Typograf Olav Bergenn: fag og fagorganisasjon
Olav Bergenns liv (1853—1896) spente fra sju år som vandrende svenn i Tyskland, leder av Den typografiske forenings dramatiske streik i 1889, utgiver av et fagteknisk blad for de grafiske fag, til forfatter av skuespillet «Den nye tid». Her er to nekrologer som belyser hans altfor korte liv. ->Mer (16.01.2018)
Lærebøker om typografi og trykk på nettet
Det er mange flotte, moderne bøker om typografi, skrift og grafisk design til salgs i bokhandelen. Men prinsippene for vakker og funksjonell typografi har ikke alltid vært som i dag. For den dedikerte typograf og designer kan det være lærerikt å studere hvordan man gjorde tingene før. Mange eldre lærebøker er fritt tilgjengelige på nettet. ->Mer (15.10.2017)
Skrifthistorien med sentrum i Roma
Øyvin Rannems Bokstavene i historien knytter bokstavformenes utvikling til den generelle historien, med en tydelig geografisk forankring i Roma. Forfatteren tar oss gjennom keisertida, den tidlige kristne perioden, barokken – fram til den fascistiske perioden. Og boka er et flott grafisk produkt. ->Mer (22.08.2017)
Typografisk utstyr 1800–1850 i perspektiv
Norsk boktrykk gikk fra en nøktern, klassisistisk typografi rundt år 1800 til en mer uttrykksfull og ofte romantisk form mot år 1850. Dette ble muliggjort av et rikere tilbud fra skriftstøperiene. Artikkelen viser stilutviklingen helt fra de første norske boktrykkerne, og ser også på antikvaskriftens framgang i perioden. ->Mer (12.06.2017)
Sist revidert 03.02.2018
HORUNGE-MANI
Horunge (eng.: widow) er et ekkelt og gammeldags typografisk faguttrykk for når den siste linja i et avsnitt står på toppen av ei side eller en spalte. Dette er ansett som en fagmessig feil. (For en forklaring på hvorfor dette er feil, se Øyvin Rannem: Typografi og skrift, eller samme argumentasjon her.)
Jeg mener betydningen av denne feilen må veies opp mot konsekvensene av de grepene man gjør for å unngå horungen, som kan være verre enn selve horungen. Dessuten mener jeg at horunger kan aksepteres når linja er nesten full.
Typografien har også uttrykket franske horunger (eng.: orphans), som er når første linje i et avsnitt er siste linje på ei side eller i en spalte. Dette har i moderne tid vært ansett som akseptabelt.
Formgiveren av Helga Hjorths interessante roman Fri tanke (2017) har ikke latt horunger passere, uansett deres nasjonalitet. Men prisen har vært høy, og til ulempe for leseren.
Metoden i denne boka har vært å flytte linjer over til påfølgende side, og derved redusere høyden på kolumnen (satshøyden). Det er flere oppslag med ulikt antall linjer på sidene. Konsekvensen er at leseren stusser, og kan tro at det er en pause i teksten, som en blanklinje jo signaliserer.
I eksemplet over (klikk på bildet for stor versjon) har formgiveren anstrengt seg for å forhindre en såkalt fransk horunge – som i dag ikke anses som en feil. Jeg kan ikke huske å ha sett slikt regelrytteri på lenge. Unødvendig, og for meg som leser forvirrende.
Hvis man likevel vil gå denne veien for å unngå horunger, må man i det minste sørge for den samme kolumnehøyden på begge sidene i et oppslag.
God og leservennlig boktypografi bør fremme kommunikasjonen, og ikke vanskeliggjøre den.
(21.03.2018)
Tidligere notiser fra «Sett og notert» her.