Kilder til norsk grafisk historie
Missale Nidrosiense
– vår eldste trykte bok
Av overbibliotekar W. Munthe
I 1519 fikk Norge sine to første trykte bøker, 74 år efter at Gutenberg hadde trykt sin første bibel, 37 år efter at Johan Snell fra Lübeck hadde utgitt sin lille bok om Rhodos’ beleiring i Danmark, men 124 år før Tyge Nilssøn trykte sin lille almanakk i Oslo.
Vi kan ikke skryte av vår boktrykkerhistorie. Der var i 1519 alt trykt 100 bøker i Danmark, og Island fikk fast trykkeri 60 år før Norge. Men vi må allikevel ha lov til å glede oss over at de to første bøker som var trykt, om ikke i Norge, så dog for norsk regning og til norsk bruk, typografisk kan hevde sig som de beste i Norden i sin tid og for lange tider senere.
Det er ikke noe tilfelle at Gutenbergs første bok var en bibel, og at de to første norske bøker var bestemt for gudstjenesten. Det var jo kirken som først og fremst tok Gutenbergs kunst i sin tjeneste, og ennu spiller i alle land de religiøse trykksaker tallmessig en overordentlig stor rolle. Men til gjengjeld er jo kvaliteten gått sørgelig ned. Oppbyggelseslitteraturen har lenge hørt til det håndverksmessig mest lavtstående i vårt land, og først i det siste har den nye alterbok og salmebok vist veien til en opgang også her. Kanskje det kan bli en støtte for denne nye bestrebelse å fortelle litt om vår eldste kirkelige bok, sett fra et bokhistorisk standpunkt. Det ligger jo også nær nu til Olavs-jubileet å minnes denne bok som var grunnlaget for hans helgendyrkelse i den katolske tid her i landet.
Den første av de to bøkene som så lyset i 1519 var Missale Nidrosiense, fullført 25 mai 1519 i Kjøbenhavn av mester Paul Reff, en bok i folio på 304 sider.
Den næste var planlagt alt i 1516, men blev først ferdig 4 juli 1519, 6 uker efter missalet. Det var Breviaria ad usum sacrosangte Nidrosiensis ecclesie, en oktavbok på 449 sider, trykt i Paris av Joannes Kerbriant Huguelin og Joannes Bienayse.
Missale er den katolske alterbok for høimessegudstjenesten, og inneholder teksten som blev messet hver søndag, festdag og helgendag i kirkeåret, med de tilhørende salmer og «sekvenser». Breviariet er opbyggelsesboken for de 7 daglige bønnetider (horæ), som de katolske geistlige skulde holde. Det var prestens private bok. Derfor var den alltid i hendig, lite format. Undertiden skiltes musikken ut i to særlige melodibøker, trykt med «neumer», middelalderens noteskrift, således at der til Missalet svarte et graduale, og til breviariet et antiphonarium.
Erkebiskop Erik Valkendorf
Tidligere hadde den norske kirke bare hatt disse nødvendige verker ved gudstjenesten i håndskrifter, som vel blev laget ved erkestolen i Nidaros under tilsyn av domkirkens kantor. Men det var en besværlig fremgangsmåte. De fleste håndskrifter var også gamle og slitte eller dårlige og fulle av skrivefeil. Enkelte prester kjøpte derfor trykte messebøker fra England, Tyskland eller nabolandene, men de passet ikke for Norge; de inneholdt f.eks. ikke messer for de norske helgener, St. Olav, St. Hallvard, Sta. Sunniva, St. Svitun, o.s.v. Derfor var det et godt tiltak av erkebiskop Erik Valkendorf å skape ensartede norske kirkebøker. Det fortjener også å nevnes til hans ros at hele erkestiftet (altså Norge, Island, Grønland og Vesthavsøene), fikk én fellesgave og ikke hvert bispedømme sin egen, som i nabolandene, og dessuten at han la så stor vekt på håndverksmessig godt og vakkert arbeide.
Det fineste er breviariet, med originale initialer, billeder og siderammer. Det er det vakreste i hele Norden. Men så var det jo også trykt av to første rangs mestre i Paris. Breviariet hører nu til de aller største sjeldenheter. Der kjennes bare 8 eksemplarer. Nu har Universitetsbiblioteket fått sitt eksemeplar supplert av et annet og fått de manglende sider utført i lystrykk, så at vi heldigvis har en fullstendig tekst. Det er professor Oluf Kolsrud som har æren av dette, og han har også beskrevet breviariets historie i Norsk Boktrykkalender for 1919. [Kommentar: publisert på Typografi i Norge her.] Vi skal derfor her bare behandle det annet trykkarbeide.
Tittelblad.
For også Missale Nidrosiense hevder sin plass. Den danske bokhistoriker Dr. Lauritz Nielsen anser det for et av de betydeligste trykkverk i Danmark inntil Kristian III’s bibel i 1550. Takket være sitt store format er det bedre bevart enn det lille breviarium. Universitetsbiblioteket eier 4 eksemplarer, Deichmanske Bibliotek 2, Kgl. Norske Videnskapsselskap 3, Det kgl. Bibliotek i Kjøbenhavn 3. Men sjelden og dyr er boken. Et ukjent eksempelar som dukket op i Wien iår blev solgt til en dansk samler for kr 7800.
Alle de norske eksemplarer har sin egen historie. Av håndskrevne randnoter og tilskrevne optegnelser kan vi se hvilke kirker de har tilhørt, og ofte også deres senere skjebne. Hver kirke skulde ha sitt eksemplar og måtte betale bidrag til trykningen, og hver den som kjøpte et eksemplar meddelte erkebispen i forordet 40 dagers avlat for sine synder.
Slutten på nadvertjenesten med korstegn og noter tilføiet med fjærpenn.
Trykningen av missalet blev omhyggelig forberedt av to geistlige fra Nidaros, magister Olav Engelbrektson, som senere blev erkebiskop, og kantoren Peter Sigurdson. Når trykningen blev overdratt den kjøbenhavnske boktrykker Paul Reff (Rev), var det vel fordi han var en bror av kanniken i Nidaros Hans Reff (senere luthersk biskop i Oslo), men sikkert også fordi han selv var en dyktig og lærd mann, som både var magister og hadde vært rektor ved Kjøbenhavns universitet.
Paul Reff hadde i 1513 overtatt Lübeck-boktrykkeren Mathæus Brandis’ trykkeri, som tidligere hadde utført Kjøbenhavn bispedømmes messebok «Missale Hafniense». Vi finner da også igjen de samme initaler og skrifter i Nidaros-missalet, hvor de bærer preg av mere slit. Men typeutstyret er meget rikholdigere, og flere av de nye ornamenter og initaler er sikkert utført i Paris for dette verk.
Materialets rikdom og satsens variasjon
En slik alterbok var en stor opgave for en boktrykker. En dyktig mann fikk her anledning til å vise hvad hans trykkeri formådde både i materialets rikdom og satsens variasjon. For det første skulde der anvendes de to mest imponerende typestørrelser, som efter denne bruk likeledes har fått navnene Missal og Kanon. Dernæst skulde der benyttes to farver og innskytes anledning til å anvende kunstneriske initialer av forskjellige grader.
Vi skal nu se på hvordan mester Paul Reff har maktet opgaven. Boken har for det første et titelblad, hvad der var forholdvis nytt dengang. Oprindelig begynte en bok som et middelalderlig håndskrift, uten omstendeligheter med den almindelige tekstskrift: «Incipit», det vil «Her begynner ...» Da man imidlertid snart fant at første side hadde lett for å lide overlast, blev der innsatt et beskyttelsesblad, smussblad, og senere fant man på å benytte dette til bokens navn i større typer. Men først på Luthers tid flyttet man oplysningen om trykkeri og trykkersted fra bokens slutning over på denne side, omgav det hele med en kunstnerisk ramme og skapte således det fullstendige titelblad.
Missalets titelblad inneholder foruten erkebiskop Erik Walkendorfs store våben (med bispehue, kors- og krumstav) bare ordene «Messebok til bruk for hele Norges rike efter forskriften i det hellige erkestift Nidaros, korrigert og omhyggelig gjennemsett, renset og revidert, begynner her i herrens navn». De kursiverte ord i rødt. Efter hvilken plan man har gått frem med denne uthevelse er ikke godt å forstå for oss. Titelen ender spisst i et rødt kors, den samme type som inne i boken anvendes for å angi at her skal presten gjøre korsets tegn.
De øvrige oplysninger må søkes nederst på bokens siste side i den såkalte «kolofon», hvor der står i oversettelse: Missalet efter Nidaros kirkes bruk er lykkelig slutt. Trykt i Kjøbenhavn av mester Paul Reff, kannik sammesteds og av vår hellige herre paven tildelt titel av Akolyt (altertjener) ved Nidaros kirke, i det Herrens år 1519 på den 25. dag i mai».
Egentlig står der at boken er trykt med Paul Reffs kunst (arte), og det stemmer med hele den selvfølelse som lyser ut av hans ord og som går igjen i forordet. Dette er visstnok utstyrt som et brev fra erkebispen, men til slutt optrer trykkeren i jeg-form og forteller at det blev overdratt «mig Paul Reff, kannik i Kjøbenhavn, å sette og trykke boken på den netteste måte».
Efter forordet kommer så kalenderen, hvor der angis hvordan hver av årets søndager og helgendager skal feires. Blandt helgenene finner vi naturligvis både St. Magnus av Orknøyene (16 april), St. Hallvard (15 mai), Sta Sunniva (seljumannamesse 8 juli), og begge Olavsdager (28 juli og 3 august) og Fingergullmesse (12 november, da en dråpe av Kristi blod kom til domkirken i Nidaros).
Med Messene for kirkeåret begynner derpå verkets egentlige tekst. Denne er tospaltet, efter vedtatt skikk med store initialer for hver søndag, med rikelig anvendelse av røde bokstaver til sidetitel, avsnittstitel og endelig til å betegne prestens og korets deltagelse og handlinger. For å bruke et verdslig billede kunde man sammenligne det med et skuespill, hvor de rollehavendes navn og alle sceneanvisninger er trykt med rødt. Og dog er der vel neppe to boktrykkarbeider som virker mere forskjellige enn et moderne drama og en middelalderlig alterbok. Det ene har helt opløst satsrammen, det annet har presset alt, initialer, overskrifter, navn og anvisninger, inn i en fast kolumne. A linea måtte undgåes så meget som mulig. Hvad vår tid opnår ved ny linje og fremhevet sats, opnådde de eldste boktrykkere ved kunstferdige initialer og rødt trykk.
Første tekstside. Initialet A med erkebispens våben. Nederst en notis, som viser hvor nær det eldste boktrykk stod datidens håndskrift.
Denne trykning i to farver var naturligvis en omstendelig historie, og man forsøkte flere utveier for å komme bort fra det lange og vrange arbeide å la satsen gå to ganger gjennem pressen. Det almindeligste var å sette den røde og den sorte tekst i hver sin form og utspare den sats som ikke skulde brukes, med treblokker. Derpå trykte man den røde sats og til slutt den sorte. At man har brukt denne fremgangsmåte i vårt missale sees lett på de steder hvor sorte bokstaver er kommet inn på de røde. Den annen måte var dobbelt innsverting av hele satsen, idet man under den røde innsvertning dekket den sorte sats med et utklippet papir, en «maske», og omvendt ved den sorte innsvertning. Man vil kunne opdage denne metode på de striper av motsatt farve som ofte kommer frem langs maskens utskjæringer.
Typografisk kulminasjon
Det religiøse høidepunkt i den katolske altertjeneste skjedde i det øieblikk vinen i kalken blev forvandlet til Jesu blod, og denne del av messeboken, den såkalte Canon missae, betegner da også bokens typografiske kulminasjon. Den er trykt med «Kanon-»typer uten spaltedeling, og dens begynnelsesbokstav T (i «Te igitur») er alltid messebokens fineste initial, dannet av Kristi kors. I vårt missale er denne T svulmet op til et helsides tresnitt av korsfestelsen som fyller hele den motstående verso-side, mens utsparingen i teksten til den egentlige initial står blank.
En sats har dog trykkeriet ikke kunne klare, og det er musikken. Det må ha vært note-typene som har manglet; for med den brukte fremgangsmåte, å trykke den røde sats før den sorte, skulde der ikke være noen vanskeligheter ved å trykke det røde linjeskjema først og de sorte notetegn ovenpå. Nu har man nøiet sig med tre røde, blanke notelinjer, og på disse er notetegnene så innskrevet med penn og blekk i hvert eksemplar. Tilfredsstillende notegjengivelse fikk man først senere da man gikk over til å la dem utføre i tresnitt eller kobberstikk.
Hvad typematerialet forøvrig angår, har det en ren middelalderlig håndskriftkarakter. Trykkverket søker å illudere som manuskript. Det er de samme forkortelser, hvor f.eks. e med strek over = est, p med strek over = per, med strek under = pro, der er bruken av ligaturer eller sammenbundne bokstaver som po eller de, der bare hadde noen berettigelse når de blev skrevet i et trekk med penn o.s.v. Ved trykningen blev alle disse ekstrategn nærmest et hefte [Kommentar: betyr ulempe, tidsspille.], men den gang kunde man nu ikke tenke sig det anderledes. Papiret var dessuten dyrt, og man sparte på den annen side 10 % plass på linjen. Men et nutidsmenneske kan absolutt ikke lese en bok fra boktrykkerkunstens barndom uten å ha lært alle disse ligaturer, forkortelser og sammentrekninger. Typene selv virker også til å begynne med uvant. Man bygget også her på den gotiske frakturskrift, hvis skjønnhetsideal var et gitteraktig inntrykk av hele siden, og hvori de enkelte bokstaver gikk inn som lodrette staver. – Når øinene er blitt trette av noen timers lesning av den eldste gotiske skrift, forstår man hvilken velgjerning renessansens gjeninnførelse av den runde klare antikva har vært.
Siste side. Nederst på annen spalte «kolofon», inneholdende trykkerens navn, trykkersted og avslutningsdagen.
For øvrig er Missale Nidrosiense et meget omhyggelig trykkarbeide. Sider som er satt tankeløst eller trykt slurvet finnes ikke. Den røde farve er i siste del av boken mere blålig enn den teglstensrøde i begynnelsen, men det sorte trykk er utmerket i sin dype, jevne tone.
Bare 17 år efter trykningen av missalet brøt reformasjonen inn over Norge og feiet de katolske kirkebøker vekk. Men allikevel bærer alle de bevarte eksemplarer spor av sin oprinnelige bestemmelse. I det eksemplar som her er gjengitt kan vi nederst på første tekstside se at presten har føiet til en slutningshymne. Under 31 august er der tilføiet «plena luna» (d.e. fullmåne), det stemmer for året 1536, og i kalendariet finnes notiser om innvielsesdagene for kirkene i Nes og Åfjorden. Det viser at boken må ha tilhørt Ørlandets kirke, og med litt fantasi kan vi se for oss, som det står i Draumkvedet: «presten stend for altare og les upp lestine lange» av denne bok, og nede i den halvmørke kirke kan vi skimte profilene av fru Inger til Austrått og hennes døtre.
IN ENGLISH
Norway celebrates in 2019 the first two books which were printed for Norway, 500 years ago in 1519. The first printshop in Norway was established much later, in 1643, but Missale Nidrosiense (printed in Copenhagen) and Breviarium Nidrosiense (printed in Paris) were ordered by the archbishop of Nidaros (Trondheim), so they are regarded as Norwegian books. In 1930 university librarian Wilhelm Munthe wrote this article about the Missale, which because of its emphasis on the material qualities of the book, is still worth reading.
(Først publisert 7.9.2019. Sist oppdatert 8.9.2019.)
BOKEN I NORGE 500 ÅR
Norge feirer i 2019 at det er 500 år siden de første bøkene ble trykt for Norge. Ikke i Norge – men på bestilling fra Norge. Missale Nidrosiense ble trykt i København, og Breviarium Nidrosiense ble trykt i Paris, og begge var ferdige i 1519.
I 1930 ble det avholdt et Olavs-jubileum i Trondheim, 900 år etter slaget på Stiklestad, som ble startet på dyrkelsen av Hellig Olav (St. Olav). Til dette jubileet trykket det grafiske fagtidsskriftet Norsk trykk i sitt nr. 3, 1930 denne artikkelen av overbibliotekar Wilhelm Munthe om Missale Nidrosiense.
Som man ser av artikkeltittelen, kåret Munthe Missalet som den eldste utgivelsen av de to, fordi trykkingen av den ble ferdig først. Men Breviariet ble påbegynt før Missalet. I en artikkel ved 400-års jubileet utnevner kirkehistoriker Oluf Kolsrud Breviariet som den eldste av de to. De feires i 2019 uansett samlet som de to første norske bøkene.
I forbindelse med jubileet i 2019 er Breviariet og Missalet digitalisert og transkribert, det er skrevet nye artikler om dem og det er avholdt seminar om dem. Men Munthes artikkel er fortsatt verdifull, fordi han omtaler Missalets kvaliteter som et materielt objekt, som et grafisk produkt, noe i liten grad er gjort av andre.
Mellomtitlene er lagt til av meg. Illustrasjonene er scannet inn fra artikkelen, selv om kvaliteten er bedre i den ferske digitaliserte utgaven. Breviariet er transkribert av bokselskap.no med en tilhørende introduksjon.
DOKUMENTER FRA NORSKE GRAFISK HISTORIE
Til samlesida med dokumenter fra norsk grafisk historie her.