Det er sett og notert...
Ligaturer og diakritiske tegn
Mange begreper i typografien stammer fra den gang faget var basert på «løse typer» i bly.
Av Torbjørn Eng
En ligatur var den gang to eller flere sammenstøpte bokstaver (jfr. Kirstes Yrkeslære); de utgjorde sammen én blytype. I digital typografi defineres ligatur som to eller flere bokstaver som er koplet sammen til et sammenhengende skriftbilde (jfr. snl.no).
Eksempler på ligaturer er
Ligaturer er en form på tekst, og ikke egne bokstaver i alfabetet. Hvis tekstens typografi blir endret til en font som ikke har disse ligaturene i tegnsettet, blir ligaturene på ny to (eller flere) enkelttegn (forutsatt at ligaturet framkommer via automatikk, i dag typisk OpenType).
Noen skrifttegn, som vår æ og og den franske œ, er som eksemplet over også visuelt sett to sammenkoplede bokstaver, men de er selvstendige bokstaver i alfabetet, og bør derfor ikke anses som ligaturer. Men fordi de har en historisk bakgrunn som ligaturer, er det ikke uvanlig å plassere dem som dette, noe f.eks. Språkrådets blad Språknytt nr. 2, 2021 gjør.
Derimot er det både underlig og uvanlig at Språknytt definerer Å og å som ligaturer.
Som bladet skriver, er ringen i bokstaven et lite såkalt diakritisk tegn, akkurat som tødlene i ö og ä. For å ta dem først: opprinnelig var disse tødlene (korrekt navn: trema) en bitteliten e over a og o. Den gang kunne de to bokstavene knapt kalles ligaturer, og i hvert fall ikke i dag, da e-en over tid er blitt forenklet til to prikker. Ä og Ö er i dag selvstendige bokstaver i det svenske alfabetet, som vår Æ og Ø.
Å/å har en mer komplisert bakgrunn enn ä og ö, både i utviklingen av den lyden i talespråket bokstaven skal betegne, og variasjonene i dens grafiske representasjon. I norrøn tid ble den skrevet á. Seinere kunne den forekomme bl.a. som oo eller som en a med en bue over. Det var svenskene som innførte ringen over a, altså å (første gang på trykk i 1526), mens vi og danskene lenge brukte aa (Norge til 1917) for samme lyd. Om ringen er en liten o, slik Språknytt hevder, er tvilsomt, sett i lys av denne historien. Merk også at ved internasjonal konvertering av Å til et angloamerikansk tegnett har ikke AO blitt brukt, derimot som regel AA. Dagens aktuelle standard X.400 har for øvrig bestemt at Å skal erstattes av en ren A.
Ringen i Å/å er et diakritisk tegn, men neppe en henvisning til bokstaven o. Den er en del av en selvstendig bokstav, ikke en ligatur, i nordiske skriftspråk, inkludert i samisk og færøyisk. Men vi skal ikke tro at den bare er skandinavisk, slik Språknytt også hevder. Den grundige artikkelen til Frode Helland viser at den brukes i mange små skriftspråk.
Uenighet i Språknytt
Motsatt Språknytts syn i 2021, at ringen er en o, og å er a + o, skriver Arne Torp i Språknytt nr. 1 2002: «I norsk-dansk skreiv man derimot lenge dobbel A (aa), slik man hadde gjort før 1500 også i svensk. Faktisk forholder AA seg også reint grafisk til Å som Æ til Ä og Œ til Ö: Ringen i Å-en er nemlig en liten a skrevet over en ‘normal’ A.»
Mot Torp vil jeg innvende at ingen, meg bekjent, har lagt fram eksempler der man kan se en liten a over en a eller A – verken i skrevet eller trykt form. Det kan synes som at Torp prøver å etterrasjonalisere ringen.
Så hva skal man tro om ringens historie? Språkrådet er i strid med seg selv. Kanskje ringen ikke henviser til verken a eller o, men har vunnet fram som en visuelt effektiv og teknisk sett praktisk tilføyelse til bokstaven A for å uttrykke lyden å.
Uansett mener jeg det er best å betrakte ringen i å/Å som et diakritisk tegn, og bokstavene ikke som en ligaturer.
ENGLISH SUMMARY
This post discusses an article in the Norwegian magazine Språknytt, published by The Language Council of Norway, which claims that the Scandinavian letters å and Å are ligatures. If that is so, which letters are they composed of? Historically, the sound which today has the graphical form å/Å, was written á, oo or as an a with an arc above. The ring above a/A was introduced in Sweden, and first printed in 1526. There is no tradition for converting it in international text to a + o, but rather to a + a. In an older article in Språknytt, Arne Torp rather maintained that the ring originally was a small a. So what to think when the experts disagree? Maybe it is not related neither to an o or an a. Anyway, my point is to argue for the ring above A and å to be a diacritical mark, and the letter not as a ligature. – Norway kept writing the sound å/Å as aa/AA until 1917, Denmark until 1948. I believe that the diacritic ring above a/A has no direct link to another letter.
Først publisert 06.12.2021
Sist revidert 30.10.2023
FOR ANDRE NOTISER,
se denne oversikten.