Typografi i Norge

En autoritet i typografien på slutten av 1800-tallet

Albin Maria Watzulik og Skandinavia

Av Torbjørn Eng

Den ungarsk-tyske typografen Albin Maria Watzulik (1849–1930) var en gang høyt respektert i den internasjonale boktrykkerverdenen. Også i Skandinavia var han en autoritet i faget. I dag er denne «typografiens stormester», som han ble kalt av noen, glemt. Hvorfor?

Watzulik var en framstående representant for sin tids rådende smaksretninger innen tysk typografi. På 1890-tallet var dette særlig den såkalte «frie retning» (Die freie Richtung). Tyske formidealer og tysk boktrykkmateriell hadde et stort nedslagsfelt utenfor landets grenser, ikke minst i Skandinavia.

Han skrev artikler om typografi i flere årganger av den svenske Boktryckeri-kalender. For Norges vedkommende er det interessant at den tysk-norske boktrykker Max Rich. Kirste arbeidet i samme trykkeri som Watzulik, da Kirste var læregutt i Altenburg i Tyskland. De beholdt kontakten også etter at Kirste slo seg ned i Norge. Også tysk-norske Hermann Scheibler, som etter hvert ble eier av det store Fabritius-trykkeriet i Oslo, arbeidet sammen med Watzulik i Altenburg. Da Watzulik døde, sto det en lengre nekrolog om hans liv på trykk i Norsk boktrykk kalender. En slik oppmerksomhet ble bare fagets fremste personer til del. Han var en «fenomenal satskonstnär», het det i Svenska boktryckareföreningens Meddelanden.

Et arbeid av Albin Maria Watzulik i et «historistisk» stiluttrykk.

Da jeg arbeidet med min bok Da typografien ville være kunst : Norsk typografi 1800–1900 – fra nyklassisisme til historisme og den frie retning (2021/2022) gikk jeg gjennom arkivene etter de to framstående norske boktrykkerne Kirste og Scheibler. Jeg ble klar over den store betydningen Watzulik har hatt for dem, og følgelig også for norsk boktrykk. Albin Maria Watzulik har derfor fått sin fortjente plass i boka, som er en mangefasettert faghistorie om den perioden som Watzulik er knyttet til.

I vår tid er det lite å finne om Watzulik på verdensveven. Ble han overvurdert i sin samtid, eller er han undervurdert i dag? Kanskje denne artikkelen kan lokke fram mer informasjon.

Albin Maria Watzulik ble født i 1849 i Nagyszombat i Ungarn (i dag slovakiske Trnava). Som fireåring ble han døv, og seinere også stum. Han utdannet seg til typograf i hjembyens trykkeri, og arbeidet deretter i Graz. I 1873 ble han hentet til Pierer’sche Hofbuchdruckerei i Altenburg, i dagens tyske delstat Thüringen, der han arbeidet til pensjonsalderen. Watzulik var sterkt engasjert for de døvstummes sak, og deltok bl.a. på deres kongresser i USA i 1893 og 1904.

Watzulik gjennomlevde flere stilskifter i boktrykket. Den typografiske stilutviklingen i disse åra gikk fra historismen, gjennom «den frie retning» til jugendstil (art nouveau). Hva kjennetegner disse epokene?

Et arbeid av Watzulik i tråd med prinsippene i «den frie retning» (1897). Se stor versjon her.

Under historismen på 1870–1880-tallet anvendte man typografisk materiell med preg fra fortidas kunsthistoriske stilarter, som renessansen, gotikken og barokken. Skriftstøperiene tilbød innfatninger (rammer) og ornamenter i disse stilartene, som boktrykkeriene satte sammen til ofte overlessede arbeider.

Den frie retning

«Den frie retning» på 1890-tallet var en følge av at typografien prøvde å møte konkurransen fra litografien. Men mens originalen til et litografisk trykt arbeid kan være fritt bearbeidet for hånd, er blytypografien hemmet av det typografiske materiellets firkantethet. For å etterligne litografien ble typografiske elementer skråstilt, tekst ble satt i bue, et utall ulike og gjerne fantasifulle skrifttyper ble blandet i samme arbeid, og strekmateriell ble bøyd. Verkstedteknikker som saging, filing og lodding var nødvendig for å oppnå det ønskede resultat. Den tradisjonelle symmetrien i formgivingen ble også ofte forlatt. – Denne stilen var «fri» forhold til de regler som gjaldt i den tidligere, mer bundne typografien.

Mot slutten av 1890-tallet kom det det reaksjon mot den frie retning, som hadde beveget seg langt bort fra boktrykkets opprinnelige karakter. Den engelske boktrykkeren og formgiveren William Morris var avgjørende i dette. Hans ideal var de første boktrykkerne, fra gotikken og renessansen, og han trykte sine bøker i en gammeldags, tung stil. Dette var en revolusjon som ryddet opp i mangelen på forståelse for boktrykkerfagets tradisjoner. Men selv om Morris’ håndverkspregede og antikverte stil ble endel kopiert, hadde den ikke framtida for seg.

Et arbeid av Watzulik i jugendstil (uten årsangivelse).

I stedet fikk vi jugendstilen (art nouveau): en helt ny, dekorativ typografi, som fant formene til skrifter og ornamenter i naturens myke, buede former. Denne stilarten hadde sin storhetstid fram til cirka 1910.

Stilarter i aksidens

Historismen, den frie retning og jugendstil er utpreget dekorative; de benyttet seg av forskjønnende og oppmerksomhetsfremmende elementer. Andre halvdel av 1800-tallet var preget av sterkt økende produksjon og handel, og det var innen identitetsskapende produkter som reklame, prislister og brevark at disse stilartene ble utøvd til fulle. Disse kategoriene blant boktrykkernes arbeider ble kalt «aksidenser».

Albin Maria Watzulik arbeidet i alle disse stilartene, slik eksemplene over viser. Det er særlig under den frie retning at han spilte en rolle i Skandinavia. Han var dommer i flere skandinaviske satskonkurranser. Göteborg-boktrykkeren Wald. Zachrisson startet i 1893 utgivelsen av sin Boktryckeri-kalender. Her ble Watzulik en viktig medarbeider de første åra.

Innholdet og formen på Boktryckeri-kalenderen var de første åra påvirket av den frie retning innen typografien. Watzulik signerte følgende artikler:

• Principen för accidenssättningen. (1893)
• Interpunktions- och hjelptecknen. (1893)
• Annonserna. (1893)
• Världsutställningen i Chicago. (1894)
• «World»-tryckeriet i Newyork. (1894)
• The Newyork Herald. (1894)
• Reklamen. (1895)
• En sjelfbiografi. (1896) – På internett her.
• Ängslan. (1897) – På internett her.

Etter 1897 er det ingen artikler av Watzulik i Boktryckeri-kalenderen, og årsaken kan ligge i at kalenderen samtidig skiftet stilmessig orientering. Wald. Zachrisson ble en varm beundrer av William Morris, og begynte også å arbeide i jugendstil. Den frie retning var et avsluttet kapittel.

Watzulik beholdt sitt gode omdømme i bransjen også i det nye århundret. Under boktrykkutstillingen Internationale Ausstellung für Buchgewerbe und Graphik (Bugra) i Leipzig i 1914 ble et eget rom avsatt til Watzuliks arbeider.

På 1920-tallet ønsket Watzulik å selge sin store grafiske samling. Denne fire-språklige brosjyren ble utgitt i denne forbindelse. Se stor versjon her.

Watzuliks samling av trykk

Boktrykker Max Rich. Kirste i Oslo skrev 18. mars 1922 til boktrykker Waldemar Zachrisson i Göteborg: «Vor fælles ven, min gamle læremester, Watzulik har nu i flere aar regelmæssig skrevet til mig for at være ham tilhjælpelig med at sælge sin store samling.»

Kirste ba om engasjement fra Zachrisson, noe Zachrisson var lunken til: «…man ju icke kan säga, at samlingen ifråga har något egentlig värde annat än som ett kuriosum på et muséum, ty jag förmodar, att det är helt föråldrade saker som samlingen består av, således, någon lärdom kan väl knappast hämtas av proven.» Denne korrespondansen er lagret i Zachrissons brevarkiv på Göteborgs Universitetsbibliotek.

Tida hadde ikke bare løpt fra Watzuliks grafiske kunst, mange ville vært enige med Zachrisson i at den heller ikke hadde noe å lære den grafiske verden på 1920-tallet. Watzuliks glansperiode har siden den var bransjens stolthet blitt betraktet som en nedgangsperiode.

For å finne en kjøper av Watzuliks store samling ble det trykt en flott brosjyre på tysk, fransk, engelsk og dansk, og underskrevet for de skandinaviske landenes del av Martin Truelsen i København samt Zachrisson og Kirste. Her tilbyr Watzulik sin samling av ca. 84.000 objekter, i volum 12 kubikkmeter, for 30.000 mark, til en stat eller «en offervillig rik privatmand, i dette tilfælde altsaa en kunstven og mæcen». Watzuliks CV beskrives i brosjyren slik: «Indehaver av Gutenberg-medaljen i guld fra Technikum i Leipzig og den høieste utmerkelse fra det K. K. Industrikammer i Wien for fremragende præstationer.»

Max Rich. Kirste skriver i sin artikkel i forbindelse med Watzuliks 80-års dag at som følge av nedgangstidene i Tyskland ble samlingen solgt til Verband Deutscher Buchdrucker for skuffende 10.000 mark. Søk på internett kan tyde på at samlingen seinere har havnet i Library of Congress i USA.

Kontakten med Max Rich. Kirste

Watzulik hadde kontakt med fagmenn og fagtidsskrifter i mange land. Blant dem var en av Norges fremste boktrykkere, Max Rich. Kirste (1873–1948).

Kirste lærte under Watzulik da han var læregutt i Pierer’sche Hofbuchdruckerei, St. Geibel & Co. i Altenburg 1887–1892. Dette var et stort trykkeri, med hele 120 settere. Etter noen år som vandrende svenn på kontinentet ble Kirste i 1897 ansatt i Fabritius i Kristiania. Hermann Scheibler hadde kontaktet Watzulik fordi han trengte en dyktig aksidenssetter i bedriften. Kirste flyttet likevel snart over til Centraltrykkeriet. Han startet egen bedrift i 1908, og var i alle år aktiv i først faktorenes, deretter i boktrykkermesternes organisasjon. Kirste skrev flere lærebøker, bl.a. den mye brukte Yrkeslære for settere, utgitt i tre utgaver.

Det er bevart personlig korrespondanse mellom Watzulik og Kirste fra åra 1901 og 1929 i Kirstes arkiver, dessuten en del nyttårskort fra åra rundt århundreskiftet. Disse er utvilsomt laget av Watzulik selv. Som nevnt over, var Kirste engasjert i anstrengelsene med å få solgt Watzuliks grafiske samling på 1920-tallet.

Da Watzulik fylte 80 år i 1929 skrev Kirste en lang artikkel om Watzulik i Nordisk Trykkeri-Tidende nr. 3, 1929. Den ble gjenopptrykket i en redigert form i Tegn og Tale, Organ for norske døves landsforbund nr. 5, 1929. I førstnevnte heter det blant annet:

Watzuliks virke gjennem seksti år har vært meget allsidig og omfangsrikt. Hans virkningsfulle prospekter og cirkulærer, hans originale annonser, hans kunstnerisk komponerte diplomer, prøveblad og titelsider for farvefabrikker og skriftstøperier, hans aparte nyttårskort og mange andre aksidensarbeider vil gjennem alle tider stå som ypperlige prøver på fullendt typografi. (...) Watzulik har vært både kunstner og tekniker, og som sådan har han ofte skapt typografiske komposisjoner, som er noget av det beste og mest fullkomne vi eier. I bestemte tidsavsnitt står hans arbeider som uopnåelig.

Da Kirste skrev dette var idealene i typografien ganske annerledes enn i Watzuliks tid, og også funksjonalismen hadde begynt å gjøre seg gjeldende. Hans ord vitner derfor om stor respekt for en typografisk tidsperiode som Kirste selv hadde arbeidet innenfor.

Kontakten med Hermann Scheibler

Hermann Scheibler (1854–1929) ble utlært i Zittau i Sachsen i 1872. Han vandret som svenn i flere europeiske land før han slo seg ned for godt i Kristiania (Oslo) i 1878. Han ble seinere eier av W. C. Fabritius & Sønner, som skulle bli Norges største trykkeri, og var aktiv som organisasjonsmann og fagbokforfatter i generasjonen før Kirste.

Scheiblers siste arbeidssted før han tok turen til Kristiania var Pierer’sche Hofbuchdruckerei i Altenburg, der han møtte Albin Maria Watzulik. Scheibler skriver i sin selvbiografi:

«...søkte jeg efter nogen maaneders forløp arbeide i det store og velrenommerte hofboktrykkeri Pierer i Altenburg. Her gjorde jeg bekjendtskap med en av de dygtigste fagmænd i Tyskland, nemlig faktor Albin Maria Watzulik. Til ham staar jeg i stor taknemmelighetsgjæld; ti mangt et nyttig og lærerikt vink i faglige spørsmaal og mangen en opmuntring har jeg faat av ham.»

Det er bevart mange brev mellom Hermann Scheibler og Watzulik i Hermann Scheiblers brevsamling og i Fabritius’ kopibøker, begge på Riksarkivet i Oslo. Scheibler, som synes å ha vært den mest ivrige i brevvekslingen, vurderte i 1899 å arrangere en utstilling av Watzuliks grafiske arbeider i Christiania. Som nevnt over, kontaktet Scheibler Watzulik i 1896 da han trengte «en virkelig dyktig aksidenssetter», noe som førte Max Rich. Kirste til Norge.

Som vi ser, hadde Watzulik sterk tilknytning til norsk boktrykkermiljø.

Hvor står Watzulik i dag?

Tilbake til spørsmålet jeg stilte i begynnelsen av denne artikkelen: hvorfor ble Watzulik så høyt vurdert i hans levetid, og hvorfor er han så lite omtalt i dag?

Den stilperioden han først og fremst er knyttet til, den frie retning, er i ettertid blitt lavt vurdert. For dem som står i den klassiske tradisjonen, med idealer tilbake til renessansens boktrykkere i Italia og Frankrike, representerer denne en fullstendig utglidning i forhold til prinsippene for smakfull typografi. De med en funksjonalistisk innstilling til typografien forakter dens overdrevne pynt og effektmakeri. Det har heller ikke vært mange som har satt seg inn i denne stilen for å forstå den, og i hvert fall ikke for å lære av den og inspireres av den.

Det kunne riktignok noen ha gjort. På 1990-tallet, i en «postmodernistisk» retning innen grafisk formgiving, brøt man med den tidligere mer regelbundne typografien, og skapte arbeider med vel så mye effektmakeri og brudd på tradisjonell smak, som på 1890-tallet.

Årsaken til Watzuliks anonymitet i dag kan også være at han bare var en av mange dyktige utøvere innen aksidenstypografien i denne perioden. Kanskje han fikk et uforholdsmessig godt rykte i Skandinavia, fordi han skrev i den svenske Boktryckeri-kalender og hadde personlige relasjoner til Hermann Scheibler og Max Rich. Kirste i Norge.

Jeg håper noen kan gi meg referanser til mer informasjon om ham.

ENGLISH SUMMARY
Albin Maria Watzulik, who worked for the printer Pierer'sche Hofbuchdruckerei in Altenburg, Germany from 1873 to 1924, was a well-known practioner of several typographic styles, especially in the 1890s. This was at the time of the so-called – translated from German: – ‘free style’ typography, or in English terminology: Victorian typography. He was a regular contributor to a Swedish trade yearbook, the Boktryckeri-kalender of Wald. Zachrisson. He also had contacts in Norway, with the prominent master printers Hermann Scheibler and Max Rich. Kirste. When he died in 1930 he was honoured with a obituary in a Norwegian trade yearbook – Norsk boktrykk kalender. Still, there is very little information about him on the internet in 2014. Was he as important an typographer as the sources of his own time seem to suggest? I hope that readers of this article will supply me with more information about him.

Publisert første gang 19-05-2014
Sist oppdatert 17-01-2025