Teknikk, utgivelser og sosiale forhold i

Det Steenske Bogtrykkeri i 1879

Da Det Steenske Bogtrykkeri i 1879 feiret sitt 50-års jubileum, utga det et xylografisk trykk med en serie på ni bilder av trykkeriets bygninger, interiører, maskiner, mennesker og arbeidsprosesser. Dette er en enestående og svært interessant dokumentasjon av forholdene i et stort norsk boktrykkeri på denne tida. Steenske var i 1879 Christianias såvel som landets største trykkeri, med sju dampdrevne hurtigpresser og 48 arbeidere i produksjonen.

Av Torbjørn Eng

Trykket er blitt publisert én gang i ettertid, i Elisabeth Eides bok Bøker i Norge, utgitt på Pax i 2013. Vi kan være takknemlige for at dette inntil da ukjente trykket ble funnet fram av Nasjonalbiblioteket til denne utgivelsen. Det er få bilder fra norske trykkerier fra denne tida, før fotografiet kom i alminnelig bruk – ikke minst før fotografier kunne reproduseres på trykk som rastrerte klisjeer. Den vanligste billedgjengivelse på trykk var derfor xylografier, som dette, der bildet er dannet ved å skjære i endeveden på en hard tresort.

Det Steenske Bogtrykkeri dokumentert i ni bilder

Det Steenske Bogtrykkeri utga dette xylografiske trykket til sitt 50-års jubileum i 1879.

Denne artikkelen vil ta leseren gjennom Det Steenske Bogtrykkeris avdelinger, slik de er avbildet i xylografiet, samtidig som jeg gir utfyllende informasjon om trykkeriet, dets sosiale forhold og dets utgivelser. Steenskes historie er ikke tidligere skrevet.

Det Steenske Bogtrykkeris fasade mot Rådhusgaten

Det Steenske Bogtrykkeri disponerte begge disse bygningene på adressen Rådhusgaten 30B.

Det første bildet viser trykkeriets fasade mot Rådhusgata, på adressen Rådhusgata 30b, som Steen hadde kjøpt i 1860. Dette er på Christiania Torv, der kong Christian 4.s hånd i dag troner i midten av rundkjøringen. Trykkeriet disponerte begge disse bygningene, og eierne, familien Steen, bodde selv på samme adresse.1 Bygningen til venstre ble reist av Steen etter kjøpet av eiendommen. Det er en staselig bygning med sine buede vinduer og buede port. Det som ser ut som det midterste vinduet, er en inngangsdør inn til bokhandelen og kontoret. I vinduet til høyre for inngangen kan man se utstilte bøker.

Portretter av Fredrik Trondsen Steen og Theodor Ferdinand Steen

Fredrik Trondsen Steen (1798–1856) og Theodor Ferdinand Steen (1825–1901).

Her er det på sin plass å si noe om trykkeriets historie før 1879. Det ble startet i 1829 av Fredrik Trondsen Steen, som hadde hatt sin læretid hos Christopher Grøndahl i Christiania, og som var den første utlærte typografsvenn fra Grøndahls trykkeri. Etter å ha arbeidet en ti-års periode hos Niels Wulfsberg, den kjente avis-gründeren og Morgenbladet-redaktøren, fikk han kongelig bevilling i 1829 til å starte eget trykkeri. Dette baserte seg for en stor del på kjøp av det Mariboeske trykkeri. Også hans bror Ole Steen, som var trykker, var med i starten. Men da virksomheten ikke kunne brødfø to familier, flyttet Ole Steen til Drammen og etablerte sitt eget trykkeri der.2 Fredrik Trondsen Steen døde i 1856, og trykkeriet ble videreført av hans enke Ingeborg med sønnen Theodor Ferdinand som faktor (arbeidsleder). Sønnen ble medeier fra 1858 og overtok det hele i 1869, ti år før 50-års jubileet.3

Det Steenske Bogtrykkeris fasade mot Akershus festning

Bakbygningen mot festningen sto trolig der da Steen kjøpte eiendommen.

Bakbygningen vender mot festningsanlegget. Vi ser militære til hest og en avdeling soldater under oppstilling, samt noen borgere på spasertur. Bakbygningen dekker hele lengden av de to bygningene mot Rådhusgaten.

Hovedfasaden 1879 sammenlignet med 2017

Rådhusgaten 30B i 2017 og i 1879.

Hvis man besøker Christiania Torv i dag ser man at den minste bygningen har fått en ny tredje etasje og en inngang fra gaten helt til høyre, mens det for øvrig ikke er gjort vesentlige endringer. Vinduene har samme antall og form. Der bokhandelen og kontoret var i 1879 er det nå en italiensk vinbar, Leonardo. På adressen Rådhusgaten 30B finner man i dag sju bedrifter, ingen av dem er boktrykkerier, dessverre. Men i nabobygningen, den grønne til venstre i bildet, befinner det som tidligere var et annet større Christiania-trykkeri seg, nemlig Marius Stamnes Boktrykkeri.

Bakbygningen i 2017 sammenlignet med 1879

Bakbygningen i 2017 og i 1879.

Også på baksiden er det gjort svært få endringer. Xylografen har i det hele tatt holdt seg nøye til virkeligheten, han har ikke lagt til eller trukket fra noe. Dette borger for at også interiørene med maskinene og menneskene er samvittighetsfullt avbildet.

La oss nå gå opp trappen fra Rådhusgata, åpne døra og tre inn i bygningen.

Expedition, boglade og kontor

Steenske hadde i tillegg til trykkeriet også forlag og bokhandel (til venstre).

Til venstre i bildet ser vi bokladen og ekspedisjonen. I tillegg til trykkeriet hadde Steen nemlig et forlag og en bokhandel, slik som også to andre Christiania-trykkerier på dette tidspunktet – nemlig Grøndahl og Malling. Nils Johan Ringdal regner i sin forleggerhistorie året 1840 som Det Steenske forlags start, året da Steen trykte og utga Wergelands Vinterblommer i børnekammeret. Men allerede i 1830 ble bladet For Almuen trykt og forlagt av Frederik T. Steen.4

Forlaget hadde økende aktivitet gjennom 1870-tallet, og ble medlem av Bokhandlerforeningen i 1875. Bokhandlerforeningen var på dette tidspunkt også en forleggerforening, som særlig skulle sørge for avklarte forhold med rabatter bokhandlerne og forleggerne i mellom. Jeg vil derfor tro at Steens bokhandel førte et bredt utvalg bøker, også fra andre forlag. I 1879 utga forlaget sine bøker under betegnelsen Th. Steens Forlagsexpedition. Dette året utkom i alt 20 titler på dette forlaget, ifølge Harald Tveterås’ historie om den norske bokhandel. Han gir inntrykk av at dette var et forholdsvis høyt antall utgivelser på denne tida.

Til høyre ser vi firmaets kontor. To funksjonærer står og arbeider ved skrivepulten, mens en sitter. Når det gjelder belysningen, ser vi et høyt glassrør i lampene som indikerer den ennå ikke var elektrisk. Jeg kommer tilbake til dette.

Den ene setterisalen i Det Steenske Bogtrykkeri

Den ene setterisalen i Det Steenske Bogtrykkeri, vendt mot festningen..

Så er vi kommet til de tekniske funksjonene, og først til setteriet. For ordens skyld må det presiseres at all trykt tekst i boktrykkeriene på dette tidspunktet var basert på håndsats. Dette var lenge før brukbare settemaskiner ble utviklet – i 1879 ble alt satt for hånd. Det var først 20 år etter, i 1898 at de første anvendelige settemaskinene kom til norske trykkerier.

Det var to setterisaler i Det Steenske Bogtrykkeri. Den på bildet over lå i bakbygningen, mot festningen. Innredningen og arbeidsredskapene byr ikke på overraskelser. Dette er kjent teknologi fra Gutenbergs tid. Vi ser setternes plasser der de står vendt mot sine settekasser, rygg mot rygg, i de såkalte «gatene». De små bordene med tre bein som vi ser flere av, blant annet foran til venstre, kalles «korrigerstoler», og ble brukt til å plassere satsen på når den skulle korrigeres.

Det er en lampe over hver setterplass, for det var viktig med god belysning for satsarbeidet. Arbeidsplassene får også dagslys fra den åpne plassen ved Akershus festning til høyre, for vinduene på den andre siden, mot venstre, vender mot en trang, mørk bakgård.

I motsetning til i bokhandelen og på kontoret er det ikke åpenbart at belysningen her er basert på gass eller parafin. Men kan den ha vært elektrisk? I så fall må det ha vært et lokalt bedriftsanlegg, for det fantes ikke alminnelig elektrisitetsforsyning ennå. De to første elektriske anleggene i Oslo som er nevnt av historikerne, papirfabrikken Bentse Brug og Christiania Seildugsfabrik, kom i drift 1878–79. Den første gatebelysningen i Christiania ble tent i 1892. Det som fantes før dette, var lokale bedriftsanlegg, der elektrisiteten ble generert av en dynamo knyttet til bedriftens kraftkilde, typisk en dampmaskin. Den første bedriften i Norge som laget elektrisitet til egen belysning var Lisleby Brug i Fredrikstad, i 1877, to år tidligere.

Den andre setterisalen i Det Steenske Bogtrykkeri

Den andre setterisalen i Det Steenske Bogtrykkeri var vendt mot Rådhusgaten.

Den andre setterisalen lå i den nye bygningen mot Rådhusgaten. Dette framgår støpejernssøylene, som er de samme som i bokhandelen og på kontoret i 1. etasje. Bak til høyre ser vi et buet rekkverk der en vindeltrapp kommer opp fra etasjen under. Vi ser kun menn i de to setteriene, mer om dette straks.

Satsproduksjonen
Produksjonen av sats var den mest arbeidskrevende prosessen i trykkeriene. Her var de fleste sysselsatt, og her var det grobunn for flere konflikter mellom arbeidere og eiere – principalene, som de het. Det er interessant å se på de sosiale og faglige sidene ved den tids satsproduksjon, med utgangspunkt i Det Steenske Bogtrykkeri.

Statistikk over Christianias boktrykkerier i 1879

Typografiske Meddelelser nr. 7, 1879 publiserte denne interessante statistikken over Christianias boktrykkerier.

Christiania-typografenes månedlige medlemsblad Typografiske Meddelelser publiserte i juli 1879, samme år som Det Steenske Bogtrykkeris 50-års jubileum, en statistikk over boktrykkeriene i byen. Dette er en verdifull kilde til kunnskap om boktrykkeriene i Christiania på dette tidspunktet. Det er denne statistikken som jeg støtter meg til, når jeg fastslår at Det Steenske Bogtrykkeri var byens største, med 48 ansatte innenfor det grafiske området.

Jeg har markert Det Steenske Bogtrykkeri med gult, mens H. J. Jensens trykkeri, som var det tredje største med 36 ansatte, er markert med grønt. Trykkeri nr. 2 i størrelse var for øvrig Det Mallingske, med 41 ansatte. Men det er mest interessant å sammenligne Det Steenske Bogtrykkeri og H. J. Jensens trykkeri, for de var i mangt og meget drevet forskjellig. H. J. Jensens trykkeri gikk for øvrig konkurs i 1879, samme år, og gjenoppsto som Centraltrykkeriet: et trykkeri som skulle leve et langt liv, helt fram til 1990-tallet.

Steenske hadde totalt 33 engasjert i satsframstillingen, mens Jensen hadde 22. Jeg har da inkludert også kvinnelige settere, setterskene, og setterlærlingene i tallene. Jeg har i bildet markert de tre gruppene i setteriene med en rød ramme. Tallene viser interessante forskjeller mellom de to trykkeriene.

Typograflærlingene
Når det gjelder typograflærlingene, kan man lese i typografenes publikasjoner at disse stort sett arbeidet ved settekassa gjennom læretida. Lærlingene fikk sjelden en variert opplæring i andre sider ved setterfaget, mente typografsvennene. Disse andre sidene av faget kunne være å sette opp annonser, med en tittel og flere tekstgrupper med variasjoner i skriftbruken, eller en tabell, som ble ansett som en krevende oppgave. Lærlingene ble brukt som billig arbeidskraft i den aller enkleste satsframstillingen, nemlig den rene brødteksten for aviser, tidsskrifter eller bøker – setting av glatt sats som det kalles i vår tid. De presterte nok, etter hvert som læretida skred fram, noe nær det samme som en øvet svenn ved settekassa.

Steenske hadde som vi ser bare fire setterlærlinger, mens Jensen hadde ti, nesten halvparten av arbeidsstokken på hans setteri. Det høye lærlingetallet i Jensens trykkeri og flere andre trykkerier var et evig irritasjonsmoment for typografene, som kritiserte at lærlingene etter utløpt læretid ble kastet på dør og erstattet av nye, billige lærlinger. Det var store svingninger i arbeidsmengden i trykkeriene i Christiania, og ofte et stort overskudd av arbeidskraft som gikk ledig, med derav følgende press på lønningene.

Jensen hadde bare tre settere til å lære opp ti læregutter, så det sier seg selv at opplæringen måtte lide i denne bedriften. Slike trykkerier ble karakterisert som «lærlingefabrikker».5 Det ble igjen og igjen påpekt av typografsvennene at mange av de nyutlærte manglet både fagkunnskaper og gode norskkunnskaper. Her kan det legges til at typografenes krav om å regulere og redusere antallet lærlinger var det som mest av alt forhindret en løsning på den lange og bitre typografstreiken ti år seinere i 1889, som endte med nederlag for typografene.

Setterskene
Dette var litt om lærlingene. Jeg har også inkludert setterskene, de kvinnelige setterne, i det totale antallet settere i de to bedriftene. Jensen hadde ni settersker, mens Steenske hadde ingen. Dette var også et stridstema. I 1879 var setterskene uglesett blant de mannlige typografene, – de hadde halvparten av mennenes lønn og kunne derfor utkonkurrere mennene og ta plassen deres, eller presse lønningene deres nedover. Den typiske holdningen blant typografene til setterskene var at de burde fjernes. På dette tidspunktet var disse heller ikke med i fagforeningen. Først i 1891 ble de akseptert som medlemmer av Den typografiske forening.

Samlet sett, benyttet Jensens trykkeri seg altså i stor grad av både kvinner og lærlinger på setteriet, kun tre svenner var ansatt der, mens Steenske hadde 29 svenner. Bladet Nordisk Trykkeri-Tidende kunne derfor med god grunn skrive noen år seinere, at det alltid hadde vært et godt forhold mellom principalen, altså eieren, og arbeiderne i Steenske: «man har aldrig hørt om nogen konflikt på dette sted».6 I Det Steenske Bogtrykkeri var det på disse punktene en samforstand mellom principal og arbeidere.

Trykkerisalen i Det Steenske Bogtrykkeri 1879

Trykkeriet var utstyrt med sju hurtigpresser.

La oss vandre videre til maskinsalen med sju sylinderpresser – eller hurtigpresser, som de også ble kalt. De ble drevet av kraft fra en dampmaskin, som vi kommer til seinere. Kraften overføres via reimer og drivhjul. I tillegg er det et stort svinghjul på maskinene for manuell drift.

Hurtigpressen
Jeg vil bruke begrepet sylinderpresse og hurtigpresse om hverandre. Teknisk sett er jo pressen en sylinderpresse, men den ble gjerne kalt hurtigpresse på grunn av dens store kapasitet. Hurtigheten ble riktignok etter hvert forbigått av rotasjonspressen, som trykte kontinuerlig fra en papirrull. Sylinderpressen var en arkmaskin. Men hva var det revolusjonerende med den?

Sammenligning av digeltrykk og sylindertrykk

Sylindertrykk-prinsippet var langt mer effektivt enn digeltrykket. Illustrasjonen er hentet fra Kirste: Trykksakboken.

I håndpressen er det et flatt element, en digel, som trykker papiret mot satsen, som vist til venstre. I sylinderpressen derimot, i rød ramme til høyre, føres papiret over satsen, trykkformen, med en roterende sylinder (1), som skaper mottrykket mot satsen. Papiret er markert med tallet 2. Fundamentet med trykkformen (4 og 3) beveger seg fram under sylinderen for hvert trykk, før det føres tilbake til utgangsstilling. Jeg har markert denne bevegelsen med piler. Viktig for effektiviteten er også at trykkformen, satsen, påføres trykkfarge automatisk av fargevalser som er forbundet med drivverket under maskinens gang. På den tidligere håndpressen ble innfargingen gjort manuelt med fargeballer eller håndvalser.

En hurtigpresse fra Eickhoff i København

Maskinfabrikken I. G. A. Eickhoff i København var den viktigste leverandøren av hurtigpresser til norske trykkerier på 1800-tallet.

Sylinderpressen var en revolusjonerende oppfinnelse. Man får inntrykk av at typografene på 1800-tallet anså den som nesten like viktig som Gutenbergs oppfinnelse av løse typer 400 år tidligere. Den ble oppfunnet i 1815, og kom første gang til et norsk trykkeri i 1840. Oppfinneren, tyske Friedrich Koenig hadde en høy stjerne blant trykkeriarbeiderne.7

Hvis man vil se en hurtigpresse i drift, anbefaler jeg å besøke Pressemuseet Fjeld-Ljom på Røros, eller se på en video av pressen mens den kjører. Denne ligger på internettsidene til Pressemuseet.

Statistikk over Christianias boktrykkerier 1879, med fokus på antall maskiner

Statistikken fra Typografisk Meddelelser 1879 forteller oss også om trykkmaskinene og drivkraften i Christianias boktrykkerier.

For å skaffe oss et bilde av maskinparken i Christianias boktrykkerier, må vi tilbake til statistikken i Typografiske Meddelelser fra 1879. Første kolonne viser hvilken kraftkilde trykkeriene brukte, og den andre hvor mange maskiner de disponerte. Maskiner: det vil si altså si sylinderpresser – hurtigpresser. I 1879 var denne pressetypen godt innarbeidet i bransjen i Christiania. De tidligere håndpressene av tre eller jern var etter hvert satt på sidelinja, og tjente som korrekturpresser eller ble brukt til mindre oppgaver.

Alle trykkeriene i statistikken hadde en eller flere trykkmaskiner, det ser vi av andre kolonne, bortsett fra Dagbladets trykkeri. Det skyldes nok at 1879 var det året Dagbladet skaffet seg sitt eget trykkeri, etter å ha trykt hos H. J. Jensen siden avisa startet i 1864. Det var tydeligvis ennå ikke klart hvordan dette nye trykkeriet skulle utstyres.

Til sammen var det 71 sylinderpresser i Christiania ifølge denne statistikken. Det Steenske hadde sju, mens H. J. Jensens trykkeri hadde åtte. Fabritius var nr. tre på lista, med fem sylinderpresser.

En manuelt drevet hurtigpresse

I denne amerikanske illustrasjonen ser vi hurtigpressen drevet av menneskelig kraft: en maskindrager betjener svinghjulet. Det fantes også modeller som var drevet med en fotpedal.

I omtrent halvparten av trykkeriene i tabellen ble disse trykkmaskinene likevel drevet av håndkraft, slik dette bildet fra USA viser. Men de store trykkeriene i Christiania med mange maskiner hadde alle innført dampmaskin, blant dem Steenske. I et av trykkeriene var maskinene drevet av kraft fra gass, ifølge statistikken.

Bilde av digeltrykkpresse

Denne amerikanske «Liberty»-digeltrykkpressen ble avertert i Typografiske Meddelelser 1885 nr. 4.

Sylinderpressene medførte en betydelig produktivitetsøkning. På en håndpresse ble det prestert 200–250 trykk pr. time.8 Sylinderpressen kunne mer enn fordoble dette. Den norske fagforfatteren Hermann Scheibler nevner noen år seinere tallet 1000 trykk i timen.9

Det er mulig at Det Steenske bogtrykkeri også hadde noen eldre håndpresser i bruk som korrekturpresser. Dessuten kanskje også en enda nyere pressekonstruksjon – digeltrykkpressen: «trædemøllen» eller «trampedigelen» som den ble kalt. Den ble oppfunnet på 1850-tallet, og passet til trykking av mindre formater og mindre opplag. Dette var gjerne såkalte aksidenser: forretningstrykksaker, organisasjonstrykksaker og privattrykksaker. Skriftprøvene til Steenske, som jeg kommer tilbake til, viser at trykkeriet var velutstyrt også for slike arbeider. Men slike maskiner er ikke avbildet.

Påleggersker
Som vi ser av bildet, er det flest kvinner i trykkerisalen, mens det ikke var noen kvinner i setteriet. De såkalte maskinpikenes jobb i trykkeriene var å være påleggersker. De la inn trykkarkene, et og et, manuelt inn til sylinderen, som tok tak i det. Påleggerskene hadde et krevende og ikke ufarlig arbeid. Dette arbeidet var ikke ansett som mannsarbeid. Ennå hadde ikke mekanismer for å føre papiret fram automatisk til sylinderen blitt oppfunnet. Hver maskin hadde sin maskinpike, som vi kan se av bildet.

Trykkerisalen i Det Steenske Bogtrykkeri 1879 sammenlignet med 1910

Til høyre ser vi trykkerisalen i Det Steenske Bogtrykkeri i et fotografi fra 1910, for sammenligning med 1879-xylografiet. Reimene er borte fordi elektrisiteten har overtatt som kraftkilde.

Det er interessant å se denne trykkerisalen i et lengre tidsperspektiv. Det Steenske Bogtrykkeri ble grundig fotografert 30 år seinere, i 1910, og bildene ligger på oslobilder.no. Den mest slående forskjellen er at reimene for å drive maskinene er borte. Elektrisiteten hadde overtatt driften av sylinderpressene. Påleggerskene er derimot fortsatt på plass.

Steenskes portefølje
Det Steenske var et stort trykkeri etter norske forhold, i antall ansatte og maskiner. Men hva ga grunnlag for dette?

Statistikken fra Typografiske Meddelelser 1879 viser i de to siste kolonnene trykkerienes portefølje av aviser og tidsskrifter.

Statistikken fra Typografiske Meddelelser 1879 viser i de to siste kolonnene trykkerienes portefølje av aviser og tidsskrifter.

Hvis vi en siste gang går tilbake til statistikken i Typografiske Meddelelser 1879, finner vi i de to siste kolonnene opplysninger om noe av porteføljen i de enkelte trykkeriene, nemlig antall blader, dvs. aviser, og tidsskrifter som de produserte. Steenske står oppført med seks blader og ett tidsskrift. Et høyt antall, høyest av alle trykkeriene i statistikken, men et tall som det ikke er lett å verifisere. Steenske trykte ikke datidas kjente aviser Aftenposten, Dagbladet, Intelligenz-sedlene, Christiania Avertissement-blad, Den norske rigstidende eller Morgenbladet. Den eneste jeg har funnet er Fædrelandet, som utkom to ganger ukentlig. Det var en kristelig-konservativ avis, som noen år seinere fikk navnet Landsbladet. Men dette oppdraget mistet Steenske ved starten av 1879, muligens mistet de også avisa For fattig og rig, til det samme nystartede billigere trykkeriet. Kanskje er denne statistikken innhentet over en lengre tidsperiode.

Men Steenske trykte Luthersk Ugeskrift, kanskje telte det med som avis. Av tidsskrifter trykte de Norsk Magazin for Lægevidenskap, og de beholdt et månedlig illustrert bilag til Fædrelandet, som het Hjemmet, selv om de mistet selve avisa. I tillegg trykte og utga Steenske bøker, både for eget forlag og andre, og sikkert også det man kalte aksidenser, altså mindre trykk for forretningslivet, organisasjonslivet og private sammenhenger, som fakturaer, brevark, menyer, programmer og invitasjoner.

Bilde av Storthingstidende trykt av Steenske.

Storthingstidende og andre offentlige trykksaker var viktige inntektskilder for Det Steenske Bogtrykkeri.

Men det var ikke dette som holdt trykkeriet oppe i denne størrelsen. Steenske trykte i nesten tretti år, fra 1864, Storthingstidende og andre dokumenter fra Stortinget.10 Trolig trykte de også andre offentlig dokumenter samt offentlig statistikk, som ofte ikke er påført trykkersted.

Stortinget var i 1879 samlet kun i vårhalvåret, noe som betød høy aktivitet i trykkeriet i denne perioden, trolig ofte både dag og natt.

Vi har en skildring av Stortingsarbeidets betydning fra 1873, seks år tidligere, i Den typografiske forenings aller første organ, det håndskrevne bladet Guttenberg nr. 13. Her beskrev redaktøren situasjonen i Christiania-trykkeriene når Stortinget var samlet. Han skrev om hvordan typografene, sitat: «...netop nu, da Storthinget er samlet, møde op fra den tidlige Morgen – «med lys og lygte» – og staa fængslede ved Kassen (d.e. settekassen, min kommentar), som om de vare bundne til den, indtil sent paa Kvælden, ofte langt ud paa Natten...», og redaktøren mente at de ekstra pengene man fikk for dette overarbeidet ikke var verdt slitet. Hele 50 settere kunne være i arbeid i Det Steenske Bogtrykkeri i stortingsperioden, står det i Nordisk Trykkeri-Tidende 1901. Det ser ut til at offentlige publikasjoner og et påtagelig innslag av religiøse trykksaker sikret levebrødet for Steenske.

Stereotypiverkstedet og satinermaskinen i Det Steenske Bogtrykkeri 1879

I stereotypiverkstedet laget man kopier av satsen. Satineringen til høyre var en av flere prosesser som papiret gjennomgikk.

Stereotypi
Det neste bildet viser to ulike prosesser. Til venstre ser vi stereotypiverkstedet. Stereotypier er avstøpninger, kopier av satsen. Dette kunne være en praktisk måte å få trykt store opplag innenfor knappe tidsfrister. Da kunne den samme satsen bli trykt på flere maskiner samtidig. En annen fordel var at trykkformene kunne lagres og gjenopptrykkes i nye opplag, mens satsen ble lagt av – dvs. at typene ble lagt tilbake i settekassen for bruk til nye formål. I stedet for at trykkformen besto av løse satselementer, var den etter stereotypering i ett helt stykke. En tredje fordel var at typene ble skånet for slitasje under trykkingen av høye opplag.11

Prinsippet for å lage matrisen og en ferdig stereotypert form.

Til venstre blir papirmatrisen trukket av formen etter å ha blitt preget av typene. Til høyre en stereotypert tabell stiftet på en trefot.

Prinsippet for stereotypi er at etter at satsen for en side var ferdig korrigert, ble det laget en omvendt form, en såkalt matrise, av den. Da metoden ble oppfunnet på begynnelsen av 1800-tallet, laget man denne i gips. Etter ca. 1850 brukte man fuktig papirmasse. Typer, streker og illustrasjoner som opprinnelig sto i relieff, er preget inn i matrisen. Når matrisen var fjernet fra satsen, slik vi ser øverst til venstre, og tørket, laget man en metallavstøpning av denne, som nå var en trykkbar kopi av satsen. Den ble stiftet fast til en trekloss for å få riktig høyde i trykkpressen.

H. J. Jensens trykkeri hentet en utdannet stereotypør fra Leipzig i 1874, heter det i Nordisk Trykkeri-Tidende 1893 nr. 3. Jeg vil tro dette var starten på stereotypering i Norge. Jensens trykkeri, seinere Centraltrykkeriet, var nemlig en teknisk foregangsbedrift.12

På bildet ser man stereotypørens verksted. Han står ved et apparat med en fotpedal, som driver en sirkelsag til å tilskjære de støpte stereotypiformene eller kanskje treklossene som de ble montert på. Ved bordet ved vinduet ser man noen verktøy som ble brukt når man skulle framstille matrisen – kildene beskriver en framgangsmåte der papirmassen ble banket inn i satsen. Til høyre ser vi en ovn, som trolig tørket papirmatrisene før støping. Kanskje ble det også smeltet metall her for støping av stereotypiene. Til venstre på bordet og i hyllene under, ligger det ferdige avstøpninger, eller kanskje papirmatriser.

Satinering og papirbehandling
Til høyre på bildet er avbildet en satinermaskin, betjent av to kvinner. Satinering vil si å glatte ut en grov overflate under trykk. Kalander er en annen betegnelse på en slik maskin.

Tre prosesser i papirbehandlingen i Det Steenske Bogtrykkeri

Trykkpapiret i Det Steenske Bogtrykkeri ble behandlet med bl.a. satinering, tørking og pressing.

Når det gjelder satineringen av papiret med denne maskinen, sett i sammenheng med det etterfølgende bildet av tørking av trykte ark og deretter bildet av en pakkpresse i pakkerommet, som presset de ferdig trykte arkene mellom plater under sterkt trykk, så har behandlingen av papiret i Det Steenske bogtrykkeri anno 1879 gitt meg noe hodebry, uten at jeg har kommet til full klarhet.

Men først må det slås fast at inntil ca. 1850 var all praksis å fukte papiret før trykking. Dette skyldes at datidas papir med sin rue overflate var vanskelig mottagelig for trykkfargen. I fuktet tilstand ble typene bedre presset inn i papiret og etterlot seg et skarpt og godt trykk.13 For det andre må det konstateres at papirproduksjonen gjennomgikk store forandringer på slutten av 1800-tallet: en ting er at det ble tatt i bruk tremasse som råstoff, men i denne sammenheng er poenget at papirfabrikkene kunne levere såkalt glittet papir. Det glittede papiret hadde vært gjennom en kalander, der det hadde fått en glatt og jevn overflate som ga et godt trykk, uten fukting – fukting var tvert om skadelig for det glittede papiret.

Bildet av tørrerommet gjør at jeg konkluderer med at trykking på fuktet papir fortsatt var vanlig i Det Steenske Boktrykkeri, men ikke nødvendigvis for alle trykkarbeider. Det ble trolig brukt ulike typer papir for forskjellige oppgaver.

Ved trykking på fuktede ark ble papiret fuktet ca. tolv timer før trykking. I mellomtida lå det bunkevis for at fuktigheten skulle bli jevnt fordelt. Deretter gikk trolig turen til satinermaskinen, der det ble lagt mellom to sinkplater og utsatt for sterkt trykk under en valse, slik vi ser på bildet. På denne måten ble det glattet ut for å ta fargen bedre – slik heter det Faulmanns standardverk Illustrierte Geschichte der Buchdruckerkunst fra 1882. Altså ble papiret både fuktet og satinert før trykking.

Tørrerommet og pakkerommet i Det Steenske Bogtrykkeri

Tørkerommet for ferdig trykte ark – pakkerommet for ferdiggjøring.

Etter trykking ble papiret tørket i tørrerommet. Tørrerommet lå på loftet, der det var luftig – vi ser det skrå taket. Tørkeprosessen kunne ta opp mot en dag.

Men satinermaskinen (kalanderen) kan også blitt brukt etter trykkingen, både på tørre og fuktede ark. En annonse for en tysk ark-kalander i den svenske Boktryckeri-kalender 1897 beskriver denne muligheten.14

Til slutt ble arkene behandlet i pakkpressen, som vi ser til høyre i pakkerommet – denne presset papiret sammen. Arkene ble lagt i mindre bunker mellom stive plater og utsatt for sterkt trykk. Slik ble papiret glattet ut, og noe av preget som typene gjerne avsatte i papiret, ble fjernet. Preget kunne fjernes også ved å kjøre de ferdig trykte arkene gjennom satinermaskinen.15 Det var ikke ansett som godt fagarbeid å se spor av typene i papiret.

Alt i alt er det interessant å se dokumentert i denne billedserien ikke bare den kjente settingen og trykkingen, men også det omfattende for- og etterarbeidet med papiret på denne tida.

Foruten pakkpressen i pakkerommet ser vi her også andre arbeidsoperasjoner knyttet til pakking og foresendelse av trykte ark og produkter til kunder eller til bokbinder.

Annonsen for Brødrene Nullmeyer

Skiltet på pakkpressen i Det Steenske Bogtrykkeri (markert med rød ring) viser at den var produsert av Brødrene Nullmeyer i Christiania.

Pakkpressen er så detaljert xylografert at vi kan identifisere den som produsert av Brødrene Nullmeyer i Christiania – firmanavnet står på skiltet på toppen. Vi ser nøyaktig den samme pakkpressen avbildet nederst til venstre i annonsen for dette firmaet, som spesialiserte seg på maskiner og utstyr til boktrykkeriene.

Dampmaskinen

Dampmaskinen i kjelleren drev hurtigpressene og satinermaskinen i trykkeriet.

Siste bilde i billedserien viser dampmaskinen med fyrbøteren, som var ansvarlig for driften av denne. Sylinderen helt foran driver det vannrette stempelet, som igjen driver hjulet foran fyrbøteren. Dette hjulet er så forbundet med det store hjulet og videre til hjulet helt til venstre som overfører kraften med reimer til maskinene i etasjene over.

Bildene har tatt oss gjennom trykkeriets avdelinger, fra kontoret, som bl.a. tok imot ordrer, til pakkerommet, som behandlet de ferdige trykkene. Disse ni bildene gir et godt bilde av trykkeriets mange arbeidsoperasjoner. Men noen spørsmål er ubesvart: hvordan ble papiret fuktet før trykking? Hvordan ble arkene falset? Hvordan ble korrekturavtrykkene tatt, og hvordan ble mindre trykksaker, aksidenser, trykt?

Dette xylografiet er et svært verdifullt bidrag til norsk boktrykkhistorie. Det finnes utenlandske xylografier som viser lignende scener fra trykkerier i denne tidsperioden, men jeg har ikke sett en slik samlet framstilling av prosessene i ett og samme trykkeri.

Om det xylografiske trykket
Xylografiet med sine ni bilder har et stort format. Selve trykkarket måler 71 cm bredde og 56 cm høyde, mens den trykte flaten måler 54 cm bredde og 44 cm høyde. Har xylografen da skåret bildet i en så stor treblokk, eller i flere mindre som er blitt limt sammen til slutt? Jeg har ikke funnet noen spor av sammenføyninger, av linjer som ikke henger sammen, og tror derfor på det første alternativet. Altså at bildet har vært skåret i en stor treblokk, som riktignok må ha vært sammenlimt av mindre deler før skjæringen.

Signaturen for xylografene Holter og Olsen

Xylografiet er signert av Holter - W. Olsen Xylografisk Atelier.

Med tanke på detaljrikdommen i xylografiet er det ganske sikkert basert på fotografier. Det var på dette tidspunktet utviklet metoder for å overføre fotonegativene til et lysømfintlig lag på treplaten, som slik ble et forelegg for skjæringen. Til et slikt arbeid, ikke minst for et boktrykkeri, var xylografiteknikken den mest egnede. Alternativet hadde vært å trykke det som et litografi, men da i et litografisk trykkeri. Først på 1880-tallet kunne man lage rastrerte zinkklisjeer av fotografier.16

Xylografiet er signert «Holter – W. Olsen X.A.». Dette er navnet på firmaet til de to Christiania-xylografene Carl Fredrik Holter og Waldemar Olsen. Det kan ha vært Carl Fredrik Holters lillebror Gustav som har utført det, fordi han var lærling hos sin eldre bror i 1879. Alle disse tre var anerkjente xylografer i Christianias xylograf-miljø. X.A. står for øvrig for «xylografisk atelier».

Ansatte i Det Steenske Boktrykkeri

Noen av arbeiderne i Det Steenske Bogtrykkeri.

Vi er nå blitt kjent med ikke bare det Det Steenske Bogtrykkeris maskiner, men også dets arbeidere. Her et utvalg av dem i nærbilde. Det er interessant at vi ikke ser noen bilder av principalen, Ferdinand Theodor Steen, han er i hvert fall ikke framhevet spesielt. Heller ikke hans avdøde far, Fredrik Trondsen Steen, stifteren av trykkeriet, er avbildet.

Fire bøker trykt på Steenske forlag

Mange av det Steenske forlags utgivelser hadde et religiøst innhold (de to til venstre).

Stortinget og andre offentlige organer var viktige kunder for Steenske. I tillegg var det et betydelig innslag av religiøse utgivelser, som jeg allerede har vært inne på, på avis- og tidsskriftfronten. Men også bokproduksjonen hadde en religiøs slagside. Av 12 av de 20 bokutgivelsene i 1879, som fortsatt var i salg i 1914, ifølge boktrykkeriets og forlagets katalog fra dette året, var ni av religiøs karakter, mens to hadde medisinsk og én teknisk innhold. For å understreke dette bildet, har jeg sett at i tida etter 1879 trykte Steenske også det ukentlige Norsk Kirkeblad og månedstidsskriftet For kirke og kultur. Dette sannsynliggjør at firmaet, og trolig familien Steen, hadde en spesiell relasjon til kirken, og muligens til indremisjonskretser, slik jeg tolker utgivelsene.17

Som en kuriositet kan nevnes at trykkeriet tidligere hadde vist en helt annen tendens. Fra januar 1850 til tidlig høst 1851 ble Marcus Thranes avis Arbeiderforeningenes Blad trykt hos Steen. Muligens var det myndighetenes arrestasjoner av Thranebevegelsens ledere sommeren 1851 som førte til at samarbeidet opphørte, men dette er bare mine spekulasjoner.

Men firmaet påtok seg også tilfeldige arbeider, både bøker og såkalt aksidenser, et faguttrykk for forretningstrykksaker, organisasjonstrykksaker og privattrykksaker som brevark, fakturaer, prislister, menyer, invitasjonskort. Det vitner skriftprøvene om, selv om jeg ikke har sett noen slike småtrykk foreløpig. Men trykkeriet var godt utstyrt for slikt arbeid.

To skriftprøver fra Steenske.

Steenske skriftprøvebøker fra 1854 og 1903.

Nasjonalbiblioteket eier to skriftprøvebøker fra Steenske. Den første har påskriften 1854, den andre er fra 1903. I den første er det oppført 71 ulike skrifter. I 1903 var denne beholdningen økt til hele 494 skrifter. Her må det presiseres at i blytida betød dette at feks. fet fraktur 8 punkt og fet fraktur 10 punkt var to forskjellige skrifter, selv om de hadde samme utseende, bare hadde to forskjellige størrelser. Men alle disse skriftene krevde hver sin settekasse, eller en skuff for de store tittelskriftenes del.

Et oppslag fra Steenskes skriftprøvebok 1903

Steenskes skriftprøvebok fra 1903 innholder mange reklamepregede skrifter.

Det var særlig for tittelskriftene og plakatskriftenes vedkommende økningen var stor. Dette vil si fantasifulle, oppsiktsvekkende skrifttyper, slike som vi ser i dette oppslaget i prøveboka fra 1903. Vi har altså ingen skriftprøve mellom 1854 og 1903, f.eks. ikke rundt jubileumsåret. Men jeg vil tro at denne økningen i antall skrifter skjedde jevnt og trutt – den speiler først og fremst veksten i markedet for aksidenstrykk, som skriftstøperienes nye kreasjoner var ment for. Altså mindre trykksaker for næringslivet, organisasjonslivet og private kunder.

Tre eksempler på bøker fra Steenske 1879

De typiske bøkene fra Steenske 1879 viser en ordinær typografi.

Om typografien til Det Steenske Bogtrykkeris bokutgivelser i 1879, kan jeg kort si at den var ikke preget av noen ambisjon om å gi bøkene noen ekstra estetisk verdi, utover det å formidle teksten med typografiens grunnleggende uttrykkmuligheter. Det vil si skriftkontrast – bruk av forskjellige skrifter til ulike elementer; størrelseskontrast, dvs ulike skriftstørrelser til ulike elementer; avstander (luft) mellom gruppene; samt streker og små ornamenter. Tittelsidene er tidstypisk fylt med forklarende tekst og typografiske elementer i hele satshøyden, og er strengt symmetriske. Men iblant kostet man på seg en ramme, det man den gang kalte en innfatning, som her til høyre. Av forlagets bøker i 1879 var for øvrig to av tre satt med fraktur (gotisk skrift).

Til slutt noen ord om Det Steenske Bogtrykkeri i ettertid. – Th. Steen tok borgerskap også som bokbinder 1890, ifølge Nordisk Trykkeri-Tidende i 1904. Men trykkeriet mistet den viktige kontrakten på Storthingstidende i 1894. Andre Christiania-trykkerier vokste forbi Steenske.18 I 1920 ble det slått sammen med Johannes Bjørnstads Boktrykkeri, og sammen ble de overtatt av Grøndahls trykkeri i 1936.

Det Steenske forlag hadde muligens størst betydning på begynnelsen av 1900-tallet. Ringdals forleggerhistorie antyder at forlaget var det største blant de middels store forlagene rundt år 1900, etter Cammermeyer, Aschehoug og Malling. Torgeir Baardseth var en kjent forlagsmann i Det Steenske forlag, som for øvrig ble overtatt av Cappelen i 1919, men fortsatte under eget navn en tid. Og noen av oss kjenner kanskje dets serie på fire bind av serien Boken om bøker: årsskrift for bokvenner – på 1920- og 1930-tallet.

Det kan se ut til at det var ved 50-årsjubileet at Det Steenske Bogtrykkeri hadde sin storhetstid. Bra da, for ettertida, at de markerte jubileet med dette verdifulle xylografiske trykket.

NOTER
1. Familien er registrert på denne adressen i folketellingene i 1865 og 1875. En kunngjøring fra Christiania Magistrat 12.9.1896 spesifiserer at familien bor i annen etasje.
2. Dagbladet 4.12.1879.
3. Mange opplysninger er også hentet fra Gunnar Jacobsens bok (se kilder).
4. Seip og Amundsen: Henrik Wergeland og boktrykkerne. Oslo 1958. Side 44.
5. Typografiske Meddelelser 1887, nr. 28–29.
6. Dette er ikke helt sant: Typografiske Meddelelser forteller bl.a. om konflikter om overholdelse av tariffen ved arbeid med Storthingstidende i 1887. Steenske var også stanset under den store typografstreiken i 1889.
7. I 1883 ble det startet en innsamling blant norske typografer til et minnesmerke over Friedrich Koenig i Eisleben, Tyskland. Typografiske Meddelelser 1883 nr. 17.
8. Se Tor Are Johansen (2006) blant kildene, s. 40.
9. Scheibler, H.: Haandbog for enhver som har brug for tryksager. Kristiania u.å. Side 36.
10. Steenske hadde ikke alle Stortingets trykkoppdrag: jeg har sett et fra 1879 som var trykt hos Jens Chr. Gundersen.
11. Stereotypien var enklere å håndtere enn en form med løse typer, som man måtte behandle forsiktig. Men en ulempe med stereotypert sats var at den krevde mer tilretting i trykkpressa. Se Kirste blant kildene, s. 103.
12. Stereotypien ble svært viktig i boktrykkeriene. I Typografiske Meddelelser nr. 9 1882 heter det : «…hvilket uskatterligt Hjælpemiddel denne Opfindelse er selv for det mindste Trykkeri.» Her nevnes forøvrig en tredje oppskrift for matrise-råstoffet: «...stivelse og vann tilsatt litt kritt.»
13. Scheibler, Hermann: En bok om boken. Kristiania 1924. Side 91.
14. http://runeberg.org/boktrkal/1897/0021.html
15. Sørensen, Emil: Vejledning i praktisk typografi for yngre sættere. København 1891. Side 228.
16. Teknikken ble oppfunnet i Tyskland i 1881. Første trykk med en slik såkalt «autotypi» i Norge er fra 1883, men denne klisjeen var importert. Fra 1886 ble de første rasterklisjeer laget her til lands. Se Johansen (2007) blant kildene, side 60–65.
17. At familien Steen samarbeidet nært med konservative kristne miljøer viser en kunngjøring fra Christiania Magistrat 12. september 1896. Her heter det at Theodor Ferdinand Steen og Sofus Andreas Langberg Thormodsæter sammen «agter å drive Handel og Haandværk i Christiania». Thormodsæter, med bostedsadresse i Steens gård i Rådhusgaten, var prest og kirkehistoriker, og i en periode redaktør av tidsskriftet Til moralens fremme.
18. I 1884 hadde R. Hviids Enke 31 settere, Mallingske 22, Schibsted 20 og Steenske 18. (Steenske hadde hatt hele 29 settere i 1879.) Typografiske Meddelelser 1884 nr. 19.

KILDER (et utvalg)
– Eng, Johansen, Killi: Guttenberg 1872–1873. Norges første fagforeningsblad. Oslo 2012.
– Jacobsen, Gunnar: Norske boktrykkere og trykkerier gjennom fire århundrer 1640–1940. Oslo 1983.
– Johansen, Tor Are: «Trangen til Læsning stiger, selv oppe i ultima Thule». Aviser, ekspansjon og teknologisk endring ca. 1763–1880. I Pressehistoriske skrifter nr. 7, 2006.
– Johansen, Tor Are: Hett bly og raske presser. Teknologisk endring i norsk avisproduksjon 1880–1940. I Pressehistoriske skrifter nr. 9, 2007.
– Kirste, M. R.: Trykksakboken. Skrift, trykkmetoder, klisjéer, bokbinderarbeid, papir. Oslo 1943.

ENGLISH SUMMARY
When celebrating its 50th anniversary in 1879, Det Steenske Bogtrykkeri (The Steen Printers) in Christiania (now Oslo) published a woodcut with nine images of the various departments in the company. Steenske was Norway’s biggest printer at the time, with 48 employees in the production departments, and seven cylinder-presses driven by a steam engine. This woodcut is a (for Norway) rare and very interesting documentation of the technology and working conditions at the time. It has been unknown to printing historians until recently.

Først publisert 03.02.2018
Sist revidert 12.02.2018



ENESTÅENDE BILDER
Et xylografisk trykk med ni bilder fra Det Steenske Bogtrykkeri i 1879, som ettertida først nylig er blitt oppmerksom på, er en svært spennende kilde til kunnskap om norske trykkerier på dette tidspunktet.

Billedserien i dette xylografiet er utgangspunkt for denne artikkelen om Det Steenske Bogtrykkeri og de grafiske teknikkene og arbeidsforholdene på slutten av 1800-tallet.

Artikkelen bygger på et foredrag holdt i Norsk bok- og bibliotekhistorisk selskap (NBBS) 23. januar 2018.