Typografi i Norge

En hånet stil

Jan Tschichold om typografien mot slutten av 1800-tallet

Aksidenstypografien (det vil si forretningstrykksaker som fakturaer, brevhoder, reklame, og privattrykksaker, som visittkort, invitasjoner og menyer) i de to–tre siste tiåra av 1800-tallet var gjerne preget av en rik bruk av dekorative elementer – ofte motiver fra kunsthistorien, av oppsiktsvekkende, uvanlige bokstavformer, av streker og rammer, av elementer plassert på skrå eller i bueform. Et ofte overlesset uttrykk, som funksjonalistene på 1920- og 1930-tallet bare hadde forakt til overs for.

Av Torbjørn Eng

Det er interessant å lese en vurdering av denne perioden, ført i pennen av den fremste teoretikeren bak funksjonalismen i typografien, tyske Jan Tschichold. Han representerte en tankegang stikk i strid med 1800-talls-typografien.

Hans bok Die neue Typographie fra 1928 begynner med en vurdering av, og et oppgjør med, all tidligere typografi. Og lavest på rangstigen i «Die alte Typographie (1450–1914)» (som han kalte dette kapittelet i boka) sto nettopp den seine 1800-tallstypografien. (Jeg argumenterer for et annet og mer åpent syn på den typografien som Tschichold kritiserer i min bokutgivelse fra 2021, Da typografien ville være kunst: Norsk typografi 1800–1900 – fra nyklassisisme til historisme og den frie retning.)

Med hans alternativ, «den nye typografien» skulle skriften, helst grotesk (sans serif), og bildemateriellet alene, uten dekorativ pynt, i et lesevennlig, naturlig oppsett utgjøre virkemidlene. Dette var prinsipper motsatt den ofte overlessede aksidenstypografien på slutten av 1800-tallet.

Teksten under er hentet fra Tschicholds bok Die neue Typographie fra 1928, side 20–23. Teksten er i boka illustrerte med to eksempler fra Internationaler Graphischer Muster-Austausch des deutschen Buchdrucker-Vereins 1889. Den er her for første gang tilgjengelig på norsk, i min oversettelse.

Tiltagende tilbakegang
Forut for utdraget under skriver Tschichold at Bodoni og Didot (italienske og franske nyklassisistiske boktrykkere rundt århundreskiftet mellom 1700- og 1800-tallet) fulgte i sporene etter Aldus Manutius (italiensk boktrykker fra renessansen rundt år 1500), og at de med sin større klarhet og bedre typografiske materiell overgikk Aldus. Han fortsetter:

Denne siste blomstringstida for den middelalderske typografien ble etterfulgt av en periode med tiltagende tilbakegang, som til slutt, på 80- og 90-tallet i forrige århundre, ble ganske uutholdelig. En viss naturlig utvikling av den klassiske typografien kan, sant nok, bli sporet fram til cirka 1850, i en stadig mindre grad; etter den tid fulgte den ene utypografiske oppfatningen etter den andre. Man har ofte oversett at i den historiske utviklingen av den franske antikvaen [det vi i norsk typografi kaller nyantikva, knyttet til boktrykkerne Didot og Bodoni og deres typer], framkom ytterligere én skriftgruppe – nemlig grotesken. Man finner dens urformer i skriftprøvebøkene fra første halvdel av forrige århundre. Grotesken er den konsekvente utvikling på den veien som Didot slo inn på. Bokstavene er her avkledd alle tillegg: deres karakter, selve bokstavenes skjeletter, framstår for første gang rene og uforfalskede.

Oppfinnelsen av litografien påvirket de typografiske virkemidlene: litografiens sterkt dekorerte skrifter og ornamenter ble kopiert av skriftskjærerne; boktrykkeren satte sin ære i å med typografiske virkemidler etterligne frambringelsene til den helt forskjelligartede litografien. Den manierte linjestilen på 70-tallet, perioden med rammekonstruksjoner på 80-tallet og den ekle [originalen: schlimme] «frie retning» på 90-tallet er de siste etappene i forfallet. Hånd i hånd med dette forfallet i det helhetlige grafiske uttrykket gikk kvalitetsnedgangen for de alminnelig brukte skrifttypene. Den franske antikvaen og medieval-antikvaen [i norsk typografi kalt gammelantikva], som gjennom 70-tallets eklektiske forkjærlighet for renessansen ble gravet fram igjen, ble flaue, fargeløse og uttrykksløse. Slik oppsto formen på dagens såkalte «vanlige antikva» og «vanlige medieval-antikva».

Det var flere årsaker til dette generelle forfallet. At det begynte ved starten av den teknisk-maskinelle tidsalder klargjør dets dypere årsaker. Særlig oppfinnelsen av litografien og fotografiet, av fotolitografiet, av hurtigpressen har lagt til rette for forfallet. Disse oppfinnelsenes omveltende kraft stilte den tids mennesker overfor nye muligheter, men deres spesifikke begrensninger ble ikke forstått i samme tempo som oppfinnelsene oppsto, kanskje kunne de heller ikke blitt det. Samtidig ble det skapt forvirring og typografisk usikkerhet gjennom framveksten av nye typografiske produkter som fulgte av disse oppfinnelsene: avisene og tidsskriftene. Da streketsingen til slutt også ble oppfunnet, og xylografien som på dette tidspunktet hadde nådd et uant høyt nivå ble skjøvet til side, ble den generelle usikkerheten fullkommen. Disse kjensgjerningene på boktrykkets område var for øvrig bare en parallell til de alminnelige trekkene av kulturelt forfall.

Især Tyskland, som var kommet seirende fra den fransk-prøyssiske krig, ble oversvømt med maskinproduserte erstatninger for det håndverksproduserte, noe som passet stormannsgalskapen som den seierrike krigen hadde ført med seg. Folk var til og med stolte over dette. Som krigsprofitørene i vår egen etterkrigstid, mistet menneskene all sans for det ekte; som oss, var de blindet av den falske glansen av slike avskyeligheter.

Hele perioden er karakterisert av på den ene siden en slavisk og fullstendig overfladisk etterligning av alle mulige gamle stilarter, og på den andre siden av en tilfeldig formgiving – dette uten en tidligere parallell. For eksempel et rådhus kunne bli bygget i en falsk gotisk stil (München) eller som en romansk villa.

To oppslag fra Die neue Typographie, der teksten over er hentet fra. Legg merke til illustrasjonene som Jan Tschichold har brukt. Klikk på bildene for større versjon.

ENGLISH SUMMARY
Related to my article on the British Printers’ International Specimen Exchange and the German Internationaler Graphischer Muster-Austausch des deutschen Buchdrucker-Vereins I have translated Jan Tschichold’s critique of the typography of the late 19th century in Die neue Typographie (1928). Interestingly, he illustrated his text with two examples from the Internationaler Graphischer Muster-Austausch des deutschen Buchdrucker-Vereins.

Først publisert 30.10.2016
Sist revidert 28.09.2023

TYPOGRAFI I NORGE har siden år 2000 kastet lys over norsk grafisk historie, samt tilbudt materiale av interesse for dyrkere av skrift og typografi. Det legges sporadisk ut nytt stoff. THESE PAGES have since year 2000 been dedicated to exploring Norwegian printing history, as well as typefaces and typography in general. Most articles have an English summary at the end. ANSVARLIG for disse sidene er typograf og bibliotekar Torbjørn Eng. Kommentarer mottas med takk!