.e. eller dvs./d.v.s. I Kunnskapsforlagets Norsk ordbok (red. Tor Guttu), 2. utg. 2005, er tegnet brukt i en del ordforklaringer. Det blir der forklart å bety «det vil si».
Bruk av forklaringstegnet i Didrik Arup Seip og Leiv Amundsens Wergeland og boktrykkerne (1958).
Forstår leserne forklaringstegnet i dag? De fleste i alder over ca. 50 år har nok glemt det, men vil likevel sannsynligvis raskt forstå det, når de gjenser det. De yngre vil være ukjent med det, men jeg tror tegnets utforming vil lede dem intuitivt på rett spor i forståelsen av det.
Jeg håper tegnet fortsatt har en framtid. Det er en typografisk detalj som ikke bør gå i glemmeboka.
Praktisk bruk av forklaringstegnet
Med introduksjonen av det internasjonale tegnsettet Unicode på tidlig 1990-tall ble det mulig å utveksle datadefinert tekst mellom alle verdens språk, på nesten alle mulige datamaskintyper og operativsystemer.
Det tidligere utbredte angloamerikanske tegnsettet (ASCII) hadde plass til 128 tegn (i praksis noen færre), og var bare tilstrekkelig til å representere det engelske skriftspråket. For at f.eks. nordiske og østeuropeiske tekster skulle kunne utveksles ble tegnsettet utvidet til maksimalt 256 plasser (ISO 8859-1) – i praksis noe færre. Det var fortsatt problemer med våre særegne æ, ø og å i kommunikasjonen mellom datasystemer, f.eks. mellom Mac og PC. Og for eksempel enkelte samiske tegn var fortsatt helt utelukket. Sømløs kommunikasjon med andre alfabeter, som det russiske og tyrkiske var svært vanskelig.
Unicode har potensielt plass til over én million tegn, men bruker i dag foreløpig bare ca. 130.000. Rike skriftspråk som kinesisk og japansk er dekket innenfor dette tallet. Også arabisk og hebraisk, som har en annen leseretning enn hos oss, kan Unicode håndtere. Unicode inkluderer heller ikke bare de levende skriftspråkene, men også feks. historiske tegn, samt lydtegn. Også emojis er definert av Unicode.
Den roterte c er nå definert som et eget tegn. Den finnes i Unicode som kodepunktet U+0254. Det er nemlig et lydskrifttegn, og finnes i blokken IPA Extensions. Det er forklart som «Latin small letter open o». Tegnet finnes også som stor bokstav (versal), «Latin capital letter open o», på kodepunktet U+0186.
Hentet fra internett.
Mange moderne fonter har store tegnsett og inkluderer dette tegnet. Det kan dermed hentes fram i produksjonsprogrammet man bruker, enten det er innen tekstbehandling eller i grafisk produksjon for papir eller skjerm. Men langt ifra alle nyere digitale fonter, og ikke mange av de eldre, er så godt utbygget. Det vil da ofte bli en substitusjon av tegnet, tegnet blir hentet fra en annen font – se neste avsnitt.
Typografiske problemer med U+0254
Unicodes «Latin small letter open o» er ikke alltid helt tilfredsstillende som del av forklaringstegnet. I den skriften som denne teksten er satt med i HTML, Georgia, blir tegnet hentet fra en helt annen font. På min PC er tegnet visuelt mindre enn skriftens c, og ser ut til å være hentet fra Times New Roman. På min mobiltelefon derimot, blir U+0254 hentet ikke fra Times, men fra en helt annen font. Sammenlign c og ɔ på din enhet.
I Word på PC kan man oppleve andre substitusjoner. Hvis skriften er en grotesk, en sans serif, blir U+0254 oftest hentet fra en annen grotesk skrift, men ikke alltid. Det er heller ikke alltid vekten (ɔ: fethetsgraden) stemmer med hovedskriften. Man må altså være kritisk, og det vil være best å bruke en skrift der U+0254 er formgitt i tråd med skriftens design.
Disse skriftene på min PC har design-tro U+0254: Arial, Calibri, Consolas, Corbel, Lucida Sans Unicode, Times New Roman. Tidligere har jeg fått tips om følgende mindre kjente skrifter: Andale, Dejavu, Junicode, Linux Libertine, samt flere skrifter fra SIL (sil.org).
Årsaken til at mange skrifter ikke har design-tro U+0254, er nok at det er tegnets lydskrift-rolle som er dets viktigste raison d’être ɔ: eksistensberettigelse, ikke å brukes i andre sammenhenger. Tegnet har likevel flere viktige anvendelsesområder enn i lydskrift. Det brukes i flere afrikanske språk, som yorùbá i Benin.
En egen font med 16 forklaringstegn
I 2006 var ikke Unicode så utbredt, og det var ikke mange fonter som hadde så store tegnsett. Jeg laget da en gratis font med 16 forklaringstegn, basert på fire vanlige skrifter og deres fire standardvarianter. Den kan muligens fortsatt være anvendelig for noen, selv om denne løsningen ikke er egnet ved utveksling av elektroniske dokumenter mellom flere brukere eller ved publisering på nettet.
Fonten heter «Forklaringstegn» og kan lastes ned som zip-komprimert TrueType-font for PC her og for Macintosh her. Dette skjemaet forteller hvordan tegnene kan hentes fram. For eksempel ligger forklaringstegnet i Times normal på tasten t.
Historiske «id est»-tegn i Unicode
To historiske varianter av scilicet/id est er også definert i Unicode. De ligger i blokken Latin Extended Additional: «Latin small letter long s with diagonal stroke» (U+1E9C) og «Latin small letter long s with high stroke» (U+1E9D). Førstnevnte ble brukt i trykt latvisk og sorbisk (et slavisk minoritetsspråk øst i Tyskland) dengang disse benyttet seg av gotiske typer. I gotisk skrift er lang s en del av tegnsettet, sammen med vanlig rund, kort s. Årsaken til at det er s som er basis for disse tegnene, er nok knyttet til deres betydning scilicet, og dette ordets første bokstav.
Til venstre eksempler på scilicet-tegnet basert på lang s, hentet fra Adriano Cappellis Lexicon Abbreviaturarum (1928). Til høyre de to Unicode-tegnene nevnt i avsnittet over.
Denne artikkelen ble nyskrevet og nydesignet i mars 2023 etter mye ny informasjon fra Christian Carey, USA. Takk også til Jon Grepstad og Per-Erik Skramstad for tidligere innspill.
ENGLISH SUMMARY
The combination of a c turned upside down and a colon was until 40-50 years ago used in Norwegian (and Danish) typography, meaning «i.e.»/«meaning». It was called «forklaringstegn», translated into English «the explanatory symbol». The symbol fell out of use when the common composition technique changed from handling single metal types to photocomposition, and later digital typesetting. The symbol also has a purpose today: it is narrower than the alternatives, and can reduce the length of copy. Today Unicode has included the c turned upside-down into its character set, making it easier to start using the «forklaringstegn». In 2006 I made a free typeface with the explanatory symbol in four diffent fonts – in 16 different styles. – Please contact me if you know more about this symbol, as I would like to know more about its history and its use.
This article was rewritten and redesigned in March 2023, after generous new information from Christian Carey, USA.
Først publisert 02.08.2006
Sist revidert 21.3.2023
Forklaringstegnet i Times New Roman.