Lite kjente illustrasjoner av boktrykking, bokbinding og bildeproduksjon
Kobberstikk av grafiske håndverk etter Grosch
Materialet etter landskapsmaleren og kobberstikkeren Heinrich August Grosch (1763–1843) inkluderer flere billedlige framstillinger av forskjellige grafiske håndverk. Men det er ikke den tyskfødte, så danske, til slutt nordmannen Grosch som har stukket og etset disse akvatintene.
Av Torbjørn Eng
I arkivmaterialet etter H. A. Grosch i Nasjonalmuseet befinner det seg en bok i stort format, der det er klebet inn en rekke kobberstikk og andre trykk. På et av oppslagene i boka er det 22 trykk i format 118×75 mm som viser arbeidsoperasjonene i forskjellige håndverk. Fem av disse er knyttet til grafisk produksjon. Disse illustrasjonene er i liten grad, og muligens for noens del aldri blitt vist fram for et norsk publikum før her og nå.
På venstre side av ryggen i oppslaget i Grosch’ bok ser man bilder av følgende håndverk, fra toppen: billedhogger, snekker, bøkker, bokbinder. – På høyre side, første rad, fra toppen: apoteker, bildetrykker, baker, kobberstikker, portrettmaler, maler. – På høyre side, andre rad, fra toppen: murer, slakter, garver, skredder, smed, steinhogger. – På høyre side, tredje rad, fra toppen: boktrykker, blikkenslager, tømmermann, skomaker, papirfabrikant, repslager.
Trykkene er utført som akvatinter, noe som kan gi et rikt toneomfang og etterlate et større inntrykk av realisme enn andre teknikker innen kobberstikk. Kunstgrafikk er ikke mitt felt, så jeg vil referere en forklaring på denne og andre kobberstikksteknikker på slutten av denne artikkelen.
Grosch arbeidet mye med akvatinter, men disse trykkene er ikke signerte. Dette har også Anders Bugge merket seg i sin utarbeidede verksliste (Bugge 1928). Det er av interesse finne ut om Grosch likevel kan ha stukket dem, og om de kan knyttes til hans tid i Norge og eventuelt vise norske håndverk.
Etter nærmere undersøkelser viser de seg å tilhøre en serie kobberstikk som først ble utgitt i bokform i Sveits og deretter i Danmark på begynnelsen av 1800-tallet, under tittelen Gallerie der vorzüglichsten Künste und Handwerke (på dansk Gallerie for de fornæmste Kunster og Haandverk). I en norsk bokhistorisk utgivelse er et av trykkene feilaktig blitt tilskrevet Grosch – ja, det er også hevdet å vise et norsk boktrykkeri. Det er nok dessverre feil – for det hadde vært gjevt med en så tidlig illustrasjon av et norsk boktrykkeri. Og selv om man ikke kan slå fast hvem som har stukket disse trykkene, taler alt i mot at Grosch kan være mannen bak.
Jeg vil lenger ned gi ytterligere informasjon om trykkenes bakgrunn og gi et innblikk i Grosch’ biografi.
En beskrivelse av de grafiske håndverkene
De 22 bildene gir alle et interessant bilde av arbeidsteknikker i en rekke håndverk omkring år 1800, både gjennom akvatintene og den tilhørende teksten. De bør derfor komme fram i lyset på nytt. På nettstedet Typografi i Norge er det naturlig å begrense seg til de fire–fem som er knyttet til de grafiske fagene, og å gi en forsøksvis forklaring på hva de viser.
BOKTRYKKERI. Dette bildet har vært vist i Harald Tveterås’ bok I pakt med tiden – Cappelen gjennom 150 år 1829–1979 (1979), med teksten «Et boktrykkeri i Christiania i 1820-åra». Jeg viser under at dette må være feil. – Jeg har tidligere vist bildet i min nettartikkel fra 2013 – «Fra trykkerselskaper til fagforeninger».
Til venstre i bildet av et boktrykkeri står det to settere ved settekassene. Manuskriptet foran dem er festet til en såkalt tenakel – en manuskriptholder som festes i settekassa, med et vannrett divisorium som flyttes fra linje til linje etterhvert som arbeidet går framover. Setteren til venstre holder en vinkelhake i hånden, som han samler bokstavtypene i etter hvert som han arbeider seg gjennom manuskriptet. Settekassene er tegnet svært stilisert med overdrevne rom (kalt fag) til typene. Likeens er skuffene med settekasser i benken altfor store – alt dette er trolig gjort for tydeliggjøre dem. Ved trykkpressen ser vi helt til høyre en trykker som farger inn trykkformen med to fargeballer. Fargeballer inneholdt dyrehår og var trukket med skinn og gitt et håndtak i tre. Inntil valser ble utviklet var dette verktøyet for å overføre trykksverte til satsen. Trykkeren ved siden av tar ut et ferdigtrykt ark. Foran ham ligger en bunke ark til neste trykkomgang. Slike håndpresser ble betjent av to personer. Dette er en trehåndpresse, først i år 1800 ble den første jernhåndpressen tatt i bruk (fra 1830 i Norge). Håndpressen har en trekkarm (kalt bengel) til å skru digelen ned og presse arket mot satsen. Det trengs sterke krefter for oppnå et tilstrekkelig trykk til å gi et godt trykkresultat. Av denne grunn er pressen forankret i taket. I taket henger ferdig trykte ark til tørk – man trykte den gang på fuktet papir. Midt på gulvet er ferdig trykte og tørkete ark lagt i press under en stein – for å gjøre dem glattere. Ved døra står et par papirballer (pakker med papir).
BOKBINDERI.
Til venstre i dette bildet av et bokbinderi ser vi en person som trådhefter leggene til en trykksak med en heftelader. Til høyre for ham er en person i gang med å prege ryggen på permen på en ferdig innbundet bok med et stempel. I rommet i bakgrunnen former en person bindet med en klubbe. Foran til høyre er bøker plassert i en slagpresse for gi dem en mest mulig fast og kompakt form.
KOBBERSTIKKER-VERKSTED.
I dette verkstedet for kobberstikking ser vi til høyre en person som preparerer en kobberplate med etsegrunn – en forbindelse av voks eller harpiks – over en varmekilde. Fuglefjærene på bordet brukes til å stryke etsegrunnen utover. Deretter vil motivet bli risset i denne tynne fernissen med en radernål. I bakgrunnen er en person i ferd med å påføre den raderte kobberplaten den etsende syren, som vil etse fordypninger i kobberet der trykkfargen skal samle seg under trykkingen. Den etsende syren vil angripe det som er frilagt av radernålen, mens etsegrunnen vil motstå den etsende væsken som er påført platen. Til venstre er en person i ferd med å gravere en kobberplate, enten som et genuint kobberstikk eller ved å etterarbeide platen etter etsing. På bordet ligger hans verktøy, et par gravstikler. Disse trengs i flere forskjellige dimensjoner og typer for å kunne gravere de ønskede strekene i bildet. Foran gravøren er det montert et arrangement som speiler originaltegningen, slik at han lettere kan gravere speilvendt på kobberplaten (på det ferdige trykket blir originalbildet igjen rettvendt). Sollyset fra vinduet er dempet av en blendingsramme av papir, slik at lyset faller jevnt på platen som han bearbeider.
VERKSTED FOR BILDETRYKKING.
Dette verkstedet for bildetrykking trykker kobberstikk. På bordet til høyre er det en kobberplate sammen med en beholder for trykkfargen og en klut. Platen blir påført farge for deretter å tørkes av slik at sverten kun blir liggende igjen i fordypningene etter gravering og etsing. Trykkpressen er en sylinderpresse, i motsetning til håndpressen i boktrykk, vist tidligere, som er en digelpresse. Dette er dyptrykk, der trykksverten ligger i fordypninger i kobberplaten, mens boktrykket er høytrykk, der sverten ligger på hevede partier i trykkformen. I dyptrykk er det nødvendig med et svært kraftig og konsentrert trykk for å overføre trykkfargen, som ligger i fordypningene i kobberplaten, til papiret. Ved å rotere sylinderen med dreievinnen skyves kobberplaten med papiret gjennom pressen. Posituren til trykkeren illustrerer de sterke kreftene som er i sving ved trykking av kobberstikk. Til høyre arbeider en person med å henge trykte ark til tørk. Som også ved boktrykk i håndpressen, fukter man arkene ved trykking av kobberstikk. Bak til venstre er en person opptatt i et (for meg ukjent) arbeid med en kobberplate. Det må være et nøyaktighetskrevende arbeid han utfører, siden sollyset er dempet av en blendingsramme.
PAPIRFABRIKASJON.
I dette bildet av en papirmølle ser vi i bakgrunnen to personer som med manuelle krefter driver en kvern der «kluter» (tekstilrester av ulikt slag, med fibre av bomull, lin, hamp og jute) blir finmalt. Til venstre står fire personer rundt et kar («bøtte») der de finmalte tekstilfibrene er oppløst i vann til en velling. Med en ramme overspent med en metallduk samler de opp denne vellingen og fordeler den jevnt omkring. Når vannet har rent ut gjennom duken har man etter hvert et ark papir, i en størrelse som tilsvarer størrelsen på duken. Det kalles gjerne «bøttepapir» eller «klutepapir». Det må tørkes, og til høyre ser vi en person som henger arkene til tørk under taket. I forgrunnen til høyre ser vi sekker som inneholder filler til kverning i papirmøllen. Klutesamlere gikk omkring med en sekk over skulderen og samlet inn gamle filler, som de solgte til papirmøllene.
Historien bak utgivelsen av akvatintene
– 1804 –
Den første utgivelsen var to bind utgitt i Zürich i Sveits i 1804 og 1805 av Georg Trachsler. Tittelen er Gallerie der vorzüglichsten Künste und Handwerke. Ein lehrreiches und unterhaltendes Bilderbuch für die Jugend. Den inneholder 40 akvatinter, altså flere enn i Grosch’ bok. (Utgivelsen ble gjenutgitt i to bind i 1983 av Genossenschaftsdruckerei i Zürich, Sveits i et begrenset opplag.)
– 1805 –
Boka ble utgitt i København i Danmark i 1805 på Fr. Brummers forlag, og oversatt av professor K. L. (Knud Lyhne) Rahbek. Tittelen lyder Gallerie for de fornæmste Kunster og Haandverk: En lærerig og undervisende Billedbog for Ungdommen. Den inneholder 21 akvatinter. Ved sammenligning med Grosch’ 22, mangler Brummers akvatinten av portrettmaleren. Utgivelsen er digitalisert av Det Kongelige Bibliotek med åpen tilgang.
– 1820 –
I 1820 ble kobberstikkene og teksten utgitt i to bind i Wien av Heinrich Friedrich Müller. Dette er en to-språklig utgivelse på tysk og fransk, satt med henholdsvis fraktur og antikva skrift. Den tyske tittelen begynner Gewerbkunde oder Gallerie der vorzüglichen... osv. (Yrkeskunnskap eller Galleri for de fornemste... osv.) Bildene er fargelagt ved håndkolorering.
De to tittelsidene på henholdsvis fransk og tysk i Müllers utgivelse i 1820. Under det håndkolorerte bildet av et boktrykkeri i samme utgivelse.
– 1827 –
I 1827 utga Traschler’sche Buchhandlung i Zürich på ny alle de 40 kobberstikkene som de hadde utgitt i 1804–1805. De er denne gang håndkolorerte. En av kildene som omtaler denne utgivelsen hevder at kobberstikkene er utført av Johannes Senn (1780–1861).
Trykket av et bokbinderi, denne gang håndkolorert i Traschler’sches utgivelse 1827.
– 1827 –
Samme år utga Carl Heinrich Schultze kobberstikkene i Berlin, med tilføyd undertittel Neue verbesserte Aufgabe. Her er bildene trykt kun med én farge (svart). Denne utgaven er digitalisert og åpent tilgjengelig. I tillegg til de 22 håndverksbildene som Grosch har klebet inn i boka si, kan man her studere 18 andre håndverk, blant dem børstebinder, farger og glassblåser. Det kan nevnes at bildet av bildetrykkeriet (Der Kupferdrucker) i denne utgivelsen er et annet enn det som Grosch har klebet inn i boka si. Det kan noteres at trykkpressen i Grosch’ bilde har bare én sylinder, mens den i Schultzes utgivelse har to. Det er også synlige endringer i enkelte av de øvrige akvatintene. Fordi de nå også trolig har et større format, er alle akvatintene produsert på nytt.
Tittelsiden til Schultzes 1827-utgivelse av Gallerie der vorzüglichsten Künste und Handwerke.
- - - - - - - -
Det kan legges til at i 1820 ble utga Hermann Wohl i Praha i dagens Tsjekkia en variant. Tittelen er den samme (Gallerie der vorzüglichsten... osv), men den innholder bare 14 bilder i sine to bind. Alle disse 14 trykkene er helt nye litografier, utført av Anton Langweil, som startet byens første litografiverksted i 1819.
Akvatinten av boktrykkeriet er også blitt litografert av Jos. Trentsensky.
Til venstre tittelsiden av Hermann Wohls utgave. Til høyre et av de 14 bildene i boka: det viser et blikkenslageri.
(Takk til Niels Killi for hjelp med å identifisere kilder til Grosch’ akvatinter, og Trine Nordkvelle i Nasjonalmuseet for faglige vurderinger og hjelp med å finne flere utgivelser.)
Heinrich August Grosch
Heinrich August Grosch ble født i Lübeck i 1763. Som for mange andre nordtyskere var det naturlig å orientere seg mot Danmark, der han studerte ved akademiet i København. Han hadde ambisjoner på maleriets område, men en viktigere kunstnerisk form for ham ble kobberstikk, og akvatint-teknikken i særdeleshet. Grosch skrev flere bøker for undervisning i tegning og fargeforståelse mens han bodde i Danmark.
På slutten av 1700-tallet gjorde en romantisk lengsel etter naturen seg gjeldende, og fjellandet Sveits var et yndet motiv i malerkunsten. Malerier ble deretter ofte reprodusert som raderinger i kobber. Dette førte til en interesse også for den dramatiske norske naturen. Støttet av kong Frederik 6. reiste Grosch i 1810 til Norge for å samle motiver. Han fikk løfter om økonomisk støtte fra det Kongelige Selskab for Norges Vel til en utgivelse med graverte prospekter og tilhørende tekst.
Utsnitt av gravsteinen til Heinrich August Grosch på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Han flyttet med hele sin familie til Norge i 1811. Mye var endret da han ankom, og avtalen om en utgivelse av prospekter var i spill (de ble først utgitt i 1821). Han bosatte seg først i Fredrikshald (Halden), der han startet tegneskole for håndverkere i 1812.
Etter oppløsningen av tvillingriket i 1814 ble Grosch og familien værende i Norge. Skolen i Fredrikshald ble nedlagt samme år, og Grosch flyttet til Christiania, der han fikk oppgaver i forbindelse med produksjonen av de første norske pengesedlene. Han utga samtidig flere bøker for undervisning i tegning og kalligrafi, og var en del av kunstnermiljøet i byen. Hans økonomiske situasjon var dårlig.
Fire framstående menn i Christiania henvendte seg i 1818 til departementet om å opprette en kunstskole i byen. Som følge av Grosch’ kunnskaper og erfaring, i tillegg til det nødvendige undervisningsmateriellet som han disponerte og hans store behov for inntekter, ble han anbefalt av initiativtakerne og ansatt som skolens eneste fast ansatte. Undervisningen startet opp i januar 1819.
Skolen kom i 1822 inn i faste former under navnet Den kongelige Tegne- og Kunstskole i Christiania. Grosch arbeidet der fram til 1840, men fortsatt sin kunstneriske virksomhet helt fram til sin død i 1843.
Heinrich August Grosch’ sønn Christian Heinrich Grosch (1802–1865) var en framstående arkitekt. Han var også Christianias stadskonduktør med stor innflytelse over byens utvikling. H. A. Grosch’ barnebarn Henrik Grosch (1848–1929) (Chr. H. Grosch nevø) var den første lederen av Kunstindustrimuseet i Christiania.
Hvordan fikk Grosch tilgang til disse trykkene?
Akvatintene ble utgitt og trykt av Fr. Brummers Forlag i København i 1805, mens Grosch fortsatt bodde i Danmark. Som en kjent og produktiv kobberstikker ville han naturligvis ha vært oppmerksom på utgivelsen, og kan ha skaffet seg den og akvatintene der og da. Men som jeg har vist, hadde Grosch ett som ikke inngår i Brummers utgivelse. Så Grosch’ 22 akvatinter kan stamme fra den første utgivelsen i Sveits i 1804.
Vi vet ikke om utgivelsen i Sveits og utgivelsen i Danmark var basert på et samarbeid. Nærheten i tid (1804 og 1805) kan tyde på det. Det var kostbart å framstille så mange akvatinter, så et samarbeid kan ha vært gunstig. I så fall ble akvatintene kanskje trykt samtidig for de to utgivelsene. Tekst og bilder ble jo trykt uavhengig av hverandre, teksten i en boktrykkpresse, og akvatintene i en dyptrykkspresse. Dermed kan sistnevnte blitt trykt i Sveits og sendt til København.
I motsatt fall vil akvatintene ha blitt trykt på nytt i Danmark. Da er det mulig å forestille seg at Grosch var involvert i den danske trykkingen. Det trykket av portrettmaleren som Grosch eide, som Brummers utgivelse ikke hadde, kan ha vært et resultat av Grosch’ involvering i produksjonen.
Jeg har også vurdert følgende informasjon i Bugge 1928: «Før han drog til Norge, hadde nemlig prins Christian Fredrik i egenskap av Akademiets præses sendt ham en utsøkt ‘Samling Prøve og mindre Premie- og Avance-Tegninger’ som ‘Selskabet for Norges Vel’ hadde bedt om å få opsendt som undervisningsmateriale til en tegneskole nærmest beregnet på håndverkere.» Med tegninger kan man også ha ment grafiske trykk, som disse akvatintene. De 22 akvatintene kan tilhøre dette materialet. Det ville ha vært god pedagogikk å la håndverkere øve seg i tegnekunsten med motiver fra deres egne eller andre håndverksfag.
Rekkefølgen på det innklebede materialet i Grosch’ bok hjelper ikke så mye til å bestemme når han ervervet seg dem. Rett etter de 22 trykkene er det klebet inn materiale fra 1816 og 1817, men helt til slutt i boka er det materiale fra 1790-åra.
Trykket av et boktrykkeri er tidligere vist i Harald Tveterås’ bok I pakt med tiden – Cappelen gjennom 150 år 1829–1979 fra 1979, med teksten «Et boktrykkeri i Christiania i 1820-åra». Boktrykkerier med en håndfull arbeidere og tilsvarende utstyr som på bildet fantes i Christiania, men påstanden synes tatt rett ut av lufta. Nå vet vi at disse stikkene må stamme fra mellom-Europa. De ble brukt i flere bokutgivelser på kontinentet, og er sannsynligvis også blitt solgt enkeltvis.
Tveterås tilskriver for øvrig bildet til Henrik Grosch (barnebarnet). Det er enda en glipp, en felle som også andre har gått i som følge av navnelikheten med farfaren Heinrich.
Om framstilling av raderinger
(Hentet fra Pola Gauguin: Grafikeren Edvard Munch: Tresnitt og raderinger (1946)
Den enkleste, men derfor ikke mindre krevende form for radering, er kaldnålsraderingen. Her risser kunstneren tegningen inn på den blanke kobberplaten med en spiss stålnål eller en diamant. (...)
Den alminneligste form for radering er den rene streketsing. Kobberplaten valses inn med et tynt, vokslignende stoff, den såkalte etsegrunn, som ikke angripes av syre. I denne risser en så med nålen tegningen så en på disse stedene avdekker kobberet. Derpå legges platen ned i et syrebad, og syren etser ned på de avdekkede steder. På de stedene en vil ha lettere streker, dekker en igjen med etsegrunn etter å ha tatt platen opp av syrebadet og tørret den omhyggelig. Når platen igjen legges i badet, fortsettes etsingen på de udekkede stedene. (...)
En tredje metode, som kan brukes sammen med kaldnål eller etsing, ja, for den saks skyld med begge to, er aquatinta. Til denne brukes en lukket kasse med en klaff på den ene side ved bunnen. Inne i kassen drysses fint pulverisert kolofonium [et harpiks-basert støv], som en ved hjelp av en blåsebelg får til å hvirvle rundt i kassen. Så føres kobberplaten inn gjennom klaffen og ligger her til støvet har lagt seg til ro på den. Nå oppvarmes platen, hvorved kolofoniumstøvet smelter og fester seg i et mylder av små prikker på platen. Etter å ha dekket til de flater en ønsker skal være helt hvite med lakk, legges platen i syrebadet. Syren trenger nå inn mellom kolofoniumpunktene og etser kobberet slik at avtrykket ved innsverting virker som en sammehengende tone. Etter en stund tas platen opp, syren vaskes av, og så strykes lakk på de steder som skal ha en svakere tone. Atter syrebad og etterpå nytt belegg med lakk. Slik kan en fortsette helt til enkelte steder på platen er nede på det dypeste svarte. (...)
Om trykking av raderinger
(Hentet fra Pola Gauguin: Grafikeren Edvard Munch: Tresnitt og raderinger (1946)
Etter at kobberplaten er ferdig radert, farges den inn med en valse eller med en tampong av lær, så fargen kommer godt ned i alle innrissene. Under denne prosessen ligger kobberplaten på en varmeplate så sverten holdes nesten flytende, forat den skal trenge godt ned i fordypningene. Deretter stryker man platen av med en fille og slår den til slutt blank med hånden. Denne avstrykning av fargen krever en del øvelse, for her gjelder det: Hverken for lite eller for meget. Så legges kobberplaten på en stålplate som ligger mellom to stålvalser, som kan reguleres slik at en får det riktige presset. Papiret, som er lett fuktet, legges på kobberplaten og over det to til tre filtstykker, og så kjøres det hele gjennom pressen. (...)
LITTERATUR
– Bugge, Anders. 1928. Arkitekten stadskonduktør Chr. H. Grosch: Hans slekt – hans liv – hans verk. Utgitt av direktør H. Grosch. Oslo: Aschehoug.
– Gauguin, Pola. 1946. Grafikeren Edvard Munch: Tresnitt og raderinger. Trondheim: F. Bruns Bokhandels Forlag.
– Lenkene i historien om akvatintene viser til de forskjellige treffene jeg har gjort ved søk på nettet. Mange av dem er trolig temporære og kan forsvinne med tida.
ENGLISH SUMMARY
In the material after the Norwegian artist and lecturer in arts, Heinrich August Grosch (1763–1843), there are 22 aquatintas depicting different arts and crafts. Five of them are crafts connected to graphic production. Except for the one showing the office of a letterpress printer, they have probably never been published before in Norway. They give an interesting impression of the technology and working practices around year 1800.
Grosch was born i Germany but studied arts at the academy in Copenhagen in Denmark, where he lived thereafter. In 1810 he travelled to Norway in order to paint and later engrave landscapes from the perceived romantic Norwegian nature. In 1811 he moved with his family to Norway, where he lived for the rest of his life, from 1819 teaching at the academy in Christiania (today’s Oslo).
Concerning the origin of the prints, they are not engraved by Grosch. They belong to a series of illustrations of 40 different arts and crafts, published several times in German speaking countries between 1804 and 1827 with the title Gallerie der vorzüglichsten Künste und Handwerke. Ein lehrreiches und unterhaltendes Bilderbuch für die Jugend.
21 of them were also published in Denmark in 1805. So Grosch can have obtained them from this edition.
The crown prince of Denmark gave Grosch a number of drawings, probably prints or including prints, when he left Denmark for Norway in 1811, where he planned to educate artisans in drawing. The 22 aquatinta prints could as well be part of these, and meant for this endavour.
Først publisert 10.09.2023
Sist revidert 9.11.2023
Landskapsmaleren og kobberstikkeren Heinrich August Grosch etter tegning av G. A. Lammers. Hentet fra Bugge 1928.