Det er sett og notert...
Skrifthistorisk storverk
I 1499 utkom i Venezia fantasi- og kjærlighetsromanen Hypnerotomachia Poliphili, trykt av Aldus Manutius.
Av Torbjørn Eng
Bokas handling utspiller seg i antikkens univers, og er satt med en praktfull trykkskrift og illustrert med flotte tresnitt.
Øyvin Rannem har brukt denne berømte boka og dens skrifttyper som utgangspunkt for en typografisk reise gjennom skrifthistorien. Resultatet er bokutgivelsen Arven etter Aldus (450 sider, Press 2022).
Hypnerotomachia Poliphilis trykkskrift har vært en viktig modell for mange seinere skrifter. Vår skriftkultur er virkelig basert på «arven etter Aldus».
Rannem starter boka med Gutenbergs gotiske skrift, den første trykkskriften, men som aldri fikk fotfeste i Italia, der antikkens kultur sto sterkt. Antikvaskriften – som er vår vanligste bokskrift i dag – ble nær fullendt med skriftskjæreren Griffos typer i boktrykkeren Manutius’ utgivelser.
Boka stopper ikke med Hypnerotomachia Poliphili, men går videre gjennom hele skrifthistorien. Antikvaskriften gjennomgikk flere stilskifter, og avfødte også helt nye skriftkategorier, som den seriffløse grotesk-skriften.
Arven etter Aldus er i tillegg til skrifthistorie også en kunnskapsrik kulturhistorie, og er solid forankret i utviklingen i samfunnet utenfor boktrykkeriene. Gjennom sine 13 kapitler har den et medrivende fortellergrep.
I typografifaget er faghistorien av spesielt stor betydning. Grafiske formgivere relaterer seg kontinuerlig til fortidas boktrykkere og deres arbeider. Dette gjelder i særlig grad ved skriftvalget, men også formgivingen i smått og stort. Den tidligere typografilæreren Øyvin Rannem diskuterer i Arven etter Aldus detaljer ved renessansens bøker, som er relevante problemstillinger også for dagens skrift- og typografibrukere.
ENGLISH SUMMARY
Øyvin Rannem’s Arven etter Aldus (The Heritage after Aldus) of 2022 is a journey through the history of scripts and typefaces.
Først publisert 08.02.2023
Sist revidert 14.04.2023
FOR ANDRE NOTISER,
se denne oversikten.