Boktrykker Arthur Nelsons vei gjennom stilhistorien - 1
Fra «den frie retning» til klassisk typografi
Av Torbjørn Eng
Arthur Nelson er en av de mest interessante boktrykkerne i norsk grafisk historie. Hans faglige virke fra slutten av 1800-tallet fram til annen verdenskrig var svært allsidig. Gjennom sitt tidsskrift Norsk Trykk ble han en viktig person i det grafiske fagmiljøet.
Arthur Nelson gikk veien fra den såkalte «frie retning» på slutten av 1800-tallet til amerikansk klassisk typografi på begynnelsen av 1900-tallet. Tilbake i Norge arbeidet han for en klassisk retning i norsk typografi – i motsetning til en nasjonal stil, som mange ønsket. Deretter formidlet han prinsippene for den funksjonalistiske «nye typografien» i sitt eget fagtidsskrift.
Disse stilhistoriske brytningene er interessante. Norsk boktrykkhistorie har mange hull, men Arthur Nelson representerer et stort hull, som denne artikkelen skal prøve å fylle.
Et eksempel på «den frie retning», som var den rådende stilretning da Nelson gikk inn i boktrykkfaget. Fra Hermann Scheiblers Lære- og mønsterbog for typografer, Christiania 1896. Scheibler var faktor (arbeidsleder) i Fabritius boktrykkeri, der Arthur Nelson var læregutt mens Scheibler skrev på sin bok.
Den frie retning
Da Arthur Nelson startet sin læretid i 1893, var nivået på norsk boktrykk lavt. Men som læregutt i W. C. Fabritius & Sønner i Kristiania kom han under vingene på en ypperlig fagmann – Hermann Scheibler.
På denne tida var «den frie retning» den herskende typografiske stil i Norge, som i mange andre land. Arthur Nelson beskrev seinere den frie retning slik: «Der fremstilles trykksaker som fråtser i dekorasjoner. Der kommer på markedet skrifter av alle mulige fasonger i følge med forsiringer som varierer i det uendelige.» Han kalte perioden «smakløshetens tid».
Da Arthur Nelson var ferdig utlært i 1897, hadde han det beste faglige fundament man kunne få i Norge. Mange år etter skrev han: «Jeg blev utlært efter alle teknikens regler under en tysk faktor og tysk akcidens-sætter; jeg var naadd saa langt i teknik at jeg som syttenaars læregut deltok i den første skandinaviske annoncekonkurranse og vandt 5te præmie paa et fuldstændig aandløst produkt; men teknikken var der.»
Norske trykkerier kjøpte på denne tida i stor grad tysk skriftmateriell og tyske maskiner, og var derfor under sterk innflytelse av tysk typografi. Det var også et markert innslag av tyske fagfolk i norske trykkerier.
Årene i USA
Etter noen år som aksidenssetter, faktor og bestyrer i forskjellige trykkerier i Kristiania og Trondheim, reiste Arthur Nelson til USA i 1902.
Han fikk et godt inntrykk av forholdene i den grafiske bransjen i USA: de amerikanske trykkeriene var «en fornøielse for en Fagmand at færdes i». Og videre: «Alt hvad vi hjemme anser for det eneste rigtige er herover fulstændig det modsatte. De har insett at de er minst ligesaa kloge som sine tyske kolleger og de har mange Penge.»
Til venstre to eksempler på amerikansk klassisk orientert typografi, fra American Type Founders’ fagtidsskrift The American Chap-Book, mai 1905. Nelson brakte denne utgaven med tilbake til Norge. Til høyre en meny, satt med Caslon, signert Arthur Nelson i USA. Den ble avbildet i Type Designs in Color, utgitt av Oswald Printing Co. (1912), der Nelson var ansatt. Den ble så vist i Graham Hudsons faghistoriske utgivelse The Design & Printing of Ephemera (2008). En flott anerkjennelse av Nelsons amerikanske karriere!
Arthur Nelson reiste tilbake til Norge i 1904. Men etter et år som aksidenssetter i Kristiania reiste han til USA på ny i 1906. Han nådde denne gang langt: blant annet var han ansatt i The Oswald Press i New York, som utga fagbladet The American Printer. Seinere skrev han om disse årene: «Efter et aar som akcidenssætter blev jeg bestyrer av trykkeriet og tillike ‘uttegner’ av satsprøvene i The American School of Typography, en serie satsmønstre der hver maaned medfulgte The A. P. som bilag. Disse 7 aar var de mest frugtbringende av mit liv, idet jeg fik frie hænder til hver maaned at skape nye satsideer. Den forbindelse som bladet hadde med faget over hele verden gav mig da ogsaa anledning til at følge med tiden.»
Arthur Nelson ble premiert i flere satskonkurranser arrangert av nordamerikanske fagtidsskrifter. Ansettelsen i The Oswald Press var for øvrig en følge av at han vant tredje premie i en konkurranse arrangert av The American Printer. Han arbeidet også i reklamebransjen.
De strømningene i amerikansk typografi som Nelson ble kjent med i USA, var vesensforskjellige fra læretida i Fabritius. Den klassiske typografien – altså de historiske antikvaskrifter, symmetriske, harmoniske oppsett, forsiktige virkemidler – hadde en renessanse. Som i Storbritannia, ble Caslon-typene igjen tatt i bruk.
Nelson skrev noen år etter: «Den typografi som vore vestlige kollegaer idag anvender, er intet andet end smaken fra vort haandverks bedste tid, som de med sin tillempningsevne har utviklet til fuldkommenhet og tilpasset amerikanske forhold. Mens vi endnu holdt paa med fraktur og snirklede bokstaver, begyndte de at bruke de gamle mesteres skrifter, som Jenson, Caslon, Bodoni etc.»
Tilbake til Norge
Arthur Nelson returnerte til Norge for godt i 1920. I bagasjen hadde han flere reoler med amerikanske Caslon-typer, med tanke på å starte eget trykkeri.
Skriftprøve for Arthur Nelsons trykkeri. Den britiske boktrykkeren William Caslons antikva fra første halvdel av 1700-tallet var lenge glemt, men fikk en renessanse i britisk og amerikansk typografi på slutten av 1800-tallet. Nelson ble kjent med den i USA, la sin elsk på den og tok den med til Norge, der han også kjøpte mer av den til sitt eget trykkeri.
Det norske grafiske fagmiljøet var nå i klar framgang, sammenlignet med da Nelson reiste ut. Lærlingeutdannelsen hadde kommet inn i ordnede former gjennom opprettelsen av Fagskolen for boktrykkere i Kristiania i 1908. Hermann Scheibler ved Fabritius utga jevnlig fagbøker. I 1918 startet Fagkomiteen i Den typografiske forening i Kristiania utgivelsen av Norsk Boktrykk Kalender, en faglig årbok. Nelson var for øvrig medarbeider i 1921-, 1922- og 1923-årgangene. Og ettersom reklamen gjorde seg stadig mer gjeldende, startet reklamepioneren Robert Millar i Trondheim fagbladet Romilla-Revue i 1914. Det ble dannet reklameklubber fra samme år, og i 1922 startet Reklameforeningen i Kristiania utgivelsen av bladet Propaganda.
Som i mange andre land, var det i Norge i disse årene et utbredt ønske om en nasjonal stil i kunst og håndverk. I forordet til Norsk Boktrykk Kalender 1920 het det at målet for årboka var å framelske det hjemlige, og det ble appellert «til alle fagets utøvere og interesserte om å samles i intense bestrebelser for å skape en helt ut norsk stilart, en norsk retning, der vil tilføre nye impulser og redde vårt fag fra å dø i materialisme.»
Nelson gikk ikke inn for denne nasjonale linjen. I sin artikkel i boktrykk-kalenderen 1921 anbefalte han å holde seg til den klassiske tradisjonen og stilrene løsninger. Avslutningen lød: «Det enkle er det mest smakfulde.»
Eget trykkeri og tidsskrift
De første årene etter at han kom tilbake til Norge, arbeidet han i reklamebransjen. Så, i 1923, startet han eget trykkeri, Arthur Nelson A/S. Reklame sto for mesteparten av arbeidsmengden, og trykkeriet hadde egen reklameavdeling. Spesialiteten var å utføre vakkert og godt arbeid.
Trykkeriet utga en prøvebok, der Nelson anbefalte bruk av Caslon-serien som firmaet «med store omkostninger» hadde støpt i Paris, og som «vi er det eneste trykkeri i Norge som har et komplet utstyr av». Han argumenterte for god planlegging av arbeidene, skissering på forhånd og standardisering ved valg av typer: «Vi er vendt tilbake til begyndelsen og laver vore tryksaker i en og samme karakter typer. Variation og skjønhet opnaaes med forskjellige størrelser og en forsiktig iblanding av kursiv, versalier og kapitæler.» Nelson var, med sin klassiske typografiske orientering og Caslon-kjærlighet, en uvanlig boktrykker i Norge.
Til venstre innbydelsen til å tegne abonnement på det som skulle bli Norsk Trykk. Typografien er fullt ut «amerikansk» i tråd med den stilen han hadde dyrket i sin tid i USA: klassiske ornamenter rundt initialen, røde avsnittstegn, bruk av kapitéler og dekorative spesialbokstaver (som i «Nelsons Magasin...»). Bladet kom ut som Nelsons Magasin for Grafisk Kunst med ett nummer i 1927, deretter med nr. 1 1928, vist her. Siden ble det hetende Norsk Trykk.
I april 1927 meddelte Nelson i en brosjyre at han ville starte et fagtidsskrift. «Det blir det eneste norske fagmagasin i vor branche og vil se sin vesentlige opgave i å fremme god sats og trykk.» I målsettingene for bladet gjenkjenner man flere av de sakene Nelson var opptatt av: enkel og ensartet typografisk stil, planmessighet og samarbeid mellom boktrykkerne og reklamefolkene.
Mange av disse punktene samsvarer med prinsippene for den funksjonalistiske «nye typografien». Det er på noen punkter et visst slektskap mellom klassisismen og funksjonalismen: enkelhet og orden er sentralt hos begge. Foreløpig hadde ikke den nye typografien nådd Norge, men det ville være nærliggende for Nelson å støtte den, når den kom.
I november 1927 kom Nelsons Magasin for Grafisk Kunst ut med sitt første nummer. I lederartikkelen definerte han tidsskriftets oppgave som å arbeide for en klassisk retning i typografien: «Vi befinner oss desuten ennu i overgangsperioden – fra den tunge tyske skole til en mere stilren, klassisk retning. Den grafiske branche må følge tidens smak, som den gir sig utslag i arkitektur og annen kunst.»
Magasinets opplag var ca 1000. Det ble forhandlet over hele landet, både av enkeltpersoner og bokhandlere, og ble godt mottatt.
Kravet om en nasjonal stil
Utgivelsen av Nelsons Magasin førte til en debatt mellom Nelson og Oslo-boktrykkeren Max Rich. Kirste – en framtredende organisasjonsmann, og seinere en produktiv fag- og lærebokforfatter. Deres henholdsvis amerikanske og tyske bakgrunn innebar en kulturforskjell dem i mellom. Kirste ønsket at en norsk, nasjonal stil skulle vokse fram i typografien.
I artikkelen «Vore fagtidsskrifter» i Norges Haandverk, ga Kirste Nelsons Magasin rett i at typografien var på vei fra den tunge tyske skole mot en mere stilren, klassisk retning, men skrev: «Jeg maa dog advare imot at bygge for meget paa den amerikanske typografi som i foreliggende hefte. Skal vi tilstræbe en national karakter i vore bøker og tryksaker, maa vi først og fremst rive os løs fra enhver utenlandsk indflytelse og begynde forfra, enkelt og stilrent, uten noget som helst effektjageri eller slavisk kopiering av tyske eller amerikanske smaksretninger.»
I Nelsons tilsvar het det at «vort blad er ikke basert paa noget lands stil; det har det utstyr som vi mener er praktisk og vakkert og stemmer med den nye tids smak».
I begynnelsen av 1900-tallet var det et utbredt ønske om en norsk stil i boktrykket. Her to sider fra Norsk Boktryk Kalender 1920 og 1923 som forsøker seg i den retning. I sistnevnte heter det i forordet: «Aarets kalender bekræfter at veien til fornorskning av vort utstyr er betraadt.» Begge benytter seg av elementer fra norsk bondedekor i frise og initial.
Kirste tok i neste omgang kraftig i, ved å hevde at Nelson ikke hadde arbeidet nok med norsk typografi, og heller ikke var dyktig nok: «Aa nei, hr. N., vil De arbeide for en national stilretning, en national typografi, maa De først faa erkjendelsen av at norsk typografi, likesom enhver anden, er en kunst med eget præg, et nationalt præg. Og dette præg kan kun utvikles og utformes under det praktiske arbeide ved kassen, d.v.s. gjennom teknikken. At jeg endnu ikke regner Dem til disse teknikere vil De kunne læse Dem til i min kritik over Deres magasin, som har saa mange tekniske feil.»
For å imøtegå kritikken av sin dyktighet, refererte Nelson i sitt sluttinnlegg fra sine innholdsrike arbeidsår i Norge og i USA. Han diskuterte forholdet mellom teknikk og nasjonal stil, og skrev at «der var en tid da der blev lavet ‘kunst’ ved kassen; den som kunde bøie den fineste cirkel eller sætte flest mulig ornamenter sammen, var tekniker og kunstner». Men: «Nu maa et arbeide planlægges av en grafisk kunstner (gjerne en sætter) skal det bli vellykket.» Han avsluttet: «Verden sukker imidlertid efter en typografi som er mere i harmoni med den nuværende tidsalder – og den vil da naturlig komme til at bli modernistisk.»
Dette var Nelsons standpunkt: det ville komme en ny stil, som ikke ville være nasjonal, men i tråd med tidsånden, med det moderne liv. Omtrent som «den nye typografiens» program, som begynte å gjøre seg gjeldende. Mer om dette i neste artikkel.
Første gang publisert i Norsk Grafia nr. 5 2005.
Til artikkel 2 i denne serien: «Den første modernist i norsk grafisk bransje»
Til samlesida om Arthur Nelson
Publisert på nett første gang i 2006.
Sist oppdatert, med noen få endringer, 2023-03-13.
IN ENGLISH
This is part one of two articles about the Norwegian printer Arthur Nelson. After apprenticeship i Christiania (Oslo) during the era of artistic printing, he lived for 20 years in America, where he learnt to practice in a classic style close the traditions of the great masters in printing history. Back in Norway he started his own workshop and a new trade magazine, in order to spread his ideas of good typography. He criticized the Norwegian typography of the early 1920s for being influenced by German practices, and he did not believe in striving for a specific Norwegian style.
Arthur Nelson (1878–1957), født Nielsen. Bildet er trolig fra omkring 1920, året da han returnerte til Norge fra USA.