Typografi i Norge

Gammel kunnskap, men fortsatt interessant?

Lærebøker i typografi og trykk på nettet

Det er et stort utvalg av flotte, moderne bøker om typografi, skrift og grafisk design til salgs i bokhandelen. Men prinsippene for vakker og funksjonell typografi har ikke alltid vært de samme som i dag. Teknologien har endret seg, smaken har endret seg, og bruksområdene har endret seg – eller nye kommet til. For den dedikerte typograf og designer kan det være lærerikt å studere hvordan man gjorde tingene før, og hvordan man gjorde det, eller fortsatt gjør det, i andre lands typografiske praksis.

Av Torbjørn Eng

De eldre lærebøkene kan også være til glede for dem som er engasjert i å bevare det gamle boktrykkhåndverket, enten på sats- eller trykksida. Hvordan laget man fargevalser, hvordan ble trykkformen skutt ut – f.eks.?

Mange av de eldre lærebøkene er blitt digitalisert og er fritt tilgjengelige på internettet. Her kommenteres kort først noen norske i kronologisk rekkefølge, deretter noen utenlandske. Flere objekter kan bli inkludert etter hvert!

Edvard Bernhard Devold: Haandbog i Bogtrykkerkonsten. Bergen 1863.

Edvard Bernhard Devold var sannsynligvis ansatt der denne boka ble trykt, H. J. Geelmuydens Enkes Officin i Bergen, i 1863. Det er også nærliggende å tro at Devold tidligere hadde vært reisende boktrykkersvenn på kontinentet, og fått innblikk i større forhold utenlands. Dette fordi den omtaler forhold, som f.eks. sterkt utviklet arbeidsdeling i boktrykkeriene, som neppe var praksis i datidens forholdsvis små norske trykkerier. Den lange litteraturlista viser at han også var bevandret i den utenlandske faglitteraturen. Haandbog i bogtrykkerkonsten er primært teknisk orientert, og det er ikke mye å finne om formmessige og estetiske spørsmål. Det norske grafiske fagmiljøet var forholdsvis lite i 1863, så det er imponerende at et slikt verk ble utgitt her til lands, selv om noen bestillinger hadde innløpt fra Danmark. Inntil de aller siste åra er denne læreboka nesten ikke blitt nevnt i den norske faglitteraturen eller faghistorien, så den ble trolig fort glemt etter utgivelsen. Jeg har tidligere behandlet boka og dens forfatter her. Tekstskrift: fraktur.

Eugen H. Rübsamen: Aksidenssats. Kristiania 1914.

Rübsamen var faglærer i typografi for fagklassene i typografi ved den tekniske aftenskolen i Kristiania (Oslo) fra 1908. Heftet ble laget for hans undervisning der. Aksidenssats omhandler et eget område innen typografien – aksidenser er et faguttrykk for forretningstrykksaker, brevark og lignende - egentlig alt trykt materiale som ikke er bøker og aviser. Her er tittelsats, skriftvalg, formater, linjefall og skissering behandlet: generelle spørsmål, men med særlig relevans innen de små formatene som aksidenssatsen gjerne utgjorde. Jeg har tidligere omtalt dette vesle heftet og fagundervisningen på begynnelsen av 1900-tallet her. Rübsamen var tysk av bakgrunn og heftet fikk noe kritikk for å være for «tysk» både i form og språk. Man legger merke til bruken av mariginaler, som har til hensikt å gi innganger til teksten, men som her er sterkt overdrevet.

Harald Clausen: Lærebok i typografi. Oslo 1927, 1952.
Harald Clausen hadde mesteparten av sitt arbeidsliv i Det Mallingske Boktrykkeri, der han etter hvert ble faktor og til sist bestyrer. Han var svært aktiv i Oslo faktorforening, og underviste i mange år ved Aftenskolen, der lærlingene i de grafiske fagene i Oslo og omegn hadde teoretisk og praktisk undervisning etter vanlig arbeidstid. Hans lærebok ble skrevet på oppdrag fra Oslo boktrykkerforening. 1927-utgaven (152 s.) inneholder en interessant annonseseksjon fra bl.a. datidas skriftstøperier. 1952-utgaven (202 s.) er noe utvidet bl.a. fordi maskinsatsen hadde fått stadig større betydning, sammenlignet med håndsatsen, skriver forfatteren foran i boka. Harald Clausen døde samme år som denne siste utgaven kom ut. – To forfattere var på markedet med hver sine lærebøker i perioden 1930–1960 (grovt sett): Clausen og Kirste (se under). Det er grunn til å tro at Clausens lærebok lenge hadde hegemoni i hvert fall i Oslo, der Clausen selv underviste. Med 1965-utgaven av Kirste, som var bearbeidet av bl.a. faglærer Torgrim Andersen ved yrkesskolen på Sogn i Oslo, fikk denne en tilsvarende fordel. Kirste anno 1965 hadde dessuten et mer moderne tilsnitt enn Clausen-boka fra 1952, som ser litt gammelmodig ut.

Max Rich. Kirste: Håndbok for unge settere. Oslo 1929.
Max Rich. Kirste var tysk av bakgrunn og hadde sin læretid i et av de beste tyske trykkeriene. Han slo seg ned i Norge i 1897 og markerte seg tidlig i faglige spørsmål som medlem av Norsk faktorforbund. I 1908 startet han eget trykkeri sammen med tyske Hermann Sieberth, det seinere Kirstes boktrykkeri, kjent som et kvalitetstrykkeri. Han hadde mange verv i boktrykkernes organisasjoner, ikke minst knyttet til opplæringsspørsmål. – Håndbok for unge settere er Kirstes første av mange utgivelser til hjelp for utdannelsen av norske typografer gjennom mer enn femti år. Den behandler de mer generelle typografiske problemene, med særlig relevans for den tradisjonelle boktypografien. Undertittelen er «Første del» – noen år etter, i 1935, kom med samme hovedtittel annen del, med undertittel «Aksidenssats», på 104 sider. Den tar for seg såkalte aksidenser, en gruppe trykksaker som nå fikk økende betydning: forretningstrykksaker, plakater, invitasjonskort og lignende. Denne boka, som ikke er digitalisert, er både i form og budskap tydelig preget av «den nye typografien» – altså funksjonalismen i typografien, som slo gjennom på 1930-tallet. Kirstes Yrkeslære for settere, som kom i tre utgaver fra 1938, har særlig det vesle heftet fra 1929 som grunnlag.

Max Rich. Kirste: Yrkeslære for settere. Oslo 1938, 1947, 1965.
Denne læreboka var en institusjon for norske settere (typografer) gjennom mange tiår, og ble gjerne bare omtalt som «Kirste». Den kom i tre utgaver. 1938-utgaven (197 s. ) skiller seg fra de to seinere ved å ha en avdeling med eksempler på skrifttyper fra mange av datidens kjente skriftstøperier. Dessuten innholder den veiledninger for lærlingeopplæringa, retningslinjene for fagprøven samt forskrifter for arbeidsmiljøet i trykkerier. 1947-utgaven (265 s.) og 1965-utgaven (250 s.) ligner mye på hverandre, men i 1965 er tidsskriftypografi kommet inn som et nytt felt, dessuten er «fotografisk sats» (fotosats) omtalt på ti linjer helt til slutt. I løpet av neste tiår hadde denne teknologien erstattet de løse typene i satsframstillingen. Denne utgaven ble omarbeidet etter Kirstes død (i 1948) av faglærer Torgrim Andersen og faktor Kjell Anderberg. Reglene for fraktursats (altså gotiske typer) er med i alle de tre utgavene, under reglene for tysk sats. Nyttig hvis det skulle by seg et slikt arbeid!

Øyvin Rannem: bokstav bilde budskap. Oslo 1988.
Så vidt jeg kjenner til var dette den første norske egentlige lærebok som etterfulgte Kirstes 1965-utgave. Noen mindre hefter var riktignok blitt utgitt. Rannem skriver i forordet at som følge av at maskinene har overtatt mer av teknikken, er det formen på budskapet som boka legger vekt på. (Da den ble utgitt var blyteknologien forlatt, så satsproduksjonen foregikk på dedikerte grafiske datamaskiner, og originalene ble laget ved pasteup av papir eller film – helintegrert grafisk produksjon på Mac var bare i sin spede begynnelse.) Heller enn å betegne noe som «stygt» eller «pent» var Rannems mål å få fram logikken i typografien. bokstav bilde budskap formidler også grunnleggende kunnskap om f.eks. skriftstørrelser, skriftkontrast, symmetri og asymmetri. Dessuten er skrifthistorien og typografihistorien viet god plass. Boka er gjennomillustrert med mange gode bilder. Rannem utga i 2005 Typografi og skrift, som går videre med å legge et teoretisk grunnlag for typografisk praksis.

Joseph Moxon: Mechanick Exercises, or, the Doctrine of Handy-works. Applied to the Art of Printing. London 1683.
Dette er den første boka som beskriver boktrykkerfaget i detalj noen sinne. Inntil denne boka hadde kunnskapene blitt formidlet kun muntlig gjennom forholdet lærling – svenn – mester. Moxon var en allsidig tekniker innen flere felt. På det grafiske området var han boktrykkmester, skriftskjærer og skriftstøper. Denne utgivelsen er hans andre av i alt 14 der flere av datidens teknikker blir beskrevet. Boka beskriver arbeidet til setteren, trykkeren, skriftskjæreren og skriftstøperen. Han beskriver også de særegne tradisjonene som gjaldt blant arbeiderne i trykkerier (arbeiderfelleskapet ble på engelsk kalt «a chap(p)el»). Til slutt er det en ordbok med forklaringer av faguttrykkene. De grafiske teknikkene utviklet seg knapt fra Gutenbergs tid (1440) fram til 1800-tallet, så beskrivelsene i Mechanick Exercises er dekkende for hele 350 år. Teksten er satt med latinske typer, så den er lett tilgjengelig i dag, selv om den bruker «lange» s-er.

T. C. Hansard: Typographia: an historical sketch of the origin and progress of the art of printing. London 1825.
Denne boka inneholder lite om typografi, men desto mer om trykking: om boktrykkets historie, om hvordan drive et trykkeri og om trykkteknologi. T. C. Hansard var boktrykker i London og kjent for å utgi debattene i Parlamentet i trykt form. – Første del av boka heter History of the art, dette er den historiske delen. Det en god del om hollandske Coster, som lenge var en rival til Gutenberg, med tanke på hvem som oppfant boktrykkerkunsten. Her også om papirets historie og historien om skriftstøping. Dette siste kan være av interesse for skriftinteresserte i dag. Andre del heter Practice of the art. Her er omtalt bl.a. trykkfarge, presser, boklageret og regnskapet – ikke minst en del interessant materiale om det tidlige 1800-tallets nyere forbedringer av trykkpresse-teknologien. Trykking med stereotypi-former (avstøpninger) og litografisk trykking har egne kapitler. Typographia innholder en rekke illustrasjoner, bl.a. portretter av kjente boktrykkere, trolig som xylografier (eng.: engravings).

Thomas F. Adams: Typographia: or the printer’s instructor; a brief sketch of the origin, rise and progress of the typographic art. Philadelphia 1854.
Dette er en nær komplett bok om faget, den dekker både typografi og trykk. Først er det en typisk seksjon kalt History of the art. Deretter følger Practice of the art, med kapitler om de ulike bokstavtyper og tegn, skriftstørrelser og inndeling av settekassen. Utskytingsskjemaer fyller mange sider: disse viser hvordan sidene skal legges opp for å komme i korrekt rekkefølge etter falsing og tilskjæring. Deretter om arbeidslederens oppgaver, om trykking og innfargingspraksis, og til slutt om behandling av trykkarkene etter trykking – det vil si å henge dem opp til tørk, for den gang fuktet man papiret før trykking. Til slutt i Adams’ Typographia er det noen sider med amerikanske faguttrykk.

Carl August Franke: Katechismus der Buchdruckerkunst. Bearbeitet von Alexander Waldow. Leipzig 1886.
De amerikanske eller engelske lærebøkene hadde knapt noe nedslagsfelt i Norge. Hos oss var det Tyskland som gjaldt på boktrykkområdet. Katechismus der Buchdruckerkunst behandler både sats og trykk, samt stereotypi – som ble utbredt på 1800-tallet. Det vil si å lage en avstøpning av satsen og bruke denne som trykkform, noe som frigjør typene til andre oppgaver, kan gi en mer stabil trykking, og gir mulighet for trykking på flere presser. Til slutt i boka omtales drift og ledelse av trykkerier. Lærdommen er formet som svar på spørsmål – derfor er det en «katekisme». Dette er femte utgave av boka, og den andre utgaven som Waldow har bearbeidet. En av Waldows øvrige bøker er nevnt av den norske boktrykkeren Hermann Scheiblers som bakgrunnslitteratur for hans Lære- og mønsterbog for typografer (1896). Waldow var nemlig en framstående fagforfatter, og vi må tro at denne boka hadde stor utbredelse i det tyskdominerte språkområdet, inkludert i Norden. Den ser ut til å representere tysk fagkunnskap og grundighet, og er illustrert. God lesning (i fraktur)!

Theodore Low de Vinne: Modern methods of book composition. New York 1904.
Denne boka befatter seg kun med sats og typografi, inkludert den viktige utskytingen (eng.: imposition), som den gang dette var en manuell arbeidsoperasjon, ble grundig behandlet i alle typografibøker. I et kapitel ved navn Difficult composition blir matematisk sats, tabellsats og notesats behandlet. Settemaskinen Linotype var pr. 1904 allerede utbredt i større amerikanske trykkerier, så det siste kapitlet i Modern methods of book composition beskriver dens prinsipper, etter en utredning om de forutgående forsøkene på å mekanisere settingen. Forfatteren, de Vinne, var en framstående amerikansk boktrykker som også var involvert i utviklingen av flere trykkskrifter, da især Century Roman. Dette var den første av mange varianter i den store Century-familien, som er i bruk også i dag. Skriften som bærer hans eget navn, De Vinne, var han ikke begeistret for.

ENGLISH SUMMARY
Old text-books on typography and printing may be of interest to the dedicated typographer and designer. The trade practices have changed over time, so today’s accepted principles should sometimes be examined critically in relationship to what our grandparents (and their grandparents) took pride in.

Først publisert 15.10.2017
Sist revidert 09.04.2018

TYPOGRAFI I NORGE har siden år 2000 kastet lys over norsk grafisk historie, samt tilbudt materiale av interesse for dyrkere av skrift og typografi. Det legges sporadisk ut nytt stoff. THESE PAGES have since year 2000 been dedicated to exploring Norwegian printing history, as well as typefaces and typography in general. Most articles have an English summary at the end. ANSVARLIG for disse sidene er typograf og bibliotekar Torbjørn Eng. Kommentarer mottas med takk!