Kilder til norsk grafisk historie

Foreningen for norsk bokkunst

Av Wilhelm Munthe

Også på bokens område hadde 1890-årene vært en rik oppgangstid i Norge. Verker som «Norge i det 19de århundrede» og kunstutgaven av Snorres kongesagaer hadde særlig stimulert selvfølelsen og vakt interessen for bokens skjønnhet. Og den 14. mai 1900 samledes en del kunstnere, bokhåndverkere og bibliofiler for å stifte «Foreningen for norsk bokkunst».

Innbyderne var malerne Thorolf Holmboe, Gerhard Munthe og Erik Werenskiold, forlagsbokhandler William Nygaard og boktrykker Herman (sic) Scheibler samt kunstindustrimuseets direktør H. A. Grosch og sjefen for Norges geologiske undersøkelse dr. Hans Reusch. Det er sikkert de to siste som er planens opphavsmenn: Grosch så dannelsen av en slik forening som et ledd i sitt elskede museums praktiske oppgave for å høyne kunsthåndverket, og den eiegode Reusch var en varm bokvenn i alle ordets betydninger. Han var sterkt Ruskinpåvirket og samlet som fritidssyssel både gode, vakre, kuriøse og sjeldne bøker med samme glede og samme mangel på begrensning. Han var selvskreven til å bli foreningens første formann.

Når foreningen valgte uttrykket «bokkunst» istedetfor «bokhåndverk» som den eldre søsterforening i Danmark og den samtidige i Sverige, var dette ikke noe tilfelle. I lovene het det at foreningen skulde ha til oppgave å utvikle kunst og smak bl.a. ved utgivelse av bøker under kunstnerisk ledelse, og at dens syvmanns «råd» skulde sammensettes av minst 2 bildende kunstnere og 2 bokhåndverkere. Dr. Reusch fremhevet også i sin innledningstale at foreningen måtte søke virksom medvirkning hos kunstnerne som jo var de der hadde evnen til å yde noe nytt og kunstnerisk verdifullt på dette område; de skulde anspore ved sitt initiativ og veilede ved sin dom. Når det gjaldt håndverkerne var hovedsaken, synes det, å bringe dem i virksom forbindelse med kunstnerne. Forøvrig skulde foreningen søke å skape et elitepublikum av alle som hadde dypere estetiske interesser for bøker.

Det er imidlertid høist sannsynlig at foreningen likefrem er dannet med tanke på den første publikasjon, Gerhard Munthes illustrerte utgave av det middelalderske visjonsdikt Draumkvæde. Allerede i første møte ble det besluttet å utgi dette, og tidlig i begynnelsen av neste år fremla kunstneren, som selv var medlem av rådet, sine originaler i akvarell. I neste avhandling i denne bok vil det bli fortalt mere utførlig om alle de vanskeligheter som tårnet seg opp for utgivelsen av denne publikasjon, hvor kunstneren for å skape et helstøpt kunstverk ikke bare hadde komponert billedutsmykningen til hver side, men også tegnet skriften. Hele boken ble derfor utført i zinketsing etter en ny metode som aldri før hadde vært anvendt i Norge. Det viste seg også vanskelig å få ekte gull til illustrasjonene, det rette papir og god nok pergament til bindet, som på middelalderske cimeliers vis skulde prydes med innfelte fargede sten. Verst var det at professor Moltke Moe, som skulde skrive kommentaren, aldri ble ferdig. Endelig bestemte man seg i 1904 til å fremlegge verket uten innledning og noter.

Draumkvæde vakte voldsom oppsikt og ble livlig kommentert. Tross mangler i reproduksjonen er det utvilsomt det betydeligste og verdifulleste verk foreningen ennu har utgitt. Medlemmer som var falt fra i ventetiden, kom nu tilbake, så antallet steg over startårets. Allikevel hadde den unge forening forløftet seg økonomisk. Hvis ikke stifterne så avgjort hadde skjøvet det kunstneriske i forgrunnen, kunde man kanskje også ha innvendt at foreningen var kommet inn i en blindgate ved å utgi et verk hvor boktrykkeren ikke hadde noen oppgave. På den annen side var mange begeistret over Munthes håndtegnede gotiserende minuskler, og det bekjente Rudhardtsche Schriftgiesserei bestilte endog en hel garnityr «Munthe-Schrift».

I ventetiden hadde foreningen ikke ligget på latsiden. Det var arrangert foredrag, utstillinger og verkstedsbesøk – Reusch elsket møter – ; nabolandenes koryfeer som boktrykker W. Zachrisson i Gøteborg og litograf F. Hendriksen i Kjøbenhavn ble innbudt og kom med prøver på sin kunst. På den sistes initiativ ble det innledet en utveksling av verker med «Foreningen for Boghaandværk». Den varte til 1915. Først i 1907 kom imidlertid publikasjon nr. 2: Emerentze Munchs Optegnelser fra Christianialivet i første halvdel av 19. århundre. Den var trykt i Centraltrykkeriet med en kraftig moderne schwabacher med rustbrune friser og initaler etter tegning av Thorolf Holmboe. Frasett noen unøyaktigheter i utgiverens personalhistoriske opplysninger som nødvendiggjorde et omtrykk av siste ark, høstet boken bare lovord, men den var jo nærmest en pastiche og viste ingen nye veier.

Men så kom den døde tid. Det gikk som i så mange foreninger. De blir stiftet med begeistring og man besetter styret med en mengde fremragende menn som hver på sitt felt har gjort en innsats. Man tror at man skal få summen av deres intelligens, mens facit blir differansen av deres energi. Det blir formennene alt kommer til å bero på. Etter Reusch fulgte i 1903 bibliotekar (senere direktør) Hans Dedekam, H. A. Grosch i 1905 og bokhandler Lars Swanstrøm i 1907. Tiden gikk med forskjellige planer, særlig med en bok av Jens Thiis om Delacroix, men manuskriptet kom aldri. Endelig i 1915 gjorde Grosch palatsrevolusjon, Reusch ble atter formann, og etter meget strev lyktes det å få vognen opp av grøften igjen. Det følgende år utsendtes Henrik Wergelands «Jan van Huysyms Blomsterstykke. En Buket til Fredrika Bremer» med et nokså pent, men ikke særlig betydelig dekorativt utstyr av Oluf Wold-Torne. Jeg må tilstå at jeg personlig gleder meg mere over originalutgaven fra 1840 med hele dens naive typograffiske «zirmateriale». Utgaven ble besørget av Anders Krogvig, som i denne tid bl.a. var bibliotekar hos Grosch i Kunstindustrimuseet, men for øvrig hadde tusen andre jern i ilden. Han ble overtalt til å bli foreningens neste formann.

Men Krogvig stillet sine betingelser. Han erklærte at han ikke hadde tid til å holde møter. Også på andre punkter var han Reuschs diametrale motsetning. Foreningen skulde legges praktisk an. Det var ikke dens oppgave å frembringe bibliofile sjeldenheter for feinschmeckere, men å påvirke den alminnelige bokproduksjon. Man måtte kommer over i moderne «Gebrauchsgraphik», – det nu misbrukte norske slagord brukskunst var ikke satt i omløp ennu dengang. – Foreningen var for øvrig allerede et godt stykke inne på den nye vei. Ved lovforandring i 1915 understreket den sin friere stilling ved å flytte ordet «norsk» bort fra «bokkunst» så den navn nu ble «Norsk forening for bokkunst». «Rådet» ble endret til «styre» og bestemmelsene om at minst 2 skulde være kunstnere og 2 bokhåndverkere ble strøket sammen med bestemmelsen om «utgivelse av bøker under kunstnerisk ledelse».

Viktigere var det man begynte å utgi et stort tidsskrift Norsk Bokkunst, basert på kortere avhandlinger og boktrykk og bokkunst, foreningsnytt og annonser. Det startet flott med et hefte med illustrerte artikler om bokkunstneren Brynjulf Larson og om norske ex libris. De følgende numre har bragt meget godt stoff om andre bokkunstnere; Gerhard Munthe, Erik Werenskiold, Frøydis Haavardsholm m.fl. Men tidsskriftet var for kostbart anlagt; det ble uregelmessig i utgivelsen, annonsene sviktet og tilslutt gikk det inn etter fullførelsen av annet bind i 1930.

(Dette er ca. første tredjedel av artikkelen. For å lese resten: lån eller kjøp boka!)

'

ENGLISH SUMMARY
The Norwegian Book Arts Society was founded in 1900 by a circle of artists, book-lovers and printers in Christiania, now Oslo. It's major achievement was the publication of the medieval poem Draumkvæde in 1904. The society continued until the late 1960s, but is never formally closed. Above is the first part of an essay about the society, published in 1943 by the head of the University library of Oslo, Wilhelm Munthe.

Publisert første gang 2010-02-01.
Sist oppdatert 2010-05-09.

Til samlesida om kilder til norsk grafisk historie

Til hovedsida