Lite kjent norsk trykkskrift i bly
Den ukjente Fabritius-skriften
Ved begynnelsen av 1940-tallet begynte Oslo-trykkeriet Fabritius planleggingen av firmaets egen trykkskrift, basert på den håndtegnete skriften i Gerhard Munthes Draumkvæde (1904). Skriften var ferdig i 1962, for setting på Monotype settemaskin i to grader (skriftstørrelser). Den fikk navnet Fabritius-skriften.
Av Torbjørn Eng
Denne skriften er interessant, ikke minst fordi den er den eneste norske trykkskriften som er laget (og fullført) for den tidligere grafiske satsteknikken med blytyper for høytrykk. I tillegg er den inspirert av en sentral bok i norsk grafisk historie, Draumkvæde, en bok som inspirerte det tyske skriftstøperiet Gebr. Klingspor til et lignende arbeid 40 år tidligere. Draumkvæde og Klingspors arbeid med Munthes bokstavformer er for øvrig grunnlaget for min egen skrifttype Frisianus.
På oppdrag av bedriften Fabritius gjennomgikk jeg i 1994 de dokumentene som var blitt tatt vare på fra arbeidet med Fabritius-skriften. Jeg ordnet dem og de ble arkivert, sammen med en skriftlig vurdering av materialet og av Fabritius-skriften. Herværende artikkel er en forkortet, redigert og noe forandret versjon av dokumentet som jeg utarbeidet for Fabritius.
Eksempel på Fabritius-skriften, hentet fra Fabritius’ skriftprøve fra 1962.
Ved lesning av artikkelen er det en fordel å kjenne historien om Munthes Draumkvæde, som er bakgrunnen for Fabritius-skriften.
Grunnlaget for Fabritius-skriften
At Draumkvæde er grunnlaget for Fabritius-skriften, kan man kan se av det arkiverte materialet, som blant annet inneholder reproduksjoner av enkelte sider i Munthes Draumkvæde-utgivelse. Flere av prøvetrykkenes teksteksempler er også hentet fra Draumkvæde, tydeligvis i hensikt å gjøre en sammenligning. Også flere andre steder i materialet etterlates det ingen tvil om at Fabritius-skriften er basert på Munthes håndtegnede skrift i Draumkvæde.
Det er derimot ingen spor av Gebr. Klingspors Munthe-schrift fra omkring 1910 i materialet. Det er usikkert om dette arbeidet var kjent for de involverte i Fabritius’ skriftprosjekt. Hroar Scheiblers far, Hermann Scheibler, var riktignok styremedlem i Forening for norsk bogkunst i mange av de åra Gerhard Munthe og Gebr. Klingspor samarbeidet, og var derfor muligens orientert om dette arbeidet. Draumkvæde var nemlig bokkunstforeningens første utgivelse, og Munthe satt også i styret. Hroar Scheibler og andre i Fabritius kan i så fall ha kjent til Klingspor-historien gjennom faren Hermann. Det er likevel usikkert om Gerhard Munthe viste fram de prøvene som han mottok fra Gebr. Klingspor til andre.
Munthe-schrift ble avbildet i M. R. Kirstes Trykksakboken (Oslo 1943), så Hroar Scheibler burde ha lagt merke til den der. Men Klingspors arbeid har jo på så mange vis blitt oversett og glemt, slik at det er mulig at den ikke har spilt noen rolle for Fabritius-skriften. I det endelige resultatet, Fabritius-skriften, ser man ingen spor av den.
Interessen for Munthe-skriften
Bokkunstneren Hans Gerhard Sørensen, som arbeidet for Fabritius fra 1943 og som samarbeidet nært med Hermann Scheiblers sønn og daværende eier av Fabritius, Hroar Scheibler, har fortalt meg at ideen å lage en trykkskrift basert på Munthe-skriften var meget gammel i Fabritius. Sørensen mente at den kunne gå helt tilbake til Hermann Scheibler selv.
Far og sønn: Hermann og Hroar Scheibler.
Hermann August Scheibler (1854–1929) var en utadvendt og aktiv boktrykkerieier, som bl.a. utga en rekke bøker om estetiske, tekniske og historiske temaer innen boktrykkerfaget. Hans sønn, Hroar Sverre Scheibler (1888–1974), som gjennomførte arbeidet med Fabritius-skriften, markerte seg ikke utad på samme måte, men som sin far var han meget opptatt av boktrykkerfagets tradisjoner. Under hans ledelse ble Fabritius en meget vidtfavnende og etter norske forhold stor og sterk bedrift, som han etter sin fars død var eneinnehaver av.
Det kan ha vært flere årsaker til Fabritius’ interesse for Munthes Draumkvæde-skrift. Skriftens kvaliteter er en ting: den er original og vakker, og er knyttet til norsk middelalderhistorie. Skriften stammet dessuten fra en bokkunstnerisk merkestein: Draumkvæde-utgivelsen i 1904 var (på godt og vondt) en milepæl i norsk boktrykk. Det var den første utgivelsen fra Forening for norsk bogkunst. For Fabritius må det også ha vært et poeng at det var denne bedriften selv som hadde trykt Draumkvæde. Det hadde vært et langvarig og omfattende arbeid, i samarbeid med klisjéleverandøren Wilh. Scheel & Co og bokbinderen H. M. Refsum.
Det kan legges til at det i begynnelsen av vårt århundre var et uttrykt ønske blant mange om å skape en «norsk stil» i typografien. Helt fram til 2. verdenskrig kan man spore denne problemstillingen. Gerhard Munthe var den mest betydelige norske bokkunstner rundt århundreskiftet, og den særpregete Munthe-skriften var derfor et naturlig utgangspunkt for en norsk trykkskrift. Fabritius var på flere måter på linje med en slik nasjonal retning i boktrykkerfaget.
Arkivmaterialet etter Fabritius-skriften
I det arkiverte materialet kan man følge den kunstneriske og tekniske utviklingen av Fabritius-skriften.
Jeg tror arbeidet startet opp rett før eller under 2. verdenskrig. De første prøvene ble utført ved først å tegne noen ord, deretter ble disse fotografisk forminsket og mangfoldiggjort. Så ble de montert ord for ord, linje for linje, uten noen tekstmessig sammenheng, innenfor et satsspeil. Dette ga et visuelt uttrykk for hvordan den ferdige skriften ville bli i praktisk bruk. Så ble denne siden reproduseres i ulike forstørrelser og forminskelser for å gi inntrykk av å være satt i forskjellige skriftgrader. Til slutt ble resultatet vurdert, og nye prøver laget.
Udatert prøveside, antakelig det tidligste dokumentet som er bevart fra arbeidet med det som skulle bli Fabritius-skriften. Teksten er hentet fra Draumkvedet, og viser at skriften har sin inspirasjon i Munthe-skriften, og at man ønsket å sammenligne med Draumkvæde-utgivelsen. Teksten er limt sammen av fotografisk mangfoldiggjorte elementer. Skriften er temmelig lik originalen. Det største avviket er «A» som er helt forskjellig: den har en ren antikvaform. Liten «d» har også en annen utforming av overlengden, som avsluttes i en krøll.
Det første daterte dokumentet i samlingen er notat av Hroar Scheibler fra 8. oktober 1943, der han kommenterer enkelte bokstaver og bokstavkombinasjoner. Men det finnes en prøve som jeg mener er enda eldre enn dette (den begynner med med teksten «Vi du me lye...»).
Det ser ut til at det var Fabritius' tegner Ole T. Ystenes som utførte tegnearbeidet, mens prøvene ble vurdert først og fremst av Hroar Scheibler, men også av teknisk sjef i Fabritius, boktrykker Gunnar Aanerud. Salgsdirektør Anfinn Enevold Thømt, som hadde reklamebakgrunn, var også involvert.
Norske matriser
Et av de arkiverte dokumentene er et tilbud på arbeidet med «framstilling av matriser til skriftstøpemaskin» fra et ikke navngitt norsk firma. Min vurdering er at dette arbeidet ble gjort med et begrenset antall bokstaver, på et tidlig tidspunkt i arbeidet med Fabritius-skriften, og at prøvesiden som begynner med teksten «Hele vegvse...» er satt med disse typene. Jeg tror denne prøven stammer fra 1947. Fordi det i Norge så vidt jeg vet aldri har vært produsert original skrift (kun støping av typer fra importerte matriser), er det et interessant spørsmål hvilken bedrift dette kan ha vært. Muligens var det en bedrift innen gullsmedfaget?
Prøvetrykk trolig fra 1947, satt med blytyper som Fabritius fikk gravert matriser til i Norge. Teksten består av åtte bokstaver samt ligaturet «le», som er satt sammen til varierte «ord». Slik fikk man et inntrykk av hvordan skriftbildet ville bli. Minuskel «l» har fått en frakturform, helt forskjellig fra Munthe-skriften. Minuskel «v» er også annerledes enn i Munthe-skriften, og ulik slik den skulle bli i den endelige Fabritius-skriften. Heller ikke «H» ble beholdt i antikvaform, slik den er her.
I en annen prøveside, som begynner med teksten «Hvis man skal vurdere...» heter det at skriften stammer fra 1947 (altså skjedde det noe spesielt med skriftprosjektet det året), videre henvises det til Gerhard Munthe, og det oppgis et navn på skriften som var under arbeid, nemlig «Fabritiana» (som også var navnet på et grafisk tidsskrift som Fabritius utga). Seinere ble dette navnet forlatt.
Prøvetrykk trolig fra 1954, som refererer til året 1947 slik: «I året 1947 framstod skrifttypen». 1947 var trolig et viktig år for prosjektet. Denne prøven har et stort antall bokstaver, nok til å sette en normal tekst. Typene er sannsynligvis framstilt av Monotype, noe et brev fra 1958 bekrefter at de gjorde i 1954. Legg merke til at «H» har endret form fra antikva til gotisk, sammenlignet med den forrige illustrasjonen. Trykket ble fotomekanisk forminsket og forstørret for å vurdere virkningen på skriftbildet av denne størrelsesendringen på skriften.
Denne prøvesiden, som sannsynligvis stammer fra 1954, viser også hvilket ambisiøst prosjekt skriften ville bli, arbeidsmessig og kostnadsmessig. Til denne prøven ble det tegnet kapitéler («store» bokstaver på de «små» bokstavenes høyde) – dette betydde et ekstra alfabet i tillegg til minusklene og majusklene – og tolv ligaturer. I denne prøven har enkelte bokstaver flere alternative utforminger, nemlig minusklene s, o, p, r, t, d, a og k.
Samarbeidet med Monotype Corporation
Et brev fra britiske Monotype Corporation datert 1958 forteller at de hadde laget noen foreløpige typer i 1954. Men nå skulle skriften fullføres, og Fabritius ønsket den ferdig i august 1959 (uvisst hvorfor nettopp dette tidspunktet). Monotype var tydelig misfornøyde med denne fristen, og stilte en rekke spørsmål tilbake om detaljer i bokstavene. Skriften ble neppe levert før i 1962.
I materialet er det bevart skisser og rentegninger av tegnene i kontur, på et delvis gjennomsiktig kalkerpapir. Til slutt ble disse tegnet og fylt med tusj på ti tykke kartongplater. Disse platene ble sendt Monotype for gravering av matrisene (støpeformene for typene i Monotype-støpemaskinen).
Dette tegnede grunnlaget innholder de vanlige to alfabetene, tretten ligaturer, et kapitél-alfabet, to sett tall (et sett på majuskel høyde og ett sett med over- og underlengder), de nødvendige tegn for setting av fransk og islandsk tekst, pluss avsnittstegn og enkelte spesialsymboler: i alt 166 tegn.
Oppsettet av alle tegnene i Fabritius-skriften for matriserammen til bruk i Monotypes støpemaskin. Til sammen er det tegnet inn 213 tegn, derav 13 ligaturer, to varianter av majuskel og kapitél M, to varianter av minuskel d og to varianter av majuskel J.
Det ble også laget ytterligere 45 ligaturer på tre andre ark. Her inngår meget sjeldne (eller umulige?) bokstavpar som «fc» og «fz». Hvilken behandling disse fikk vites ikke, men til slutt ser det ut til at det ble laget 13 ligaturer.
Kontakten med Monotype gikk gjennom Olaf Gulowsen A/S i Oslo, som forhandlet Monotypes settemaskiner i Norge og drev et skriftstøperi (Det norske skriftstøperi) på basis av Monotype-matriser. En regning datert 2. juli 1962 for produksjonen av «Fabritius-skriften serie 586 – 10 D og 14 D» lød på kr. 40.015,15. (D betyr Didot-punkter.)
I 1962 ble den ferdige Fabritius-skriften nevnt i Monotype News Letters’ mars-utgave, og det ble oppgitt at Gerhard Munthe var formgiveren. I et notat i det arkiverte materialet fra Hroar Scheibler datert 8. januar 1963 ber han Aanerud om å få Monotype til å bekjentgjøre at det er «tegneren Ystenes som tegnet ‘Fabritius-skriften’». – I desember 1962 utga Fabritius en skriftprøve der Fabritius-skriften vises i sine to grader 10 og 14 punkt. Her er Ole T. Ystenes kreditert for arbeidet.
12 og 14 punkt er forholdsvis små skriftstørrelser. Fabritius-skriften var altså tenkt som en «brødskrift» – en skrift for setting av mengdetekst, ikke en tittelskrift.
Etterbruken av Fabritius-skriften
Skriften ble nesten ikke brukt. Jeg har sett den anvendt kun én gang, i et takkekort fra Fabritius. Én linje er satt med kapitéler (majuskler på minuskelhøyde) sammen med en dekorativ lombardisk initial. Resultatet er tiltalende.
Eneste kjente bruk av Fabritius-skriften: et takkekort på tykt, riflet papir, størrelse 147×103 mm.
Midt på 70-tallet ble Monotype-settemaskinene, som kunne sette tekst med Fabritius-skriften, tatt ut av bruk. Blytyper og boktrykk ble erstattet av fotosats og offset. Og dermed var det nesten utelukket å få brukt skriften, som slik hadde en levetid på bare ca. 15 år.
Materialet som jeg arkiverte i 1994 er i dag trolig tatt hånd om av Norsk grafisk museum i Stavanger. Det er usikkert om matrisene til Fabritius-skriften er tatt vare på.
En vurdering av historien
Fabritius-skriften må ha vært en stor økonomisk utgift for Fabritius. I og med at den nesten ikke ble brukt må den betegnes som en kuriositet i norsk grafisk historie.
Jeg tror skriftens eksistens i stor grad må tilskrives personen Hroar Scheibler, eier av bedriften. Han hadde stor kjærlighet til skrift og boktrykkerfaget, og som eneinnehaver av en solid bedrift hadde han handlefrihet til å gjennomføre dette arbeidet.
Man kunne tenke seg at Hroar Scheibler og Fabritius ville brukt den nye skriften som et smykke for seg og firmaet. Men etter å ha gjennomgått mye av faglitteraturen for disse årene, har jeg ikke funnet noen omtale av Fabritius-skriften, som den begivenhet en ny norsk trykkskrift må sies å være.
N. P. Wedege, direktør i Fabritius i disse årene, har fortalt meg at han ikke ga Hroar Scheibler noen aktiv støtte i arbeidet med Fabritius-skriften, men at Scheibler fikk det som han ville. Det var Scheiblers drøm å få laget sin egen skrift, fortalte Wedege..
Bokkunstneren Hans Gerhard Sørensen som var tilknyttet Fabritius i en årrekke, har fortalt meg at Scheibler da skriften var ferdig, sa: «Skriften er et unikum. Det er en praktfull dekorativ skrift. Men den er vanskelig å anvende.» Og videre: «Det kunne vært moro å bruke skriften en gang.» En noe resignert holdning. Tida hadde løpt fra denne skriften.
Det ser altså ikke ut til at arbeidet med Fabritius-skriften var særlig godt begrunnet. Og det at den forble ukjent må ses i sammenheng med Hroar Scheiblers noe reserverte natur.
Fabritius-skriften gikk på tvers av tidsånden i på 1960-tallet. På typografiens område var gotiske skrifter uten praktisk verdi. Dette var ei tid for modernitet – innen annonsetypografien groteskskrifter som Helvetica og Univers, mens for bøkenes del dominerte gamle og nye «fornuftige» klassikere som Baskerville og Times. Spørsmålet om en norsk stil i typografien var nå ganske uinteressant. Også skriftens grunnlag – Munthe-skriften og Draumkvæde-utgivelsen – ble lavt vurdert i disse åra.
Skriften var likevel på et vis i tråd med den spesielle karakteren som trykksakene fra Fabritius hadde i disse åra, alminnelig kjent i bransjen som «Fabritius-stilen»: En litt tung, tradisjonell, ornamental typografi, med utstrakt bruk av illustrasjoner i tresnitt (bl.a. av Hans Gerhard Sørensen).
Typografisk vurdering
De høye over- og underlengdene i bokstavene i Draumkvæde-utgivelsen (øverste del av bokstaver som «k» og nederste del av bokstaver som «g»), bidrar sterkt til dens elegante, kalligrafiske karakter. Men i Fabritius-skriften er disse mye lavere, slik at dette preget for en stor del er tapt. Skriften framstår temmelig skarp og kantete i hjørner og avrundinger, noe som gir den et litt hardt preg. En liten detalj gir skriften et preg av fraktur: nemlig den splittede toppen av minuskel «l» og den ene minuskel «d». Minuskel «s» med sin antikva-form bryter sterkt med det gotiske preget i de andre minusklene. Minuskel «p» har fått en mer ordinær form enn hos Munthe.
Et utsnitt av Fabritius’ skriftprøve, som viser Fabritius-skriften i 14 punkt størrelse.
Når de gjelder majusklene har de, som hos Munthe, hentet inspirasjon fra lombardiske initialer og andre dekorerte initialer i middelalderhåndskrifter. Fabritius-skriften har også hentet flere trekk fra antikvaskriftene (f.eks. seriffene, og formen på majuskel «S»). Noen av bokstavene har former man ikke finner hos Munthe, som majusklene «H» og «N».
Alt i alt syns jeg minusklenes form er nær alminnelige gotiske former, mens majusklene er mer særpregete. Overskrifter satt med majusklene i Fabritius-skriften vil nok ha et dekorativt og monumentalt preg (se takkekortet vist over).
I mengdetekst er Fabritius-skriften lettlest sammenlignet med vanlige gotiske skrifter, ikke minst på grunn av de av-gotiserte majusklene. Men mye av særpreget i Munthes Draumkvæde-skrift er blitt borte.
ENGLISH SUMMARY
The book Draumkvæde of 1904, which was the start of the Munthe typeface, was printed by Fabritius & Sønner in Kristiania (Oslo), Norway. Like Gerhard Munthe, Fabritius, one of Norway’ leading printers, had a national flair in much of its work. For 20 years, ending i 1962, Fabritius worked on their own version of Munthe’s letterforms in Draumkvæde. Fabritius-skriften, as the typeface was named, was produced in two sizes for Monotype machine-composition. The elegant, calligraphic style of Munthe’s script is for a large extent lost in this typeface, which was hardly ever used.
I came across this unknown typeface while investigating the story of Munthe’s Draumkvæde and the related typeface-project of the German typefoundry Gebr. Klingspor. In 1994 I organized the remains of the work on Fabritius-skriften, on behalf of Fabritius. Fabritius of today is a a property developer.
Først publisert 27.02.2001
Vesentlig endret i oktober 2023.
Sist revidert 10.01.2024
Et eksempel på Fabritius-skriften, hentet fra Fabritius-trykkeriets skriftprøve fra 1962.