Den grafisk-tekniske forening i Christiania 1888–1889
Boktrykkerfaget var i de to siste tiåra av 1800-tallet preget av sterk optimisme. Det ble avholdt utstillinger og satskonkurranser, organisert bytte av mønsterarbeider, utgitt fagbøker og fagtidsskrifter. Det ble også stiftet sammenslutninger for å utvikle fagfolkenes kunnskaper, som Den grafisk-tekniske forening i Christiania. ->Mer (28.05.2020)
Henrik Ibsens smukke, franske typer
Henrik Ibsen hadde et oppmerksomt blikk for valget av skrifttyper i sine verker. Ved utgivelsen av Digte i 1871 ble han tilbudt «en ny fransk skrift», og Ibsen svarte: «I de store franske typer er jeg aldeles forelsket». I åra etter ble hans dramaer satt med flere forskjellige skrifttyper, men han savnet den franske Elzevir. ->Mer (15.12.2019)
Våre to eldste trykte bøker
Bokåret 2019 feiret 500-årsjubileet for de to første trykte bøkene for bruk i Norge. Jeg har republisert to eldre artikler som fokuserer på disse to bøkene som grafiske produkter: Oluf Kolsrud om Breviarium Nidrosiense (1919) her og Wilhelm Munthe om Missale Nidrosiense (1930) her. (7.9.2019)
Leseverdige skriftprøve-tekster
Boktrykkerienes skriftprøver bruker tekster til å vise hvordan skriftvalg og typografiske variabler påvirker det visuelle uttrykket. Som regel ganske likegyldige tekster, men iblant finner man velskrevet, morsomt og lærerikt lesestoff. ->Mer (15.10.2018)
Sist revidert 22.03.2021
GOD TYPOGRAFI ER BEGRENSNINGENS KUNST
Den grafiske designeren Leif Frimann Anisdahl publiserte en artikkel med tittelen «Typografi – estetikk og funksjon» i Bonytt, 1965, nr. 6.
Etter en lengre gjennomgang av skrifthistorien skriver Anisdahl: «Jeg tror ethvert behov kan tilfredsstilles innen trykksakfremstilling med 2–3 gode skriftsnitt, men disse skal boktrykkeren til gjengjeld ha i alle tilgjengelige størrelser. God typografi er begrensningens kunst, idag mer enn noensinne.»
I 1965 var blyteknikken fremdeles helt dominerende i trykkeriene. Hver eneste størrelse av et skriftsnitt måtte kjøpes for seg, enten som løse typer til håndsats, eller som matriser til settemaskinene. Noen trykkerier satset sine begrensede økonomiske ressurser på et bredt og forskjelligartet, heller enn et smalt og velutbygget utvalg skrift.
Fotosatsen, som avløste blyteknikken, kom til Norge året før Anisdahls artikkel. Med denne teknologien kunne skrift skaleres fra én master til flere størrelser. Fotosatsteknikken var økonomisk rimelig i tillegg til at den var enklere og ga større frihet. Den fleksible skaleringen ga bedre mulighet for en mer enhetlig skriftbruk i trykksakene.
I dag er skrifttilbudet enda større enn det fotosatsteknikken tilbød. Det er digitale skrifter som gjelder, som kan skaleres helt trinnløst. Enhver PC har installert en mengde skrifter, og markedet tilbyr titusenvis.
Anisdahls syn fra 1965 var preget av en annen tid. Teknisk, fordi den gang var skrift en stor kostnad for trykkeriene. Men også estetisk, fordi en nøktern og konsekvent skriftbruk var i tråd med tidas minimalistiske «sveitsertypografi» og den britiske tradisjonalistiske typografien, som begge sto for en behersket bruk av skrifttyper.
I Refleks (1984) var Anisdahl fortsatt måteholden, og anbefalte heller noen få gode enn mange mer eller mindre ubrukelige skrifter, som han skrev. Illustrasjonen over, hentet fra boka, viser eksempler på de skriftene han foretrakk å bruke, igjen og igjen.
Dagens skriftmangfold peker i retning av en mer variert og frodig skriftbruk. Men i en og samme trykksak er begrensningens kunst en god rettesnor.
(26.02.2021)
Tidligere notiser fra «Sett og notert» her.