Flere mindre norske skriftstøperier, men neppe med originale skrifter
Historien om skriftstøping i Norge
Typografer, grafiske designere og andre med kjærlighet for trykkskrift vil gjenkjenne navn som Stempel, Amsterdam, Klingspor og mange andre som tidligere hederskronte skriftstøperier. Disse forsynte norske trykkerier i en årrekke med blyskrift. Men Norge var ikke alltid helt avhengig av import av skrift til sine trykkerier.
Av Torbjørn Eng
For også Norge har en historie innen skriftstøping. Både en kjent, om enn lite omtalt historie om et middels stort norsk skriftstøperi, i tillegg til en ganske ukjent historie om flere mindre skriftstøperier, som her blir fortalt for første gang. Enkelte større trykkerier støpte dessuten noe av sin egen skrift.
Den kjente historien handler om Det norske skriftstøperi i Oslo. Bedriften støpte skrift i 30–40 år på 1900-tallet. Sortimentet var basert på lånte og kjøpte matriser fra Monotype Corporation i England. I 1960 utga firmaet ei bok i anledning sitt 25-års jubileum. Her heter det: «Det hadde til da [bedriftens oppstartsår 1934] ikke eksistert noe skriftstøperi i Norge.»
Dette stemmer ikke. Den nesten ukjente historien om norsk skriftstøping handler om hele seks andre skriftstøperier. Disse var virksomme fra slutten av 1800-tallet og et stykke inn på 1900-tallet, men har vært nær ukjente i vår tid.
Det er ingen holdepunkter for at det ble støpt originale skrifter i disse skriftstøperiene. Å formgi og produsere en original skrifttype var et stort og kostbart arbeid som forutsatte høy fagkunnskap og kunstnerisk talent, i tillegg til et større marked for skriften. Likevel er den norske skriftstøpingen en interessant flik av norsk boktrykkhistorie, som gir et glimt inn i forholdene i boktrykkerfaget da det det var i sterk vekst og tok form for 130 år siden.
Det norske skriftstøperi
Det norske skriftstøperi startet som et skriftstøperi under den grafiske utstyrsleverandøren Olaf Gulowsen A/S i 1934. Det var tilknyttet skrift- og settemaskinprodusenten Monotype i England gjennom deres nordiske sentral for skriftmatriser i Stockholm: Scandinavian Display Matrix Library, som var i virksomhet i hvert fall fram til 2. verdenskrig. I 1950 ble støperiet skilt fra moderfirmaet under eget navn, Det norske skriftstøperi, og hadde i 1960 12 ansatte. Jeg har ikke kunnet fastslå når bedriften opphørte.
I den nevnte jubileumsboka ved firmaets 25-årsjubileum i 1960, Halvor Durban-Hansens Skrift og typer, kan vi lese at uten samarbeidet med Monotype i England ville skriftstøperiet ikke vært mulig å realisere. Men det norske grafiske markedet satte pris på muligheten for omgående levering av skrift fra et innenlands støperi, når kvaliteten var god og prisene konkurransedyktige.
Utvalget av skrift fra Olaf Gulowsen/Det norske skriftstøperi var begrenset, som vist i deres skriftprøve, som av Nasjonalbiblioteket er antatt å være utgitt i 1940. Skriftene ble støpt i grader (størrelser) fra 6 til 72 punkter, men kun Bodoni dekket hele dette spennet. Så å si alle skriftene i prøven lar seg identifisere som Monotype-skrifter.
En brosjyre fra 1950-tallet viser at sortimentet var blitt utvidet noe, bl.a. med de populære bokskriftene Bembo og Goudy, mens andre skrifter var gått ut.
Skriftkatalogen til Olaf Gulowsen A/S fra ca. 1940 (ennå ikke omdøpt til Det norske skriftstøperi). Til høyre en side i katalogen, som viser den den gang populære skriften Cochin. (Ill.: Verkstedet – verkstedet.org)
Skrift og typer er både en vakker og interessant bok, som ikke er vanskelig å skaffe seg antikvarisk i dag. Den gir blant annet en innføring i historien og teknologien knyttet til skriftstøping, som er nyttig å kjenne til i det følgende.
Skriftstøpingens teknikk
Opprinnelig besto framstillingen av typer i å først gravere et såkalt stempel i stål, der bokstaven står i relieff – en såkalt patrise (far-form). Dette stemplet ble så preget inn i et annet og mykere metallstykke, slik at bokstaven sto dyptliggende i dette – en såkalt matrise (mor-form). Fra matrisen støpte man blytypene i et manuelt støpeapparat, en etter en. Før de var klare til bruk, måtte overflødig metall slipes av typene. Et dagsverk kunne resultere i 4000–5000 typer.
Til venstre: en skriftstøper i det 17. århundre, sammen med en kvinne som sliper typene. Til høyre: patrise, matrise og støpeinstrumentet ved håndstøping.
På 1800-tallet ble denne prosessen forbedret på flere måter. Den manuelle håndstøpingen ble fra 1838 avløst av en håndstøpemaskin som økte produktiviteten fire–fem ganger. Etter 1853 kom komplettstøpemaskinen, som støpte typene automatisk, og etter hvert også ferdigstilte dem gjennom sliping og justering. Komplettmaskinen hadde en kapasitet på 6000–10.000 typer i timen, avhengig av skriftgraden på typene.
Framstillingen av matriser – altså originalen i skriftstøpingsmaskinene – ble på sin side først forenklet gjennom oppfinnelsen av galvanoplastikken i 1837. Teknikken gikk ut på å senke patrisen i et elektrolytisk bad. Derved ble det utfelt en avstøpning av den, i nikkel eller kobber, som så kunne brukes som matrise ved støpingen av typene. Neste skritt i den tekniske utviklingen var at det mot slutten av 1800-tallet ble utviklet boremaskiner som framstilte patriser og matriser i metallet, nøyaktig etter tegninger av bokstavene.
1800-tallets norske skriftstøperier
Det hadde altså ikke eksistert noe skriftstøperi i Norge før 1934, ifølge Det norske skriftstøperis påstand i 1960. Men disse seks firmaene beviser det motsatte: Først Wilh. Brede, den første skriftstøper i Norge, som drev fram til 1878. Så S. Isaksens skriftstøberi som ble etablert i 1874, mens M. J. Jacobsens skriftstøperi ble etablert i 1878. I 1887 åpnet G. Andresen et skriftstøperi i Kristiania, som annonserte hyppig i Typografisk meddelelser i ett års tid, fram til begynnelsen av 1888. Kristiania skrift- og stereotypstøberi & galvanoplastik annonserte i et par utgaver av det samme bladet i 1891. Og til slutt: den grafiske fagforretningen Jens Aanesen hadde også et skriftstøperi, som var i drift i hvert fall fra 1918. Alle disse bedriftene lå i Oslo (Christiania/Kristiania).
De to skriftstøperiene i Christiania annonserte side om side i Den typografisk forenings blad Typografisk meddelelser nr. 14 1884.
Det er ikke mye som er kjent om disse skriftstøperiene, og vi vet lite om hva slags skriftstøping de utførte. Skriftstøper Wilh. Brede har jeg funnet omtalt i en liten opplysning i bladet Udstillings-Tidende fra Den norske kunst- og industriudstilling i 1883 (se under). Vi skjønner av denne omtalen at hans virksomhet trolig ble videreført av M. J. Jacobsen, samme år som sistnevnte firma ble etablert. Brede omtales også i Nordisk Trykkeri Tidende i 1910, i en artikkel der arbeidet for å samle gammelt grafisk utstyr til et boktrykkmuseum blir omtalt. Noe «gammelt skriftstøperverktøi» var tatt vare på fra Bredes virksomhet, heter det her.
Litt mer om Brede kommer fram gjennom danske C. Nyrops artikkel fra 1875 om danske skriftstøperier. Wilh. Bredes far, F. (Frederik) U. Brede anla et skriftstøperi i København på begynnelsen av 1830-tallet. Etter hans død i 1851 overtok sønnen Wilhelm – «men han formaaede ikke at lede det. Skriftstøberiet blev solgt, og han reiste til Christiania», skriver Nyrop. Han var dermed ute av historien om dansk skriftstøping. Men noe skriftstøpingsutstyr og matriser har han trolig beholdt og tatt med nordover. I min bok Da typografien ville være kunst viser jeg at Bredes skriftstøperi i 1871 gikk konkurs og dets rikholdige inventar ble taksert, før han gjenopptok driften.
Noe mer er kjent om de fire øvrige firmaene som vi vet drev på 1800-tallet. Som deres annonser forteller, utførte de også galvanoplastikk, mens M. J. Jacobsen, S. Isaksen og Kristiania skrift- og stereotypstøberi & galvanoplastik i tillegg også leverte stereotypi-tjenester. Galvanoplastikk og stereotypi er begge teknikker som gjorde det mulig å mangfoldiggjøre klisjeer (trykklare illustrasjoner i relieff) og trykkformer.
Galvanoplastikkens tekniske grunnlag er nevnt over, i forbindelse med framstillingen av matriser i skriftstøpingen. Stereotypiens teknikk er å presse trykkformen, der trykkbildet står i relieff, inn i preparert papirmasse. Papirmassen ble derved en matrise. Deretter ble det tatt en avstøpning av denne, noe som resulterte i nye trykkformer. Hensikten med stereotypi kunne være å unngå å behøve å sette trykkformen flere ganger når den skulle bli trykt flere steder eller på flere maskiner, eller for å lage flere trykkformer for derved å spare slitasje på originalformen under i trykkmaskinen.
M. J. Jacobsens katalog med utvalget av deres klisjeer.
Fra M. J. Jacobsen er det bevart en bok med over 2000 originale illustrasjoner som firmaet solgte som klisjeer. I denne boka, som Nasjonalbiblioteket anslår til å være utgitt i 1885, heter firmaet «M. J. Jacobsens Skriftstøberi, Xylografi- & Galvanoplastikanstalt». Klisjéene, cirka 2000 i tallet, var trolig basert på xylografier (tresnitt på endeved), som de leverte avstøpninger av.
Disse bedriftene hadde altså flere bein å stå på enn skriftstøpingen. Galvanoplastikk og stereotypi var på denne tida nært forbundet med skriftstøperiene. Denne reklamen, fra 1890-tallet, for det i dag lite kjente tyske skriftstøperiet A. Numrich i Leipzig, viser også dette.
Annonse for M. J. Jacobsen i Typografernes Bazar-Trompet, oktober 1885.
G. Andresens første annonse i Typografiske meddelelser nr. 5-6 1887, som bekjentgjør hans firma.
Den norske kunst- og industriutstilling
Sommeren 1883 ble Den norske kunst- og industriudstilling arrangert i Christiania. De to skriftstøperiene S. Isaksen og M. J. Jacobsen stilte ut eksempler på sin produksjon i den store hallen som var bygget på Tullinløkka i anledning utstillingen.
I utstillingens avis Udstillings-Tidende nr. 23 gir Chr. H. Knudsen, formann i Den typografiske forening i Christiania, en vurdering av disse to skriftstøperienes arbeider:
Fra vore to Skriftstøbere, S. Isaksen og M. J. Jacobsen er udstillet adskillige vakre Sager, som vidner om, at Norge ogsaa i denne Branche vil forsøge at konkurrere med Udlandet. Naar man sammenligner de overfor hinanden opstillede Sager fra disse to Skriftstøberier, vil man vistnok som upartisk Iagttager komme til det Resultat, hvad Skriften angaar, at med Hensyn til Snit og Afpudsning staar de af Isaksen udstillede øverst. Begge har gode Stereotyp- og Galvanoplader.
Han skriver også: «Noget af det interessanteste, Isaksen har udstillet, er en af ham selv helt igjennem forarbeidet Skriftstøbermaskine, som ingen Bogtrykker bør forbigaa uden at kaste et Blik paa den.» Svært interessant, men flere spor av dette har jeg ikke funnet.
Avishodet til Udstillings-Tidende. Utstillingslokalene var på Tullinløkka, før Historisk museum ble bygget. Bladet ble utgitt av Jonas Rasch og trykt i Det Mallingske Bogtrykkeri.
Referatet fra Den norske kunst- og industriudstilling forteller at begge disse bedriftene støpte skrift. Det heter at S. Isaksens skrifter var best på «snit». Det betyr trolig at tegningen, formgivingen, av hans skrifter var estetisk best, etter referenten Christian Holtermann Knudsens smak.
Hederlig omtale på industriutstillinger
Slike industriutstillinger var generøse med medaljer i gull, sølv og bronse til utstillerne. De to skriftstøperiene fikk riktignok ikke medalje i Christiania 1883, men «hæderlig omtale»: M. J. Jacobsen for «Skriftstøbning og Galvanoplastik», S. Isaksen for det samme, pluss for «Stereotypistøbning». Denne hederen brukte de begge i sin videre markedsføring.
M. J. Jacobsen kunne smykke seg med flere priser. Typografiske meddelelser skrev i nr. 39, 1885 at M. J. Jacobsen «erholdt ved Udstillingen i Kristiansand Mention honorable for Galvanoplastik og Stereotypi». Også i Liverpool 1886 og i Paris 1889 ble bedriften hedret. Ti år etter utstillingen i Christiania i 1883 brukte firmaet disse utmerkelsene fortsatt i sine annonser.
Dette håndstøpingsverktøyet stammer fra S. Isaksens skriftstøperi og tilhører Norsk teknisk museum. Museet har endel verktøy og maskiner knyttet til skriftstøping i sin samling. Disse kan studeres på digitaltmuseum.no.
Støping i galvano og stereotypi var altså et vesentlig arbeidsområde for disse skriftstøperiene. Men hva slags skriftstøping utførte de? Så vidt jeg vet er det ikke bevart skriftprøver eller arkiver etter disse firmaene. Mitt svar er derfor basert på kvalifisert synsing.
Det er mest sannsynlig at de kjøpte matriser (støpeformer) fra utenlandske, trolig tyske skriftstøperier, og støpte skrift fra disse. Denne praksisen var helt vanlig. Det var kun få skriftskjærere i virksomhet i Europa. Det å ferdigstille et stålstempel av en bokstav, ja ikke bare ett, men et helt alfabet og andre nødvendige tegn, var et spesialisert og høyt kvalifisert arbeid. Et slikt stålstempel kunne være «far» (patrise) til mange matriser, som så ble solgt til andre støperier. Også de øvrige skriftstøperiene i Norden kjøpte matriser for skriftstøping, og skar ikke selv, eller i liten grad, egne originale patriser.
Det er ikke sannsynliggjort at S. Isaksen, Kristiania skrift- og stereotypstøberi & galvanoplastik, G. Andresen og M. J. Jacobsen støpte egne skrifter. Men jeg vil tro at deres annonser er satt med skrifter fra deres egen produksjon, og at disse dermed gir det eneste bildet vi har av deres produksjon.
Kristiania skrift- og stereotypstøberi & galvanoplastik annonserte i kun to utgaver av Typografiske meddelelser i 1891, her i nr. 46.
Disse støperiene var små, men hvor små? Tor Are Johansen refererer i sin pressehistoriske forskning til Statistik over Norges Fabrikanlæg 1879–1895, som i denne perioden registrerte mellom en og tre skriftstøperier pr. år, med et samlet antall ansatte mellom sju og femten. Skriftstøping i Norge var en liten bransje. Årsaken til dette er bl.a. som han skriver:
Det er vanskelig å si hvor stor del av markedet disse bedriftene klarte å erobre. Tatt i betraktning at de ble etablert i en periode hvor det også ble startet flere norske leverandørforretninger som hadde agenturer på skrift fra anerkjente utenlandske selskaper, har de sannsynligvis hatt begrenset suksess.
Jeg viser i Da typografien ville være kunst til streiken i M. J. Jacobsens skriftstøperi i 1894. Typografiske meddelelser skrev at det da var fire svenner i bedriften. Min bok har for øvrig også annen utfyllende informasjon om den norske skriftstøpingen.
Disse to annonsene sto i Nordisk Trykkeri-Tidende nr. 1 1893. Det er sannsynlig at skriftstøperienes annonser ble satt med skrifter fra deres egen produksjon. Annonsene gir oss dermed det eneste vitnemålet vi har om deres produksjon.
Kvaliteten på de norske skriftstøperiene
De ovenstående to annonsene for M. J. Jacobsen og S. Isaksen er hentet fra det grafiske fagtidsskriftet Nordisk Trykkeri-Tidende, som ble startet i 1892 av Centraltrykkeriets sjef Chr. Thorvaldsen. Til tross for sitt «nordiske» navn hadde det sitt nedslagsfelt i Norge.
I 1894–96 ble Nordisk Trykkeri-Tidende redigert av typografen og den tidligere fagforeningsmannen Olav Bergenn. Tre ganger i hans redaktørtid oppsummerte bladet status i den norske trykkeribransjen i en artikkel under overskriften «Für das Ausland». Artiklene var på tysk, trolig for å stimulere de mange tyske annonsørene i bladet til fortsatt å se mulighetene i Norge, og gjerne befeste sin tilstedeværelse gjennom flere annonser.
I nr. 1 1896 heter det om de norske skriftstøperiene, i min oversettelse: «Skrifter leverer de dog ikke, når de i blant skal justere en konkordans riktig, blir deres evner stilt på en slem prøve.» (En konkordans er en typografisk lengdeenhet på 4 cicero, det vil si 48 punkter.) Her vises det trolig til støping av blindmateriell: kvadrater eller blysteger, ikke typer.
Framstilling av typer ad galvanoplastisk vei, ifølge Bauersche Giesserei: Det var tungvint og tidsødende å skjære bokstaver i stålstempler, og ved store skriftgrader uøkonomisk. Etter galvanoplastikkens oppfinnelse kunne man skjære bokstavene i det mykere skriftmetallet, og utfelle en matrise galvanisk. Fra Wie eine Buchschrift entsteht.
Til tross for denne dommen vet vi at Kirste & Sieberth Bog- og Kunsttrykkeri 15 år etter bestilte skrift fra S. Isaksen. I kopiboka til Kirste & Sieberth finner vi Max Rich. Kirstes brev til herr skriftstøper S. Isaksen av 10. mars 1909: «Vi beklager at maatte meddele Dem at de defekter som De har støpt for os ikke nøiagtig er på fransk høide. Bokstaverne er alle for høi.» (Defekter er ikke hva det høres ut som. Det er en «gammel benevnelse for supplementer av skrift, tall, tegn osv., altså spesifisert tilstøpning eller ekstra-leveranse», – dette ifølge Skrift og typer.)
Hvis de leverte typene ikke holdt samme høyde som det øvrige satsmateriellet i trykkformen, var det nødvendig med arbeidskrevende tilretting for å få et jevnt trykk. Leveransen til Kirste & Sieberth var derfor sterkt klanderverdig av S. Isaksen. (Den standardiserte «franske høyde» er 62 2/3 punkter = 23,56 mm, målt fra typens bildeoverflate til dens fot. Standarden kan påberope seg både det franske boktrykkerdynastiet Didot og det tyske skriftstøperiet Berthold.)
De tekniske evnene var muligens ikke på høyden, men skrift støpte altså S. Isaksen både før og etter at Olav Bergenn skrev at de ikke leverte skrift. Kanskje Nordisk Trykkeri-Tidende med sine artikler ønsket å nedvurdere de norske skriftstøperiene for derved å stimulere de utenlandske skriftstøperiene til mer annonsering?
Jeg argumenterer i min bok for at de større norske trykkeriene handlet sin skrift fra utenlandske skriftstøperier. Men de små norske skriftstøperiene kan ha hatt et marked blant småtrykkeriene. Noen av disse opererte på bakrommet hos bokhandlere, og trykte enkle trykksaker som visittkort og forretningstrykksaker.
Matriser fra utenlandske skriftstøperier
Jeg tror at disse små norske skriftstøperiene kjøpte matriser fra utenlandske skriftstøperier, og tilbød disse skriftene på det norske markedet. Det var et stort antall større og mindre skriftstøperier i Tyskland på denne tida, mange av dem ukjente i dag, som trolig ville selge matriser som galvanoer til et lite skriftstøperi i Norge, langt unna deres eget marked.
Dette reklamekortet for Jacobsens skriftstøperi er av ukjent dato. Den avbildede arbeidsoperasjonen til venstre kan være støping av utslutningsmateriell, f.eks. steger. Den midsterste kunne være skjæring av stempler (patriseformer) av skrift, men fordi jeg tviler på at de norske skriftstøperiene laget egne skrifter, er det mer sannsynlig arbeid med framstilling av klisjeer. Til høyre utføres trolig stereotypering av en trykkform. Kortet er hentet fra Torkel Thimes bok I hodet på brev fra 1999.
Men det eksisterte også en annen og tvilsom måte å frambringe matriser av skrift på, som må nevnes. Fra en blytype, ment for setting, kunne en matrise framstilles galvanoplastisk. Dette ville vært regulær piratkopiering. Bauer skriftstøperi (Bauersche Giesserei) skriver i Wie eine Buchschrift entsteht (trolig utgitt på 1930-tallet) at visse utenlandske firmaer «på denne uedle måten skaffet seg matriser av populære fremmede – særlig tyske – skrifter».
Dette er spekulasjon fra min side at for eksempel S. Isaksen kanskje gjorde dette. Men dette var en tid da rettigheter til design, og det å hevde disse rettighetene, ikke var så avklart og enkelt. Om Kirste & Sieberth trengte en liten ekstraleveranse av en skrift for å kunne fullføre et arbeid, er det ikke usannsynlig at man kunne gripe til en slik løsning.
En annonse i fagbladet Norsk trykk nr. 4 1934 forteller litt om hva S. Isaksen kunne tilby på dette tidspunktet:
Vi leverer over to hundre forskjellige sorter tall, flere tusen forskjellige sorter tegn og lydbokstaver samt utslutninger, skytelinjer, regletter, kvadrater, blysteger, og registerpunktum.
Dette kan tyde på at det ikke var hele skrifter med fullstendige tegnsett de støpte på denne tida, men typer med uvanlige spesialtegn som trykkeriene kunne mangle, samt diverse blindmateriell, som ikke tilhørte noen bestemt skrifttype.
Jens Aanesens skriftstøperi
Den grafiske fagforretningen Jens Aanesen hadde på 1900-tallet et skriftstøperi. I fagbladet Nordisk trykkeri tidende nr. 6 1915 heter det i en annonse at støperiet er «udstyret med nye moderne Kompletmaskiner og Specialmaskiner». Dette er det første jeg har funnet om Jens Aanesens skriftstøperi.
Det var vanskelig å få importert skriftmateriell under 1. verdenskrig, både fra Tyskland og andre land. Det er mulig at Aanesen anskaffet disse maskinene av denne grunn.
En plakat for Jens Aanesen, som også hadde en skriftstøperi-avdeling.
I 1920-utgaven av årboka Norsk boktrykk kalender heter det i firmaets annonse at Aanesens skriftstøperi ligger på «Alfheim», mens kontor og lager er i Toldbodgaten og det mekaniske verkstedet i Pilestrædet. Firmaet leverte «alle Slags Maskiner for Boktrykkerier Lithografiske Anstalter Bokbinderier, Posefabriker og Æskefabriker samt kemigrafiske Anstalter» – og tilbød «Fabrikation av Digeltrykpresser, Cylinderkorrekturpresser, Falsemaskiner» og mye mer. Alt ifølge samme annonse.
Til tross for komplettmaskiner og spesialmaskiner er det sannsynlig at støperiet kun leverte «utfyllingsmateriell», ikke skrift. I en annonse i Nordisk trykkeri tidende nr. 5 1921 heter det: «Kjøp norsk Utfyldningsmateriell – Utslutninger, Kvadrater, Steger, Skytelinjer, Regletter, Punkter etc.» Likeså i en annonse i Aftenposten 4. april 1925, der det heter at firmaet har egen fabrikasjon av utslutninger, kvadrater, steger etc.
En annonse i Aftenposten 24. januar 1915 for «Hansen & Isaksen Skriftstøberi» vitner for øvrig om en ny eierkonstellasjon for tidligere S. Isaksen. Firmaets adresse oppgis til Pilestredet 27 – «Alfheim». Det kan tyde på et visst samarbeid mellom dette firmaet og Aanesen.
Jens Aanesen var norsk agent for det tyske skriftstøperiet Schelter & Giesecke samt det nederlandske skriftstøperiet Amsterdam. Om Aanesen også leverte skrift, kan det ha vært basert på disse støperienes matriser.
Skriftstøping i trykkeriene
Den manuelle skriftstøpingsmaskinen som er avbildet under til venstre tilhører Norsk teknisk museum. Den vises på nettsidene digitaltmuseum.no og industrimuseum.no.
Til venstre: en håndstøpemaskin i Norsk teknisk museum, som trolig har tilhørt et av de norske skriftstøperiene på begynnelsen av 1900-tallet. Til høyre: et håndstøpeapparat i Norsk grafisk museum, med seks metallstykker som vel er ment å skulle være matriser til støpeapparatet.
På det sistnevnte nettstedet heter det at maskinen stammer fra boktrykker Max Rich. Kirste. Men hans sønn Arnstein, som begynte å arbeide i Kirstes boktrykkeri rett før 2. verdenskrig, hadde ikke kjennskap til at den var i bruk i familiens trykkeri, noe han fortalte meg da jeg møtte ham flere ganger før hans død i 2022. Etter min vurdering er det sannsynlig at maskinen ble gitt museet av Max Rich. Kirste som følge av hans sentrale rolle i norsk grafisk industri, heller enn at hans eget trykkeri støpte typer. Kirstes boktrykkeri var et velrenommert kvalitetstrykkeri, men ikke blant de største i landet.
Om ikke i Kirstes boktrykkeri, så vet vi nå at det ble støpt skrift i et annet norsk trykkeri. Da Centraltrykkeriet i Christiania, landets største boktrykkeri, ble lagt ut for salg i 1883, ble dets inventar listet opp i salgsannonsen (Morgenbladet 8. mai 1883). Heri inngår «Skriftstøberi, Stereotypianstalt og galvanoplastisk Atelier». Dette var før oppfinnelsen av settemaskiner som støpte tekstlinjer fra matriser, slik at et internt skriftstøperi ville kunne tilfredsstille behovet for ny brødskrift i store mengder.
I 1936 utga Fabritius & Sønners forlag Henrik Wergelands Hasselnødder. Boka var satt i bedriftens eget trykkeri, og i kolofonen heter det: «Teksten er satt med Old Caslon antikva, støpt i trykkeriets skriftstøperi». Det kan være at også dette trykkeriet hadde en skriftstøpemaskin. Men i og med at sette- og støpemaskinen Monotype på dette tidspunktet fantes, holder jeg det for åpent at denne formuleringen kunne være en måte å si at den var satt på Monotype. For øvrig kunne et slikt anlegg også brukes som et lite skriftstøperi som forsynte håndsetteren med typer. Fabritius hadde et Monotype-anlegg pr. 1969, men jeg vet ikke når det ble anskaffet.
Det er fortsatt noen hull i historien om norsk skriftstøping. Hvis noen har informasjon om de norske skriftstøperiene, er jeg svært takknemlig om man tar kontakt med meg.
LITTERATUR
– Durban-Hansen, H.: Skrift og typer. Utgitt av Olaf Gulowsen A.s i anledning av Det Norske Skriftstøperis 25-års jubileum. Oslo 1960. På nettet her.
– Eng, Torbjørn: Da typografien ville være kunst: Norsk typografi 1800–1900 – fra nyklassisme til historisme og den frie retning. Oslo 2021. Omtale her.
– Johansen, Tor Are: Trangen til Læsning stiger, selv oppe i ultima Thule. Aviser, ekspansjon og teknologisk endring ca. 1763–1880. Pressehistoriske skrifter nr. 7, 2006.
– Nyrop, C.: Danmarks Skriftstøberier. I Maanedsskrift for techniske Meddelelser, 10. Aargang, Januar 1875.
ENGLISH SUMMARY
Norway had a type foundry – Det norske skriftstøperi – based on Monotype matrices from 1934 into the 1970s. This foundry is reasonably well documented in the book Skrift og typer (1960). From 1874 there were six earlier, smaller foundries, which until recently have not been investigated: Wilh. Brede, S. Isaksen, M. J. Jacobsen, G. Andresen, Kristiania skrift- og stereotypstøberi & galvanoplastik and Jens Aanesen, all of them in Christiania/Kristiania (Oslo). It is not clear to what extent they did produce type, as they were also offering electrotyping and other services. Their output of type was probably based on imported matrices from German type foundries. Any information about this, also from sources abroad, will be most appreciated.
Først publisert 8.2.2015
Sist revidert 20.11.2024
Håndstøperen i arbeid. Støpeinstrumentet i venstre hånd, øse for å hente smeltet skriftmetall i høyre. Illustrasjonen ble publisert i en utgivelse fra Bauer skriftstøperi i Tyskland, og vist i Griffin: Type Specimens: A Visual History of Typesetting and Printing.