SISTE PÅ TYPOGRAFI I NORGE
Rokokkoen i norsk typografi
Norge hadde bare fire trykkerier på 1700-tallet, og var geografisk og som en provins i kongedømmet Danmark fjernt fra den kontinentale smaksutviklingen. Likefullt kom rokokkoen også til norske boktrykkere, som på slutten av 1700-tallet pyntet mange av sine trykk med fantasifulle arrangementer av små støpte dekorasjoner, kalt røskener. Den franske skriftstøperen Fournier var forbildet. ->Mer (19.12.2021)

Bokanmeldelse: «Den nye typografien» i Skandinavia

Trond Klevgaards bok The New Typography in Scandinavia: Modernist Design and Print Culture fra 2020 er et pionerarbeid om Skandinavias modernistiske typografi i mellomkrigstida. For første gang blir den grafiske utviklingen i disse nærstående nabolandene samlet beskrevet og analysert. ->Mer (09.08.2021)

En norsk typografihistorie om et nedvurdert århundre

Mange trykkarbeider på slutten av 1800-tallet var preget av en teknisk komplisert, dekorativ og fargerik kunstferdig typografi. I en mer nøktern ettertid er den avfeid som overlesset og rotete. Denne boka ser dette uttrykket i sammenheng med tidas øvrige formgiving og de tekniske, økonomiske og sosiale forutsetningene. ->Mer (20.03.2021)

Annonse for Da typografien ville være kunst

Den grafisk-tekniske forening i Christiania 1888–1889

Boktrykkerfaget var i de to siste tiåra av 1800-tallet preget av sterk optimisme. Det ble avholdt utstillinger og satskonkurranser, organisert bytte av mønsterarbeider, utgitt fagbøker og fagtidsskrifter. Det ble også stiftet sammenslutninger for å utvikle fagfolkenes kunnskaper, som Den grafisk-tekniske forening i Christiania. ->Mer (28.05.2020)

Henrik Ibsens smukke, franske typer

Henrik Ibsen hadde et oppmerksomt blikk for valget av skrifttyper i sine verker. Ved utgivelsen av Digte i 1871 ble han tilbudt «en ny fransk skrift», og Ibsen svarte: «I de store franske typer er jeg aldeles forelsket». I åra etter ble hans dramaer satt med flere forskjellige skrifttyper, men han savnet den franske Elzevir. ->Mer (15.12.2019)


Sist revidert 19.12.2021

SETT OG NOTERT

LIGATURER OG DIAKRITISKE TEGN

Mange begreper i typografien stammer fra den gang faget var basert på «løse typer» i bly.

En ligatur var den gang to eller flere sammenstøpte bokstaver (jfr. Kirstes Yrkeslære); de utgjorde sammen én blytype. I digital typografi defineres ligatur som to eller flere bokstaver som er koplet sammen til et sammenhengende skriftbilde (jfr. snl.no).

Eksempler på ligaturer er

Eksempler på ligaturer

Ligaturer er en form på tekst, og ikke egne bokstaver i alfabetet. Hvis tekstens typografi blir endret til en font som ikke har disse ligaturene i tegnsettet, blir ligaturene på ny to (eller flere) enkelttegn.

Noen skrifttegn, som vår æ og og den franske œ, er som eksemplet over også visuelt sett to sammenkoplede bokstaver, men de er selvstendige bokstaver i alfabetet, og bør derfor ikke anses som ligaturer. Men fordi de har en historisk bakgrunn som ligaturer, er det ikke uvanlig å plassere dem som dette, noe f.eks. Språkrådets blad Språknytt nr. 2, 2021 gjør.

Derimot er det både underlig og uvanlig at Språknytt definerer Å og å som ligaturer. Som bladet skriver, er ringen i bokstaven et lite såkalt diakritisk tegn, akkurat som tødlene i ö og ä. For å ta dem først: opprinnelig var disse tødlene (korrekt navn: trema) en bitteliten e over a og o. Den gang kunne de to bokstavene knapt kalles ligaturer, og i hvert fall ikke i dag, da e-en over tid er blitt forenklet til to prikker. Ä og Ö er i dag selvstendige bokstaver i det svenske alfabetet, som vår Æ og Ø.

Å/å har en mer komplisert bakgrunn enn ä og ö, både i utviklingen av den lyden i talespråket bokstaven skal betegne, og variasjonene i dens grafiske representasjon. I norrøn tid ble den skrevet á. Seinere kunne den forekomme bl.a. som oo eller som en a med en bue over. Det var svenskene som innførte ringen over a, altså å (første gang på trykk i 1526), mens vi og danskene lenge brukte aa (Norge til 1917) for samme lyd. Om ringen er en liten o, slik Språknytt hevder, er tvilsomt, sett i lys av denne historien. Merk at ved internasjonal konvertering av Å har ikke AO blitt brukt, derimot AA. (I dag erstattes Å av en ren A, ifølge standarden X.400.)

Ringen i Å/å er et diakritisk tegn, men neppe en o. Den er en del av en selvstendig bokstav, ikke en ligatur, i nordiske skriftspråk, inkludert i samisk og færøyisk. Men vi skal ikke tro at den bare er skandinavisk, slik Språknytt også hevder. Den grundige artikkelen til Frode Helland viser at den brukes i mange små skriftspråk.

(06.12.2021/20.12.2021)

Tidligere notiser fra «Sett og notert» her.

5