Om de kvinnelige hjelpearbeiderne i boktrykkeriene

Påleggersken Martha Larsen og hennes arbeid

Boktrykkeriene var ikke så mannsdominert i tidligere tider som man kan få inntrykk av. Blant flere kvinnelige yrkesgrupper finner vi påleggerskene, som sto ved sylinderpressene og matet dem med trykkark. En av dem var min farmor, Martha Larsen, som arbeidet som påleggerske i sju år mellom 1914 og 1924.

Av Torbjørn Eng

Det var i mange år et stort antall påleggersker i boktrykkeriene, men de har fått svært liten plass i fag- og fagforeningshistorien.1 Så da jeg i oppryddingen i forbindelse med min fars død fant to fotografier fra trykkerier der Martha Larsen, min farmor, arbeidet som påleggerske ved trykkmaskinene, ble jeg inspirert til å skrive om påleggerskenes arbeidsoppgaver, arbeidsbetingelser og deres organisasjonsforhold, samt litt om Martha selv og de to trykkeriene hun arbeidet i.

Martha Larsen ved sylinderpresse.

Martha Larsen (nr. 2 fra høyre) i Norges handels- og sjøfartstidendes trykkeri, ifølge det som er notert på baksida av dette fotografiet. Maskinen i bakgrunnen er en sylinderpresse. (Foto: Privat)


Påleggerskernes arbeid

Sylinderpressen var en svært vanlig trykkmaskin ved begynnelsen av 1900-tallet. Den egnet seg særlig til trykking av bøker og tidsskrifter, men også til småaviser. Sylinderpressen trykte på store ark – ikke fra en papirrull, som i rotasjonspressen – og inntil påleggerapparater ble utviklet og tatt i bruk, måtte trykkarkene føres fram til trykksylinderen for hånd. Dette var påleggerskerens oppgave.

Den første sylinderpressen i et norsk trykkeri kom på plass i 1840. Læregutter og mannlige hjelpearbeidere tok seg i begynnelsen av påleggingsarbeidet,2 men etter få år var det blitt et kvinnearbeid. Den første norske påleggersken, Marie Grosz, ble ansatt i 1858 i H. J. Jensens trykkeri.3

Arbeidet er beskrevet som følger:

Påleggerskene sto oppe på maskinen ved siden av påleggerbordet – et trebrett som var montert på toppen av pressen og i motsatt ende av trykkformen. Arbeidet besto i å få ett og ett ark på plass i sylinderens gripere, slik at det ble dratt med rundt og presset ned mot trykkformen.4

Påleggerskerne måtte arbeide nøyaktig:

Naar Arket skal trykkes paa den anden Side [etter at den første sida er trykt], maa det lægges saaledes, at Kolumnerne [spaltene] i dette Tryk («Modtrykket» eller «Vidertrykket») kommer til at staa nøjagtigt paa samme Steder af Papiret som Kolumnerne i det første Tryk («Skøntrykket»). Blant andet af denne Grund er det nødvendigt, at Paalægningen udføres med allerstørste Omhu og Nøjagtighed.5

Et anlegg (se illustrasjon lenger ned i artikkelen) skulle sikre korrekt posisjonering av trykkarket når det gikk inn i maskinen:

Ved Haandpaalægning lægges et Oplag paa Paalægningsbordet før hver Trykning og Paalæggersken maa saa skubbe et Ark frem til Anlægsmærkerne paa Cylinderen for hver Trykgang.6

Det var også nødvendig med hurtighet. Maskinens hastighet var begrenset av påleggingen. Påleggersken måtte evne å holde tritt med maskinens hastighet. Ved manuell pålegging kunne man klare 900–1200 trykk i timen, mens det etter at mekaniske påleggingsapparater ble tatt i bruk, kunne oppnås tre til fire ganger så mye på en moderne maskin.7

Hurtigheten måtte dessuten kombineres med fingerferdighet. Arbeidet var slett ikke uten faremomenter, fordi det var få sekunder til rådighet pr. ark, skriver boktrykkhistorikeren Tor Are Johansen: «Det gjaldt å få fingrene unna før griperen tok tak.»8 Griperne var små klemmer som holdt papiret fast til sylinderen på veien gjennom maskinen.

Trykkerisalen i Centraltrykkeriet med påleggersker.

Maskinsalen i Centraltrykkeriet i Kristiania, med påleggerskere på hver eneste maskin. (Ill.: Centraltrykkeriet 100 år)

Påleggerskenes arbeid var anstrengende og ensformig. I Typografiske Meddelelser 20. mars 1920 skriver formann Alf Hansen i Den typografiske forening – som fagorganiserte påleggerskene – om deres arbeid, i forbindelse med at det var mangel på påleggersker i Kristiania på denne tida:

Sykeprocenten blandt paalæggerskerne er [...] talende nok. Det findes vel neppe noget andet arbeide som i den grad er blottet for tiltrækkende egenskaper, som slitet ved diegel- eller hurtigpresserne.

Her kan du se en video av en Johannisberg sylinderpresse fra 1913 med arkpålegging, i Norsk Grafisk Museum i Stavanger.

Lønnsbetingelsene

Påleggerskerne var hjelpearbeidere, og ble lønnet vesentlig lavere enn sine faglærte, nesten utelukkende mannlige kollegaer, og også lavere enn setterskerne og trykkerskerne. I 1914, året da Martha Larsen begynte i faget, hadde påleggerskerne 42% av trykkernes lønn.9 Dette er vel og merke gjennomsnittstall, for tariffavtalen definerte en minstelønn, og utover denne var det individuelle lønnstillegg. Som eksempel ble følgende minstelønnssatser avtalt ved tariffrevisjonen i 1913: Maskinsettere 39 kr i uka, rotasjonstrykkere 36 kr, settere og trykkere 29 kr, settersker 21 kr og påleggersker 15 kr.10

I de første numrene av Typografiske Meddelelser for 1917 gikk formannen i Den typografiske forening gjennom resultatene av en spørreundersøkelse blant medlemmene i 88 bedrifter om deres lønnsforhold. I fet skrift framheves det i artikkelen at «Kvindernes arbeide er yderst slet betalt.» Det sto aller verst til blant påleggerskerne og øvrige kvinnelige hjelpearbeiderne. Formannen Alf Hansen mente at lønnen var så dårlig at den forutsatte at påleggerskerne bodde hjemme hos sin familie. Boktrykkerne baserte seg på unge og ugifte kvinner, og «arbeiderhjemmene maa med andre ord gi tilskud til boktrykkernes billige arbeidskraft», skrev han, og fortalte følgende historie:

Der anførtes for en tid siden fra en av de mer fremskutte boktrykkere at paalæggerskerne rigtignok ikke kan greie sig med sin løn, hvis de skal bo utenfor hjemmet; men som regel har de adgang til dette, mente han.11

Alf Hansens statistikk skilte mellom påleggerskerne og de kvinnelige hjelpearbeiderne, som «omfatter saavel paalæggerskelærlinger som endel kvinner som til stadighet er beskjæftiget med forskjellige gjøremaal, saasom pakning, falsning m.v.». Påleggerskene uten erfaring lå blant de aller lavest lønnede i boktrykkeriene.

Dette ble gjenspeilet også i kontingenten til fagforbund og fagforening. Medlemmene ble inndelt i fire klasser, og her var «utlærte pålæggersker» og «paalæggerskelærlinger» skilt i hver sine klasser, med ulike satser. (Min farmor Martha Larsen, som jeg omtaler lenger ned, ble registrert som «paalæggerskelærling» i en kommunal folketelling i 1916.) Følgende formulering i parentes etter «utlærte påleggersker» – «de som har arbeidet 4 aar i faget» – viser hva de forsto med å være utlært.12

Påleggerske i Steenske boktrykkeri, 1910.

Påleggerske i Det Steenske Trykkeri i Kristiania, 1910.

Selv om påleggerskene ikke hadde noen formell opplæring,13 var øvelse og erfaring verdifullt. Alf Hansen beskrev hvordan liten erfaring kunne føre til kostbare stopp av maskinen: «papiret er nemlig lunefuldt under den uøvede lærepikes haand, og det havner meget villig paa valserne».14 Stillingsannonsene kunne derfor vektlegge ønsket om en «øvet» påleggerske (andre egenskaper som ble etterspurt var pålitelig, rask, ordentlig, flink).

Et stort antall påleggersker

Påleggerskene var en stor andel av arbeiderne i trykkeriene. Blant de organiserte i Kristiania utgjorde de hele 27% av medlemmene i Den typografiske forening i 1920.15 I 1914 var det i hele landet 490 påleggersker, derav 350 i Kristiania.16

Det kunne være mangel på påleggersker. Kanskje toppen ble nådd i høykonjunkturen etter 1. verdenskrig. I 1919 opplyste Kristiania arbeidskontor om mangel på påleggersker.17

Artikkelen til formannen i Den typografiske forening i Typografiske Meddelelser 20. mars 1920, nevnt over, om mangelen på påleggersker, er skrevet i en «temmelig tilspidset faglig situation», ifølge bladet. I tillegg til at arbeidet var lite attraktivt, tolket Alf Hansen mangelen på påleggersker som et bevis på at det var dårlig avlønnet. Han skrev samme sted:

Kaster man et blik i Kristiania-avisernes annoncespalter, vil man daglig finde staaende annoncer efter paalæggersker og lærepiker, og meget hyppig henvender faktorer og boktrykkere sig til foreningskontoret med besværing over, at en eller flere presser har staat stille i ukevis på grund av mangel på paalæggersker.

Foreningen hadde 75 færre påleggersker som medlem enn for et halvt år siden, fortsatte han, og forklarte det med at arbeidsgiverne i Kristiania boktrykkerforening nektet sine medlemsbedrifter å gi tillegg til sine arbeidere over et visst nivå. Påleggerskerne fikk derfor bedre betingelser i andre fag eller i industrien, og valgte å slutte.

Arbeidet i boktrykkeriene var konjunkturfølsomt. Det ble dårlige tider, også i øvrig næringsliv, og noen få år etter var det tvert om ledighet blant påleggerskerne. Den typografiske forening i Kristiania hadde i juni 1924 13 ledige påleggersker, mens det i november var 30, av totalt 120 ledige medlemmer.18

Kvinnelig organisering

Det første forsøket på separat organisering blant påleggerskerne fant sted i 1898, men det finnes ikke spor av at denne «Paalæggerskernes forening» lyktes. I 1906 intensiverte Den typografiske forening agitasjonsarbeidet, noe som «førte til en masseindmeldelse av sættersker og hjælpearbeidere i foreningen», heter det i foreningshistorien. Setterskene gikk inn i foreningen, og Sætterskenes Klub, som hadde stått utenfor, ble lagt ned. Men det var fortsatt grunnlag for en kvinneorganisasjon, og De kvindelige trykkeriarbeideres klub ble stiftet i 1909.19 Den samlet i tillegg til påleggerskene også settersker og trykkersker, men var nok dominert av de førstnevnte, i kraft av deres store antall.

Det er bevart en protokoll fra 1918 for De kvindelige trykkeriarbeideres klub i Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Lønningene var det sentrale temaet på møtene, men det var også lagt til rette for servering og underholdning. Møtereferatene viser at de aktive medlemmene i klubben ofte var misfornøyde med oppmøtet. Men kvinnene gjorde seg gjennom klubben gjeldende i typografforeningen, og lederen Inger Bunkholdt og andre i styret representerte kvinnenes interesser i høyere organer i forening og forbund.

I protokollen for medlemsmøtet 15. juni 1925 heter det: «Fremmøtet var som sedvanlig meget daarlig». Deretter fulgte et langt opphold fram til neste referat, datert 8. januar 1934. På dette møtet ble det bestemt et navneskifte til Oslo kvinnelige trykkeriklubb, som daterte sin «rekonstruerte» stiftelse til 1933. Denne klubben fikk et langt mer aktivt og langvarig liv enn sin forgjenger.

I 1922 var påleggerskerne i Kristiania involvert i en alvorlig arbeidsrettssak, som pussig nok ikke er nevnt i protokollen til De kvindelige trykkeriarbeideres klub. – På grunn av en fastlåst forhandlingssituasjon mellom partene i boktrykkeriene ved tarifforhandlingene for 1922, gikk oppgjøret til voldgift. Dette var i en vanskelig økonomisk situasjon både for landet og bransjen. Dommen gikk i arbeidsgivernes favør, og den bestemte at lønnen til utlærte arbeidere skulle settes ned med 20 kroner pr. uke, og for andre arbeidere med 12 kroner pr. uke. Dermed var de fleste påleggerskene satt ned på minstelønn, kr 48 pr. uke. Dette førte til en rekke oppsigelser blant påleggerskene i Centraltrykkeriet, Nikolai Olsens trykkeri og Emil Mostue A/S. Arbeidsgiverne anså dette som en tariffstridig, kollektiv lønnsaksjon og saksøkte 20 påleggersker og også Den typografiske forening. Påleggerskene ved Mostue ble dømt skyldig av Arbeidsretten, mens de andre frifunnet.20

Den tekniske utviklingen

Ved å mekanisere påleggingen kunne hastigheten på pressene økes, og arbeidslønninger spares. Men det var vanskelig å få mekanikken til å arbeide nøyaktig nok, noe som var svært viktig, «ellers kommer ikke boksidene rett over hverandre på arkets to sider».21 Det var også avgjørende at kun ett ark gikk inn i maskinen om gangen. Det forekom derfor også halvautomatisk pålegging, der «särskiljandet av arken i den för iläggning upplagda pappersstapeln skedde för hand», mens framføringen og innrettingen ble utført med tekniske hjelpemidler.22

De helautomatiske påleggerapparatene arbeider etter to hovedprinsipper,

etter den Maade Arkene adskilles fra hinanden paa: Strygeapparater, hvor Arkene ved Gnidning skilles fra hinanden og pneumatiske Apparater, hvor Arkene adskilles fra hinanden ved Hjælp af Vacuum i Forbindelse med en Luftstrøm.23

Anlegg og påleggerapparat

Visuell forklaring på hva anlegg innebærer og påleggerapparats funksjon. Hentet fra Fagbokforlagets nettside Grafisk design.

Automatikken har i dag overtatt helt, men i Grafisk uppslagsbok fra 1950 heter det at manuell pålegging fortsatt forekommer i stor utstrekning. Så påleggerskerne holdt stand – og i Oslo typografiske forenings 100 års-jubileumshistorie fra 1972 kan man lese at det ved utgangen av 1971 var 112 påleggersker i foreningen – av totalt 3214 medlemmer.24

Påleggersken Martha Larsen

Martha Larsen ble født 8. januar 1895 i Kongsberg av foreldrene Olaus, født 1858 i Øvre Eiker, og Andrine, født 1864 i Bærum. I 1900 bodde familien i Økernveien 32 på Tøyen, og Olaus var i folketellingen oppført med yrkesbetegnelsen «Vognmand». Ekteparet fikk til sammen sju barn. I den neste folketellingen, for 1910, var Olaus blitt enkemann og kalte seg nå «Kjørekarl» (i en kommunal folketelling i 1916 ble han betegnet som «Løsarbeider»), og bodde i Stolmakergata på Grünerløkka sammen med tre av barna, blant dem Martha. Flere av barna hadde nok allerede emigrert til USA, for til slutt reiste de alle, bortsett fra Martha, til USA.

Familien Larsen med Martha, Anna, Enok og Olaus.

Familien Larsen i 1914. Martha til venstre, deretter Anna og Enok, med faren Olaus sittende. (Foto: Privat)

Nitten år gammel ble Martha høsten 1914 ansatt i trykkeriet til Norges handels- og sjøfartstidende (NHST). Medlems- og kontingentprotokollen til Den typografiske forening viser at hun ble innmeldt 17. oktober.25 Dette ble også nevnt i Typografiske Meddelelser nr. 42. Det var rutine at inn- og utmeldelser ble nevnt i medlemsbladet.

Den typografiske forening hadde sterke lokale klubber i de store avis- og boktrykkeriene, og det var nok en uttrykt forventning om å melde seg inn, så jeg forutsetter at hun organiserte seg straks hun møtte fram. Så når hun meldte seg ut to og et halvt år etter, 17. februar 1917, og ikke lenger betalte kontingent fra NHST, må man tro at hun samtidig sluttet i avisa og bransjen. «Utgaaet af faget», heter det i Typografiske Meddelelser 7. februar 1917 om medlem 4605, Martha Larsen.

Jeg vet ikke noe om hennes arbeidsforhold etter avsluttet folkeskole i 1909 og fram til ansettelsen i NHST i 1914, heller ikke noe om de åra som fulgte etter oppsigelsen i 1917. Men hun ble igjen innmeldt i fagforeningen, ifølge Typografiske Meddelelser 1920, nr. 10 – «tidl. medlem», er det tilføyd. Nå var arbeidsstedet Marius Stamnes bok- og aksidenstrykkeri, der hun betalte kontingent fra uke 12. Her ble hun værende bare noen måneder. Fra 3. kvartal 1920 står hun igjen oppført som kontingentinnbetaler i NHST, og her ble hun fram til 3. kvartal 1924. I medlems- og kontingentprotokollen til Den typografiske forening står det «Utmeldt 26/9».

Et par uker etter utmeldelsen, 11. oktober, giftet Martha seg med modellsnekkeren Henry Engh Eriksen. Hun var da med barn, og fødte min far Knut Eng (født Eriksen) 20. februar 1925. De bosatte seg i Stolmakergaten på Grünerløkka og seinere i Møllergaten. Hun kom aldri tilbake til faget, men var husmor for mann og tre barn i mange år, og etter hvert hjalp hun til i mannens møbelsnekkerverksted med lakkering og andre oppgaver.

Norges handels- og sjøfartstidende

Forut for Martha Larsens ansettelse i Norges handels- og sjøfartstidende hadde det vært turbulente år i avisa. Det begynte i 1903 med en trussel om lønnsnedslag for avisens eneste maskinsetter, og en påstand om at hvis det ikke ble godtatt, ville alle bli oppsagt. Kort etter vedtok klubben å ta en halv dag fri 1. mai for å delta i 1. mai-demonstrasjonen. Dette var i henhold til et vedtak i Den typografiske forening, og gjaldt alle klubbene. Dette anså NHSTs ledelse som en ulovlig arbeidsnedleggelse, og hele personalet ble oppsagt. Den typografiske forening svarte med å blokkere trykkeriet: ingen medlemmer skulle ta arbeid i NHST. Blokaden varte i hele åtte år, inntil NHST krøp til korset og underskrev Den typografiske forenings tariff i februar 1911. Det ble samtidig startet ny bedriftsklubb, som ble ledet av maskinsetteren Edolf Aasen.26

NHST holdt til i Tollbodgaten 11 da Martha Larsen ble ansatt. Ifølge medlems- og kontingentprotokollen til Den typografiske forening hadde trykkeriklubben i 1914, da Martha ble innmeldt, 13 faglærte og 9 ufaglærte medlemmer. Tre av de ufaglærte var menn. Året etter flyttet avisa inn i den nye og moderne Sjøfartsbygningen i Kongens gate 6.

Påleggersken Martha Larsen ved sylinderpresse.

Dette fotografiet ble funnet blant min fars papirer, og han har notert på baksida at det viser hans mor Martha Larsen. Jeg syns det er liten portrettlikhet, og tror det heller en kollega av henne, kanskje den kvinnen som står bak Martha, på hennes høyre side, på det første fotografiet i denne artikkelen. (Foto: Privat)

I løpet av 1. verdenskrig var det slutt på å trykke NHST i sylinderpresser. Avisa kjøpte en langt mer effektiv rotasjonspresse fra Vogtländische Maschinenfabrik i Tyskland, og tok den i bruk fra 25. oktober 1916.27 Rotasjonspressene har ikke behov for pålegging, fordi papiret strømmer «endeløst» gjennom maskinen fra en papirrull, før det kuttes og falses.

Hjelpearbeiderne, som påleggersken Martha Larsen var en av, kan da ha blitt satt til oppgaver ved den nye rotasjonen. I stedet for å legge inn ark, har rotasjonspressen behov for arbeidere når avisene kommer ut og skal støtes opp i bunker. Sannsynligvis hadde trykkeriet også flere trykkmaskiner i bruk ved siden av avistrykkingen – sylinderpresser og digeltrykkpresser for tidsskrifter, bøker og aksidenstrykksaker. Så det var helt sikkert behov for påleggersker i NHST også videre.

Rotasjonspresse

Avisrotasjonspresse, utstilt i Deutschen Museum i München. Til venstre papiret på rull, til høyre strømmer ferdige aviser ut. Her er det behov for arbeidere som tar av avisene og gjør dem klare til distribusjon.

Klubbformannen Edolf Aasen sluttet i NHST i 1914, samme år som Martha Larsen begynte. Men han kom tilbake i 1920, samme år som også Martha startet opp igjen som påleggerske.28 Hun begynte hos Stamnes, men gikk over til NHST etter sommeren. Det er interessant at Martha og Edolf møtte hverandre, derfor litt om ham.

Edolf Aasen var politisk aktiv på Arbeiderpartiets venstre fløy. Sammen med sin kone Augusta (født Paasche) flyttet han 1911 til Kristiania fra Trondheim, der de hadde vært aktive i miljøet rundt den syndikalistiske Fagopposisjonen. Hensikten var å medvirke til at de radikale synspunktene fikk større gjennomslag i hovedstaden, der partiets ledelse var. Etter den russiske revolusjon i 1917 ble ekteparet sterke tilhengere av bolsjevikene og «den nye retning» for sosialdemokratiet. I 1920 var Augusta en av Arbeiderpartiets delegater ved Kominterns kongress i Moskva, der hun døde i en ulykke under en flyoppvisning.

Edolf og Augusta Aasen.

Edolf og Augusta Aasen med barn fotografert i Trondheim 1909. Barna er fra venstre Einar August (på farens fang), Arne (den seinere dikteren Arne Paasche Aasen), Erling (i stol) og Emmy Pauline. (Ill.: Bye 2020)

Edolf Aasen reiste året etter til Moskva og Komintern-kongressen 1921 sammen med ti andre maskinsettere fra Oslo – til sammen tre av dem fra NHST. Deres oppdrag var å sette latinsk tekst for det trykte materialet under den internasjonale kongressen, dette fordi de russiske typografene var mest vant med det kyrilliske alfabetet. Da Edolf kom tilbake til Kristiania i august var tidene blitt dårlige, NHST gikk til oppsigelser, og med sin korte ansiennitet var Edolf Aasen blant dem som måtte ut.29

Marius Stamnes bok- og aksidenstrykkeri

Martha Larsen arbeidet også noen måneder hos Stamnes. der tidsskrifter og aksidenser (leilighetstrykk) fylte maskinene. Trykkeriet lå i Rådhusgata 30, der det fortsatt er i virksomhet. Omkring 1918 rådet trykkeriet over fire sylinderpresser og fem digeltrykkpresser.

Så her var det oppgaver for påleggersker, men det er bare to kvinnelige hjelpearbeidere i tillegg til Martha Larsen oppført i medlems- og kontingentprotokollen til Den typografiske forening for 1. kvartal 1920. Svaret på misforholdet mellom de fire sylinderpressene og de tre kvinnene, var at den ene pressen var utstyrt med et automatisk påleggerapparat.30

Arbeiderbevegelse og pinsebevegelse

Martha Larsen arbeidet som påleggerske i et sterkt fagorganisert og ofte politisk bevisst arbeidermiljø. Hun må ha opplevd sosialisten og aktivisten Edolf Aasen i arbeidsmiljøet, og blitt kjent med hans og to andre kollegaers reise til Moskva i 1921.

Vi kjenner ikke til hvordan Martha eller hennes familie i utgangspunktet stilte seg til politikk og livssynsspørsmål, men hun skulle gå andre veier enn arbeiderbevegelsen – det ble pinsebevegelsen som skulle fylle hennes liv. Både arbeiderbevegelsen og de frikirkelige menighetene hadde et stort nedslag i arbeiderstrøket Grünerløkka.

Hennes mann, min farfar Henry Engh Eriksen vokste opp i den frikirkelige Kristi menighet. Den er omtalt å representere en «apostolisk menighetsforståelse», den aksepterte bare Bibelen som trosgrunnlag, og hadde et skrifttro syn på dåp: den forutsatte omvendelse og tro, derfor ble det praktisert voksendåp.31

Martha møtte Henry i Kristi menighet i Chr. Krohgs gate. Sammen gikk de over til pinsemenigheten Salem i Sannergaten tidlig på 1930-tallet, og forble aktive medlemmer av denne forsamlingen fram til de gikk bort, i henholdsvis 1971 (Martha) og 1993.

 

NOTER
01. Jensen 1997 og Johansen 2006 skriver en del om påleggerskerne, men den herværende artikkelen er langt grundigere enn begge disse to.
02. Socialstatistik 4, side 145–149.
03. Nordisk Trykkeri-Tidende 1906, nr. 5. Se et xylografi av kvinnelige påleggersker i Kristiania-trykkeriet Det Steenske Bogtrykkeri anno 1879 her.
04. Johansen 2006, s. 96—97.
05. Lütken 1913, s. 177.
06. Borch-Madsen 1946, s. 407.
07. Anslagene for påleggerskernes prestasjoner varierer sterkt. Jeg har holdt meg til Borch-Madsen 1946, s. 407. Se også Johansen 2007, s. 12–13.
08. Johansen 2006, s. 97.
09. Jensen 1997, s. 111.
10. Jul-Larsen 1922, s. 277.
11. Typografiske Meddelelser, 1917, nr. 2.
12. Typografiske Meddelelser, 1922, nr. 44.
13. Jensen 1997 skriver (s. 96): «I en periode var det læretid. Da den ble opphevet, opphørte tilgangen på påleggerskelærlinger...» Jeg forstår forbundets betegnelse «påleggerskelærlinger» som en måte å skille ut de påleggerskene med kort erfaring, med tanke på et lavere kontingentkrav grunnet deres lavere lønn. Dessuten ble det brukt i lønnsstatistikken. Jeg kan ikke se at det var en formell opplæring av påleggerskerne, og det er tvilsomt at betegnelsen «paalæggerskelærlinger» ble brukt av arbeidsgiverne.
14. Typografiske Meddelelser, 1917, nr. 3.
15. Jensen 1997, s. 95.
16. Andresen 1914, s. 289.
17. Jensen 1997, s. 95.
18. Typografiske Meddelelser, 1924, nr. 23 og nr. 47.
19. Jul-Larsen 1922, s. 148.
20. Arbeidsrettens dom kan leses i sin helhet i Typografiske Meddelelser 1922, nr. 36.
21. Brochmann 1930, s. 249.
22. Grafisk uppslagsbok 1950, spalte 339.
23. Bogtrykkerbogen 1930, s. 407.
24. Hegna 1972, s. 518.
25. I Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
26. Norges handels og sjøfartstidendes trykkeriklubb 50 år, s. 13–16 og Møst 2015, s. 58–62.
27. Den nye pressen ble behørig omtalt i NHST samme dag. Artikkelen omtaler også de tidligere pressene som avisa hadde blitt trykt på. I 1912 ble en Frankenthaler flattrykkspresse anskaffet, heter det, men allerede tre år etter var den utilstrekkelig med hensyn til sidetall og hurtighet for den voksende avisa. (Betegnelsen flattrykkspresse brukes her høyst sannsynlig om en sylinderpresse med arkinnlegg, en hurtigpresse, siden den er levert fra Schnellpressenfabrik Albert & Cie. i Frankenthal i Tyskland. Betegnelsen flattrykkspresse ble nemlig også brukt om en hybrid maskintype der trykkformen var flat, samtidig som papiret kom fra en rull.)
28. Norges handels og sjøfartstidendes trykkeriklubb 50 år, s. 18–19.
29. Se Bye 2020, Møst 2015 og Norges handels og sjøfartstidendes trykkeriklubb 50 år om denne historien. I et hefte utgitt til Edolf Aasens 80-årsdag i 1957 uttalte han: «Den virkelige grunn [til oppsigelsen] var nok at de trodde vi var bolsjeviker.» (Informasjon fra Junn Paasche-Aasen)
30. Hanssen, s. 54.
31. Kristi menighet, Fredrikstad 1885–1985. Side 5–6.

LITTERATUR
– Andresen, Alma. 1914. «Kvindelige trykkeriarbeidere.» I Norske Kvinder: En Oversigt over deres Stilling og Livsvilkaar i Hundredeaaret 1814–1914. I. Kristiania: Berg & Høegh’s Forlag.
– Borch-Madsen, A. og Chr. Thomsen. 1946. «Arkpaalæggere.» I Bogtrykkerbogen: Lærebog ved Mesterprøven. Kjøbenhavn: Ny Nordisk Forlag.
– Brochmann, Georg. 1930. De store opfinnelser: forskning og fremskritt. 6. bind. Hjemmet, byen og samfundet. Oslo: Nasjonalforlaget.
– Bye, Arild. 2020. Augusta Aasen: viljen – striden – reisen. En livshistorie 1878–1920. Steinkjer: Foreningen Gamle Steinkjer.
Grafisk uppslagsbok. 1950. Utarbetat av Ove Persson och utgiven av AB Sveriges litografiska tryckerier. Stockholm: Generalstabens litografiska anstalts förlag.
– Hanssen, C. 50 år: Marius Stamnes bok- og aksidenstrykkeri 1896–1946. U.å.
– Hegna, Trond. 1972. Oslo typografiske forening 100 år. Oslo: Oslo typografiske forening.
– Jensen, Siri. 1997. «Kvinner og kvinnekamp i arbeid og i fagforening». I Fra bly til bytes: Oslo grafiske fagforening 1872–1997. Oslo: Oslo Grafiske Fagforening.
– Johansen, Tor Are. 2006. «Trangen til Læsning stiger, selv oppe i ultima Thule.» Aviser, ekspansjon og teknologisk endring ca. 1763–1880. (Pressehistoriske skrifter nr. 7). Oslo: Norsk pressehistorisk forening.
– Johansen, Tor Are. 2007. Hett bly og raske presser: teknologisk endring i norsk avisproduksjon 1880–1940. (Pressehistoriske skrifter, nr. 9). Oslo: Norsk pressehistorisk forening.
– Jul-Larsen, N. 1922. Den typografiske forenings historie 1872–1922: med en forhistorie og biografier av stiftere og ledere. Kristiania: Den Typografiske Forenings Forlag.
Kristi menighet, Fredrikstad 1885–1985. Fredrikstad: Menigheten.
– Lütken, André og Helge Holst. 1913. Med Værktøj og Maskiner. (Opfindelsernes Bog 3). København og Kristiania: Gyldendalske Boghandel.
– Møst, Morten. 2015. Kroner og røre: historien om NHST og Dagens Næringsliv. Oslo: Gyldendal.
Nordisk Trykkeri-Tidende. 1893–. Oslo.
Norges handels og sjøfartstidendes trykkeriklubb 50 år: et historisk tilbakeblikk. 1962. Oslo.
Socialstatistik 4: Arbeids- og Lønningsforhold for Syersker i Kristiania: tillige med Oplysninger angaaende Lønninger i andre kvindelige Erhverv i Norge. Norges Officielle Statistik 5, 8. 1906. Kristiania: Det statistiske Centralbureau.
Typografiske Meddelelser. 1876–. Kristiania: Norsk Centralforening for Bogtrykkere.

ENGLISH SUMMARY
The female printworkers, manually feeding the cylinder presses with individual sheets of paper during a period of more than 100 years, have been given little credit and place in the history of printing. Their pay was among the lowest, their job was tiring and monotonous, but nevertheless of great importance for the printed quality. In Norway they joined the printers’ trade union from 1906, and organized a separate women’s club within the union in 1909. – After discovering two photos of my grandmother Martha Larsen, a sheet feeder for seven years in Christiania (Oslo) between 1914 and 1924, I decided two investigate this part of Norwegian printing history, relating it to her life. She worked mainly in the Norwegian shipping and trade newspaper Norges handels- og sjøfartstidende. Here she joined the local printers’ trade union, where several left wing socialists, sympathetic towards the Russian bolshevic revolution of 1917, were active. Martha Larsen went in another direction than them: she joined a small Christian congreation, Kristi menighet, independent of the dominating, state-controlled Church of Norway. There she met her future husband, my grandfather Henry Engh Eriksen, and married him in 1924 – two weeks after leaving her employment as a sheet feeder in Norges handels- og sjøfartstidende.


Først publisert 3.2.2022
Sist revidert 25.3.2022

Påleggerske ved NGO.

Påleggerskerne
var en stor og viktig yrkesgruppe i boktrykkeriene, men den ble ikke verdsatt høyt. Bildet viser påleggerske frk. Hjørdis Jacobsen ved en hurtigpresse i trykkeriet til Norges geografiske oppmåling i St. Olavs gate 32 i Oslo i 1930.