Var det et norsk alternativ til bokstaven å?

Den høgnorske á for å

I mellomkrigstida forkastet enkelte nynorskforfattere og nynorskutgivere bokstaven å, og tok heller i bruk bokstaven á i sine tekster. Rettere sagt: De gikk direkte fra å bruke aa til å anvende á, mens de aller fleste fulgte rettskrivingsreformen i 1917 og tok å-en i bruk. Disse forfatterne og utgiverne tilhørte språklig konservative nynorskkretser på Vestlandet. Enkelte ville trekke nynorsken i en norrøn retning.

Av Torbjørn Eng

De første eksemplene som jeg har funnet med bruk av á der vi i dag bruker å, er fra 1919. Dette året begynte utgivelsen av bladet Bragarskrá i Bergen – eller Bjørgvin, som var utgivernes betegnelse på byen. Utgiveren var Norrønafelaget «Bragr». Denne foreningen med dens blad var en viktig forkjemper for den høgnorske, norrøne á.

I tilknytning til en annonse for Bragarskrá i Gula Tidend 25. mars 1919 hilste Lars Eskeland bladet med en fyldig tekst der han bruker á for å. Budskapet er at «Framandmálet fløymer yver oss i heim og skule og kyrkja... [...] Det er dei som vil at málstriden skal vera slutt no. Det er det same som á sleppa taket i lasset, med same det skal upp fyr versta kneiken.» Å ta i bruk á for aa og å var nok for dette miljøet en del av den videre nynorske språkreisinga. «Me lyt dá báde reisa málet og reinsa det. Hand i hand má det arbeidet gá. Lukka til, ‘Bragarskrá’!» het det fra Eskeland.

Annonse for bladet Bragerskrá.

Miljøet bak bladet Bragarskrá ser ut til å ha vært blant de aller første som tok i bruk á som erstatning for aa og å. Navnet på bladet knytter sammen den norrøne guden for dikting, Brage, og skrå – et skinn eller pergament som i historisk tid ble brukt til å nedtegne lover og vedtekter. Annonse for Bragarskrá i Gula Tidend 25. mars 1919.

Avisa Gula Tidend i Bergen var med på notene, og byttet ut aa med á i tredje kvartal samme året. Dette ser ut til å ha vart fram til 1934 for denne avisas del. Andre fortsatte med dette enda noen tid, men neppe utover dette tiåret. I dag er denne praksisen for lengst forlatt, og er en lite kjent del av norsk språkhistorie.

Eksempel på bruk av á fra Gula tidend 1920.

Eksempel på bruken av á for å i Gula tidend, 18. mars 1920.

Etter at jeg ble utdannet typograf har jeg interessert meg for bokstaven å som en estetisk typografisk utfordring, ja, noen ganger som et praktisk typografisk problem. Bokstavens historiske bakgrunn har også vakt min interesse, som en del av de skandinaviske landenes skrifthistorie. Så da jeg kom over et særtrykk av Sigmund Skards artikkel «Anton Aure» i Ung Noreg 1935, nr. 1, der å er erstattet av á, måtte jeg bare finne ut mer om praksisen med å erstatte å med á.

Språkpolitikk omkring 1920
Det var rettskrivingsreformen av 1917 som satte bruken av á på dagsorden. Samtidig kan fenomenet ses i lys av motstanden mot tilnærmingen mellom riksmål og landsmål (i dag: bokmål og nynorsk), som reformen også innebar. I enkelte kretser søkte man mot det norrøne i kampen mot det dansk-norske.

I dansk skriftspråk, som var det helt dominerende i Norge fram til slutten av 1800-tallet, var det aa som gjaldt. Også nynorsken, da den ble etablert fra midten av århundret, brukte aa. Noen, som Henrik Ibsen, gikk over til å på slutten av 1800-tallet. Men først med rettskrivingsreformen av 1907, som kun gjaldt bokmål, ble å offisielt godkjent til bruk i et av de to norske skriftspråkene. Den neste rettskrivingsreformen, i 1917, innførte å også i nynorsk. Men enkelte nynorskkretser etablerte nå á som sitt foretrukne alternativ.

Jeg har funnet en tidlig begrunnelse for å bruke á heller enn aa og å i Gula Tidend 24. desember 1919. Signaturen O.N. argumenterer her for at mens aa er dansk, og å er svensk, er á et norsk tegn. «Dá nordmennerne ikkje hev brukt norsk til skriftmál pá fleire hundrad ár, so hev dei heller ikkje havt bruk fyr den norske á-en, – so han er komen reint i gløymeboki», skriver vedkommende om årsaken til at den ikke er i vanlig bruk lenger. Hen knytter bruken av á til det islandske: «No kunde det høva nordmennerne væl so godt at dei tok upp at den gamall-norske, islendske á-en istadenfyr á lána av grannarne.» Det ser ikke ut til at denne skriveren knyttet sin ambisjon om å ta i bruk á-en bare til det nynorske skriftspråket: Det burde være en del av den generelle fornorskingen i den nye rettskrivingen.

Noen år etter så innsenderen A.S. i Høgskulebladet nr. 18, 13. mai 1921 muligheter for framgang for nynorsken ved å bruke á heller enn «den danske aa og den svenske å, som me dregst med». For á er både lettere å skrive og penere å se på enn å: «Skriv upp ein stubb pá trøndermál jamsides med dansk og svensk og norsk á. Sjá etter kva som vert lettast á skriva og vænast á sjá for norske augo.»

Artikkelen, med tittelen «Norsk mál og norsk á», avslutter slik:

Kan nokon nordmann segja at han er glad i den svenske åen? Eg tvilar. Men vár á kan me verta glade i, avdi han er norsk. Gula Tidend og Bragarskrá hev brøytt vegen. Er me liv lage som folk, kjem vel dei andre etter. Høgskulefolket má ikkje verta dei siste.

Å erstatte å med á var et fenomen bare i nynorskkretser. Jeg har ikke funnet noen blant bokmålsfolket eller samnorskfolket som tok opp bruken av á. Bruken av á for å kan derfor også forstås som en del av striden blant nynorskfolket om å bevare den språknormen som Ivar Aasen hadde lagt grunnlaget for.

«Aasen-normalen» ble på tidlig 1900-tall utfordret av det framvoksende norske bokmålet, som fornorsket det danske skriftspråket, samt av målsettingen om at nynorsk og bokmål skulle nærme seg hverandre. En minoritet ville beholde den klassiske nynorsken som et selvstendig språk, fritt for påvirkning fra bokmål og tanken om «samnorsk». Denne retningen er kalt høgnorsk. Det var i dette miljøet at enkelte tok i bruk á for å.

Den lyden som bokstaven å representerer, kalt «lang a», har endret seg både gjennom tid og sted. Også dens grafiske uttrykk har gjennomgått forandringer. Formen á ble brukt i norrøn tid, men bokstaven har deretter hatt andre uttrykk før aa ble normen. Sverige tok å tidlig i bruk, over hundre år før Norge. Island på sin side beholdt á, som der uttales «ao», og har ikke å i sitt alfabet.

Den norske språkreisingen med utviklingen av landsmålet (i dag nynorsk) på 1800-tallet var i utgangspunktet basert på de dialektene som var lite påvirket av det danske, og som derved også hadde en nærere tilknytning til det middelalderske norrøne. Et eksempel er sognemålet. Her kan å i dag bli uttalt «ao» (på -> «pao»), lik islandsk. Å knytte forbindelse med det islandske synes å ha vært nærliggende for høgnorsken.

Bruk av á for å
Ikke bare aviser og blader – det ble også utgitt bøker med á for å. Gula Tidend var utgiver av flere av disse: Olav Rustis Norsk tale (1919), Anders Skásheims Bankarbeid (1921) og Ragnvald Vaages Bø-karane (1928). Også Hans Hylens Millom frender og framande, utgitt på Noregs boklag i 1929, og Conrad Clausen Starkad utgitt på Cappelen i 1935, bruker begge á for å. Lars Eskelands Kyrkja grunnfest i Noreg: Tale ved 900-árs-høgtidi pá Voss olsok 1923 (Lunde & Co, 1923) likedan.

Omslaget til Ung Noreg 1935, nr. 1

Tidsskriftet Ung Noreg tilstrebet konsekvent bruk av á i sin årgang 1935. Se tittelen på Bjarne Rabbens artikkel: «Vaktarane frá himmerik», og Edgar Allan Poes «Klokkone», der det heter «Pá norsk ved Hans Hylen». Tilhører Nasjonalbiblioteket.

Conrad Clausens Starkad er et særtrykk fra tidsskriftet Ung Noreg: Litterært tidsskrift for ungdomen, som Clausen redigerte sammen med Olaf Hanssen. Det ble utgitt i ti numre i 1935 av Erik Gunleikson i Risør, og fulgte opp Anton Aures tidsskrift med samme navn fra perioden 1918–1926. I Clausen og Hanssens tid brukte bladet nær konsekvent á. Unntaket er enkelte annonser, samt for eksempel i signaturen Sigurd Kvåle, som beholdt å i navnet sitt, selv om hans tekst «Brennoffer» bruker á for å.

Blant de to redaktørene av Ung Noreg var det nok Hanssen som i størst grad var forkjemper for á. Denne produktive mannen var «ein sjeldan plante i det norske kulturlandskapet», skriver Ottar Grepstad med et lite smil i sin Bokhistorier (2022). Botanikk var nemlig en viktig del av Hanssens mangslungne liv. Hans utgivelser Frá blomelivet i 1927 og 1928 er basert på artikler i Gula Tidend. Begge bøkene bruker konsekvent á i stedet for å. Men Hanssen kan ha brukt á i andre utgivelser enda tidligere, som i Aarmálsdagar for ombodslaget Trygd fra 1923, som han redigerte. Denne utgivelsen har jeg ikke sett med egne øyne.

Bladet Bragarskrá: Blad fyr norrøn málhegd, som jeg nevnte i begynnelsen av artikkelen, utkom mellom 1919 og 1923. Etter en stopp i utgivelsen startet det opp igjen i 1927, og ble utgitt fram til 1935 under tittelen Norrøna : bragarskrá: tidskrift fyr norrøn samvinna. Tittelen peker i retning av fortsatt bruk av á for å.

Norrønafelaget Bragr ble stiftet i Bergen i 1906. Ottar Grepstad presenterer historien til denne lille, men svært aktive organisasjonen i sin bok Bokhistorier. Deres «Norrønaferd» med 113 deltakere med båt til Island i 1928 illustrerer dette miljøets vestorientering. Grepstad nevner Bragr sammen med Gula Tidend, Lunde & Co., Norsk Bokreidingslag, Vestlandske Mållag og Vestmannalaget som et tett nettverk av høgnorske aktører.

Filologen og stedsnavnsforskeren Eivind Vágslid utga i 1930 Norsk navnebok: Døypenovn med tydingar, der han brukte á for å, som han kalte «svensk». Vágslid utviklet sin egen nynorske rettskriving, hadde tidlig lært seg islandsk, og som islendingene var han motstander av fremmedord og fant fram til erstatningsord på norsk.

Det norrønt orienterte nynorsk-miljøet ble møtt med kritikk fra andre nynorskkretser. Møre Tidend refererte 24. mars 1919 en kommentar i avisa Hardanger om Bragarskrá, og skriver selv:

Maalfolket paa Vestlandet gjorde klokare i aa stydje den nasjonale reisinga som ein no merkar over store luter av landet, enn aa setje seg til aa blaahade paa nokre former dei eingong hev faatt kjær. Dei hev teke til aa gi ut eit blad paa dette idealmaalet sit no i Bergen «Bragarskra». Det er halvveges gammalnorsk med ei mengd nylaga ord etter gammalnorsk svip. Trur nokon at slikt kan vinne fram? / Er det ikkje aa setje den raude «toppluva», som motmennene vaar kallar det, paa heile maalrørsla? / Me vil eit norsk maal i Norig; men eit levande norsk maal. / Eit maal som bygger paa godt norsk talemaal i dag og ikkje paa eit skriftemål som hadde si bløming for 700 aar sidan.

Á og á i praktisk bruk
Å ta i bruk á i utstrakt grad innebar nok enkelte praktiske problemer. Man kan i Gula Tidend se at selv om brødteksten er konsekvent satt med á, har det skortet på typer med á i tittelskriftene, som var håndsats fra settekassene. Brødteksten på sin side var satt på settemaskin, og da kunne á støpes igjen og igjen, så mange ganger man bare ville, om man hadde et minimum av åtte–ni matriser. Dette skulle nok holde, med tanke på muligheten for et sjeldent høyt antall á på én satslinje.

Gula tidend med tittel med aa, brødtekst med á

Gula Tidends prenteverk hadde nok ikke á i alle sine håndsatsskrifter, for her er det aa i tittelen, men á i brødteksten. Gula Tidend 21. februar 1921.

Også ved håndsats til bok kunne det bli mangel på á, noe Anders Skásheims Bankarbeid viser. Det er påfallende mange á-er i boka som er satt med en annen skrift enn den valgte brødskriften Gloucester – flere enn man kan forklare med slurv i setting («fisk») og dårlig korrektur.

Å bruke á for å ble etter hvert kanskje for sært. For Gula Tidends del skjedde overgangen til å i 1934 samtidig med et redaktørskifte. Ant. Laurins avgang som bladstyrar ble kunngjort 16. april 1934, og neste dag var å-en i bruk under D. Lisets ledelse. Også jubileumsboka Gula Tidend i 75 år skriver at bruken av á eller å er knyttet til de enkelte redaktørers personlige oppfatning:

Bokstaven å tok det lang tid å få inn i Gula Tidend. Lenge nytta bladet aa, tok so i bruk á, og det var ikkje før ut i Gullvågtida at å-en slapp inn. Men då Gullvåg slutta og redaksjonssekretær Lars Hjelle tok over bladstyraransvaret mellombels eit par år, då kom á-en att ei tid.

En kort konklusjon
Kunne vi erstattet å med á? Jeg tror det hadde gått greit, det ville bare være snakk om tilvenning, før man leste like godt med á i stedet for å. Det er dessuten svært sjelden bruk av á ellers i norsk, noe som potensielt kunne skapt vanskeligheter. Ifølge dagens rettskriving er bokstaven kun i bruk i utenlandske stedsnavn, som Málaga.

Signaturen O.N. sin artikkel la til grunn at Sverige brukte å, mens Danmark brukte aa. I 1948 gikk Danmark også over til å, slik at i dag står å sterkere enn i 1919. á ville skilt oss fra Danmark og Sverige, men ville knyttet an til lille Island.

Sammenligning av Å og Á i tre skrifterFra et praktisk synspunkt, ser det ikke ut til at Á ville redusert typografenes problemer med at ringen i Å svever så høyt over de andre versalene at bokstaven tar for mye plass i kompakt tittelsats, eller kunne brekke av i bly. Akutt aksent tar i noen tilfeller mer plass enn ringen, som eksemplene over indikerer. Men i heldigital produksjon er førstnevnte sjelden et problem lenger. Enkelte skrifttyper har, eller er blitt komplettert med, lave Å-er, Ä-er, Á-er – og så videre.

Takk til Ellen E. Nicolaysen, Ottar Grepstad og Lars S. Vikør for informasjon.

ENGLISH SUMMARY
During the 400 years Norway was part of Denmark (until 1814), Danish writing took hold in Norway. Spoken Danish less so, except among the upper classes, though it also had considerable influence in the major towns. With Norwegian nationalist sentimens in the 19th century, a new written language, called «nynorsk» took form, based on dialects in rural areas. Around 1900 it was fully developed, and it had an increasing following in the population and in publishing. During the years between the two world wars, some nynorsk activists in the western parts of Norway replaced the Danish aa (until 1948 used for å in Denmark) and the Swedish character å with á, similiar to Icelandic, in order to connect with old Norse practices. This was only two years after Norway, in 1917 in a reform of writing and spelling, replaced the Danish aa with å. In these activists’ view, the å was Swedish, the aa Danish, while the á was Norwegian.


Først publisert 19.12.2023
Sist oppdatert 5.1.2024

Portrett av Heinrich August Grosch.

Bruk av Á på tittelsiden i Olaf Hanssens Frá blomelivet: Nokre smástykke um norske blomar (1927). Akutt aksent-tegnet er ganske lite i dette tilfellet. (Noe beskåret av hensyn til gjengivelsen.)