Typografi i Norge

Elzevir-skriften gjorde diktene hans dobbelt så gode

Henrik Ibsens smukke, franske typer

Henrik Ibsen hadde et oppmerksomt blikk på valget av skrifttyper og typografi i sine utgivelser. I brev til sin forlegger Hegel i København gjorde han det klart hvilke skrifttyper han likte. Samtidige endringer i den typografiske kulturen påvirket også hans bøker. Ibsens utgivelser er en typografisk studie verdt.

Av Torbjørn Eng

Fra utgivelsen av Catilina i 1850 og til og med Kongs-Emnerne i 1864 ble Ibsens skuespill utgitt i Norge, og de ble alle satt med den gotiske skriften fraktur. Annerledes kunne det knapt være: det store flertall norske utgivelser i denne perioden var satt med fraktur. Ikke minst var hele den vesle norske skjønnlitteraturen behersket av fraktur, mens den latinske skriften, antikvaen, de bokstavene vi leser i dag, hovedsakelig ble brukt til mer akademiske utgivelser.

Fra og med utgivelsen av Brand i 1866 ble Ibsen utgitt av Den Gyldendalske Boghandel i Danmark, og denne og alle hans følgende utgivelser ble satt med latinsk skrift – med antikva.¹ Men det er mer som kan sies om dette. Det var to forskjellige kategorier antikva i bruk på slutten av 1800-tallet – de kalles hhv. renessanseantikva og klassisistisk antikva – og Ibsen la ikke skjul på hvilken av de to han likte best. For å forklare dette, må vi gjøre et skrifthistorisk tilbakeblikk.

Renessanseantikva og klassisistisk antikva
Fra starten i boktrykkerkunstens første år var antikvaen preget av bredpennen, skriveredskapet som ble brukt til håndskrift på denne tida.² Dette formet antikvaen på tre måter: for det første etterlater bredpennen en forholdsvis liten forskjell mellom de tykke og de tynne strekene i bokstavene, for det andre medfører pennens helningsvinkel naturlig en diagonal trykkfordeling i runde bokstavformer, og for det tredje gir den en skrå inngang til seriffene. Denne opprinnelige antikvaen kalles renessanseantikva – eller ofte gammelantikva.

Renessanseantikva til venstre, klassisistisk antikva til høyre (Adobe Garamond og Bodoni MT).

Under klassisismen ved århundreskiftet mellom 1700- og 1800-tallet ble antikvaen mer kontrastrik og regularisert. Den opptok nå karaktertrekkene til kobberstikkernes graverte skrift og spisspennen. Opplysningstidas fornuftstenking stimulerte skriftstøperne til konstruerte og repeterte former i bokstavene. Større forskjell mellom tykke og tynne streker, vertikal trykkfordeling i runde bokstavformer som f.eks. e, og en vannrett inngang til seriffene er tre karakteristika ved denne antikvaen, som kalles klassisistisk antikva – eller ofte nyantikva. Den er best kjent ved den franske skriftstøperen Didot og den italienske skriftstøperen Bodoni, som fullendte denne utviklingen med sine skrifttyper. Denne antikvaskriften passet godt med stilutviklingen i Napoleon-tida – empiren – og ble enerådende i første halvdel av 1800-tallet. I Norge ser vi den første gang i bruk omkring 1820.

Over til Gyldendal
Henrik Ibsens tre første skuespill på danske Gyldendal – Brand (1866), Peer Gynt (1867) og De unges forbund (1869) – ble alle satt med sistnevnte kategori, med en klassisistisk antikva. Frakturen i de norske utgivelsene var forlatt. Ibsen hadde bedt forleggeren, Frederik Hegel, om dette i et brev av 25. oktober 1865 før utgivelsen av Brand: «Jeg skulde meget ønske at Bogen, hvad Format, Typer o.s.v. angaar, maatte udstyres som Bjørnsons dramatiske Arbejder.» Bjørnson tre skuespill på Gyldendal var alle satt med antikva.³ Bruken av antikva var i framgang både i Norge og i Danmark, særlig innen litteratur for de bedrestilte, for de kondisjonerte. Og Henrik Ibsen skrev jo om og for denne sosiale gruppen, for borgerne.

Til venstre tittelsida til Kongs-Emnerne, satt med fraktur og utgitt av Johan Dahls Forlag i Christiania 1864. Til høyre Brand, satt med en klassisistisk antikva og utgitt av Gyldendal i København 1866.

Ibsen synes i ett tilfelle å ha uttrykt kritikk av den klassisistiske antikvaen. I et brev til Hegel 21. januar 1871 karakteriserte han den med ordet skarp, og at den førte til gjennomslag i papiret.⁴

Er ikke papiret i «Arnljot Gelline» [Bjørnstjerne Bjørnson 1870] tyndere end i vore andre bøger? Eller er det de nye typer, der er skarpere og derfor skærer mere igennom? Hvis tykkere papir ikke forøger bogens pris, vilde jeg henstille til Dem at benytte sådant; men kun under den nævnte forudsætning.⁵

«Skarp» er en god beskrivelse av klassisistiske antikvaen, som var skriften brukt i Arnljot Gelline. Dens tynne hårstreker i kontrast til de tykkere grunnstrekene er et av dens karakteristiske trekk.

Henrik Ibsens Digte, et utvalg av hans dikt, ble på dette tidspunktet forberedt for utgivelse. Seks dager etter brevet med spørsmålet om de skarpe typene, ble Ibsen forespurt av forlaget om hvilken av to tilsendte prøver av skrifttyper han foretrakk. 27. januar 1871 skrev Hegel til ham:

Jeg vedlægger to Prøver, og beder Dem vælge den Skrift, De synes bedst om. Den ene er en ny fransk Skrift, som ingensinde har været benyttet her eller i Norge, en enkelt Gang i Sverig. I og for seg er den jo ikke saa overmaade smuk, men den er tydelig og seer fin ud for en enkelt Gang; – thi ofte benyttet vilde man vist snart blive kjed af den.

Kanskje Hegel kom på tanken å gi ham dette valget, fordi Ibsen få dager før hadde stilt spørsmål ved typene i Arnljot Gelline.

Denne illustrasjonen er en simulering av de to alternativene Ibsen ble tilsendt. Til venstre tredje vers av De usynliges kor fra Brand (2. utgave), som Ibsen inkluderte i Digte (til høyre). Illustrasjonen viser forskjellen mellom en klassisistisk antikva til venstre, og renessanseantikvaen Elzevir til høyre.

Elzevir-skriften
Den franske skriften Ibsen fikk en prøve av, er en såkalt Elzevir. Det kan vi utlede av Ibsens svar og skriften som deretter ble brukt i Digte. Navnet stammer fra en nederlandsk familie som drev det stort som forlag, boktrykker og bokhandler på 1600- og 1700-tallet. Så dominerende var denne virksomheten, at i Frankrike er Elzevir blitt en betegnelse for skriftgruppen renessanseantikva. Også i Italia brukes betegnelsen «elzeviro» slik. Men Elzevir er også navnet på spesifikke skrifttyper.

Elzevir er en betegnelse og en skrift som sjelden er brukt i Norge. Et unntak er Aktie-bogtrykkeriet (tidligere Det Mallingske Bogtrykkeri) i Kristiania, som viste en vakker Elzevir i sju grader, fra 14 til 48 punkt, i sin prøvebok fra 1897. Altså kun som tittelskrift, ikke som brødskrift.⁶

Bokstavene i Elzeviren har mindre kontrast mellom det tykke og tynne, den er mykere og rundere enn den klassisistiske antikvaen. Den har det preget av bredpennens penneføring som hadde vært vanlig blant antikvaene i de første århundrene etter boktrykkerkunstens oppfinnelse. Den er en renessanseantikva. Det andre alternativet som Hegel presenterte for Ibsen var trolig den klassisistiske antikvaen, som var blitt brukt i hans tre skuespill utgitt av Gyldendal hittil.

Ibsen svarte umiddelbart Hegel fra Dresden 31. januar 1871 etter å ha studert de mottatte prøvene:

I de store franske typer er jeg aldeles forelsket; jeg har ikke set noget smukkere for en digtsamling; og, hvad der er det vigtigste, de svarer, synes mig, aldeles til karakteren af mine digte. Trykte med disse typer vil digtene blive dobbelt så gode!

At Thieles bogtrykkeri i København (som trykte Digte) hadde kjøpt inn en skrift av renessansekarakter, var i tråd med smaksutviklingen internasjonalt.⁷ Renessanseantikvaen kom i disse åra tilbake i bruk, og utfordret den klassisistiske antikvaens enerådende stilling. Dette stilskiftet begynte i Storbritannia, der William Caslons skrifttyper, fra tidlig 1700-tall, på 1840-tallet ble gjenoppdaget og tatt i bruk. Skriftstøperiet Miller & Richard i Edinburgh moderniserte den og ga den ut under navnet Old Style på 1860-tallet. Fra 1868 støpte det tyske skriftstøperiet Genzsch & Heyse i Hamburg denne skriften fra britiske matriser, og solgte den under navnet Mediæval-Antiqua (den ble kalt Medieval i Skandinavia).⁸

Skriftstøperiet Genzsch & Heyse støpte både Französische Elzevir-Antiqua og Mediæval-Antiqua, her fra deres skriftkatalog 1902. (Skriftbruken i overskriftene er ikke i tråd med prøveteksten under.)

Men Elzevir er en annen tolkning av temaet «renessanseantikva» enn Medieval. Skal man være nøye, kategoriseres Caslon fra tidlig 1700-tall gjerne som en førklassisistisk antikva, noe som setter et preg på dens avlegger Medieval. Den er strammere i formen og er skarpere, skriver skrifthistorikeren Valter Falk.⁹

Elzevir har en annen bakgrunn enn Medieval. Man knytter den til 1600-tallets fremste skriftskjærer Christoffel van Dijck i Amsterdam, som skar mange av skriftene som forlagshuset Elzevir benyttet. Den er altså noe eldre enn Medieval, og har en renere renessansekarakter enn sistnevnte.

Ibsen overlot ikke detaljene til forlaget eller trykkeriet når hans bøker skulle settes. I forbindelse med utgivelsen av Brand hadde han presentert detaljerte ønsker for hvordan fortløpende, korte replikker skulle plasseres på sidene, og beklaget etter trykkingen at satskolumnen ikke sto midt på sida. I forbindelse med utgivelsen av Digte, ønsket Hegel en tittelvignett tegnet av en kunstner. Men til slutt avgjorde Ibsen saken slik: «Jeg tror nemlig at de smukke franske typer vil på titelbladet tage sig bedst ud alene.»

Tittelsida og første side av diktet Terje Vigen i Henrik Ibsens Digte. Tittelsiden blander flere skrifter, bl.a. er tittelen en romersk antikva.

9. mai 1871 fikk Ibsen tilsendt den ferdig trykte Digte, og svarte Hegel i fornøyde ordelag:

Hvad der for øjeblikket mest måtte glæde og interessere mig, var imidlertid det overordentlig smagfulde og smukke udstyr, De har givet min digtsamling. Typer, papir, bind med vignet, – alt er fortræffeligt; jeg kan ikke se at der står noget tilbage at ønske. Et stort fortrin ved de benyttede typer er deres ganske overordentlige tydelighed; med disse typer vil min ortografi umuligt genere nogen, og det er en stor fordel.¹⁰

Også til et nytt opplag av Brand (sjette utgave) på Gyldendal ble den franske Elzeviren benyttet. Hegel hadde spurt Ibsen i brev av 1. mai 1871 om hva han foretrakk av typer til denne utgivelsen, og Ibsen svarte 9. mai:

Særdeles kært var det mig også at erfare at der tiltrænges et nyt oplag af «Brand». Jeg griber med stor glæde Deres tilbud om til denne udgave at benytte de nye typer, hvorved bogen i høj grad vil vinde i udseende.

Også Kongs-Emnernes tredje utgave i 1872 ble satt med Elzevir.

Medieval-skriften
Etter utgivelsen av Digte, til sitt neste skuespill etter De unges forbund, Kejser og galilæer (1873), ønsket Ibsen igjen at de franske typer skulle benyttes. Men Thieles trykkeri i København, som hadde trykt Digte, hadde en begrenset mengde av denne skriften, dette kunne derfor forsinke utgivelsen, skrev Hegel til Ibsen 10. februar 1873. Forklaringen er trolig at det bare kunne settes ett eller noen få ark om gangen, før disse arkene måtte trykkes, og typene legges av for videre setting. Trykkeriet ventet en leveranse av en annen skrifttype, tilsvarende den franske, som etter boktrykker Thieles skjønn var enda smukkere, skrev Hegel. Men denne var ikke tilgjengelig før i mai.

«Jeg vilde meget beklage om de smukke franske typer ikke blev benyttede til denne bog, for hvis antike indhold de passer så ypperligt», svarte Ibsen 22. februar. Rent stilhistorisk er Ibsen her vanskelig å forstå, for den klassisistiske antikvaen ligger nærmest antikkens kultur.

Kejser og Galilæer ble satt med Medieval, selv om Ibsen hadde foretrukket å fortsette med Elzevir. Sceneanvisningene er satt med en klassisistisk antikva.

Hegel forslo å bruke den alminnelige antikvaen (d.e. den klassisistiske antikvaen), noe Ibsen godtok for at «den derved kan kom des hurtigere ud». Som følge av utsettelser ble det likevel til at man ventet med settingen til disse nye typene var ankommet. Denne skrifttypen var Medieval, og den ble hovedskriften i Kejser og galilæer.

Til tross for Ibsens begeistring for den franske Elzeviren, skulle han ikke igjen få gleden av å se den brukt i førsteutgavene av sine dramaer. Fram til og med Fruen fra havet 1888 ble alle satt med Medieval. Kanskje han var fornøyd med den, kanskje han stolte på boktrykker Thieles vurdering, kanskje han ikke anså forskjellen som betydningsfull, kanskje verken Thiele (eller eventuelt Gyldendal) ville kjøpe mer av Elzevir. Medieval ble da også en svært mye brukt antikvaskrift i Skandinavia.

Når vi døde vågner, Ibsens siste skuespill, ble satt med romersk antikva (på tittelsida til venstre er det en blanding av flere skrifter). Trykt i Græbes Bogtrykkeri.

Men Ibsen fikk heller ikke beholde Medieval i alle sine påfølgende skuespill. Fra og med utgivelsen av Hedda Gabler i 1890 var den «skarpe» klassisistiske antikvaen tilbake. Denne skriftkategorien ble deretter brukt til og med John Gabriel Borkman (1896). Unntaket er hans aller siste skuespill, Når vi døde vågner, utgitt i 1899, som ble satt med Romersk antikva (Römische Antiqua), trolig fra Genzsch & Heyse. Denne er også av renessanseantikva-kategorien, men noe kraftigere i strekføringen enn Medieval (og Elzevir), og ble mye brukt i Skandinavia.

Meget misfornøyd
Harald Tveterås skriver om Ibsens forhold til skriftbruken i sine bøker, i Den norske bokhandels historie, bind 4 side 56:

(Suzannah Ibsen) var ikke nådig når hun visste at det var noe hennes mann ikke likte. Peter Nansen forteller om en visitt han og Julie Hegel (Jacob Hegels kone) avla hos Suzannah Ibsen i 1905, året før Ibsens død. Under samtalen kom det plutselig som et skudd fra fru Ibsen: «Ibsen er meget lidt tilfreds med Herr Nansen.» Da forskrekkelsen hadde lagt seg forklarte fru Ibsen om grunnen til misnøyen. «Jo, Ibsen er meget misfornøiet med de Typer, hvormed De nu trykker hans Bøger. Før fik han altid sine Bøger trykt med en smuk fransk Type, som han satte så overordentlig pris paa.»

Hva Henrik Ibsen mente helt nøyaktig, er ikke godt å vite, for på dette tidspunktet var han sterkt redusert etter flere slagtilfeller. Uttalelsen fra Suzannah er lite presis, tatt i betraktning av at det etter de franske typene i Digte, Brands sjette utgave og Kongs-Emnernes tredje utgave, ble brukt tre forskjellige skrifttyper i hans skuespill: Medieval, klassisistisk antikva og Romersk antikva. Men en nærliggende tolkning er at han mislikte den klassisistiske antikvaen. Medievalen og Romersk antikva var jo i samme kategori som de smukke franske typene i Digte, og særlig Medievalen hadde likhetstrekk.

Den nye bokhistorien
Valget av skrift er ikke et overfladisk spørsmål om smak og behag. Bokhistorikere som Kamilla Aslaksen¹¹ har nylig brukt sitatet fra Ibsen om de store, franske typene han var forelsket i, som et eksempel på at det er en sammenheng mellom bøkers innhold og form, noe som må tas med i betraktning i litteraturvitenskapen. Materielle forhold som innbinding, format – og altså også typene – påvirker hvordan leseren møter en utgivelse, og bidrar til tekstens meningsdannelse. Det som er blitt kalt «den nye bokhistorien» tar i større grad enn i tidligere litteraturhistorie hensyn til slike forhold.

Ibsen mente at den benyttede Elzevir ville forsterke tekstens virkning på en positiv måte. Dette var hans egen følelse. I hvilken grad dette stemte for lesernes vedkommende, kan vi ikke måle. Lesere flest la nok ikke merke til forskjellen. Men det var et alment skifte i bruken av antikva skrift – fra den klassistiske antikvaen til renessanseantikvaen – som tyder på at Ibsens følelse var i tråd med en alminnelig smaksendring. Og det er hevet over enhver tvil at skrifttypene påvirker leserne, i den ene eller den andre retning, enten de er dem bevisst eller ikke. Elzeviren gir et mer menneskelig, mindre formelt inntrykk enn den klassisistiske antikvaen.

Alternativet fraktur eller antikva på 1800-tallet viser klart betydningen av valget av skrifttype. Disse to skriftgruppene var en sosial markør i sin egen tid og hadde åpenbart en betydning for oppfattelsen av en tekst. Dette er blitt begrunnet av bokhistorikeren Tore Rem¹³ bl.a. med eksemplet Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortelling Synnøve Solbakken, som i 25 år, inntil 1882, ble satt med fraktur i alle sine utgivelser. Dette var et bevisst valg fra forfatterens side, som mente dette var beste måten å nå bøndene som lesere.

Henrik Ibsen var, med biografen Ivo Figueiredos ord, en aristokratisk individualist, og svært forfengelig. Samtidig med at Digte ble gjort klar for setting, trykking og utgivelse mottok han Dannebrogsordenen, noe han på selvbevisst vis hadde medvirket til selv. Han mente at denne ordenen ville gi ham større prestisje i Norge, hjemlandet som han hadde et vanskelig forhold til. «Nu vil mine landsmænd finde min digtsamling dobbelt så god som ellers!», skrev han til Hegel i midten av februar 1871 etter å ha mottatt ordenen. Med både vakre skrifttyper og skinnende brystsmykker skulle Ibsen og hans forfatterskap hjelpes fram.¹⁴

NOTER

1) Utgiverlandet er ikke avgjørende her. Utviklingen i bruken av antikva og fraktur i Danmark og Norge fulgte det samme mønsteret.
2) Dette gjelder i særlig grad de små bokstavene (minusklene) De store bokstavene (majusklene) bygger på den hogde romerske majuskelskriften, capitalis monumentalis, og har ikke helt det samme preget: især seriffene er noe annerledes.
3) Henrik Ibsens første kontakt med Hegel og Gyldendal skjedde med Bjørnstjerne Bjørnson som mellommann. Bjørnson hadde vært tilknyttet dette forlaget siden utgivelsen av Kong Sverre i 1861, som sammen med de etterfølgende Sigurd Slembe (1862) og Maria Stuart i Skotland (1864) alle var satt med antikva.
4) Gjennomslag vil si at trykket ses gjennom fra den andre siden av papiret.
5) Sitatene fra Ibsens og Hegels brevveksling er hentet fra Henrik Ibsens skrifter, Oslo 2005.
6) Aktie-Bogtrykkeriets Elzevir er ikke helt den samme som er brukt i Ibsens Digte. – Det kan noteres at settemaskinprodusenten Linotype på 1900-tallet hadde Elzevir i sitt sortiment. I deres skriftkatalog heter det at deres Elzevir No. 3 «is based upon revivals of the Elzevir types brought out in the seventies (d.e. 1870-tallet) by Mayeur in Paris, now known generally as French Old Styles». Jeg tror ikke denne skriften ble kjøpt av norske trykkerier.
7) Jeg vet ikke hvor Thiele kjøpte sin Elzevir. Kanskje det var i Frankrike? I så fall kan én grunn til at Thiele ikke kjøpte mer av den, være den lange avstanden, som ville gjort det upraktisk å etterbestille typer når behovet kunne dukke opp. Tyske Genzsch & Heyse hadde en «Französische Elzevir-Antiqua und Kursiv» i sin skriftkatalog fra både 1884 og 1902, og den er svært lik, men ikke helt, bl.a. gjelder dette bokstavene a og W. For øvrig er det flere Elzevirer som kan studeres ved søk på nettet, bl.a. fra skriftstøperiet Turlot i Paris, men den er svært annerledes.
8) Det danske skriftstøperiet William Simmelkiær, startet i 1873, leverte også det som ser ut til å være den samme Medieval til mange norske og danske trykkerier. Her kan det legges til at Old Style og Medieval, på samme måte som Elzevir, kom til å betegne både skriftgruppen renessanseantikva (gammelantikva) og spesifikke skrifttyper.
9) Falk, Valter. Bokstavsformer og typsnitt genom tiderna. Stockholm, Prisma 1975. Side 38, 47–48 og 108–109 for utdyping av dette.
10) Rettskrivingsmøtet i Stockholm i 1869, der Ibsen deltok, hadde vedtatt endringer i ortografien, noe han fulgte, og disse avvek fra den danske-norske skriftnormalen. F.eks. tok han fra og med Digte i bruk å til erstatning for aa.
11) Aslaksen, Kamilla. Amtmannens døtres liv. En bokhistorisk undersøkelse av Norges første moderne roman. OsloMet Avhandling 2019 nr. 32, side 224.
12) Personlig syns jeg Elzevir er den beste av de fire antikvaskriftene som Ibsen holdt seg med.
13) Rem, Tore. Bjørnson, bønder og lesning. Om gotiske meningsdannelser. I Edda 3/2005.
14) Dette avsnittet bygger delvis på Ivo Figueiredos Henrik Ibsen : Masken. Aschehoug 2007, side 84–88.

ENGLISH SUMMARY
The playwright Henrik Ibsen was well aware of the inherent character of different typefaces. As long as his plays were published in Norway, they were typeset in blackletter (of the category «fraktur»). From Brand in 1864, when Gyldendal in Denmark took over publishing his work, a classisistic roman type (a «Modern») was used. When being offered a French Elzevir typeface for the publication of his poems Digte in 1871, he found them beautiful, and declared that he had fallen in love with them. Elzevir was used for two additional editions of Brand and Kongs-Emnerne, but after them the Caslon-interpretation Old face (Medieval) took over. The reason for this was that the Copenhagen-printer Thiele had a limited amount of Elzevir available, and also because they recommended Medieval to Ibsen. Later on, from Hedda Gabler in 1890, the Modern typeface was again used, except in his last play Når vi døde vågner in 1899, which was typeset with Römischer Antiqua (the typeface De Vinne was an American equivalent). In 1905 Ibsen’s wife Suzannah told Gyldendal that Henrik had been disappointed with the typefaces used in his plays, after the beautiful French types earlier on, which he loved so much.

Først publisert 15.12.2019
Sist revidert 30.04.2020

TYPOGRAFI I NORGE har siden år 2000 kastet lys over norsk grafisk historie, samt tilbudt materiale av interesse for dyrkere av skrift og typografi. Det legges sporadisk ut nytt stoff. THESE PAGES have since year 2000 been dedicated to exploring Norwegian printing history, as well as typefaces and typography in general. Most articles have an English summary at the end. ANSVARLIG for disse sidene er typograf og bibliotekar Torbjørn Eng. Kommentarer mottas med takk!