Det som her eventuelt kan bli brakt fram av nytt om Tyge Nielssøn, skylder jeg min gamle venn bibliotekar Henrik Harboe, som opprinnelig skulde ha skrevet denne artikkelen, og som velvillig har stilt sitt materiale til disposisjon. Jeg har og funnet grunn til å oppta Harboes antagelse med hensyn til Tyges opprinnelse og videre skjebne; den synes å være såpass godt underbygd, at det lar seg forsvare å bruke den som kombinasjonsgrunnlag for å finne sammenhengen i hans virke her i landet. Ellers har jeg jo stjålet litt hist og her fra dem som tidligere har skrevet om Tyge og de første norske trykkene.

Omslaget på Tyge Nielssøns almanakk, hans viktigste trykk fra året i Norge.

Det Christiania som kom til å bli arbeidsstedet for denne vår første utøver av Gutenbergs kunst, var en ganske ny og fersk by, bare 19 år gammel og uten synderlig rikt kulturliv. Innen den kirkelige verden rådet kiv og splittelse, og noen bokproduksjon utenom den religiøse var det lite tale om. Skolevesenet var riktignok i 1636 blitt styrket ved opprettelsen av et gymnasium, hvor bl.a. en jyde, teologen Niels Svendssøn Chronich, ble ansatt som lektor noen år seinere. I årene 1635–41 var Kjeld Stub byens sokneprest, men han ble forvist til Ullensaker etter en strid med borgermesteren Laurits Ruus, og etter ham kom Trugels Nilssøn i sokneprestembetet. Niels Chronich var en ivrig sekterisk taler og trådte opp mot prestene med kritikk og angrep. Med Trugels Nilssøn lå han i strid i hele 10 år, delvis beskyttet av Hannibal Sehested, kong Christian IV's svigersønn, som ble stattholder i Norge i 1642.

Dette for å gi litt av bakgrunnen til de vanskelighetene som møtte den importerte boktrykkeren, da han kom hit i den utvilsomt sikre forhåpning om å finne et trygt og godt levebrød her. Hadde han kanskje ikke fått spesiell skriftlig kallelse fra den mest produktive forfatter i Norge på den tiden, soknepresten til Romedal på Hedmark, herr Christen Staffensøn, og 200 riksdaler i forskudd attpå, til utrustning og reise! Så trodde han iallfall selv, og han trodde også at han vilde oppnå privilegium på å trykke både almanakker og gemene skolebøker – det hadde han søkt stattholderskapet om alt i februar – dertil kom alt hva det nyopprettede gymnasiums lærere sikkert kom til å produsere. Dette vilde nok lønne seg bedre enn hans trykkevirksomhet i København i de seinere årene hadde gjort. For der var hans forretning nærmest kommet litt på retur, skjønt den var begynt så lovende 10–12 år i forvegen. Det var jo for øvrig et gunstig tidspunkt han hadde startet sitt offisin på; i 1629 døde nemlig Henrik Waldkirch som hadde drevet et av hovedstadens best renommerte trykkerier helt siden slutten av forrige århundre. Da han, Tyge Nielssøn fra Kallø-egnen i Øst-Jylland, et års tid etter begynte på egen hånd, fikk han mange gode kunder blant de lærde skribenter. Det skyldtes rimeligvis hans bekjentskap med den lærde Holger Rosenkrantz til Rosenholm, der som god jyde tok seg av sine landsmenn og støttet dem i deres næring. Alt i 1631 lot herr Holger ham trykke den samlingen av oppbyggelige skrifter hvormed familiekretsen omkring Rosenholm bekjente sin lære, den som begynte sin lange titel således: «Hør danske Mand, der ey for en Løgn-Christen aff Gud selff vil kiendis oc straffis..» og hvor blant forfatterne også kansleren Christen Thomeson Sehested, herr Hannibals fetter, var med.

Samme året fikk Tyge også trykningen for den litt kjettersk anløpne sokneprest til Bremerholm, magister Niels Mikkelsen Aalborg, og brakte i trykken hans «Huuszholdnings-Calender», som handlet om «Huad en Huuszholder til sin Aufl, Fructehafve, Køcken oc Kielder skal hafue i Act, til sit Huses forbedring». Senere trykte han også Aalborgs «Medicin eller Læge-Bog», og begge disse kom han til å trykke nyere utgaver av, om enn ikke alle så vakre som de første. Ja, det var tilmed vederfaredes ham den store ære å få trykke den store og storstilte folioutgaven av Davids psalter, som selve den kongelige svigermor, Eline Marsvin, i 1632 bekostet udi trykken og som herr Niels Mikkelsen hadde skrevet forordet til. Dette var sikker det vakreste hans offisin hadde prestert. Det kunde nok stå seg for ettertidens kritikk, om da noen av de 30 trykte eksemplarene kom til å bli bevart.

Men også med skribenter oppe fra Norge var han tidlig kommet i berøring, ikke minst den mektige og edle norske adelsmannen, rikskansler Jens Bjelke til Østråt, som jo også dyrket litteraturen ved siden av sine mange gjøremål som administrator og feltherre. 1633 hadde han prentet dennes versifiserte bibelutdrag, kalt «Epitome biblica eller Summarier offuer Bibelen», og året etter hans summarier over «Den Danske oc Norske Loug», også den «udi Vers oc Rytmice forfattet». Ja, så seint som i 1639, da unektelig Tyges københavnske offisin var sunket noe i anseelse, betrodde herr kansleren ham dog å trykke sitt lille skrift om «Psalm: 42, Melodia Lobvasseria med adskillige Historiens Exempler illustrerit oc amplificerit». Nordmann var vel for øvrig også hin Sevald Thomessøn, hvis oversettelse av Valerius Herbergers «Horoscopia passionis Domini» Tyge befordret udi trykken i 1637. Men uaktet denne gode støtte, synderlig fra herr Holger Rosenkrantz' og herr Jens Bjelkes side, ble ikke trykkeriet noen særdeles innbringende forretning for ham, og han klarte ikke å holde det høye nivået han var startet på. Det hadde heller ikke vært så lett å holde det typografiske materiellet ved like, enda han hadde innrettet trykkeriet med stor bekostning, og derfor også ved kongebrev i mai 1634 «til noget Vederlag for den anvendte Bekostning faar bevilget, at ingen i 10 Aar maa eftertrykke de approberede Bøger, som udgaar af hans Officin».

Skjønt han ikke hadde noen familie å forsørge, måtte han – som så mange av sine kolleger – spe på inntektene med også å drive salg av bøker, og da hans gode støtte Rosenkrantz gikk hen og døde i slutten av året 1642 og han kort tid etter fikk det tilsynelatende gunstige tilbudet fra Norge, slo han til med glede og forventninger og uten å undersøke nærmere om den personen det kom fra. Det er vel tenkelig at det kan være enten gjennom Jens Bjelke eller Hannibal Sehested at presten Bang ble gjort oppmerksom på Tyge; Bjelke var en gammel venn av Rosenkrantz, og Sehesteds fetter, herr Christen Thomeson, var herr Holgers svigersønn. Men Tyge på sin side har neppe fått høre noe om Bangs stridbare sinn og hans mange prosesser, ellers hadde han kanskje sørget bedre for å ha papirene klare.

Hvorvidt det i det hele har vært sluttet noen egentlig kontrakt mellom partene imellom om Tyges trykningsoppdrag, framgår ikke tydelig av de dokumenter som er bevart. All brevveksling og eventuelle avtaler er i hvert fall gått tapt, og det eneste vi kan trekke noen slutninger av, er de knappe opplysninger som gis om det saksanlegget som ble avslutningen på samarbeidet. De fins i Christiania domkapitels protokoller og i utdrag i J. C. Tellefsens manuskriptsamlinger på Universitetbiblioteket.

Det var vesentlig for å få trykt sitt kjempeverk, en katekismeforklaring i 8 bind, «Postilla Catechetica» at Bang ønsket å få en boktrykker til å sette seg ned i Christiania. Det var for tungvint å ha oppsyn med trykningen av hans mange verker helt oppe fra Hedmark, når den skulde foregå så langt borte som i København, men det gikk da til nød an å komme fram og tilbake mellom Romedal og den nye norske byen. Imidlertid artet skjebnen det slik at Tyge Nielssøn ikke kom til å få ferdig et eneste av herr Christens mange bind, tross han ifølge dennes erklæring skulde ha lovt å ha første bind ferdigtrykt alt til mikkelsmesse – altså 29. september – 1643. Papir til trykningen skulde Bang levere, både 40 ris engelsk i stort format og 240 ris alminnelig tykkpapir, men Tyge påsto riktignok seinere at denne leveransen ikke var blitt ordnet «til fyldist». Som alt nevnt oppfattet boktrykkeren prestens «forstrekning» til reisen som etslags forskudd på en fast årslønn av kapitelet, eller som et lån han skulde svare renter av, mens presten i sine innlegg hevdet at det var forskudd på honorar for trykningen av hans katekismeverk, og som det ikke tilkom ham noe mer av før trykksakene var levert. Da Tyge klaget sin nød, kom presten med motklage, og saken kom til slutt opp til avgjørelse i domkapitelet. Dette besto av biskopen, Oluf Boesen, de to motstandere Trugels Nilssøn og Niels Svendssøn Chronich, rektor Jeppe Matzow og den seinere biskop Henning Stockfleth. Partene møtte dels ved fullmektiger, dels ble de innstevnt til å møte personlig, og påstand sto temmelig skarpt mot påstand.

Partene kunde ikke forlikes, og den 11. mai 1644 falt dommen som gikk ut på at herr Christen ble frikjent for Tyges tiltale, – kapitelet stilte seg altså helt ut på sin kallsfelles side. Boktrykkeren skulde erstatte presten alle dennes utlegg, samt betale ham alle de øvrige gjeldskravene. Og da denne nye økonomiske byrden ble for mye å klare for Tyge, har Bang antagelig tatt trykkeriet som sikkerhet. Året etter forespørr han i hvert fall hos kapitelet hvordan det skal gjøres med «hans Tryckerie», – om kapitelet vil beholde det, eller om det kan avhendes til andre. Dette ble imidlertid uavgjort på grunn av Hannibal Sehesteds fravær, da denne «Tryckeriets Privilegier aff Kong. Maj. haffuer forhverfuit». – At domsresultatet ble slik, er kanskje ikke å undres over, når en tenker på at flertallet i kapitelet neppe har vært så nådig stemt overfor boktrykkeren. Samme året som dommen falt, hadde han nemlig trykt et av magister Niels Chronichs angrep på kirken, en av hans såkalte «Tolvprædikener». Chronich, «datidens Søren Kierkegaard», ble regnet for en farlig separatist; å trykke for ham var neppe egnet til å forbedre sakens stilling for Tyge.

Det ble således neppe mer enn et års tid Tyge Nielssøn kom til å virke i Christiania; etter dommen forsvinner han fra byens synskrets, og en har tidligere ment at hans videre skjebne var helt ukjent. Vi har bare 7 bevarte trykksaker fra hans hånd i denne tiden, men det er vel ikke utenkelig at en del er gått tapt; denne skjebnen har jo så mangt et trykk fra disse årene lidd. Blant de tre av disse bevarte trykkene, som skriver seg fra året 1643, er det interessanteste en almanakk for 1644, som Universitetsbiblioteket eier et eksemplar av. Det tilhørte omkring 1800 en prest, Mørch i Hurum, han skjenket til til et av Selskabet for Norges Vel opprettet antikvarisk museum, hvorfra det igjen gikk til biblioteket. Om denne almanakken har J. C. Tellefsen skrevet i Illustreret Nyhedsblad for 1859, s. 86, og professor Schroeter i «Boken om bøker» b. I, s. 93.

«En Ny Allmanach paa det Aar effter Jesu Christi Fødsel 1644» lyder titelen, og det lille heftet inneholder på sine 47 sider også «Et lidet Prognosticon, eller Practica paa det Aar effter vor Frelseris oc Saliggjøreris Jesu Christi Naaderige Fødsel 1644. Med Flid paa Danske udsat oc tryckt udi Christiania aff Tyge Nielszøn.» Almanakken er tydeligvis ikke noe originalt norsk arbeid, men en delvis lokalisert bearbeidels etter en dansk almanakk. Det var i 1633 blitt forbudt å trykke spådommer og varsler for hver måned om kommende hendelser, dette unngikk så Tyge ved i stedet å trykke små alminnelige leveregler ved slutten av månedenes daglister. En del av disse har sin interesse den dag i dag; er f.eks. ikke denne aprilbetraktningen gyldig i en kald vår: «I denne Maanet vaare Daglønere tilfreds, at naar de skulle gaa til Arbeydet, at de skulle strax gaa derfra igjen.» Sannheten i bemerkningen for mai har nok mange fedre fått erfare: «Huilcken Mand som hafuer en smuck Daatter, ock giffuer hende icke dette Aar en Mand, da er høyeligen at befryckte at det vil bliffue andet aff.» Mer tidspreget er kanskje utsagnet om august: «I denne Maanet er det icke gaat at affvenne gamle Børn enten fra Viin eller Øll.»

Bemerkningene til årets tre siste måneder forekommer å være nesten som skrevet for året 1942. Se f.eks. for oktober: «Høsten lader tilsige, at vi skulle tage vare paa Vinteren, med gode varme Klæder, oc gode underforede Kjortler, oc dertil varer hun os, at vi skulle haffue Ved, Kull oc andet saadant, om vi haffue Penge.» Også november-erfaringens siste del er utvilsomt gyldig i vår tid: «Naar en Hare løber offuer Veyen for et Menneske, det er en stor Ulycke. Men faar hand en stegt Hare, det er en god Lycke.» For ikke å tale om desembers «Mange bekomme udi denne Maanet den Kaalde, besynderlig de som ere tyndkledde. Det er oc bedre nu at dricke Vin end Vand».

Vi kan av dette trykket slutte at Tyges offisin har vært ganske bra forsynt med særlige typer som f.eks. de astronomiske tegnene, disse er heller ikke helt de samme som i den etterliknede danske almanakken. Fra dette hans første norske arbeidsår kjennes ellers bare to småtrykk, som finnes i et dansk bibliotek. Det ene er et sørgedikt på 16 vers, med den lange titel «Encke-Suck huorudi Et Gudfrycktigt Menniske sin Hiertekiere Ectefellis uformodede oc hastige affgang væmodel-beklager; trøster sig selff oc venter effter Gud.» Det annet er «En Merkcelig Vise Om den yderste Dommedag» i 41 korte vers, et trykk på 8 sider.

Skal vi dømme ut fra det vi har bevart av Tyges trykksaker fra de neste fire månedene, før dommen i mai 1644, kan det i grunnen ikke ha vært overbebyrdelse med andre arbeidsoppgaver som har hindret ham i å få Bangs bok ferdig. Av de fire kjente trykkene fra denne tiden er det bare Chronichs preken som er av nevneverdig omfang, den er på 152 blad. Det historisk sett mest interessante er det som en kan kalle en datidens krigskorrespondanse, nemlig skriftet «Aggershusiske Acters Første Quartaels Summariske Beskriffuelse paa nerverende Aar 1644 flitteligen samlet oc forfattet». Ingen av de to bevarte eksemplarene – ett i Stockholm og det andre i København – er helt komplette. Et opptrykk av Stockholmseksemplaret ble gitt ut av Tellefsen i 1883, og i sin innledning har denne med mange vektige beviser hevdet at dette forsøket på en periodisk beretning om de norske krigshendelser under Hannibalsfeiden skriver seg fra presten og obersten Kjeld Stubs hånd. Er dette tilfellet, så har altså også her Tyge utført arbeid for en av sine dommeres motstandere.

Av et visst offisielt preg er et opptrykk av kong Christian IV's «Krigs Article» fra mai 1625, som kongen «Vore officerer oc Soldater til Hest oc Fod, huad heller de ere verffuede eller udskreffne Danske så vel som andre Nationer: ville forestillet haffue..» – Et opptrykk er også den danske biskop Jesper Rasmussen Brochmans «Formaning til Geistligheden Udi Siellands Stict», som samme år var kommet ut i Danmark «oc nu igien oplagt for Geistligheten udi Christiania Stict». Brochman, som ellers er kjent hos oss på grunn av sin postill, hadde vært med på å revidere Bangs famøse katekismeverk og hadde for øvrig sviktet Tyges tidligere støtte, Holger Rosenkrantz, i dennes religiøse strid, så det er nesten litt merkelig at vi finner ham representert i Tyges typografiske produksjon.

Mest skjebnesvangert for ham ble, som alt antydet, at han gikk bort og trykte et av de angrepene på kirken som var årsaken til at striden mellom presten Trugels Nilssøn og Chronich blusset opp igjen, nemlig en preken fra byens kirke juledag 1642, benevnt den «Aandelige Jule-Betenckning Om den Allerstørste Glæde oc Allerhøyeste Ære at bekomme oc beholde udi vor Frelsere Jesu Christo formedelst hans Hellige oc Glædelige Fødsel og Menneskelige Naturs annammelse». Den er tilegnet Hannibal Sehested, og fortalen med tilegnelsen er datert 27. mars 1643. Denne prekenutgaven er et ganske respektabelt trykkarbeid, som viser at det heller ikke kan ha vært bare mangel på skikket typografisk materiell eller for små digler som voldte at Tyge lot det trekke så lenge ut med å få Bangs livsverk i trykken. En har nemlig også antydet dette som grunn til at han ikke holdt sitt gitte løfte om å ha et bind ferdig innen utgangen av september. Det må heller ha vært andre og personlige årsaker til at han lot denne sin hovedoppgave – og den ytre årsaken til sin Norges-reise – ligge uløst så lenge; kanskje har den personlige kontakt med oppdragsgiveren ikke akkurat stimulert arbeidslysten. Eller kanskje har jyden Tyge bare lidd av det som Tyge Brahe ertet sin venn Holger Rosenkrantz med, «den mere end jydske sendrægtighed»?

Hvor ble så av denne vår første norske boktrykker etter den harde dommen som gjorde brått slutt på hans yrkesmessige virke her i landet? Ja, etter de tidligere aksepterte anskuelser er han altså dermed totalt forsvunnet fra vår synskrets, skjønt det lyder litt underlig at en enno ganske brukbar boktrykker ikke skulde dukke opp som utøver av sitt fag et eller annet sted – det var dog ikke slik overflod på trykkere dengang. Eller kanskje han likevel har funnet det best å gå over i et annet virke, han hadde jo mistet sitt hele arbeidsmateriale, og uten kapital var det neppe lett å skaffe seg nytt utstyr.

Skulde den ikke være en meget tenkelig løsning på gåten den hypotesen som nylig er framsatt, om at boktrykkeren Tyge Nielssøn er identisk med den Tyge Nielssøn fra Kallø som vi finner i Norge et par år senere, men denne gang på Vestlandet? La oss se litt på grunnlaget for denne gjetningen; inntil de avgjørende bevisene er funnet, er den nemlig foreløpig ikke mer, om enn en som forekommer meg å ha stor sannsynlighet for seg.

I 1646 finner vi en Tyge Nielssøn som fullmektig hos stiftsskriveren i Bergen, seinere som fullmektig for fogden Niels Knag på Sula i Sunnmøre. Derfra driver han i årene 1650–56 handel på Bergen, med borgerskap der. I 1656 oppsir han dette borgerskapet, fordi han da – ved lensherren Ove Bjelkes hjelp – er blitt sorenskriver på Sunnmøre. Alt før 1650 var han blitt gift med fogden Knags datter og bodde fra den tid til sin død på gården Vågnes på Sula, sør for Ålesund. Fra slutten av 1670-årene kaller han seg Tyge Nielssøn Castberg (eller Kastberg), antagelig etter soknet Kastbierg i nærheten av Kallø, der han var født, og han blir den norske stamfar for slekten Castberg. En sønnesønns sønnesønns sønn er statsråd Johan Castberg.

Det er no flere ting som tyder på at disse to Tyge'ne er en og samme person. Det heter bl.a. om Tyge Nielssøn Castberg at han hadde arbeidet «i de Bjelkers tjeneste» da han først kom til Norge; det kan også stemme for boktrykkerens vedkommende, som trykte for kansleren Jens Bjelke. Den senere sorenskriver sa selv at han var født «ved Kallø», og vi vet at boktrykkeren av samme navn hadde utført atskillig arbeid for jyder, hvorfor det er sannsynlig at han også selv har vært jyde, og ikke minst hadde han tilknytning til den Rosenkrantz'ske krets som hadde sitt sentrum ved Kallø – slottet Rosenholm ligger litt nordvest for Kallø slott, Holger Rosenkrantz' fødested. Det er også en viss likhet mellom den trykker-initialen som Tyge Nielssøn bruker på Aalborgs husholdningskalender i 1631, og det seglet som sorenskriveren anvendte inntil 1668; det første synes nemlig å inneholde de samme forbokstavene T.N.S.R. som seglet har på den tid, og R'en i dette betegner da muligens enten Rosenholm eller Rolse (et sokn sør for Kallø), som han må ha tenkt på å bruke som slektsnavn inntil han valte Castbergnavnet.

Aksepterer vi denne teorien om at de to Tyger er en og samme mann, kan vi også forstå at familien Bjelke fremdeles holder sin hjelpende hånd over ham etter at den hadde sett hvordan han gikk ut av striden mot presten som den tapende part. En skrift- og skrivekyndig mann som boktrykkerne pleide være, måtte være en nyttig person til handels- og kontorarbeid, ja tilmed egne seg til sorenskriver. Inntil det motsatte er påvist, vil vi derfor gå ut fra at den uheldige boktrykker kom til å ende sine dager som sorenskriver i 1687. Vi unner ham den lykken, etter sin ungdoms motgang i Christiania å få sitte som aktet og velmerittert øvrighetsperson på Sunnmøre, med eiendom og stor familie. For selv om hans trykkeris virksomhet ikke har satt så store litterære spor etter seg, så har han dog vært av stor betydning for vårt åndelige liv. Det minneverdigste ved ham er nemlig det som overbibliotekar Munthe uttrykte slik i sin fantasirike jubileumstale for 11 år siden: «Tyge Nielssøns presse brøt vei for boktrykkerkunsten herhjemme. Det skjedde sent, og det skjedde smått; men den la allikevel den første sten i den grunnmur som nu bærer norsk åndsliv og oplysning, norsk kultur og fremskritt».

Fra Norsk boktrykk kalender 1943. Noen nye illustrasjoner er tilføyd.

ENGLISH SUMMARY
Tyge Nielssøn of Denmark was the first printer in Norway. He established his press in Christiania (now Oslo) in 1643, having received a payment in advance from the clergyman Christen Staphensøn Bang in Romedal, who had a huge manuscript to be printed (Postilla Catechetica). Tyge didn't fullfill his obligations to finish the first volume within the fixed time limit, and the two parties disagreed upon their financial arrangement. The case was presented before a church council, which ruled in Bang's favour. Following this, Tyge's printing press and equipment went into Bang's possession. Nielssøn's case may have been weakened because of his printing of a sermon by one Chronich, a religious oppositionist. It is now believed that Tyge Nielssøn afterwards stayed on in Norway, and within a few years was appointed to a post as senior official on Sula in western Norway.

Til toppen av sida
Til hovedsida