Typografi i Norge

Øyvin Rannems Bokstavene i historien er et skrifthistorisk storverk

Skrifthistorien med sentrum i Roma

Trajan-søylen i Roma, fullført i år 113 e.Kr. til ære for keiser Trajans felttog, har for typograf og førstelektor Øyvin Rannem vært et faglig fyrtårn gjennom hans typografiske liv. På en stor marmortavle ved foten av søylen er det hogget inn en tekst med bokstaver som for ham, så vel som for mange andre fagfeller, bedømmes som det ypperste uttrykket for Vestens «store» bokstaver: capitalis monumentalis.

Av Torbjørn Eng

Rannem er forfatter av den nylig utgitte Bokstavene i historien (Forlaget Press, 2017). I boka er Trajan-bokstavene den målestokken skrifthistorien for øvrig vurderes i forhold til. Han følger skriftutviklingen fra den romerske republikken, gjennom keisertida, til det tidlige kristne Roma, via Karl den store, til renessansens gjenoppliving av antikken og den keiserlige bokstavstilen, deretter i barokken under Romas mektige paver, før han avslutter med hvordan Mussolini og fascismen satte sitt preg på Romas skriftkultur.

«Maktsymbol fra Augustus til Mussolini» er bokas undertittel. Rannems innfallsvinkel er hvordan politikken og historien har preget skriftutviklingen, i motsetning til hvordan de generelle estetiske skiftene i stilhistorien har preget bokstavformene. Han skriver for eksempel om hvordan de mektige pavene, til tross for at at de ville distansere seg fra det hedenske Romerriket, like fullt brukte keisertidas capitalis monumentalis i gjenreisingen av Romas storhet under pavestyret. Eller hvordan keiserens flytting fra Roma til Konstantinopel bidro til å styrke den rundere uncialskriften, som har flere likhetstrekk med det greske alfabetet, som dominerte i det østlige keiserriket. Roma forfalt så i flere århundrer, politisk, økonomisk og kulturelt, og med dette tapte de keiserlige capitalis anseelse.

Denne inskripsjonen fra 1476, på apoteker Lorenzo Manlios hus i Roma, var en av de første inskripsjonene i en keiserlig stil etter at keiser Konstantin hadde flyttet fra Roma tusen år tidligere. Illustrasjon fra boka.

Det kan innvendes at også de estetiske skiftene i stilhistorien gjerne har bakgrunn i samfunnsmessige endringer, i politikk i bred forstand. Men Rannems fokus er anvendelsen av bokstavformer som maktsymboler. Slik som at de romerske capitalis monumentalis ble utviklet for å markere maktforholdene under den første romerske keiseren, Augustus, som hersket i 40 år. Eller som da frankernes konge Karl den store i år 795 donerte en inskripsjon til Roma for å hedre den avdøde pave Hadrian 1. Innskriften på denne er svært nær de keiserlige capitalis monumentalis, på en tid da denne skriften var nærmest glemt, så noe av hensikten må ha vært å knytte bånd mellom den verdslige makten på den ene sida og Roma og pavemakten på den andre. Og fem år etter ble Karl kronet til tysk-romersk keiser – av paven i Roma.

Pave Damasus 1. (305–384) lot reise flere innskrifter til minne om tidligere kristne martyrer. Den særpregede bokstavstilen kan ses som et uttrykk for et behov for å knytte kristendommen til Romas storhetstid, om enn denne var hedensk. Illustrasjon fra boka.

Gjennom århundrene har man vært i villrede om med hvilken teknologi de keiserlige capitalis-bokstaver, og særlig deres seriffer, ble formet på steinen, før de ble hogget ut. I dag er man sikker på at penselen var redskapet, noe Rannem drøfter inngående. Under renessansen prøvde skrivemestrene å finne en geometrisk nøkkel til disse bokstavformene. Det ble konstruert sinnrike modeller med sirkler og hjelpelinjer. Men dette var et blindspor. Andre skriveredskaper har også påvirket skriftutviklingen, og etter hvert ble det de typografiske skrifttypene som la føringen for utviklingen. Det må legges til at også den høye kvaliteten på marmoren, som man ved starten av keisertida begynte å utvinne i Carrara, muliggjorde detaljene i de vakre bokstavene.

Ikke hogget i stein
Boka har en drøftende stil, idet Rannem ved å referere til andre skrifthistorikeres vurderinger diskuterer seg fram til svar på de mange gåtene i skrifthistorien. Dette gjør teksten troverdig, og leseren forstår at skrifthistorien bokstavelig talt ikke er hogget i stein.

Roma var det latinske alfabetets vugge, og Rannem har gjennom hele boka ett bein i romersk epigrafi. Men han gjør avstikkere: til Firenzes «florentinske» capitalis, til den håndskrevne karolingiske minuskel som ble utviklet under Karl den store lenger nord på kontinentet, til den typografiske skriftutviklingen, og til de gotiske bokstavformene som dominerte i Nord-Europa. Også hos oss ble antikvaen brukt politisk. Man kan observere at i gotisk trykt tekst ble kongenavn ofte satt med latinske typer. Man kan se dette som et autoritært maktgrep: det knyttet kongehuset i Danmark-Norge assosiativt til keisertidas mektige Roma.

I boka Indberetninger om National-Festen den 11te December 1811, i Anledning af Hans Majestæts Kong Frederik den Sjettes Befaling om et Universitet i Norge, trykt hos Lehmann i Christiania 1812, er kongenavnet alene satt med latinsk skrift.

Bokstavene i historien er ingen lettvekter, men den er er velskrevet og har en historisk tråd som er lett å følge gjennom de nesten 400 sidene. Det rikholdige illustrasjonsmaterialet og typografiske finesser i bokdesignet (se lenger ned) gjør boka tiltrekkende for leseren.

Øyvin Rannem har vært inspirert av to eldre utgivelser som har en lignende innfallsvinkel til skrifthistorien, nemlig Edward M. Catichs The origin of the serif (1968) og Stanley Morisons Politics and script (1972). For øvrig er sammenhengen mellom politikk og skrift et sjeldent tema i faglitteraturen. De som kjenner omfanget av den skrifthistoriske litteraturen har påpekt at boka i internasjonal sammenheng er unik, og at den bør bli oversatt for det utenlandske markedet. Vi kan heldigvis lese den på norsk.

Det materielle produktet
En bok om skrift fortjener å bli vurdert også som et grafisk produkt.

Bokstavene i historien er formgitt av Modest – enmannsbedriften til bokdesigneren Rune Døli. Boka gir et svært godt førsteinntrykk. På omslaget har designeren lekt med tittelen på en slående måte, tvers over ryggen. Naturlig nok er hovedtittelen satt med Adobes skrifttype Trajan. Ingen vil være i tvil om hva slags bok dette er. Papiret er 100 g ubestrøket; det er behagelig for øynene, såvel som for fingrene.

Den «falske» forsatsen er trykt med en heldekkende varm rødfarge, som også benyttes på skilleark mellom kapitlene og avdelingene. Disse skillearkene gjør det lettere å navigere i boka, i tillegg til at de er et dekorativt element. På disse skillearkene er avdelingstitlene trykt med svart på toppen, mens sidetallet, etter min mening unødvendig og litt skjemmende, er beholdt nederst. Denne rødfargen går igjen i teksten, der sifre trykt med rødt effektivt knytter det rikholdige illustrasjonsmaterialet til teksten – og omvendt. Enkelte ordforklaringer er også trykt med rødt, som marginaler, med et innrykk i tekstkolumnen. Notetallene er trykt med svart og leder til et rikt noteapparat bak i boka.

Tittelsiden til venstre, til høyre et oppslag med illustrasjoner på venstre side. Se stor versjon her.

Skrifttypen Lyon
Den anvendte skrifttypen i materien er Lyon av tyske Kai Bernau, som fikk sitt gjennombrudd i 2009. Den bygger på tradisjonene fra renessansens skrifttyper i modernisert form. Lyon har stor x-høyde, er forholdsvis kraftig i streken og har forholdsvis liten kontrast. Antikvaen har god lesbarhet, og den kursive varianten skiller seg godt fra den rette. Et utmerket skriftvalg, og skriftstørrelse, linjeavstand og linjebredde er fint avstemt. Satsen er kompakt og jevnt justert, muligens hjulpet av en svak bruk av kniping og glyph scaling, og er attraktiv å lese gjennom de 400 sidene.

I innholdsfortegnelsen er sidetallene satt i en vertikal kolonne. Her er det brukt tall med proporsjonal bredde, og fordi tallbreddene er svært ulike, blir inntrykket litt ujevnt. Det er stor forskjell på bredden av tallgruppene 209 og 311. Her ville tall med lik bredde vært et bedre valg. Dessverre har Lyon kun versaltall (uten over- og underlengder) med lik bredde, men dette ville nok vært å foretrekke, selv om brødteksten bruker minuskeltall.

Til venstre et oppslag med det røde skillearket, til høyre innholdsfortegnelsen. Se stor versjon her.

Det rikholdige illustrasjonsmaterialet er samlet på separate sider – dette er ryddig og gir rene og klare tekstsider.

Døli har valgt å plassere interpunksjonstegnene punktum, komma og bindetegn litt ut i høyre marg. Dette er en fiffig mulighet i våre grafiske programmer, og gir en mer optisk rett høyrekant på tekstkolumnen.

Boka er designet med omhu og oppmerksomhet for brukervennlighet og for detaljer. Jeg forventer at den også vil bli hedret for sin form, ikke bare for sitt gode innhold.

ENGLISH SUMMARY
Øyvin Rannem’s Bokstavene i historien, published by Forlaget Press 2017, is a unique presentation of the relationship between politics and the development of the latin script.

Først publisert 22.08.2017
Sist revidert 24.08.2017

TYPOGRAFI I NORGE har siden år 2000 kastet lys over norsk grafisk historie, samt tilbudt materiale av interesse for dyrkere av skrift og typografi. Det legges sporadisk ut nytt stoff. THESE PAGES have since year 2000 been dedicated to exploring Norwegian printing history, as well as typefaces and typography in general. Most articles have an English summary at the end. ANSVARLIG for disse sidene er typograf og bibliotekar Torbjørn Eng. Kommentarer mottas med takk!