SISTE PÅ TYPOGRAFI I NORGE
En norsk skriftstøper og hans frimerke
Mekanikus N. A. H. Zarbell i Christiania fikk i 1852 stipend fra staten for å studere «det Fabrikmæssige ved Skriftstøberier». To år etter produserte han det første norske frimerket. Det innebar å tegne utkast, gravere stempler, slå en matrise og støping av 220 klisjeer for boktrykkpressen. Og han måtte formgi de nødvendige bokstavene og tall. ->Mer (6.12.2022)

Påleggersken Martha Larsen og hennes arbeid

Trykkeriene var ikke så mannsdominert i tidligere tider som mange tror. Blant flere kvinnelige yrkesgrupper finner vi påleggerskerne, som sto ved sylinderpressene og matet dem med trykkark. De var blant de lavest lønnede i trykkeriene, og hadde et monotont, men viktig arbeid. En av dem var min farmor, Martha Larsen. ->Mer (6.2.2022)

Rokokkoen i norsk typografi

Norge hadde bare fire trykkerier på 1700-tallet, og var geografisk fjernt fra den kontinentale smaksutviklingen. Likefullt kom rokokkoen også til norske boktrykkere, som på slutten av 1700-tallet pyntet mange av sine trykk med fantasifulle arrangementer av små støpte dekorasjoner, kalt røskener. ->Mer (19.12.2021)

Bokanmeldelse: «Den nye typografien» i Skandinavia

Trond Klevgaards bok The New Typography in Scandinavia: Modernist Design and Print Culture fra 2020 er et pionerarbeid om Skandinavias modernistiske typografi i mellomkrigstida. For første gang blir den grafiske utviklingen i disse nærstående nabolandene samlet beskrevet og analysert. ->Mer (09.08.2021)

En norsk typografihistorie om et nedvurdert århundre

Mange trykkarbeider på slutten av 1800-tallet var preget av en teknisk komplisert, dekorativ og fargerik kunstferdig typografi. I en mer nøktern ettertid er den avfeid som overlesset og rotete. Denne boka ser dette uttrykket i sammenheng med tidas øvrige formgiving og de tekniske, økonomiske og sosiale forutsetningene. ->Mer (20.03.2021)

Annonse for Da typografien ville være kunst


Les anmeldelsen av Da typografien ville være kunst i Klassekampen 19.2.2022 her.

Sist revidert 8.12.2022

SETT OG NOTERT

ARBEIDSKREVENDE BILDESATS

Boktrykkerkunsten var fra starten tekstbasert. Det banebrytende med oppfinnelsen var løse bokstavtyper som kunne settes sammen til tekster, igjen og igjen.

Illustrasjoner i trykkene var lenge sjeldne og fåtallige. De måtte skjæres for hånd i tre (tresnitt), inntil fotokjemiske prosesser ble oppfunnet på slutten av 1800-tallet (klisjeer).

Dette fristet typografene til å innimellom lage illustrasjoner selv, satt sammen av typografisk materiell. Med streker, bokstavtyper og røskener (små motiver støpt som typer) kunne de prøve ut sin kreativitet. Dette kunne også være hensiktsmessig: Å skjære bilder i tre, eller å framstille kjemigrafiske klisjeer fra tegnede originaler og fotografier, innebar kostnader og tok sin tid.

Satskunst i original

I Pressemuseet Fjeld-Ljom på Røros har jeg funnet et eksempel på slik bildesats (over), og har tatt et avtrykk av det (under): En feststemt, sprudlende drink. (Klikk på bildene for større versjon!)

Satskunst, trykt

Illustrasjonen består av over 100 små elementer, der de aller fleste er ikke-trykkende utslutningsmateriell. Disse var nødvendige for å fylle ut formen til en sluttet enhet, som kunne settes inn i trykkformen, trolig for en festinvitasjon eller lignende. Man skjønner at det var et krevende arbeid å sette opp denne illustrasjonen. På bildet øverst er den holdt sammen med en såkalt kolumnesnor, som sikrer at den holdes fast under håndtering og oppbevaring.

På 1930-tallet, under funksjonalismen i typografien, var det populært med bildesats. Det var trolig en tro på at dette rasjonaliserte formframstillingen, slik som i byggeindustrien, ved å bruke standardiserte elementer. Resultatene ble ofte noe tvungne, mens eksemplet vist her er vellykket.

(02.08.2022)

Tidligere notiser fra «Sett og notert» her.

5