Typografi i Norge

Om produksjonen av det første norske frimerket i 1854

En norsk skriftstøper og hans frimerke

Det har vært en svært svak tradisjon for skriftstøping i Norge. Blytypene er i all hovedsak blitt importert fra utlandet, og det første lille skriftstøperiet på norsk jord ble etablert først på 1860-tallet. Men mekanikus N. A. H. Zarbell i Christiania hadde lært skriftstøpingskunsten et tiår tidligere, og teknikken kunne anvendes også til andre formål – blant annet til å framstille trykkoriginalene (klisjeene) til frimerker. Zarbell fikk i 1854 oppdraget med å produsere det første norske frimerket. Det innebar også gravering av bokstaver og tall.

Av Torbjørn Eng

Litteraturen om det første norske frimerket er betydelig. Filatelister, nasjonalt og internasjonalt, har interessert seg for dets spesielle historie – og for dets variasjoner av små feil.¹ «A marvellous postage stamp», heter det i en publikasjon om frimerket.²

Det første norske frimerket ble tatt i bruk i 1855. Her er det rentegnet i Tore Gjelsviks bok Norway Number One, 1994.

Denne artikkelen begynner med produsenten Niels Andreas Harboe Zarbell og hans liv og virksomhet, før jeg trekker fram noen tekniske problemstillinger knyttet til produksjonen av frimerket. En typografisk vurdering av skriften han skar, i form av tegnene i ordene FRIMÆRKE og 4 SKILLING, avslutter artikkelen.

Min interesse for Zarbell og det første norske frimerket startet med følgende melding i flere aviser i 1852:

– Efter Departementet for det Indres Indstilling er ved kongelig Resolution af 7de October sidstleden bestemt:
«At der af det af Storthinget til Understøttelse for duelige Haandverkere, der i Udlandet ville uddanne sig i deres Fag, bevilgede Beløp naadigst tilstaaes efternævnte Haandverkere Reisestipendier, nemlig:
1) Mechanikus N. A. H. Zarbell af Christiania 200 Spd., for i Udlandet at gjøre sig nøiere bekjent med det Fabrikmæssige ved Skriftstøberier;

Christiania-Posten 10.11.1852.

En norsk skriftstøper, som så et marked for norsk-støpte skrifter til de norske boktrykkeriene! Dette tror jeg ingen tidligere har undersøkt. Hvem var han, hvor reiste han med stipendpengene, hva førte denne kunnskapen til seinere? Dette var noen av mine spørsmål.

Mechanikus Zarbell

Niels Andreas Harboe Zarbell (1805–1856) ble født i Berstad i Hurum prestegjeld. Han tok examen artium og begynte i 1828 studier ved Universitetet i Christiania. Zarbell betegnet seg da som Studiosus Theol.³ Men studiene måtte oppgis på grunn av problemer med øynene.⁴

Zarbell interesserte seg for matematikk og for mekanisk produksjon, og startet i 1838 det som i historien om den norske mekaniske industrien er omtalt som Norges første mekaniske verksted, i hvert fall det verkstedet der det også ble bygget maskiner. Det lå først i Tomtegaten på Vaterland, men flyttet i 1844 til hans nyinnkjøpte eiendom øst for Slottsparken, ved dagens St. Olavs gate og Pilestredet. Verkstedet skal ha inneholdt smie, fileverksted, dreierverksted og metallstøperi. 17. desember 1844 ble et nybygg på 180 m² i to etasjer på eiendommen taksert. Her var det ovner, to dreiebenker og to skrustikker, blant mye verktøy.⁵

Zarbell er blitt betegnet som et mekanisk geni. I åra omkring 1840 var han engasjert av Universitetet som modellsnekker for å reparere og holde ved like dets modellsamling, som bl.a. inkluderte en dampmaskin. Han var blitt anbefalt til jobben av professorene Esmark og Hansteen for sitt «mechaniske Talent og Brugbarhed for Posten».⁶ Blant produktene fra hans verksted er nevnt en slagpresse og en «knaldhættemaskin». Han ble brukt som en autoritet på å vurdere kapasiteten på en ny brannsprøyte, og var med på å teste effektiviteten til et brannskap.

Da Den tekniske forening ble startet i Christiania i 1847 ble han valgt til sekretær i styret. Zarbell tok på seg mange oppgaver i denne store og betydningsfulle foreningen, som ble startet på initiativ av professor i kjemi Moritz Christian Julius Thaulow. Formålet var «at befordre den intellektuelle og praktiske Udvikling af Hovedstadens haandværksdrivende Indvaanere».⁷

Zarbell holdt blant annet foredrag og demonstrasjoner av mekaniske apparater. På det første ordinære møtet i foreningen i august samme år viste han fram «En meget stor Skrue til Slagpræsse, (...) Skruens trelødige Gænger med den for en Slagpresse fornødne Stigning befandtes særdeles nøiagtig skaarne. Pressen eies av Juveleer Tostrup og benyttes til Presning af Sølvarbeide». I november samme år holdt han foredrag om «konstruktionen af de forskjellige Slags Skruer, og over de praktiske Methoder ved disses Forarbeidelse».⁸

Eksempel på slagpresse. Denne ble brukt i et bokbinderverksted, og tilhører Norsk teknisk museum. Slagpressen som Zarbell hadde bygget ble brukt av juveler Tostrup til å presse produkter av sølv.

Da Haandværkersvendenes Centralforening ble startet i Christiania i 1849 betegnet Zarbell i en tale initiativet (noe patriarkalsk) som en «Hæder for Svendene, at de af egen Drift og uden andres Ledelse have opfattet Ideen om at stifte en saadan Forening ...»⁹ Foreningen samarbeidet nært med Den tekniske forening, som på sin side var for mestere, borgere og akademikere, og av avisene ser man at praktikeren Zarbell holdt mange foredrag i svenneforeningen.

Dette var en tid for raske tekniske framskritt og økende industrialisering, og mange ville at Norge skulle ta del i denne utviklingen. Offentlige utstillinger av utvalgte produkter var et vanlig tiltak. Den tekniske forening arrangerte sin første utstilling i februar 1848 under markedsdagene i Christiania. Seinere fikk foreningen ansvaret for den norske deltakelsen ved den første verdensutstillingen, i London i 1851.¹⁰

Norge og Christiania var i 1850 ved starten av en sterk sosial og økonomisk utvikling. Zarbell hadde vært tidlig ute med mekanisk virksomhet, samtidig som han hadde en fot innenfor akademiske kretser. Han sto nå sentralt i håndverks- og industrimiljøet i Christiania.

Men hans navn blir etter hvert nevnt i illevarslende kunngjøringer i avisene: Høsten 1850 var hans bo til behandling i skifteretten, før hans verdier ble returnert til hans rådighet i januar 1851.¹¹ Dette gjentok seg flere ganger de neste åra, med trusler om auksjon som følge av manglende betaling på avdrag og renter samt på «Brandcontingent». I januar 1853 ble det til og med annonsert auksjon over hans «Løsøreeffekter og Værktøi, hvoriblandt 4 Dreierbænke med Tilbehør».¹²

Det kan se ut til at han snodde seg gjennom alle disse problemene og kunne fortsette virksomheten som før. Men det skinner gjennom at hans beste tid var over. Det hadde vokst fram en ny og større mekanisk industri blant annet langs kraftkildene Akerselva og Alna (for eksempel henholdsvis Aker og Kværner), mens Zarbells verksted nok var ganske lite og lokalisert på de nærmeste «Løkkerne» ved byen. Han var ikke lenger alene på markedet, og hadde større konkurrenter.

Det var nok i det mindre formatet at han så sine forretningsmuligheter. I 1852 ble han tildelt statsstipendium for å studere skriftstøping i utlandet, og i 1854 fikk han oppdraget med å produsere det første norske frimerket, noe jeg kommer til straks. Vi ser av avisene at verksteddriften tross alt fortsatte: Sommeren 1855 annonserte han at «En duelig Smed og en Opslager kan faa stadig Arbeide i Ny-Slotsgade 4», det vil si i hans verksted.¹³ Og han holdt fortsatt en utadvendt profil: I januar 1856 holdt han foredrag i Den tekniske forening.¹⁴

Men dette er det siste jeg har funnet om Zarbell i avisene, før hans kone Sara Zarbell i november 1856 meldte at Niels Andreas Harbo Zarbell «bortkaldtes av Gud til et bedre Liv, fra mig og 3 uforsørgede Børn ...».¹⁵

Stipend for å lære skriftstøping

På oppfordring fra Haandværkerforeningen og Den tekniske forening begynte Stortinget fra 1851 å bevilge penger til håndverkeres reiser i utlandet for å utdanne seg videre i sine fag.¹⁶ Søkerne var innstilt av kommunebestyrelser, foreninger eller samfunn av håndverkere.¹⁷ Som styremedlem i Den tekniske forening var Zarbell dermed gunstig plassert i denne prosessen.

Den norske boktrykkerbransjen var i vekst, med tilhørende økende behov for skrifttyper til settekassene. Helt siden etableringen av det første norske boktrykkeriet i 1643 hadde skrift blitt innført fra Danmark og Tyskland. En norsk leverandør kunne gitt kortere leveringstider, og dermed større fleksibilitet for boktrykkerne når de trengte leveranser av typer for å ferdigstille ordrene.

Zarbell hadde nok møtt boktrykkere, som kanskje uttrykte et slikt ønske om et norsk skriftstøperi. Den tekniske forening hadde nemlig flere boktrykkere som medlemmer: Abelsted, Fabritius, Grøndahl, Johnsen, Malling, Roshauw, Schibsted og Werner. Dessuten var følgende faktorer (arbeidsledere i trykkeriene) med: Brøgger, A. Jensen, Fr. Jensen, Larsen og Steen.¹⁸ Virksomheten i Zarbells mekaniske verksted synes dessuten å ha vært i tilbakegang, så han kan ha vært på utkikk etter et nytt og eksklusivt (i Norge) forretningsområde.

Ved tildelingen i 1852 ble Zarbell bevilget et stipend på 200 spd. for å lære seg det «Fabrikmæssige ved Skriftstøberier», noe som var det største beløpet blant 29 stipendiater. (Det kan nevnes at det var tre andre stipendiater med beslektede studieplaner: Xylograf H. A. Lunde fra Christiania fikk 50 spd for å reise til Hamburg og Leipzig for å videreutdanne seg i sitt fag; xylograf Harald Peter C. Nissen (Christiania) 50 spd for å videreutdanne seg; gravør Brynje Larsen Bergslien (Voss) 100 spd for å utdanne seg som gravør og stempelskjærer.)¹⁹

Jeg har ikke funnet ut hvor Zarbell reiste for å «gjøre sig nøiere bekjent med det Fabrikmæssige ved Skriftstøberier», eller strengt tatt om reisen ble noe av i det hele tatt. Avisene opplyste på den tida ofte om hvem som reiste ut og inn av Christiania, i hvert fall med båt, men jeg har ikke funnet Zarbell nevnt i denne forbindelse heller.

Men det faktum at klisjeen til det første norske frimerket ble framstilt på nær sagt samme vis som skrifttyper – ved å gravere et stempel i stål, slå en matrise i kobber, støpe et stort antall trykkoriginaler (over 200 til den samlete trykkformen som ble brukt) fra denne matrisen med en metalllegering egnet for boktrykkpressa – taler for at han hadde lært dette utenlands. Det å gravere et stempel var kjent, for det var nødvendig blant annet i arbeidet med å prege mynter, men matriseslaging og støpingen av klisjeer fra matrisen, var nok ukjent i Norge.

Til venstre et stempel i stål med en gravert bokstav i relieff, i midten er denne slått inn i et stykke kobber, som da er matrisen (mor-form) ved støpingen av typer i støpeinstrumentet (til høyre). Hentet fra Kirste 1943.

En viktig forskjell fra skriftstøping er riktignok at han ikke trengte et regulerbart støpeinstrument – Gutenbergs viktigste oppfinnelse, som var nødvendig ved skriftstøpingen, på grunn av bokstavenes ulike bredder. Zarbell hadde ved frimerkeklisje-støpingen bare én størrelse å forholde seg til.

Norges første frimerke

Storbritannia hadde innført det første frimerket i 1840, og ideen spredte seg raskt til andre land. Våren 1854 henvendte det norske postvesenet seg til forskjellige firmaer i Christiania for få levert utkast til og anbud på produksjonen av et norsk frimerke.²⁰ Zarbell leverte 17. mai 1854 et forslag med kongens portrett, og skrev om det tekniske:

Da der rimeligviis med Opnaaelsen af Sikkerhed mod Forfalskning her er en langt ringere Fordring forhaanden, end den som paatrænger sig Repræsentationerne (d.e. pengesedlene) fra Norges Bank og Hypotekbanken, kunde der blive Spørgsmaal om, hvorvidt Undertrykket (Midlet mod Stentryk) burde optages. Det giver næsten dobbelte Trykningsomkostninger. I nærværende Fald troer jeg at maatte finde Betryggelse nok i Civiingenieur Rolls heldige Idee om Frembringelsen af relativt ugjennemsigtige Vandmærker (formentlig en Løve med sin Olafsbile).

Pengesedlene var dengang trykt med to farger, der trykkformen til den ene fargen var et gravyr som skapte illusjonen av et tredimensjonalt motiv i relieff. Med «undertrykket, Midlet mot Stentrykk» kan han ha ment litogravyr, den finere varianten av litografisk trykk. De dobbelte kostnadene ved dette har han nok målt mot boktrykkteknikken (høytrykk). Zarbell foreslo en enklere løsning, nemlig boktrykk, der sikkerheten skulle ivaretas med et vannmerke i papiret.

Zabrells første utkast ble ikke godkjent, og han sendte et nytt 29. mai, der han også skrev:

Den Grund, som har bragt mig til at foreslaa den blaa Farve er, at denne giver den bedste Effekt i Guilloschetryk. For Bogtrykkerpressens Vedkommende kan Farvenuancen imidlertid ikke opnaaes uden ad Omveie …

Guillosche er «bue-, bølge- og kretsformet linjegravering i metall».²¹ Dette ville gitt kongens portrett et innslag av halvtoner, slik som rasterpunkter gjør i dagens halvtonebilder på trykk. Denne graveringen krevde sannsynligvis spesialverktøy.

I et udatert notert skrev Zarbell:

… skal jeg ikke undlade Bemærkningen om, at nærværende Billede ikke uden gjennem Patrontryk kan udføres og uden dobbelt Betaling. Farvetonen, som efter min Formening bør være blaa, kommer saaledes ikke til at vise sig med de Afændringer, som i Tegningen ere udhævede.

«Patrontryk» er en fransk betegnelse på en trykkmetode der motivet er stanset ut som en sjablong/stensil. Trykkfargen påføres gjennom åpningene i sjablongens materiale.

Et nytt anbud på trykkingen ankom nå fra premierløitnant C. (Carl) Schwenzen. Han skriver ikke eksplisitt hva slags teknikk han ville benytte seg av, men sju år seinere, da han i 1862 fikk kontrakten på trykking av den tredje generasjonen norske frimerker, var det hans litografiske trykkeri som utførte oppgaven. I denne omgangen ble ikke hans anbud besvart.

Man gikk nå bort fra kongeportrettet, og Zarbell og postvesenet ble enige om å ha rikskløven inne i et skjold med krone på toppen som motiv. 20. juni 1854 ble det gjort avtale mellom partene: om vannmerkets motiv (også en løve), hvordan duken til framstilling av papiret skulle klargjøres med vannmerket, hvordan papirproduksjonen hos Bentse Brug ved Akerselva i Christiania skulle gjennomføres og kontrolleres, at stempelet til vannmerket samt hovedstempelet og trykkformen skulle bli departementets eiendom etter trykkingen, og andre forhold. To millioner merker skulle produseres til en avtalt pris.

Allerede 22. juni ber Zarbell om enkelte justeringer av avtalen. Blant annet påpeker han at «de nødvendige Trykapparater isandhed blive saa kostbare» at han ønsker avtalen forlenget, og til å gjelde minimum fire millioner merker. Departementet svarte at dette ikke kunne loves, men hvis denne ordren ble levert tilfredsstillende og omstendighetene ikke talte imot det, ville det kunne skje at han fikk en fornyet avtale.

I patrisen, stempelet (far-formen), er frimerket gravert speilvendt i stål (til venstre). Det er slått inn i en kobberplate, som da blir matrisen (mor-formen) (til høyre) for støpingen av klisjeene. Begge disse oppbevares av Postmuseet i Oslo. Hentet fra Gjelsvik 1994.

Alle klisjeene var ferdige i begynnelsen av august, og departementets kontrollører fulgte nøye med. Trykkingen skulle gjøres i Det Wulfsbergske Officin, som var eid av auditeur (revisor) Christian August Wulfsberg, og som trykte og utga Den norske Rigstidende. Zarbell skulle reise utenlands, og derfor overtok Wulfsberg noe av ansvaret for produksjonen.

Det Wulfsbergske Officin anno 1854 stammer fra Niels Wulfsbergs trykkeri, startet i 1809, som i 1819 begynte å utgi Morgenbladet. Det ble drevet av hans faktor Rasmus Hviid i mange år, og deretter av hans enke. Trykkeriet utga også Den norske Rigstidende. Niels Wulfsbergs sønn Christian August fikk en personlig boktrykkerbevilling i desember 1836, og brøt samarbeidet med enken i 1837. Trykkeriet ble da delt med hver sin avis. Wulfsberg drev Det Wulfsbergske Officin fram til 1860.²²

Frimerkene var ferdig trykt i september 1854. De ble trykt i ark à 200, men var ikke perforert, så de måtte klippes opp. Det var påført lim på baksiden som «klæber ved at vædes».

Litteraturen om det første norske frimerket hevder at klisjeene ble mindre omhyggelig støpt, noe som har medført unøyaktigheter og variasjoner i trykket. Papiret var håndlaget klutepapir og av varierende tykkelse, noe som også svekket resultatet. Blåfargen varierer dessuten i mange nyanser. Men var resultatet virkelig så dårlig som en usignert artikkel i Aftenbladet 19.1.1855 hevder? Vedkommende kritiserte primært detaljer i designet:

Naar vi endelig skulde faa Frimærker, hvorfor behøvede vi da at gjøre dem saa hæslige, saa stygge, saa uanstændige, at ethvert nogenlunde kultivered Menneske maa blive rød i Hovedet, naar han kaster Øjet paa dem, og spør sig selv, hvad vil dog Verden sige?

Det første frimerket i Storbritannia (1840), Danmark (1851), Norge (1855) og Sverige (1855, et halvt år etter Norge).

Det har vært hevdet at svakhetene skyldes at trykkeriet til Wulfsberg var et avistrykkeri. Men det var helt normalt for den tids trykkerier å trykke aviser og blader sammen med bøker. Man trykte alt på de samme pressene. Litteraturen har for øvrig i liten grad stilt spørsmål ved hva slags presse som ble brukt. Var det en håndpresse, i tre eller jern, eller en sylinderpresse som ble brukt? Håndbok over Norges frimerker forutsetter at det var en sylinderpresse. Men i 1855 var det bare 15 år siden den første sylinderpressen var innført til Norge, og håndpresser var fortsatt i alminnelig bruk.

Alt i januar 1855 begynte departementet å planlegge nye frimerker. Man var tydeligvis ikke fornøyd med Zarbells arbeid, og ønsket å bruke en britisk produsent, som hadde levert de anerkjente britiske frimerkene. Men anbudet ble vurdert som for dyrt. Man tok deretter kontakt med den svenske poststyrelsen, og fikk dem etter hvert produsert i Göteborg.

Da Zarbell fikk nyss om dette, henvendte han seg til departementet, og påpekte at den første leveransen ikke hadde vært lønnsom, men var forutsatt å bli gjentatt i fem år. Hvis den første produksjonen ikke hadde vært tilfredsstillende, mente han at det ikke kunne lastes ham. Han hadde vært utenlands under arbeidet, men dette fraværet hadde vært godkjent. Han la til: «Trykningen vil kun blive overdraget til en af de dueligste Bogtrykkere, og hvis Malling kan overtage samme til den forlangende Tid, vil jeg fortrinsvis søge ham.» Dette brevet synes ikke å ha blitt besvart.

Skriftskjæringen

Skriften i teksten på frimerket: FRIMÆRKE og 4 SKILLING er en fet antikvaskrift i nyklassisistisk utforming. Denne antikvavarianten, ofte kalt nyantikva, var enerådende i latinsk skrift på midten av 1800-tallet, i alt trykt materiale. Den er karakterisert av stor kontrast mellom hårstreker og grunnstreker (de tynne og tykke strekene) og et vertikalt trykk (samt horisontal inngang til seriffene, men dette gjelder kun de små bokstavene (minusklene)). Krøllen på det skrå beinet i R er også et vanlig trekk ved den klassisistiske antikvaen.

Den klassisistiske antikvaen egner seg bedre enn den tidligere renessanseantikvaen («gammelantikvaen») til å gjøres fet. Og fet skrift var nødvendig for å tydeliggjøre teksten på det lille frimerket. Denne fete antikvaen ble for øvrig en mye brukt tittelskrift i dette århundret, og når den ble enda fetere enn vist her, ble den i Storbritannia kalt «fat face».

Alle bokstav- og talltegnene som er brukt på Zarbells frimerke.

Frimerkets skrifttegn – bokstavene og tallet – er utformet med konsekvens. Man ser at de hører sammen som en familie.

Ved forstørrelsen kommer mange ujevnheter fram, som ikke er åpenbare i det lille frimerkeformatet. Trykkprosessen på den tids ufullkomne maskiner og den seinere rentegningen av frimerket (i Gjelsvik 1994) har endret bokstavene fra graveringen på det originale stempelet og i neste omgang klisjeen.

Bokstavene i ordene har en jevn fordeling av luft seg imellom – «utligningen» er god. Teksten kommer positivt ut av en sammenligning med det første danske frimerket, og tåler også å sammenlignes med det første britiske. Jeg er riktignok ingen filatelist, og har ikke studert disse frimerkene annet enn helt overflatisk.

Det er blitt påpekt at det er brukt latinske bokstaver, og ikke gotiske, som et interessant faktum. Ja, fraktur og andre gotiske skrifter dominerte i Norge på 1850-tallet, men til et slikt offisielt, høytidelig dokument som et frimerke, var den majestetiske antikvaen et helt naturlig valg.

Mekanikus Zarbell var en talentfull «mekaniker», et gammeldags uttrykk for en profesjon som kanskje nærmet seg dagens ingeniør, men som også hadde et praktisk virke. Han var en entreprenør med stor offentlig synlighet. Hans lille innsats i boktrykkerfaget, ved framstillingen av det aller minste trykte produktet man kan tenke seg, viser et potensiale innen skriftstøping som kunne ført ham lengre denne veien. Og det kunne gitt oss en norsk skriftstøpingsvirksomhet noen år før den danske skriftstøperen Wilhelm Brede etablerte seg i Christiania omkring midten av 1860-tallet.²³

NOTER
01. Se for eksempel Håndbok over Norges frimerker 1855–1955.
02. Gjelsvik 1994.
03. Morgenbladet 13.7.1836.
04. Gjelsvik 1994, s. 11.
05. Wetting 1964 og Schou 1938.
06. Den norske Rigstidende 19.3.1840.
07. Munthe 1896, s. 72.
08. Den tekniske forening i Christiania. 1848.
09. Christiania-Posten 8.2.1850.
10. Munthe 1896.
11. Christiania-Posten 29.1.1851.
12. Christiania Intelligenssedler 24.12.1852.
13. Christiania Intelligentssedler 6.6.1855.
14. Christiania Intelligenssedler 11.1.1856.
15. Morgenbladet 2.11.1856.
16. Munthe 1896.
17. Drammens Tidende 23.7.1852.
18. Den tekniske forening i Christiania. 1848, s. 64)
19. Christiania-Posten 10.11.1852.
20. Hendelsesforløpet og korrespondansen er gjengitt i detalj i Andersen 1924.
21. Kirste 1943, s. 287.
22. Tveterås 1950, s. 226.
23. Eng 2021, s. 58.

LITTERATUR
– Andersen, Justus og Henrik Dethloff. 1924. Norges frimerker 1855–1924. Drammens TidendeKristiania : Kristiania filatelist-Klubs forlag.Digitalisert av Nasjonalbiblioteket.
– Den tekniske forening i Christiania : Beretning om Selskabets Virksomhed til Udgangen af 1847. 1848. Christiania. Digitalisert av Nasjonalbiblioteket.
– Eng, Torbjørn. 2021. Da typografien ville være kunst : Norsk typografi 1800–1900 – fra nyklassisisme til historisme og den frie retning. Oslo : Typografi i Norge.
– Gjelsvik, Tore. 1994. Norway Number One. The New Handbook. Trondheim : Lyngs bokhandel. Digitalisert av Nasjonalbiblioteket.
– Håndbok over Norges frimerker 1855–1955. Del 1. 1963. Oslo : Norsk filatelistforbund. Digitalisert av Nasjonalbiblioteket.
– Kirste, M. R. 1943. Trykksakboken. Oslo : Dreyer. Digitalisert av Nasjonalbiblioteket.
– Munthe O. 1896. Den norske Haandværks- og Industriforening 1871–1896. Kristiania. Digitalisert av Nasjonalbiblioteket.
– Schou, August. 1938. Håndverk og industri i Oslo 1838–1938. Oslo : Oslo håndverks- og industriforening. Digitalisert av Nasjonalbiblioteket.
– Tveterås, Harald. 1950. Den norske bokhandels historie : Forlag og bokhandel inntil 1850. Bind 1. Oslo : Norsk bokhandler-medhjelper-forening. Digitalisert av Nasjonalbiblioteket.
– Wetting, Olav. 1964. Norsk verkstedindustri i 1889. I Jernindustri, Spesialnummer. Oslo : MVL. Digitalisert av Nasjonalbiblioteket.

ENGLISH SUMMARY
There has been a very limited typefounding industry in Norway. When I became aware of the fact that a mechanical engineer in 1852 had obtained a governmental scholarship to go abroad and study typefounding, I started researching this story. If Niels Andreas Harboe Zarbell ever did go abroad to study typefounding, I do not know, but two years later he was given the job to produce the first Norwegian postage stamp. He designed it, cut the punch for the stamp as well as for the watermark, made the mould and casted the printing block i 220 copies. The printing of two million stamps was done at the Wulfsberger printing office in Christiania (today’s Oslo). Zarbell and his mechanical workshop was central in the small but growing industrial and artisanal milieu in Christiania up to around 1850, but was later hit by economic problems. He died in 1856.

Først publisert 6.12.2022
Sist revidert 04.08.2023

TYPOGRAFI I NORGE har siden år 2000 kastet lys over norsk grafisk historie, samt tilbudt materiale av interesse for dyrkere av skrift og typografi. Det legges sporadisk ut nytt stoff. THESE PAGES have since year 2000 been dedicated to exploring Norwegian printing history, as well as typefaces and typography in general. Most articles have an English summary at the end. ANSVARLIG for disse sidene er typograf og bibliotekar Torbjørn Eng. Kommentarer mottas med takk!