Et havarert nasjonalt skriftprosjekt på 1990-tallet
Norgesalfabetet og Norgesprofilen
På begynnelsen av 1990-tallet forberedte Norge seg på vinter-OL på Lillehammer i 1994. For å møte behovet for forbedret utenlandspresentasjon av Norge – gjennom næringslivs- og reiselivsorganisasjoner, Nortra, Eksportrådet og Utenriksdepartementet – utarbeidet Rådet for Norges-informasjon en Norgesprofil.
Av Torbjørn Eng
Norges nasjonale særpreg sto i fokus for dette arbeidet. Dette var i tråd med den økte norske selvbevisstheten i disse åra, noe som skulle prege gjennomføringen av hele vinterolympiaden. Men den skrifttypen som man utarbeidet som en del av dette prosjektet, ble en eksperimentell postmodernistisk skapning av internasjonal karakter.
Oppgaven med å lage en Norgesprofil ble gitt til Designco, et selskap dannet i fellesskap av firmaene Anisdahl/Christensen og GRID Strategisk Design.
Norgesprofilen besto av en omfattende utredning av hva som er spesielt med Norge, og to konkrete designelementer, nemlig et «logoalfabet», som Designco kalte det, og et fargeprogram. Særlig alfabetet ble negativt mottatt i designmiljøet. Det ble kritisert for å være stygt og ubrukelig, og ble heftig debattert i en svært interessant meningsutveksling om norsk grafisk formgiving.
Norgesalfabetet i sin helhet.
Alfabetet ble brukt i et visst omfang i åra etter, særlig i trykksaker for norsk reiseliv, men innfridde neppe forventningene til oppdragsgiverne og skaperne. Norges turistråd (tidl. NORTRA) gikk allerede i 1999 over til en helt annen designprofil, inkludert andre skrifter (nemlig Dax og Runa Serif).
Begrunnelsen for logoalfabetet
Rådet for Norges-informasjon begrunnet logoalfabetet slik:
Prosjektets mest sentrale profilelement er et eget utviklet skriftsnitt. Dette alfabet er så særpreget og har så høy gjenkjennelsesverdi at det i seg selv vil fungere som logo.
Det skal benyttes til hovedlogotypes og ved begivenheter som defineres som profilskapende for Norge. Som f.eks. internasjonale kultur- og sportsarrangementer, utstillinger, messedeltagelser, publikasjoner, plakater, annonser og tilsvarende profilerende materiell.
Alfabetets grunnidé er basert på en forening av to skriftsnitt til ett snitt – en tanke som er i beste tradisjon med vår folkekunsts forhold til stilperioder.
Norsk folkekunst kjennetegnes bl.a. ved sin frie og uhøytidelige blanding av elementer fra ulike stilperioder.
Om Prosjekt Norgesprofil
Tidsskriftet Grafisk design behandlet i nr. 3/90 Prosjekt Norgesprofil. Informasjonen som tidsskriftet publiserte om prosjektet var «godkjent» som etterrettelig av det utførende kreativet teamet, Designco. Her følger noen utdrag av denne artikkelen, som var signert Rolf Karlstrøm.
I Utenriksdepartementet – med dets ambassader og konsulater – og i de deler av det øvrige offentlige apparat, som har til oppgave å ‘selge Norge’ – i første rekke Eksportrådet og Nortra – har man lenge følt at måten man presenterer Norge på utenlands spriker for mye.
Gjennom kunnskaps- og holdningsundersøkelser i Vest-Europa og USA er det slått fast at våre potensielle utenlandske kunder og mulige turister har ytterst diffuse inntrykk av hvem vi nordmenn er og hva vi har å tilby.
Hva er spesielt med Norge?
Som nasjon har vi svingt mellom oppgangstider og nedgangstider med tilbaketrekning til fjellheimen. Kystlinjen er aksepunktet. Vi skapte vårt ry og vårt omdømme på havet og i fjerne farvann – som røffe helter og våghalser. Samtidig har vi temmet vårt fjelland til et godt sted å bo, bl.a. ved hjelp av kulturimpulser hentet gjennom våre utferder. Fra dette stammer den norske to-sidigheten.
Vi har aldri hatt noen sterk adel eller dominerende klasseforskjeller. ‘The Quality of Equality.’
(...)
Den visuelle Norges-profilen skal uttrykke:
Likeverd
Kontraster
Kvalitet og pålitelighet
Djervhet og nøysomhet
Frodig minimalisme
Når man ser hva gruppen har presentert, får man en følelse av at 90% av arbeidet har bestått av utredning og de siste 10% av design. ‘Riktig!’ svarer Holtskog.
En utgivelse der Norgesalfabetet er brukt på omslaget (1995). Den korte hovedtittelen satt med Norgesalfabetet fungerer kommunikasjonsmessig brukbart, men den lange undertittelen er lite tilgjengelig.
Om logoalfabetet heter det i artikkelen:
Designco gikk tidlig bort fra tanken om å utvikle et eget merke eller symbol, som skulle kunne sette et norsk stempel på alt fra kultur til tungindustri.
Som konklusjon valgte de derfor å utvikle hva de kaller et logoalfabet. Grunnideen er basert på en forening av to skriftsnitt (Gill Sans og Bodoni) til ett snitt – i pakt med norsk folkekunsts tradisjoner for ‘fri og uhøytidelig blanding av elementer fra ulike stilperioder’.
Den konsekvente plasseringen av brede felt på bokstavenes venstre side, som bl.a. bryter med naturlig tyngde for opp- og nedstrøk ved kalligrafisk utforming av skrift, er bevisst gjort. Slike stilistiske feil hører ifølge opphavsmennene til norsk folkekunsts typiske trekk.
Designco mener at de her har utviklet et alfabet med ‘stort særpreg og høy gjenkjennelsesverdi’. Deres tanke er at dette skriftsnittet – når det er innarbeidet – i seg selv vil signalisere ‘Norge’.»
Reaksjonene
In det etterfølgende Grafisk Design nr. 4/90 ga en rekke designere uttrykk for sine (nesten unisont negative) holdninger til Prosjekt Norgesprofil og Norgesalfabetet. Logoalfabetet fikk stryk av nesten alle, for å være stygt, uelegant, uforståelig, ubrukelig, for enkelt satt sammen, vanskelig å bruke i lange ord.
I sin artikkel i Grafisk Design monterte Kai Gjelseth bokstaver av Norgesalfabetet til disse ordene, trolig for å vise skrifttypen fra sin verste side.
Kai Gjelseth, som underviste i skrift på Statens håndverks- og kunstindustriskole på denne tida, skrev i det samme nummeret en større artikkel, der alfabetet plasseres i en skrifthistorisk sammeheng. Hans råd var: Det er ingen skam å snu! De lite tiltalende eksemplene på bruk av Norgesalfabetet i illustrasjonen ovenfor, stammer fra denne artikkelen.
25. oktober 1990 ble Norgesprofilen presentert og debattert på et åpent møte for grafiske designere og andre. Anisdahl hevdet der, at all skepsis og motstand til tross, ville Norgesalfabetet etter noen år være alment likt. Det skjedde ikke. Tvert om, allerede ti år etter så det ut til å være nesten helt ute av bruk.
En vurdering
Ideen med å lage et logoalfabet (der bokstavene har en så unik identitet at skriften vil knyttes til eieren, som en logo), er god, men vanskelig gjennomførbar. Antakelig må kravet til et logoalfabet være like høyt som til en vanlig skrift – nemlig at det lager gode ordbilder, som er estetisk tilfredsstillende og lesbare. I dette tilfelle faller forsøket gjennom fordi alfabetet er dårlig utført. Det er rett og slett en mekanisk sammenstilling av 50% Bodoni og 50% Gill Sans Ultra Bold, der det venstre, første strøket i bokstavene er svært fet.
Norgesalfabetet er vanskelig å bruke, fordi det ofte gir stygge, ubalanserte ordbilder. Det fungerer best i korte ord og korte tekster. At alfabetet kun består av versaler (store bokstaver) bidrar til at ordbildene fungerer dårlig. (Det er et alminnelig anerkjent faktum i typografien at tekst satt med kun versaler har dårligere leselighet enn tekst satt med både versaler og minuskler (små bokstaver).)
Det eneste som fungerer bra, er når det brukes nettopp i ord som Norge, Norway, Norvège. Men da er det i praksis bare en logo for Norge, noe som skaperne ikke ønsket å lage.
Bruk av Norgesalfabetet til ordet Norway og fylt med et bilde med måker i solnedgang var vellykket.
Begrunnelsen for stilblandingen i skriften – at dette er karakteristisk for norsk folkekunst og folkekarakter, at nordmenn ikke forstår de kontinentale stilarter og derfor blander dem uten kjenne reglene for god smak, at nordmenn typisk kan tegne skrift feil i forhold til skrifttradisjonen (det nevnes eksempelvis vekslingen mellom tykke og tynne streker i antikvaskrift) – holder neppe mål, da man ser slike feil også i land som er nærmere knyttet til europeisk kunsthistorie. Dette har jeg selv observert flere ganger.
FF Fudoni var et annet postmodernistisk skriftprosjekt som blandet to kjente, tradisjonelle skrifter.
Det er likevel interessant at denne skriften var i tråd med viktige strømninger innen grafisk design og skriftutvikling på 1990-tallet. Dette var et postmodernistisk tiår med stor grad av eksperimentering med skrift. Skrift ble manipulert, forvansket, forvridd, stilelementer ble blandet – akkurat som i Norgesalfabetet. I 1991 ble f.eks. skriften Fudoni lansert, der en normal Bodoni er tilført elementer fra en fet Futura. Slik skrift fant sin anvendelse i hovedsaklig smale, avantgardistiske miljøer. Mens staten Norge altså skulle presentere seg internasjonalt med en slik eksperimentell skrift.
Lillehammer-OL utarbeidet sitt eget designprogram. Sarah Rosenbaums berømte sportspiktogrammer med helleristningspreg og Engen & Harlems nordlyslogo var en del av dette, som har fått mange priser og utmerkelser. Dette er omtalt blant annet i Ole Rikard Høisæther: Design på norsk (2005), der Norgesalfabetet bare nevnes i forbifarten.
En seinere forklaring
Leif Frimann Anisdahls bok Gylne snitt: Grafisk design av Leif Frimann Anisdahl (2014), som er en bred presentasjon av hans store produksjon gjennom en lang karriere, vier seks sider til Norgesalfabetet og Norgesprofilen, som han var med på å utvikle. Her skriver han:
Et oppslag om Norgesalfabetet i boka Gylne snitt: Grafisk design av Leif Frimann Anisdahl.
Det norske alfabet bestod kun av versaler (store bokstaver) og var først og fremst tenkt anvendt til ordet Norge på ulike språk. I tillegg til det typografiske bildet var det viktig at bokstavene vekselvis ble gjengitt i én av de to fargepalettene som uttrykk for frodigheten som blant annet preget den norske folkekunsten. I tillegg til ordbildet Norge kunne korte betegnelser knyttet til profileringen også benytte alfabetet. (...) Det norske alfabetet var ikke tenkt og utført som en font beregnet på større tekstmengder. En riktig betegnelse på alfabetet er at det var et tittel- og logotypealfabet, helst ikke benyttet i én farge, men i ordbilder satt sammen av flere av fargene fra fargeprogrammet.
Ny versjon av Norgesalfabetet
Leif Frimann Anisdahl, hovedmannen bak Norgesalfabetet, ble i 2002 fortjenestefullt tildelt Norsk Forms «Jacobprisen». I denne anledning ble noen av hans mange arbeider i januar 2003 stilt ut i Norsk Forms lokaler i Oslo. Blant disse var tre skrifter – for Storebrand-konsernet, for Norsk Hydro, og «Norgesalfabetet».
Leif Anisdahls reviderte versjon av Norgesalfabetet, kalt Det norske alfabet (2003).
Men dette alfabetet var ikke helt likt det Norgesalfabetet som tidligere har vært kjent: Seriffene var borte. Likedan den avsluttende kulen i J. Bortsett fra i beinet i R er Bodoni-p>elementet i Norgesalfabetet forsvunnet.
Det ble ikke informert om at endringer hadde funnet sted, eller årsaken til dette. I Norsk Forms utgivelse Bulletin nr. 39 (1/2003) ble for øvrig alfabetet gitt betegnelsen «Det norske alfabet».
En forklaring på Det norske alfabetet
Leif Frimann Anisdahls bok Gylne snitt: Grafisk design av Leif Frimann Anisdahl (2014), som er nevnt over, kommenterer de endringene som Det norske alfabetet har gjennomgått og viser noen tenkte eksempler. Her heter det:
På eget initiativ og i forståelse med UD, har jeg sammen med Dagfinn Sæther videreutviklet det opprinnelige norske alfabetet. De store bokstavene (versaler/majuskler) er forenklet og i tillegg har vi utviklet små bokstaver (minuskler). Det fremstår fortsatt som et tittelalfabet som kan egne seg til ordbilder beregnet til anvendelse på bokomslag, plakater, emballasjer og kanskje også til skilt. I sin digitaliserte form er alfabetet mer smidig og anvendbart i bruk enn den opprinnelige formen. Dagfinn og jeg planlegger å distribuere alfabetet som en vanlig tilgjengelig font.
Det norske alfabetet har fått tilført minuskler, her vist i Gylne snitt: Grafisk design av Leif Frimann Anisdahl.
Forandringene gjør skriften mer anvendelig, men jeg er ikke kjent med at den er blitt tatt i bruk.
ENGLISH SUMMARY
After Norway was assigned the Winter Olympics for 1994, to take place in Lillehammer, it was decided to establish a new graphic profile for Norway, Norgesprofilen. An important part of this profile was a new typeface, called Norgesalfabetet, a postmodernistic mix of Gill sans and Bodoni, in upper case characters only. The creative team behind Norgesprofilen argued that this typeface conveyed essential information about Norwegian identity: the country is placed far away from the centres of European culture, and therefore often broke formal, established rules and practices. The typeface was met with harsh objections from the design community, and was abandoned a few years later.
Først publisert 2002
Omfattende endret mai 2025
Sist revidert 2.6.2025
To eksempler på bruk av Norgesalfabetet.