SISTE PÅ TYPOGRAFI I NORGE
Det glemte forklaringstegnet
Det er bare noen tiår siden forklaringstegnet ɔ: var kjent for norske lesere. Det betyr «det er» eller «det vil si». Å snu blytypen c opp-ned i satsen var enkelt i blyteknikkens tid, men så i en periode vanskeligere. Med moderne dataprogramvare er det enkelt å ta det i bruk igjen. Tegnet er en spennende typografisk detalj! Ny versjon av artikkel fra 2006. ->Mer (3.3.2023)

En norsk skriftstøper og hans frimerke

Mekanikus N. A. H. Zarbell i Christiania fikk i 1852 stipend fra staten for å studere «det Fabrikmæssige ved Skriftstøberier». To år etter produserte han det første norske frimerket. Han tegnet utkast, graverte stempler, slo en matrise og støpte 220 klisjeer for boktrykkpressen – og ga form til de nødvendige bokstavene og tall. ->Mer (6.12.2022)

Påleggersken Martha Larsen og hennes arbeid

Trykkeriene var ikke så mannsdominert i tidligere tider som mange tror. Blant flere kvinnelige yrkesgrupper finner vi påleggerskerne, som sto ved sylinderpressene og matet dem med trykkark. De var blant de lavest lønnede i trykkeriene, og hadde et monotont, men viktig arbeid. En av dem var min farmor, Martha Larsen. ->Mer (6.2.2022)

Rokokkoen i norsk typografi

Norge hadde bare fire trykkerier på 1700-tallet, og var geografisk fjernt fra den kontinentale smaksutviklingen. Likefullt kom rokokkoen også til norske boktrykkere, som på slutten av 1700-tallet pyntet mange av sine trykk med fantasifulle arrangementer av små støpte dekorasjoner, kalt røskener. ->Mer (19.12.2021)

Bokanmeldelse: «Den nye typografien» i Skandinavia

Trond Klevgaards bok The New Typography in Scandinavia: Modernist Design and Print Culture fra 2020 er et pionerarbeid om Skandinavias modernistiske typografi i mellomkrigstida. For første gang blir den grafiske utviklingen i disse nærstående nabolandene samlet beskrevet og analysert. ->Mer (09.08.2021)

Annonse for Da typografien ville være kunst


Les anmeldelsen av Da typografien ville være kunst i Klassekampen 19.2.2022 her.

Sist revidert 4.3.2023

SETT OG NOTERT

SKRIFTHISTORISK STORVERK

I 1499 utkom i Venezia fantasi- og kjærlighetsromanen Hypnerotomachia Poliphili, trykt av Aldus Manutius.

Bokas handling utspiller seg i antikkens univers, og er satt med en praktfull trykkskrift og illustrert med flotte tresnitt.

Øyvin Rannem har brukt denne berømte boka og dens skrifttyper som utgangspunkt for en typografisk reise gjennom skrifthistorien. Resultatet er bokutgivelsen Arven etter Aldus (450 sider, Press 2022).

Omslaget til Øyvin Rannems bok Arven etter Aldus

Hypnerotomachia Poliphilis trykkskrift har vært en viktig modell for mange seinere skrifter. Vår skriftkultur er virkelig basert på «arven etter Aldus».

Rannem starter boka med Gutenbergs gotiske skrift, den første trykkskriften, men som aldri fikk fotfeste i Italia, der antikkens kultur sto sterkt. Antikvaskriften – som er vår vanligste bokskrift i dag – ble nær fullendt med skriftskjæreren Griffos typer i boktrykkeren Manutius utgivelser.

Boka stopper ikke med Hypnerotomachia Poliphili, men går videre gjennom hele skrifthistorien. Antikvaskriften gjennomgikk flere stilskifter, og avfødte også helt nye skriftkategorier, som den seriffløse grotesk-skriften.

Arven etter Aldus er i tillegg til skrifthistorie også en kunnskapsrik kulturhistorie, og er solid forankret i utviklingen i samfunnet utenfor boktrykkeriene. Gjennom sine 13 kapitler har den et medrivende fortellergrep.

I typografifaget er faghistorien av spesielt stor betydning. Grafiske formgivere relaterer seg kontinuerlig til fortidas boktrykkere og deres arbeider. Dette gjelder i særlig grad ved skriftvalget, men også formgivingen i smått og stort. Den tidligere typografilæreren Øyvin Rannem diskuterer i Arven etter Aldus detaljer ved renessansens bøker, som er relevante problemstillinger også for dagens skrift- og typografibrukere.

(08.02.2023)

Tidligere notiser fra «Sett og notert» her.

5