Kilder til norsk grafisk historie

Gyldendals 25 punkter til bedre bøker

Det er gode grunner til å anta at det gjennomsnittlige nivået på boktypografien på noen felt har sunket siden det gamle håndverket med blytyper ble erstattet av databaserte produksjonsteknikker (fra ca. 1975). Det er derfor svært interessant å studere hvilke krav Gyldendal Norsk Forlag la til grunn for sitt samarbeid med boktrykkeriene i 1958.

Av Torbjørn Eng

I heftets forord heter det: «Vi er fullt klar over at maskinarbeide og nødvendig rasjonalisering ofte gjør det umulig å gjennomføre gamle, hevdvunne typografiske regler. Her er derfor bare tatt med regler og ønsker som vi vet ikke vil hemme produksjonen.» For Gyldendal i 1958 lå altså en eventuell typografisk «gullalder» forut for 1958. For allerede da hadde de grafiske fagene blitt industrialiserte og arbeidsprosessene rasjonaliserte.

Det følgende er noen utdrag fra heftet, med mine kommentarer. På slutten vil man finne en lenke til en PDF-fil med hele dokumentet innskannet.

«All sats skal fortrinnsvis være knepen (selvfølgelig uten overdrivelser). For leseligheten er det bedre å dele ord enn å få ujevn og utslått sats.»

Begrepet knepen sats betyr her knepne, nemlig små ordmellomrom – ikke som i dag, kniping mellom tegnene. Kniping mellom tegnene var for øvrig ikke mulig med blysats.

Gyldendal ønsket heller orddelinger enn store og svært varierende ordmellomrom, som fører til at satsens jevnhet blir neglisjert. Dette er noe å ta med seg i dag, da man ofte møter den holdning at orddelinger aller helst må unngås.

I dag kan ofte ikke bare store ordmellomrom være konsekvensen av å unngå deling av ord, men også mindreverdige løsninger som økning eller minskning av avstanden mellom tegnene (tracking) og økning eller minsking av tegnbreddene (glyph scaling).

Men hva er små (knepne) ordmellomrom? Det framgår av følgende:

«Diktsats, også enkelte vers i romaner, skal settes som drittelsats (faste enheter).»

Drittelsats med faste enheter betød 1/3 gefirts ordmellomrom. Jeg vil derfor tro at knepen sats betød at setteren skulle begynne med drittelen, og så primært redusere ordmellomrommene, men om nødvendig øke dem. (En gefirt er en avstand lik skriftens størrelse, noen ganger kalt et kvadrat. Ved 10 punkt skrift er gefirten 10 punkter brei.)

«Mellom årstall, f. eks. 1957-58, anvendes bindestrek.»

Dette er i strid med typografisk praksis i dag, også slik den er formulert i lærebøkene. Nå brukes den breiere tankestreken ved angivelse av tidsrom. Tankestreken gir større grad av tydelighet, fordi den viser at det er to ulike, selvstendige tidspunkt som er relatert til hverandre, men som ikke er en enhet.

«Etter punktum ved forkortelser benyttes slis, f. eks.
L. O. Nilsen.»

I dag setter man oftest slike forkortelser tett sammen, uten luft. Det kan ha praktiske årsaker, fordi et ordmellomrom ville kunne bety at ei linje ble delt mellom f.eks. L. og O. (i dette eksemplet). Etter min mening er Gyldendals løsning den beste, fordi den viser at forkortelsene hver for seg er egne ord. Dette kan løses praktisk også i digital typografi, ved å sette inn en fast enhet mellom forkortelsene, gjerne en slis. Da blir det ingen linjeavslutning mellom dem. En slis er for øvrig 1/4 gefirt.

«Versaltitler må alltid utlignes – og fremfor alt utlignes likt gjennom hele boken. Ordmellomrommene bør ikke være for store, vanligvis er halvgefirt riktig.»

Utligning av versaltitler – altså at avstandene mellom store bokstaver må reguleres for å oppnå en visuell jevnhet – blir kun sjelden gjort i dag. Det kan være svært tidkrevende, og det er en øvelse som de grafiske utdanningsinstitusjonene i dag neppe driller elever og studenter i. En mindre sperring (økning av tegnmellomrommene med en lik verdi) er en enkel løsning som hjelper litt på problemet.

Tekst satt med versaler trenger større ordmellomrom enn tekst med både små og store bokstaver, fordi versalene stort sett er breiere og har større indre luft enn minusklene. Et breiere ordmellomrom trengs derfor for å skille ordene fra hverandre. Så det var naturlig at Gyldendal krevde den større halvgefirten som ordmellomrom i versalsats. Når versaltitlene i tillegg utlignes (evt. sperres) blir de enda mer luftige, og behovet for et større ordmellomrom enn den drittelen som var normen i tekst med store og små bokstaver var ubetinget.

«Vi tillater ikke jukseskytning i våre bøker. Oppstår det uløselige problemer, er vi innstilt på å sløyfe eller skrive til et ord eller to i korrekturen.»

Jukseskytning var en primitiv måte å unngå f.eks. horunger (utgangslinjer øverst på ei side). Ved å øke linjeavstanden på deler av ei side – eller ved enkelte avsnitt – kunne man tvinge ytterligere en linje over på den påfølgende sida, slik at det ikke lenger var en horunge der. Men konsekvensen var at sida som var blitt «massert» fikk et ujevnt satsbilde.

Jukseskytning ser man heldigvis ikke i dag. I dag er det annet «juks» som noen griper til, – som økning eller reduksjon av tegnavstandene (sperring og kniping) eller økning eller reduksjon av tegnbredder (glyph scaling).

Gyldendal var villig til å redigere i teksten for å unngå alvorlige typografiske feil. Det sier noe om kvalitetskravene forlaget stilte. Dette kan man gjøre i faglitteratur, i hvert fall hvis forfatteren er i live, men neppe i skjønnlitteratur.

«Vanlige horunger tillates ikke. (I ytterste nød kan full utgangslinje øverst på siden godkjennes.»

Horunger (utgangslinjer øverst på ei side eller spalte) er noe alle typografer er opplært til å sky som pesten. Men noen ganger medfører metoden som fjerner horungen andre og enda mer uheldige konsekvenser for den typografiske kvaliteten.

I de fleste tilfeller finnes det nemlig ingen perfekt typografisk løsning – det vil alltid være et kompromiss mellom forskjellige hensyn.

Gyldendals godkjenning av utgangslinjer som fyller hele satsbredden er en slik fornuftig praktisk løsning. Når linja er full vil den ikke gi det ufullstendige inntrykket som en kort utgangslinje alene øverst på ei side gir.

Les hele heftet i en PDF-fil her.

ENGLISH SUMMARY
The major Norwegian publishing house Gyldendal published in 1958 a booklet with their typographic specifications. This booklet was directed towards printers, and set the standard for justification, orphans, optical spacing of uppercase lines and many other details in typography. Standards for printing were also covered.

Publisert første gang 2009-01-25.
Sist oppdatert 2009-02-11.

Til samlesida om kilder til norsk grafisk historie

Til hovedsida