Typografi i Norge

Det er sett og notert...

«Sett og notert» er en liten blogg om forhold innen den grafiske verdenen som fanger min interesse. Disse artiklene publiseres først på inngangssida til Typografi i Norge, og når en ny artikkel kommer til, blir de lagt ut som selvstendige artikler, med lenke fra denne sida. (Nederst finner man noen tidlige artikler som ikke er selvstendige sider.)

Norsk grafisk museum
Les artikkelen her. (November 2024)

Sønnafor og nordafor Sinsenkrysset
Les artikkelen her. (August 2024)

Norske pass med skrifttype fra Monokrom
Les artikkelen her. (Januar 2024)

Frisianus fortsatt anvendelig
Les artikkelen her. (September 2023)

Den første norske skriftprøven
Les artikkelen her. (August 2023)

Frode Hellands Aura antikva
Les artikkelen her. (Juni 2023)

Hva var Avisgrotesk?
Les artikkelen her. (April 2023)

Arven etter Aldus: skrifthistorisk storverk
Les artikkelen her. (Februar 2023)

Arbeidskrevende bildesats
Les artikkelen her. (August 2022)

Skandinavias nye typografi
Les artikkelen her. (Mai 2022)

Typografiske begreper illustrert
Les artikkelen her. (Februar 2022)

Ligaturer og diakritiske tegn
Les artikkelen her. (Desember 2021)

Uproporsjonal skalering
Les artikkelen her. (August 2021)

Strindberg og bokkunsten
Les artikkelen her. (Mai 2021)

God typografi er begrensningens kunst
Les artikkelen her. (Februar 2021)

Linotype Corona, 1941
Les artikkelen her. (Desember 2020)

Bislett: respekt og sans for design
Les artikkelen her. (September 2020)

Den onde gotiske skriften
Les artikkelen her. (April 2020)

Bokhistorie. Bibliotekhistorie.
Les artikkelen her. (November 2019)

Art Deco i Oslo
Les artikkelen her. (September 2019)

«En egen trykkpresse»

Juli 2019

Ane Thon Knutsen disputerte for sin doktorgrad med tittelen over, 18. juni 2019 på Kunsthøgskolen i Oslo. Doktorgraden er av kategorien «Kunstnerisk utviklingsarbeid».

Doktorgradsarbeidet tar utgangspunkt i den britiske forfatteren Virginia Woolf, som i 1917 skrev novellen A Mark on the Wall, samtidig som Woolf lærte seg selv å sette tekst med blytyper i sitt eget trykkeri.

Novellen ble ifølge Ane nærmest skrevet fra settekassen og opp, og i doktorgradsarbeidet har hun utforsket hvordan litteraturen er påvirket av typografien.

Ane har som Woolf skapt sitt eget lille boktrykkeri, og som en del av oppgaven har hun håndsatt hele Woolfs novelle med store maskinfreste løse typer og trykt den på 1837 papirark (bildet). En annen likhet mellom Woolf og Thon Knutsen er deres stilling som kvinner i et (tidligere) mannsdominert fag.

Ved å klikke på en svart hånd øverst til venstre på skjermbildet på hennes nettsted kan man se trykkeprosessen og få tilgang til en 30 min. lydbok hun har spilt inn.

Thon Knutsen er utdannet grafisk designer og hennes mastergrad var også knyttet til boktrykket – som er den tradisjonelle betegnelsen på setting og trykking med løse typer. Dette tradisjonsrike håndverket kalles nå, også i Norge, for «letterpress». Anes praksis plasseres mellom grafisk design og konseptuell boktrykkerkunst.

Ane Thon Knutsen er en entusiastisk utforsker av boktrykkteknikken og typografien – så gratulerer som den første doktor i boktrykk!

Den glemte Midolin

November 2018

Aftenposten endret 6. nov. 2018 sitt design og justerte samtidig sitt 158 år gamle avishode. Aftenposten-logoen er nå mer i tråd med originalen fra 1860-tallet.

I forbindelse med dette arbeidet engasjerte Aftenposten to utenlandske avisdesignere. Verken disse eller avisas ledelse var kjent med bakgrunnen til skrifttypen i det karakteristiske avishodet. I Aftenposten 3. november heter det at den nærmest er ukjent, og kan spontant ha blitt spikket til i tre på stedet, av tyske trykkere.

Dette er ikke riktig, men også forståelig. Denne skriften var i alminnelig bruk i siste halvdel av 1800-tallet, men er deretter gått helt ut av bruk.

Skriften heter Midolin, og ble tegnet av den franske kalligrafen Jean Midolle på 1830-tallet. Det tyske skriftstøperiet Haenel støpte den som trykkskrift på 1840-tallet og solgte matrisene til andre skriftstøperier, noe som ga den stor utbredelse. I store størrelser kan den ha blitt solgt som treskrift. Midolin var vanlig også i Norge, der man ser den brukt som kontrast til den vanlige frakturskriften, i titler og i overskrifter.

Midolin er en hybrid skrift: den blander trekk fra gotisk og antikva skrift, i tillegg til å ha noen helt særegne former - bl.a. A-en i Aftenposten.

Aftenposten i papirversjon har to seksjoner på hver sin rygg. Kulturseksjonen er nå prydet med en k som Aftenposten har forsøkt å tegne i stil med Aftenposten-logoen. Men fordi de ikke har kjent til Midolin-skriften, har dette ikke falt heldig ut. Jeg viser i illustrasjonen først k i den originale Midolin, så Aftenpostens mer kantete, harde k. Denne harmonerer ikke godt med Aftenposten-logoens bokstaver, og burde tegnes om.

Oppdatering: Kulturdelen av Aftenposten med den omtalte k ble nedlagt våren 2019.

Typografiske eksperimenter

Oktober 2018

Gunnar Lilleng er fra tidligere en feiret bokkunstner (han fikk Bokkunstprisen i 1983). I oktober og november 2018 ble hans glemte typografiske eksperimenter stilt ut i Galleri Grafill i Oslo.

Lilleng er utdannet typograf. På slutten av 1950-tallet dro han på haiketur nedover i Europa og havnet tilfeldig i Basel, der han i to omganger var student ved Allgemeine Gewerbeschule under den berømte typografiteoretikeren Emil Ruder.

Ruder hadde visjoner om en ny og spennende typografi, så undervisningen var «eksperimentering for alle pengene», forteller Lilleng i et hefte som er utgitt til utstillingen.

Sett i sammenheng med tidas begrensende blyteknikk skapte Lilleng oppsiktsvekkende komposisjoner. Ruder var også imponert over sin norske student, og fem av Lillengs arbeider ble brukt (uten at han ble kreditert) i Ruders kjente bok Typographie (1967).

Utstillingen viser også Lillengs interessante forsøk på «billedsats»: oppbygging av bilder med typografisk materiell, satt sammen av f.eks. messingstreker.

Lilleng hadde mesteparten av sin yrkesliv som bokdesigner i Gyldendal. Han viste trang til eksperimenter også der, men arbeidene fra Basel og opplevelsene der havnet i en skuff – inntil Aslak Gurholt begynte å nøste opp historien, og kuraterte denne utstillingen.

Ø og Å går internasjonalt

August 2018

Tyskland har forelsket seg i den danske og norske Ø, fortalte Språknytt nr. 2-2018. Den byttes ut med deres egen Ö i enkelte produkter og firmanavn for å gi assosiasjoner til Skandinavia.

Men at også Å kan brukes i samme hensikt, viser disse ferske eksemplene fra Tyskland:

Det er positivt at man utnytter disse to bokstavenes potensiale for å skape en skandinavisk identitet overfor utlandet. Men denne fascinasjonen for Ø og Å i andre land deles ikke av alle her hjemme, som tenderer til å velge bort navn med disse bokstavene (og Æ) for sine nyfødte barn. Dette muligens fordi de kan skape vanskeligheter for barnet i en internasjonal sammenheng når det vokser opp. Men sannsynligvis vil et navn med Æ, Ø eller Å heller (som Carlsberg har skjønt) vekke interesse. (F.eks. navnet Torbjørn viser en nedadgående tendens. Er vi utryddingstruet?)

Det stilles ofte spørsmål om hvorfor disse bokstavene ser ut som de gjør.

I Språknytt-artikkelen heter det at Ø-en er en forenkling av en O og en E. Ja, men ikke slik det blir forklart. Først ble ble E-en en forminsket e og plassert over O-en. Deretter ble e-en med tida i tysk og svensk redusert til to prikker, og vi fikk Ö. Riktig! Mens i norsk og dansk vandret E-en inn i O-en, og ble en strek, hevdes det i Språknytt. Jeg har aldri i eldre skrift eller typografi sett en e inni en O, men jeg venter spent!

Eventyrlig design

Juni 2018

Nasjonalmuseet viser i sommer en stor utstilling med denne tittelen, viet kunstneren Gerhard Munthe (1849–1929).

Munthe var både landskapsmaler – dette var «sommerjobben» hans – og en nyskapende formgiver av tapeter, serviser, interiører, møbler, tepper, samt av grafiske produkter, som bokillustrasjoner, bokbind og skrift. Dette var hans arbeid i den mørke årstida. Han var en av Norges første designere og bidro med modeller for en gryende norsk kunstindustri.

Utstillingen vier naturlig nok hans grafiske kunst oppmerksomhet, og viser bl.a. originalillustrasjoner til den berømte Snorre-utgivelsen (1899) og til Draumkvæde (1904). Hans skriftprosjekt i etterkant av denne siste utgivelsen er grundig dokumentert på Typografi i Norge. Plakater, bokbind og ex libris er også utstilt.

Jan Kokkins bok Gerhard Munthe – en norsk designpioner, utgitt i anledning utstillingen, behandler også Munthes innsats på bokkunstens område grundig, og gir plass til omtale av Muntheskriften.

Boka utgis også på engelsk, så man kan forvente fortjent økt internasjonal interesse for Munthe framover. Gerhard Munthe var en allsidig og særpreget kunstner som virket innen internasjonale strømninger som symbolisme, jugend og den såkalte aesthetic movement, men som hadde et markant norsk grunnlag for sine arbeider.

The history of the Munthe typeface, based on my research in the early 1990s, is from 2018 also available in English.

Horunge-mani

Mars 2018

Horunge (eng.: widow) er gammeldags og ekkelt typografisk faguttrykk for når den siste linja i et avsnitt står på toppen av ei side eller en spalte. Dette er ansett som en fagmessig feil. (For en forklaring på hvorfor dette er feil, se Øyvin Rannem: Typografi og skrift, eller samme argumentasjon her.

Jeg mener betydningen av denne feilen må veies opp mot konsekvensene av de grepene man gjør for å unngå horungen, som kan være verre enn selve horungen. Dessuten mener jeg at horunger kan aksepteres når linja er nesten full.

Typografien har også uttrykket franske horunger (eng.: orphans), som er når første linje i et avsnitt er siste linje på ei side eller i en spalte. Dette har i moderne tid vært ansett som akseptabelt.

Formgiveren av Helga Hjorths interessante roman Fri tanke (2017) har ikke latt horunger passere, uansett deres nasjonalitet. Men prisen har vært høy, og til ulempe for leseren.

Metoden i denne boka har vært å flytte linjer over til påfølgende side, og derved redusere høyden på kolumnen (satshøyden). Det er flere oppslag med ulikt antall linjer på sidene. Konsekvensen er at leseren stusser, og kan tro at det er en pause i teksten, som en blanklinje jo signaliserer.

I eksemplet over (klikk på bildet for stor versjon) har formgiveren anstrengt seg for å forhindre en såkalt fransk horunge – som i dag ikke anses som en feil. Jeg kan ikke huske å ha sett slikt regelrytteri på lenge. Unødvendig, og for meg som leser forvirrende.

Hvis man likevel vil gå denne veien for å unngå horunger, må man i det minste sørge for den samme kolumnehøyden på begge sidene i et oppslag.

God og leservennlig boktypografi bør fremme kommunikasjonen, og ikke vanskeliggjøre den.

Across the Wire

Januar 2018

Under denne tittelen ble et typografisk forskningsprosjekt ved Kunsthøgskolen i Oslo presentert med en interessant utstilling i januar 2018.

Med utgangspunkt i eksempler hentet fra eldre skriftkataloger i skolens typografiarkiv, har man utforsket «spaces in between letters as a fundamental element in the design and perception of (typographic) letterforms. The inverted process in the drawing, routing and cutting of these negative shapes reveals an often overlooked aspect of the reading activity.» (Fra utstillingsinformasjonen.)

Resultatet er svært originale og interessante, ja også vakre bokstavformer og sammenstillinger.

Bokstavene er blitt produsert både digitalt og analogt. De foreligger altså fysisk for boktrykk – nærmest som typer, men som følge av bokstavenes negative uttrykk og åpne form vertikalt må de settes sammen av to, tre eller fire objekter. Den friheten dette gir gjennom den fleksible plasseringen av bokstavdelene til å variere bredden på bokstavene, gir mulighet for forbløffende bokstavvariasjoner.

I eksemplet over ser vi tre R-er variert med de tre objektene den negative bokstaven består av.

Utstillingen er avsluttet, men det er å håpe at det vil bli laget en dokumentasjon av tankene bak og om arbeidet og resultatet.

Det er førsteamanuensis Maziar Raein, stipendiat Ane Thon Knutsen og skriftdesigner og timelærer Ellmer Stefan som har gjennomført prosjektet, i samarbeid med to britiske læresteder.

Skriftdesigner intervjuet i Numer

Desember 2017

Skriftdesigneren Sun Helen Isdahl Kalvenes er intervjuet i bladet Numer, organ for Tegnerforbundet, nr. 4 2017. Intervjuet gjengir interessante synspunkter på skrift og skriftdesign.

Hun har en masterutdanning fra Type and Media ved Det kongelige akademi for bildende kunst i Haag (KABK) og har siden arbeidet i Tyskland og i Norge, men er nå bosatt i USA. Hun er tidligere premiert ved Visuelt-utstillingen 2014.

Hun ble tiltrukket av skriftdesign fordi «jeg kunne uttrykke meg visuelt uten at budskapet måtte være mitt», sier hun. Og: «Noe av det interessante med skriftdesign er spennet mellom historie og fornyelse, mellom tradisjon og teknologi.» Skriftdesign er nemlig teknisk orientert og har et praktisk formål – lesingen.

På nettsiden hennes blir vi presentert for hennes skrifttype Ricochet - trolig et elevarbeid (se bildet). I intervjuet kan vi se at hun også har arbeidet med en digital versjon av Rudolf Kochs kraftige, gotiske skrift Wallau fra 1920-tallet. Hun har dessuten hatt oppgaver for danske og amerikanske kunder.

I intervjuet forteller hun om sin arbeidsform ved design av skrift. Hun tegner manuelt på papir før arbeidet starter på skjermen.

Fagfeltet skrift og typografi er i dag tungt påvirket av engelsk terminologi. I intervjuet står det at skriftdesignere jobber med spasering av skrift. Hva kan dette være? Spacing er å bestemme hvor mye luft hver bokstav i en font skal ha på sidene – de såkalte sidebearings (igjen en engelsk term). Den danske skriftdesigneren og fagforfatteren Trine Rask kaller dette arbeidsfeltet metrics. Har man ikke et bedre norsk ord enn spasering, foretrekker jeg de engelske termene.

Marcus Thrane 200 år

Oktober 2017

I 2017 er det 200 år siden samfunnsreformatoren Marcus Thrane ble født. Han ledet den første organiseringen av arbeidsfolk og husmenn i Norge, Arbeiderforeningene, som krevde stemmerett og sosiale reformer. Organisasjonen vokste seg stor og sterk, inntil ledelsen i 1851 ble arrestert og deretter dømt til lange fengselsstraffer.

Arbeiderforeningernes Blad utkom ukentlig som en fire siders avis, trykt på det meste i ca. 5000 eksemplarer. (I noen framstillinger er tallet feilaktig oppgitt til 20.000.) Avisa var, for sin tid, uvanlig hyppig illustrert med politiske tegninger (se under). Disse ble utført som xylografier av Haakon Adelsten Lunde, ofte basert på tegninger av Thrane selv. Noen var trolig tegnet av Henrik Ibsen, som også var lærer for Arbeiderforeningene.

Avisa ble fra starten i mai 1849 trykt hos Ole Steen i Drammen, byen der den første arbeiderforeningen ble dannet. På nyåret 1850 ble den flyttet til brorens, F. Steens, trykkeri i Christiania. Da myndighetene gikk til arrestasjoner og ransakelser 7. juli 1851 var det muligens boktrykker Fredrik Trondsen Steen den som snarrådig feide artikkelstoff og bilder på gulvet, trolig slik at Ibsen gikk fri for pågripelse – forteller historien.

En satirisk xylografert illustrasjon fra Arbeiderforeningernes Blad 28. september 1850. Bladet harselerer humoristisk over offiser og fabrikkeier Glad ved Akershus festning, som truet festningens oppsynsmenn til å melde seg ut av arbeiderforeningene, mens deres leder Thorbjørnsen ble oppsagt. Den lett gjenkjennelige nygotiske bygningen står fortsatt gulmalt på festningsplassen.

Etter kriminaliseringen av bevegelsens ledere i 1851 ble det muligens vanskeligere å finne trykkeri for den samfunnskritiske avisa. Den var innom flere trykkerier, og i et par måneder hadde Arbeiderforeningene også sitt eget trykkeri. Siste utgave av avisa er datert 20. desember 1856.

Det er i oktober 2017 mange arrangementer i anledning Thranes 200-års jubileum. På Arbeiderbevegelsens arkivs sider kan man lese om Thrane og thranittene. Arbeiderforeningernes Blad kan leses digitalt på Nasjonalbibliotekets nettsider. Skrifttypen er fraktur (gotisk).

In English The strong and radical workers’ organization in Norway around 1850, Arbeiderforeningerne, or as it was called: the Thrane movement, published a weekly newspaper between 1849 and 1856, called Arbeiderforeningernes Blad. This was a remarkable achievement which helped build support for the movement’s petition to the King, asking for political and economical reform.

Se «Sett og notert»-notisene fra åra 2014–2017 her.

TYPOGRAFI I NORGE har siden år 2000 kastet lys over norsk grafisk historie, samt tilbudt materiale av interesse for dyrkere av skrift og typografi. Det legges sporadisk ut nytt stoff. THESE PAGES have since year 2000 been dedicated to exploring Norwegian printing history, as well as typefaces and typography in general. Most articles have an English summary at the end. ANSVARLIG for disse sidene er typograf og bibliotekar Torbjørn Eng. Kommentarer mottas med takk!