Typografi i Norge

Bidrag til fagopplæringens historie i boktrykkerfaget

Fra lærling til svenn og mester

Av Torbjørn Eng

I laugstida var fagopplæringen et nært og personlig forhold mellom mester og læregutt. Med industrialiseringen og veksten i bokhåndverket mot slutten av 1800-tallet ble fagopplæringen et bransjeanliggende og et samfunnsanliggende. Som følge av indre strid ble opplæring og kvalifisering innen bokhåndverket i Norge regulert på et seinere tidspunkt enn andre fag.

Først om fagopplæringen i eldre tider, i det man kan kalle håndverkets laugstid. Bokhåndverket var riktignok aldri et laug, anerkjent av myndighetene, verken i Norge eller i andre land. Men på mange måter ble det organisert som laugene. Bokhåndverket besto av mestere, svenner og lærlinger, med strenge regler for hvordan man skulle forholde seg til sine over- og underordnede, og til sine kollegaer.

En læreforhold begynte med en avtale mellom boktrykkeren og lærlingens pårørende. Avtalen fastsatte læretidas varighet, de gjensidige forpliktelsene mellom partene, deriblant økonomiske og materielle ytelser.

Læregutten skulle av boktrykkeren føres fram til faglig status som svenn. Jeg skriver her læregutt, da det på denne tida nok bare var gutter, ja ofte smågutter som ble tatt i lære. I B. A. Wiums artikkel Fra tidligere dages haandverkerliv i Norsk boktrykk kalender 1924 fortelles det om elleve år gamle Henrik Dedechen, som i 1724 kom i lære hos Peter Nørvig i Bergen. Ved start i så ung alder kunne læretida strekke seg over både sju og åtte år.

Situasjonen i våre naboland
Hva var innholdet i opplæringen, som skulle føre lærlingen fram til svennestatus? Danske Emil Selmar forteller i Gamle dages bogtrykkerforhold (1916) at en setterlærling bl.a. skulle kunne lese latin flytende og være i stand til å rette korrektur korrekt, mens en trykkerlærling skulle kunne skyte ut alle slags trykkformer og stoppe ut fargeballer. Allerede Leipzig-forskriftene av 1606 ga slike retningslinjer. Tyske boktrykkerforhold øvde betydelig påvirkning på Danmarks boktrykkere. Et stort innslag av tyskere i de danske trykkeriene bidro til lojalitet til tradisjonene i boktrykkerkunstens fødeland og til et sterkt indre samhold knyttet til disse. Hvor mye av disse tradisjonene som sildret helt fram til Norge, der det første boktrykkeriet ble etablert først i 1643, er åpent for sterk tvil.

Emil Selmars bok gjengir en lærekontrakt fra Det Godichske trykkeri fra slutten av 1700-tallet, som gir et bilde av det strenge regimet en lærling var underlagt:

Anno 1774 ved Paaske er Mads Rasmussen Rolf indskreven og skal lære Bogtrykker-Konsten udi Otte Aar, indtil Paaske 1782 og maae bemeldte Lærling ey understaae sig nogen Dag eller Nat at udeblive af hans Principalindes Hus, med mindre dertil Tilladelse haves, og skulde dette ey haves af hans Principalinde, da for saadan udeblivelse at lære et heelt aar over hans fastsatte læretid formedelst, og skal han udi hans omskrevne Læretid forholde sig flittig, hørig og lydig, som en Læredreng egner og anstaaer, alt efter den sluttede Contract. At bemeldte Dreng er rigtig indskriven testeres af os undertegnede. / Kbh., den 28. Septbr. 1774. / Friderich Christian Godiche – Factor udi min Moders Bogtrykkerie. (Sju signaturer)

På 1820-/1830-tallet arbeidet den københavnske boktrykker Jacob Behrend for å få lærlingeutdannelsen og kravene til å bli svenn inn i faste former. Danske typografers organisations historie (1894) forteller denne historien. Behrend kritiserte at «lærlingene forfærdige intet svendestykke; principalens erklæring: ‘nu er du svend’ – er alt hvad udfordres, for at gøre, selv det udueligste subjekt, til svend». Han lyktes i å få boktrykkersvennene til å vedta et bønneskrift til kongen om at lærlingene bl.a. «må pålægges at aflægge duelighedsprøve, før de erklæres for svende, og at principalerne pålægges at sørge for, at såvel sætter- som trykkerlærlingen, før han erklæres som svend, nogenlunde godt skal have lært det danske og tyske sprog såvel at tale som skrive samt have lært at regne nogenlunde godt og skrive». Det ser ikke ut til at disse bestrebelsene førte fram i første omgang.

I vårt andre naboland Sverige var boktrykkerieierne av myndighetene gjennom 1600- og 1700-tallet pålagt organisert i en sammenslutning med navnet Boktryckeri-Societeten. Den regulerte strengt gesellenes og lærlingenes liv. «Ingen utur läran lösgifwes, för än han wist behörigt prof på sin skicklighet», het det i dens bestemmelser av 1752 om lærlingene (ingen avslutter læretida før han har bevist sine ferdigheter). Det var også krav om god vandel for å bli svenn, pluss en attest fra kirken som bekreftet lærlingens tilstrekkelige kunnskap om kristendommen. Nils Wessels Svenska typografförbundet 1887–1936 og Svenska typografernas historia er viktige kilder til kunnskap om Societeten og tidlige svenske boktrykkforhold.

På 1800-tallet var Societeten redusert i betydning, og dens virkefelt knyttet til å utstede lærebrev, svennebrev og faktorbrev. I deres reviderte Ordnings-Stadga fra 1848, trykt i Carl I. Fahlgréns Handbok i boktryckerikonsten (1853) heter det at den ferdig utdannede lærlingens «skicklighet i yrket» skulle anmeldes til Societeten. Denne skulle være «undertecknad af patronen och minst en konstförvandt». (Svenskene brukte betegnelsen konstförvandt for typograf fram til 1883.) Etter å ha blitt svenn gjensto enda et halvt års prøvetid som svenn i læretrykkeriet, før han ble konstförvandt. Vi ser altså at man krevde faglig dyktighet av lærlingen for å oppnå svennestatus, men ikke at disse ferdighetene var spesifisert.

Boktrykkeri etter at jernhåndpressen var innført, første halvdel av 1800-tallet. En mann farger inn trykkformen med trykksverte ved hjelp av fargeballer. En mann legger på papiret. En mann står ved settekassa. I bakgrunnen henger papirarkene til tørk etter at de var trykt, papiret ble nemlig fuktet før trykking. Bak setteren en eldre trehåndpresse eller en presse brukt i forbindelse med innbinding av bøkene. (Hentet fra Carl I. Fahlgréns Handbok i boktryckerikonsten för unga sättare, Stockholm 1853)

Mens boktrykkerne i Sverige tidlig sluttet seg sammen, og tyske og danske boktrykkere og svenner i København kom sammen i trykkerselskap – uten myndighetenes godkjenning – som hevdet de tyske «kunstbrug»-tradisjonene, hadde vi ikke noe tilsvarende i Norge, med våre få og spredte boktrykkerier. Slike sammenslutninger og miljøer må ha vært en forutsetning for å kunne holde en viss kontroll med lærlingenes utdannelse.

Det første organisatoriske grepet innen trykkerinæringen her til lands var stiftelsen av en hjelpekasse i 1819. Seinere, i forbindelse med festlighetene i Christiania ved Gutenberg-jubileet i 1840 («Sekularfesten»), ble det i et avisinnlegg foreslått stiftet en «Bogtrykker- og Boghandlerforening» og «oprettelse af Skoler for de antagne Læredrenge». Det første punktet ble realisert for en kort periode, men foreningens formål var utelukkende å stimulere til utgivelser av norsk litteratur. Forslaget om lærlingeskoler kom ikke til noe. I 1849 stiftet boktrykkersvennene i Christiania en Bogtrykkerforening. Denne lyktes å få i stand den første tariffavtalen i 1851, og arbeidet også for opplysning blant medlemmene. Etter at denne foreninga sovnet hen på 1860-tallet, ble så Den typografiske forening i Christiania stiftet 1872 – i dag Norges eldste gjenlevende fagforening. Arbeidsgiverne organiserte seg først i 1884, som Den norske bogtrykkerforening.

Med min kjennskap til vår boktrykkhistorie tror jeg ikke at det ble etablert bestemmelser for å bli boktrykkersvenn i Norge før ved overgangen fra 1800- til 1900-tall. Først da var faget blitt organisert. Opplæringen av lærlingene før denne tida var trolig svært varierende, avhengig av bedriftens arbeidsoppgaver og av mesterens faglige og sosiale samvittighet. Kildene forteller at lærlingene, særlig i de første åra av læretida, ofte ble brukt til mye annet enn det som kan henføres til selve faget. Det kunne være driftsoppgaver i trykkerilokalet, og å stå til rådighet for mesterens og svennenes personlige behov.

Å omtale boktrykkerforholdene i Norge i den før-industrielle tida blir lett spekulasjoner. Vi hadde få, og dessuten svært små trykkerier. I 1807 kun fire, og det er beregnet at disse sysselsatte bare cirka 20 personer. Etter dette året startet en jevn vekst i næringen. Men som en del av den dansk-norske staten var det nødvendigvis nær kontakt med de danske boktrykkerne. De første norske boktrykkerne hadde alle dansk eller tysk bakgrunn. Norge og Danmark var ett arbeidsmarked. Danske og tyske mestere såvel som svenner brakte tradisjonene med seg.

Her til lands var det trolig en uformell praktisering av overleverte tradisjoner som avgjorde hvordan lærlingene ble behandlet. Sannsynligvis ble den læregutt som fullførte den avtalte læretida og behersket arbeidsoppgavene i læretrykkeriet, nærmest automatisk for svenn å regne. Noen formell prøve, et svennestykke, ble ikke avlagt. Dette er heller ikke nevnt fra Danmark eller Sverige. I tillegg måtte lærlingen ha skikket seg vel. Når læretida var utløpt i henhold til kontrakten fikk han etter de gjengse seremonier fra mesterens og svennenes side adgang til svennenes rekker. Med en attest på sin gjennomførte læretid kunne den nyslåtte svennen gå videre til nye oppgaver i faget. Jeg har skrevet litt om seremoniene ved lærlingens vei til cornut og postulert svenn her.

Forholdene etter laugstida
Boktrykkerfaget i Norge var fram til begynnelsen av 1800-tallet strengt regulert. Man måtte ha kongelig privilegium, først fra København, etter 1814 fra Stockholm, for å starte trykkeri. Boktrykkerstanden og rekrutteringen til denne var trolig oversiktlig for dem som jobbet i bransjen. Vi får tro at dette tette boktrykkermiljøet bidro til en, for sin tid, god opplæring av lærlingene. Dette var i hvert fall oppfatningen til flere i bransjen seint på 1800-tallet, for på denne tida ble det diskutert hvordan man kunne heve det faglige nivået. Mange så tilbake på laugstida som en faglig sett god tid.

Men laug, privilegier og monopoler sto for fall. Grunnloven av 1814 lovfestet den nye tids økonomiske tenkning, liberalismen. Ifølge denne skulle det ikke settes skranker for borgernes muligheter til å drive næringsvirksomhet. Etter noen år med tautrekking mellom svenskekongen og Stortinget ble det fra 1839 til slutt vedtatt å avvikle de eksisterende laugene over tid, mens andre fag, som boktrykkerhåndverket, allerede året etter ble «fritt».

Et eksempel på et svennebrev fra siste halvdel av 1800-tallet:
«Da Sætterlærling Søren Sørensens Læreaar med idag er udløben, – saa er det jeg herved erklærer den mellom os oprettede Lærekontrakt for opfyldt. / Den Interesse for sin Gjærning, som han stedse (betyr «alltid») har udvist under sine Læreaar, saavel som den Flid, gode Opførsel sædelige Vandel og hans altid for Dagen lagte Velvillie i sine Forhold, lader mig haabe, som jeg ønsker, at han stedse vil bevare ogsaa i sine fremtidige Forhold. – / Christiania, 12 Januar 1874. P. T. Malling»
Søren Sørensen sluttet i Det Mallingske Bogtrykkeri i 1886, og begynte i Centraltrykkeriet. I 1889 startet han sammen med sin bror Julius eget trykkeri. (Hentet fra Nordisk trykkeri tidende nr. 2, 1914.)

Heretter kunne ikke-fagfolk etablere seg som boktrykkere, uten å inneha det tidligere nødvendige privilegium fra kongen. En «duelighets-attest» fra to troverdige menn var riktignok nødvendig. Ikke-fagmenn kunne gjennom dereguleringen bli ansvarlige for lærlingers opplæring til fagmenn. Dette ble av de faglærte sett på som både umulig og utålelig. Riktignok var i mange tilfeller fagfolk i ledelsen av det daglige arbeidet i trykkeriet (en faktor), og denne fikk da gjerne denne oppgaven.

Eksistensen av boktrykkerier ledet av ikke-fagmenn var et av momentene som fikk Komiteen for Udredning af Fagskolespørgsmaalet (med bl.a. Hermann Scheibler som medlem), nedsatt av Den norske boktrykkerforening, til å skrive mange år seinere, i 1903: «Det er en Kjendsgiærning, at efter Laugenes Ophævelse gik det tilbage med Haandværket, thi om en regulær Uddannelse av Lærlinge blev der nu ikke længere Tale.» Dessuten mente man at det faglige nivået hadde sunket fordi de økonomiske kravene til trykkerienes drift hadde blitt høyere, slik at lærlingene måtte tjene inn sin lønn. Tidligere hadde det tvert om vært vanlig at de pårørende betalte lærlingepenger for at lærlingen skulle få plass. Nå måtte lærlingene først og fremst arbeide, heller enn å lære. I tillegg observerte man at de stadig større boktrykkeriene ledet til en spesialisering av arbeidsoppgavene, noe som førte til at også lærlingene ble satt til noen få, begrensede arbeidsoppgaver, i stedet for å få en variert innføring i hele faget gjennom læretida.

Men boktrykkerne, prinsipalene, altså arbeidsgiverne, var selv sterkt medvirkende til at lærlingene og deres utdannelse ble neglisjert. Det var vanlig å misbruke lærlingeordningen ved å ha et høyt antall (billige) lærlinger i forhold til antallet (dyrere) svenner. En statistikk i Typografiske meddelelser nr. 7 1879 viser at H. J. Jensens boktrykkeri i Christiania var verst stilt, der det var ti lærlinger og bare tre settere. Under slike forhold måtte fagopplæringen trekke det laveste kortet.

I trykkeriene utenfor Christiania og Bergen, som var de mest betydelige boktrykkerbyene i Norge, var misbruket av lærlingene enda mer graverende. I Typografiske meddelelser nr. 13 1877 skriver Christian Holtermann Knudsen om situasjonen i småbyene:

Der findes i saadanne Trykkerier en 4 à 5 Læregutter (ofte flere) og 1 à 2 Typografer, ja paa flere Steder bestaar Arbeidsstyrken udelukkende af Læregutter, og disse er da som oftest, med Hensyn til Undervisningen i Faget, overladte til sig selv, idet den ene skal lære den anden. Man kan nok tænke sig, at de faglige Kundskaber hos disse vordende Kolleger, naar de bliver udlærte, ikke kan være vidtgaaende. Principalen gjør sig imidlertid ingen Skrupler herover, som oftest sender han ham bort, saasnart han har udstaaet sin Læretid, for at han kan søge sit Brød andetsteds, og tager saa en ny Lærling istedet; paa denne Maade gaar det raskvæk. Spørger man nu, hvorledes det vil gaa en paa denne Maade udlært Typograf, om han kommer til Hovedstaden, saa vil Svaret neppe blive beroligende, - han vil i de fleste Tilfælde blive til Byrde for sine Kolleger, ligesom hans Stilling bliver meget ustø, eftersom han ikke kan udføre det ham anbetroede Arbeide saaledes, som det fordres af en udlært Typograf, og Aarsagen hertil maa man da søge hos Læremesteren, der kun bryder sig lidet om Lærlingens Uddannelse i Faget eller om gutten i Fremtiden kan erhverve sig et selvstændigt Udkomme ved dette sit Haandværk…

Typografene kjempet en lang kamp for å begrense lærlingetallet. De ønsket en avtale der antallet lærlinger skulle stå i fornuftig forhold til antallet faglærte og til antallet trykkpresser i trykkeriene. Dette spørsmålet ble satt på spissen i den store typografstreiken i 1889, som Den typografiske forening tapte. Først et stykke ut på 1900-tallet kom en lærlingeskala inn i overenskomsten, forteller Niels Killi i Guttenberg 1872–1873: Norges første fagforeningsblad.

Ved lov av 1866, og iverksettelse fra 1869, bortfalt ethvert krav om fagkunnskap for å utøve et håndverk: heller ikke en attest fra to duelige menn var nå nødvendig. Men etter å ha erfart de negative konsekvensene av dette for arbeidskvalitetens del, og etter påtrykk fra håndverkerne, ble frivillig svenneprøve innført fra 1881. I 1894 ble denne lovfestede prøven tvungen – det var altså nødvendig å avlegge en svenneprøve for å bli mester. Men en nødvendig prøve for å bli svenn var dette ikke.

Det var også en endring av Håndverksloven som ble vedtatt i 1881, gjeldende fra 1. januar 1883. Det ble strammet litt til, noe de organiserte typografsvennene hadde forhåpninger til. I Typografiske meddelelser 1884 nr. 1 heter det: «Med 1883 traadte den nye Haandværkslov istand. I denne saa vi et Værn mod den Løshed, som havde hersket baade paa Lærlingevæsenets og andre Omraader og vi har Grund til at haabe, at den skal vise gode Frugter.»

Tvungen svenneprøve ble likevel ikke umiddelbart innført i boktrykkerfaget. En viktig forutsetning for at et fag skulle omfattes av denne tvangen til avlagt svenneprøve for bli mester var at faget hadde innført svenneprøver. Og dette hadde ikke boktrykkerfaget blitt enig med seg selv om. Tvert om var det en del motstand i faget mot å innføre svenneprøve.

I svennenes fagforbund Norsk Centralforening for Bogtrykkere foreslo Den typografiske forening i Kristiania for landsmøtet i 1897 at NCfB skulle arbeide for at håndverksloven skulle inneholde bestemmelser om tvungen svenneprøve for boktrykkeriarbeidere. Under behandlingen av forslaget i Kristiania-avdelingen hadde meningene vært svært delte. Motstanderne betegnet forslaget som «reaksjonært og tilhørende en længst svunden tid» og at det ville føre til at det ville bli ansatt flere settersker og hjelpearbeidere i stedet for at man ville ta inn lærlinger. Forsvarerne «af forslaget fremhævet, at tvungen svendeprøve for bogtrykkeriarbejdere var nødvendig for at lægge et baand paa de arbejdskjøbere rundt om i landet, der med den mest fordømmelsesværdige ligegyldighed af verden sendte hobetal af «udlærte» arbejdere, som i virkeligheden lidet eller intet havde lært udenfor slet og ret avissats, ud paa arbejdsmarkedet». Forslaget ble til slutt vedtatt med en knepen majoritet.

Men da forslaget ble lagt fram for NCfBs landsmøte ble det avvist av flertallet. Et forslag fra representanten Friis fra Bergen om at «indførelsen af tvungen læreprøve for saavel mandlige som kvindelige bogtrykkeriarbejdere er et reaksjonært skridt, som vil ha skjæbnesvangre følger med hensyn til nedtrykkelse af lønnen osv. som følge av loven», og i stedet arbeide for stats- og kommuneunderstøttede fagskoler, ble vedtatt. I vedtaket het det også at «den i den nuværende lov saakaldte «svendeprøve» for haandværkere, som agter at nedsætte sig som arbejdsgivere, bør gjøres gjældende lige overfor bogtrykkere, for derved at hindre den omsiggribende oprettelse af «akcidenstrykkerier», hæmme smudskonkurrancen og deraf følgende lønnedtrykkelse».

Morten Johansens arbeid for svenneprøver
Også blant arbeidsgiverne var det motstand. Mange var for, men ikke minst fordi Boktrykkerforeningens formann Carl Grøndahl var i mot, ble saken trenert og, ifølge noen, manipulert av ham. Boktrykker Morten Johansen i Kristiania gikk til felts mot Grøndahl, og la vekt på å få de organiserte typografene med seg. Han appellerte til svennenes interesse av å innføre tvungne svenneprøver.

Morten Johansen (1852–1924) var en pådriver for å innføre tvungne svenneprøver, og ble seinere kalt fagskolens skaper. I åra 1873–1877 reiste og arbeidet han på kontinentet. I Dresden møtte han Hermann Scheibler, og var årsak til at denne valgte å reise til Norge. Scheibler ble en framstående boktrykker i sitt nye hjemland.

I november 1903 la han saken fram i sin fulle bredde i en artikkel i typografenes blad Typografiske meddelelser. 90–95 % av aksidensarbeidene (dvs. forretningstrykksaker, som var blitt et viktig arbeidsfelt) ble trykt i ikke-fagfolks trykkerier, hevdet Johansen. Ved innføring av tvungne svenneprøver for dem som ville bli mestere, åpnet det seg gode muligheter for svennene til å starte eget trykkeri, eller til å bli bestyrer i trykkerier som var eid av ikke-fagmenn.

Stemningen blant boktrykkerne snudde, selv om det var hardnakket motstand særlig fra aviseierne i hovedstaden. Disse mente at man måtte skille mellom bok- og kunsttypografer på den ene sida, og avistypografer på den annen. De to gruppene typografer kunne ikke behandles likt med hensyn til behovet for faglige kvalifikasjoner. I 1905 vedtok svennenes NCfB støtte til kravet om tvungne svenneprøver. Morten Johansens syn vant fram, og fra 1906 ble tvungen svenneprøve innført. Nå var det sikret at boktrykkeriene ble drevet av fagmenn.

Men for å bli svenn og for å være svenn var det som nevnt ikke nødvendig å gå opp til svenneprøven. Fortsatt var det lærebedriften og dens mester som godkjente lærlinger som svenn å være. Vi ser likevel av lister i Boktrykkerforeningens blad Nordisk trykkeri tidende de påfølgende åra at mange svenner, utlært flere år tidligere, valgte å gå opp til svenneprøven. Noen av disse planla å starte eget boktrykkeri og trengte denne attesten, men neppe alle.

Ni år etter innføringen av tvungen svenneprøve skrev boktrykker Max Rich. Kirste i Nordisk trykkeri tidende nr. 5 1915: «Efter den nugjældende ret kan saaledes en svendeprøve kun forstaaes som en mesterprøve. Enhver, som har utstaat sin lære, kan arbeide som svend uten at han avlægger nogen prøve, men ingen kan etablere sig som mester eller bli driftsbestyrer som ikke har avlagt svendeprøve.» Typograf Rolf Torp skrev så seint som i 1932 (Grafisk Revy nr. 3): «Svenneprøven er jo ikke tvungen, således at man må ha svenneprøve for efter utstått læretid å kunne arbeide som svenn.»

Jeg vet ikke når svenneprøven ble obligatorisk for å oppnå svennestatus i Norge, og det ligger utenfor denne artikkelens hensikt.

Amerikansk trykkeri med en håndpresse ca. 1836. Trykkeren til høyre venter på at gutten skal valse inn formen med trykkfarge. Hentet fra Guttenberg 1872–1873: Norges første fagforeningsblad.

Svenneprøver var nå innført. Men i sin artikkel i Typografiske meddelelser 1903 oppstilte boktrykker Morten Johansen ytterligere et mål for boktrykkerstanden: en fagskole måtte til for å heve fagets anseelse. Ti år etter at fagskolesaken var vunnet, ble han intervjuet av Nordisk trykkeri tidende, og uttalte at fagskolesaken hadde vært viktig for ham fordi «hos vore arbeidere saa ofte viste sig mangel paa utdannelse og dygtighet. Saa mange var uten forstaaelse og interesse.»

Arbeidet for en fagskole i Christiania
Det var Den typografiske forening i Christiania som først tok tak i spørsmålet om bedre fagopplæring. Det heter i foreningas historie, utgitt ved 50-års jubileet i 1922, at enkelte boktrykkerprinsipaler ofte hadde «indtat lærlinger som har vært i den grad blottet for ‘barnelærdom’ at de ikke engang har hat det fjerneste begrep om hvor de skulde sætte store og smaa bokstaver...» Foreninga foreslo derfor i 1885 overfor Boktrykkerforeningen (prinsipalene) å nedsette en kommisjon til å utrede «Spørgsmaalet om Oprettelse af en typografisk Fagskole i Kristiania». Det ser ut til at det særlig var mangelen på almenkunnskap som ble oppfattet som et problem av typografene.

Boktrykkerne avslo oppfordringen, og viste til byens forskjellige aften- og søndagsskoler, i tillegg til å slå seg til ro med at den faglige utdannelsen ble godt ivaretatt i hvert enkelt boktrykkeri.

Kristiania Faktorforening, som organiserte arbeidslederne i trykkeriene fra 1901, foreslo i sin tur i 1904 for boktrykkerne å starte aftenundervisning for lærlingene. Faktor Max Rich. Kirste i Centraltrykkeriet (seinere boktrykker med egen bedrift) var blant dem som hadde argumentert for dette i flere år. I 1902 uttalte han i et foredrag i Kristiania faktorforening: «Det er beklageligt, hvorledes de fleste typografer for tiden udøver sit fag, – uden liv og lyst, tankeløst, interesseløst, maskinelt.» Behovet for «en fagskole og systematisk uddannelse i faget, praktisk som teoretisk», var stort, mente han. Men heller ikke denne gang kom det noe ut av samarbeidsinvitten overfor boktrykkerne.

I 1908 tok faktorene og boktrykkerne igjen opp fagskolesaken. Samme år ble det avholdt en utstilling i Kristiania av norske svenneprøver, avlagt etter at slike ble innført fra 1906, sammen med elevarbeider fra utenlandske fagskoler. Faktor Eugen H. Rübsamen vurderte de norske svenneprøvene kritisk i sin tale:

Man faar indtryk af, at det for de flestes vedkommende nærmest gjaldt om at blive færdig og ikke om at præsentere et arbeide, som virkelig er udtryk for den enkeltes kundskaber. Kun faa viser hensynstagen til den moderne typografis fordringer med hensyn til saavel skrift- og papirvalg som til sats og papirformatets indbyrdes forhold til hinanden. Ligeledes er gjennemgaaende det regulære spatium heller over end under 1/2 geviert; dette kunde jo forsvares dermed, at det er brug i det daglige arbeide, men anderledes burde det dog stille sig, naar det angaar en svendeprøve. Titelsiderne gjør sig heller ikke bemerkningsværdige med hensyn til det gyldne snit. Ligeledes er grupperingen ofte uheldig. Hvor bloksats er anvendt, er skydningen gjerne for stor, saa det hele falder fra hverandre. Kun faa af akcidentsprøverne viser et vel gjennemtænkt arbeide. Ogsaa her er et misforhold mellem skrift, indfatning, farve og papir. – Det er tydelig: her læses og studeres ikke fagskrifter. At arbeiderne kritisk betragtet gjennemgaaende ikke opfylder rimelige krav, har naturligvis mange aarsager: 1) først og fremst, at de fleste aldrig før har set noget helt selvstændig 2) ufuldkomment materiale, 3) altfor kort tid (sætterens egen feil), 4) misforstaaelse af opgaven o.s.v., men hovedsagelig mangelen af en fagskole.

Det var boktrykker Morten Johansen, som tidligere hadde arbeidet for tvungne svenneprøver, som stilte seg i spissen for fagskolearbeidet. Nå var tida moden. Han ledet en nedsatt komite, og skolen ble så åpnet allerede høsten samme år, 15. september 1908. Den var fra starten av en teoretisk aftenskole. De fleste fagene var almenfag som det fra før av ble undervist i ved Den tekniske aftenskole i Vaterland i Kristiania, der aftenundervisningen av setterlærlingene og trykkerlærlingene hadde fått lokaler.

Dette bildet fra Nordisk Trykkeri Tidende nr. 9 1913 viser utstyret som ble tatt i bruk i fagskolen fra 1914. Det var blitt forståelse for en mer praktisk orientert utdanning. I nr. 11 heter det: «Den raader over en hurtigpresse, en stor digeltrykpresse med dertilhørende elektriske motorer o.s.v., et projektionsapparat for fremvisning av tegninger, sats m.v., det eneste i Skandinavien og som lærerne venter sig store ting av, moderne sætterreoler med et litet men praktisk og tidsmæssig utvalg av skrifter...»

Ifølge Norsk boktrykk kalender 1919 meldte det seg ved åpningen 80 elever, derav 56 setterlærlinger, 16 trykkerlærlinger, en stereotypørlærling og sju utlærte settere, og det heter videre:

Undervisningen bestod efter planen i regning og bokholderi, norsk og korrespondanse, tegning og tysk, de skolefag som er obligatoriske for de tekniske aftenskoler. Imidlertid måtte der foretas skritt til å imøtekomme kravet om fagskoleundervisningen som skulde begynne i 2den kl. og med det for øie blev der efter ansøkning ansatt tre faglærere, nemlig faktor Rübsamen og typograf Mortensen som lærere for setterklassen og faktor Lundsted som lærer for trykkerklassen.

Fagundervisningen var kun teoretisk de første åra. Men fraværet av praktisk undervisning ble kritisert, og fra 1914 fikk man også i gang det man kalte «laboratorier», det vil si setteri og trykkeri. Samme år utga aftenskolen heftet Aksidenssats om aksidenstypografi, forfattet av faglærer Eugen H. Rübsamen.

Fra den første trykkerklassen på forskolen i Kristiania, som hadde lokaler i Østre Elvebakke. To elever sammen med faglærer Hansen, september 1923, står det skrevet bak dette fotografiet. (Foto tilhører Max Rich. Kirstes arkiver)

Man erfarte etter hvert at det var hensiktsmessig at lærlingene hadde et visst grunnlag i faget før de startet læretida. Av fagbladene får jeg inntrykk av at både mesterne og svennene ofte sviktet når det kom til opplæring i lærebedriftene. I 1922 ble det startet en forskole i Kristiania (Oslo). Denne var utelukkende praktisk, og ga avkorting i læretida.

Jeg er interessert i alle opplysninger om lærekontrakter, svennebrev o.l. fra boktrykkets første år i Norge (fram til første del av 1900-tallet). Kontakt meg her.

ENGLISH SUMMARY
This article investigates the history of the Norwegian education of apprentices and the system of qualifactions in the printing trade from the early times until 1920. Until 1814 Norway was part of Denmark, and subsequently had only a very small number of printers, because Copenhagen was the intellectual and administrative center of the united kingdom. From 1839 all privileges in the Norwegian printing trade were abolished, so that the art became open to people without experience in printing. Not until 1906 was the passing of a compulsary test introduced, necessary in order to have or manage a printing office. In 1908 the first evening classes for compositor and printer apprentices were organised.

Først publisert 22-01-2016
Sist revidert 24-04-2018

TYPOGRAFI I NORGE har siden år 2000 kastet lys over norsk grafisk historie, samt tilbudt materiale av interesse for dyrkere av skrift og typografi. Det legges sporadisk ut nytt stoff. THESE PAGES have since year 2000 been dedicated to exploring Norwegian printing history, as well as typefaces and typography in general. Most articles have an English summary at the end. ANSVARLIG for disse sidene er typograf og bibliotekar Torbjørn Eng. Kommentarer mottas med takk!