En historie om norske aviser fra 1660 til i dag

Norsk presses historie er også de grafiske fagenes historie

Det nyutgitte firebindsverket Norsk presses historie forteller avisenes historie fra 1660 til i dag.

Av Torbjørn Eng

Hvorfor 1660 er valgt som starten på den norske pressen? Dette året mottok sognepresten på Støren et håndskrevet nyhetsbrev fra Christiania posthus om militære forberedelser i forbindelse med innføringen av eneveldet i Danmark-Norge. En original start på pressehistorien. Men også slik kunne nyhetsformidling være den gang.

Man kunne like gjerne valgt en tidligere startdato, nemlig 1644. Dette året trykte Norges første boktrykker, Tyge Nielszøn i Christiania, et nyhetsblad om Hannibalsfeiden (en militær konflikt med Sverige). Nielszøn har for øvrig fått sin velfortjente plass i pressehistorien. Men dessverre har det vært gjort et uheldig valg av illustrasjon akkurat her, og det er også en misvisende billedtekst.

Norsk presses historie er ingen sammenhengende fortelling, selv om den er kronologisk. De enkelte artiklene er skrevet av forskjellige forfattere og kan stå på egne bein.

Her er det mye av interesse for grafikere. Aviser har alltid vært et viktig arbeidsfelt for oss – f.eks. i dag er noe over 40% av medlemmene omfattet av avis­overenskomsten. Og grafisk teknologihistorie er grundig behandlet i verket.

Den første norske avisa
Det hersker uenighet om hva kriteriene for en avis er, men det er først den ukentlige Norske Intelligenz-Seddeler, startet i 1763 i Christiania, som med rimelighet oppfyller kravene. Utgiveren, den tyske innvandrede boktrykker Samuel Conrad Schwach, utga et levende og kontroversielt organ som skapte en helt ny offentlighet i den vesle byen.

Fram til da, ja helt fram til 1814, var norsk pressehistorie en dansk-norsk historie. Ikke bare fordi danske aviser hadde mange lesere i Norge, men fordi København var Norges politiske sentrum. Kongen i København krevde et såkalt «privilegium» for å starte aviser og boktrykkerier her til lands.

I tillegg til en fyldig artikkel om Norske Intelligenz-Seddeler, kan man lese om de påfølgende stedene som fikk sine egne aviser: Trondheim, Bergen, Kristiansand og Ekset (ved Volda). Avishistorien på disse fire stedene er ulik: Den trønderske Adresseavisen hadde ofte en akademisk tendens, mens den bergenske pressen i tillegg til sin adresseavis var svært variert. I Kristiansand var avisa den første tida håndskrevet (i mangel av et boktrykkeri), mens avisa på Ekset, Norsk landboeblad, var et opplysningsprosjekt beregnet på bønder.

De første avisene var små, både i format og sidetall. Norske Intelligenz-Seddelers første nummer målte bare 160x204 mm (knapt større enn A5) og besto av fire sider (et typisk sidetall den gang). I pressehistoriens bind 1, side 28 er det en illustrert beskrivelse av de første avisformatene. Her har man også oppgitt dagens avisformater, bl.a. tabloid, men målene er ikke korrekte – her til lands regnes tabloidformatet som 280x400. Kanskje har kilden vært Wikipedia – som oppga dette feil inntil nylig.

To kvinnelige og en mannlig setter i sving med setting på Typograph. Adresseavisen ca. 1900.

Etter 1814 opplevde Norge en sterk vekst i antall boktrykkerier og aviser. Perioden preges av de mange opposisjonsavisene og de harde debattene som ble ført i spaltene. Det framkommer at man den gang forsvarte retten til anonymitet for skribentene. Man mente at dette ga en friere debatt, og at ytringenes innhold skulle bedømmes uten å skule til hvem underskriveren var. Slik er det ikke i dag, – i papiravisene signeres så å si alt, og mange mener at anonymitet i nettavisene fører til en forsøplet debatt.

Bind 1 har et eget kapittel om Marcus Thrane og hans Arbeider-Foreningernes Blad tidlig i 1850-åra. Thrane var en modig og framsynt sosialist som ledet en mektig bevegelse av arbeiderforeninger (Thranitterbevegelsen) i kampen for almenn stemmerett og for arbeidere og husmenns sak. Mens han var fengslet for sin politiske virksomhet overtok hans kone som redaktør for avisa. Josephine Thrane var en kvinnelig presse-pioner.

Teknologihistorie
Utviklingen av grafisk produksjonsteknologi i avisene er viet god plass. Dette stoffet er skrevet av Tor Are Johansen, som var redaktør for OGFs jubileumsbok i 1997. Han har gjennom flere grafisk-tilknyttede historieprosjekter opparbeidet en solid kunnskap om grafisk teknologihistorie.

Trykkpressene gjennomgikk en sterk utvikling på 1800-tallet: håndpresser av jern med en mer effektiv kraftoverføring så dagens lys på begynnelsen av 1800-tallet (men mange trykkerier fortsatte å bruke billigere, enkle trepresser, fordi opplagene var små). Deretter kom de adskillig mer effektive sylinderpressene, som kunne være hånddrevne, eller drevet av gass eller damp.

Trykkeriene led under mangel på papir, fordi papirprodusentene manglet råstoff. Men da tremasse fra midt på 1800-tallet erstattet tekstilfibre som råstoff kunne etterspørselen endelig tilfredsstilles.

Fra tresnitt til sinkklisjeer
Avisillustrasjoner kom i første halvdel av 1800-tallet. Leseren får innsiktsfull informasjon om tresnittet, xylografien og litografiet samt den lite kjente heliotypien. Fra 1870 ble så sinkklisjeen tatt i bruk: først i fototypien for svart-hvitt ­illustrasjoner (såkalt «strek»), så i autotypien for gjengivelse av gråtonene i bl.a. fotografier.

Mot slutten av 1800-tallet var det en formidabel avisvekst i Norge, noe som hadde å gjøre med at annonseprivilegiene til adresseavisene i de store byene falt bort. Dette var også en tid for store politiske og kulturelle kamper. I 1880 var det omtrent 100 aviser i Norge. Nå ble avisene også knyttet til partier – først til Høyre eller til Venstre. Etter århundreskiftet hadde arbeiderpressen sterk framgang.

Aftenposten ledet an i den videre tekniske framgangen på trykkområdet, ved å installere Norges første rotasjonspresse i 1886. Aftenposten var blitt en stor­avis, men Morgenposten, som var størst, ble helt fram til 1905 trykt på langt mindre effektive sylinderpresser. Forklaringen kan være at denne avisa ble produsert med mye lavtlønnet arbeidskraft, som kvinner og lærlinger, og derfor klarte seg godt økonomisk selv med mer arbeidskrevende maskineri.

Settemaskinen Typograph
Nå var turen kommet til å rasjonalisere settingen, som hittil hadde foregått som håndsats, knapt forandret siden Gutenbergs tid. Settemaskiner av typen Typograph (og seinere den dominerende Linotype) kunne erstatte mange håndsetteres arbeid. I 1897 ble den første Typograph bestilt av Christiania-avisa Landsbladet. Det var adskillig skepsis blant typografene til disse nye maskinene, ikke minst fordi innføringen av dem falt sammen med en sterk økonomisk nedgangsperiode.

På slutten av bind 2, under fellestittelen Pressen i den store verden, beskrives norsk presse under begivenhetene i 1905 og under 1. og 2. verdenskrig. Dette er spennende historiefortellinger om svært dramatiske begivenheter.

Offsetpressene kommer
Bind 3 starter i 1945 og slutter helt opp mot vår tid. Det dekker mange hendelser som leserne vil kjenne igjen, og berører problemstillinger som fortsatt er aktuelle. Her fortelles om innføringen av statsstøtte til avisene. Her får vi lese om innmarsjen av ufaglærte perforatører i avissetteriene. Dette mens fotosettere og andre «kalde» satsformer erstatter blyet, ofte i takt med innføringen av offsetpresser.

Rana Blad var først ute med avisoffset i Norge – i 1965. Her studerer to av trykkerne den første utgaven sammen med en amerikansk montør. (Alle illustrasjonene er hentet fra verket.)

A-pressen var først ute med offset, men oversolgte nok teknologien ved å reklamere for at nå kunne annonsørene lage sine egne annonser ved klippe og lime sammen alt mulig av papir og film. Det ble også optimistisk hevdet at avispresser med offset kunne trykke magasiner og reklamebrosjyrer av høy trykkteknisk kvalitet. Aviseierne håpet at investeringene i offset kunne utnyttes til å få nye inntekter.

Her står om striden mellom journalister, grafikere og arbeidsgivere om den nye datateknologien, om overenskomsten og arbeidsrettens dom om betjeningsrett. Leserne kan oppdatere seg om forholdsvis ferske hendelser som dannelsen av aviskonsernene, og om avisenes engasjement i andre medier, som TV og radio. Og ikke minst historien om de siste 15 år med nettaviser.

Bind 4 innholder avisomtaler. På én side hver får man en poengfylt presen­tasjon av 375 av de ca. 2000 avisene som har utkommet i Norge. Om f.eks. Arbeidets Rett på Røros kan man lese at den kombinerte redaktør, faktor, setter og trykker Johannes Iversen Ødegaard rundt 1910 sa at «blir det flere abonnenter nå, må jeg gi opp», fordi trykkpressa han betjente alene var så primitiv.

Norsk presses historie 1–4 inneholder masse verdifull informasjon. Få vil lese den fra begynnelse til slutt, – men man kan velge det som interesserer.

Norsk presses historie 1660–2010
Hovedredaktør: Hans Fredrik Dahl
Universitetsforlaget 2010
Fire bind, kr 1499,-

ENGLISH SUMMARY
A review of the 4-volume history of the Norwegian daily press, published 2010.

Publisert første gang 2013-03-03.
Sist oppdatert 2013-03-03b.

Til samlesida om anmeldelser

Til hovedsida