SISTE PÅ TYPOGRAFI I NORGE
Bokanmeldelse: «Den nye typografien» i Skandinavia
Trond Klevgaards bok The New Typography in Scandinavia: Modernist Design and Print Culture fra 2020 er et pionerarbeid om Skandinavias modernistiske typografi i mellomkrigstida. For første gang blir den grafiske utviklingen i disse nærstående nabolandene samlet beskrevet og analysert, slik den kom til uttrykk så vel blant typografene, reklametegnerne og layout-tegnerne, i ulike medier som annonser, reklame, plakater og bøker. Bransjen modifiserte de radikale ideene og prinsippene som opprinnelig stammet fra Tyskland, Sovjet og Nederland, til bruk for egne behov. ->Mer (09.08.2021)

En norsk typografihistorie om et nedvurdert århundre

Mange trykkarbeider på slutten av 1800-tallet var preget av en teknisk komplisert, dekorativ og fargerik kunstferdig typografi. I en mer nøktern ettertid er den avfeid som overlesset og rotete. Denne boka ser dette uttrykket i sammenheng med tidas øvrige formgiving og de tekniske, økonomiske og sosiale forutsetningene. ->Mer (20.03.2021)

Annonse for Da typografien ville være kunst

Den grafisk-tekniske forening i Christiania 1888–1889

Boktrykkerfaget var i de to siste tiåra av 1800-tallet preget av sterk optimisme. Det ble avholdt utstillinger og satskonkurranser, organisert bytte av mønsterarbeider, utgitt fagbøker og fagtidsskrifter. Det ble også stiftet sammenslutninger for å utvikle fagfolkenes kunnskaper, som Den grafisk-tekniske forening i Christiania. ->Mer (28.05.2020)

Henrik Ibsens smukke, franske typer

Henrik Ibsen hadde et oppmerksomt blikk for valget av skrifttyper i sine verker. Ved utgivelsen av Digte i 1871 ble han tilbudt «en ny fransk skrift», og Ibsen svarte: «I de store franske typer er jeg aldeles forelsket». I åra etter ble hans dramaer satt med flere forskjellige skrifttyper, men han savnet den franske Elzevir. ->Mer (15.12.2019)

Våre to eldste trykte bøker

Bokåret 2019 feiret 500-årsjubileet for de to første trykte bøkene for bruk i Norge. Jeg har republisert to eldre artikler som fokuserer på disse to bøkene som grafiske produkter: Oluf Kolsrud om Breviarium Nidrosiense (1919) her og Wilhelm Munthe om Missale Nidrosiense (1930) her. (7.9.2019)


Sist revidert 11.11.2021

SETT OG NOTERT

LIGATURER OG DIAKRITISKE TEGN

Mange begreper i typografien stammer fra den gang faget var basert på «løse typer» i bly.

En ligatur var den gang to eller flere sammenstøpte bokstaver (jfr. Kirstes Yrkeslære); de utgjorde sammen én blytype. I digital typografi defineres ligatur som to eller flere bokstaver som er koplet sammen til et sammenhengende skriftbilde (jfr. snl.no).

Eksempler på ligaturer er

Eksempler på ligaturer

Ligaturer er en form på tekst, og ikke egne bokstaver i alfabetet. Hvis tekstens typografi blir endret til en font som ikke har disse ligaturene, blir ligaturene på ny to (eller flere) enkelttegn.

Noen skrifttegn, som vår æ og og den franske œ, er som eksemplet over også visuelt sett to sammenkoplede bokstaver, men de er selvstendige bokstaver i alfabetet, og bør derfor ikke anses som ligaturer. Men fordi de har en historisk bakgrunn som ligaturer, er det ikke uvanlig å plassere dem som dette, noe f.eks. Språkrådets blad Språknytt nr. 2, 2021 gjør.

Derimot er det både underlig og uvanlig at bladet definerer Å og å som ligaturer. Som Språknytt skriver er ringen i bokstaven et lite såkalt diakritisk tegn, akkurat som tødlene i ö og ä. Opprinnelig var disse tødlene to bittesmå e-er over a og o, som over tid er blitt forenklet. De to bokstavene kunne knapt kalles ligaturer, og i hvert fall ikke nå, når e-en er blitt to prikker. Ä og Ö er i dag selvstendige bokstaver i det svenske alfabetet, som vår Æ og Ø.

Å/å har en mer komplisert bakgrunn enn ä og ö, både i utviklingen av den lyden i talespråket den skal betegne, og variasjoner i dens grafiske representasjon. I norrøn tid ble den skrevet á. Seinere kunne den forekomme bl.a. som oo eller som en a med en konveks bue over. Det var svenskene som innførte ringen over a, altså å (første gang på trykk i 1526), mens vi og danskene lenge brukte aa (Norge til 1917) for samme lyd. Om ringen er en liten o, slik Språknytt hevder, er uklart. Det taler mot at ringen er en o at ved internasjonal konvertering av Å har ikke AO blitt brukt, derimot AA. Men det har heller aldri vært en bitteliten a over a-en. (I dag erstattes Å av en ren A, ifølge standarden X.400.)

Jeg anser ringen i Å/å som et diakritisk tegn, som en del av en selvstendig og interessant bokstav ii nordiske skriftspråk, inkludert i samisk og færøyisk. Men vi skal ikke tro den er bare skandinavisk, slik Språknytt skriver. Den grundige artikkelen til Frode Helland viser at den brukes i mange små skriftspråk.

(06.12.2021)

Tidligere notiser fra «Sett og notert» her.

5